MAMMA PÅ HJUL

Tenk at jeg som har hatt ALS i ni år nå kan se tilbake på en 650 mil kjøretur, det føles nesten uvirkelig ut her jeg sitter. Jeg var temmelig utslitt når jeg kom hjem torsdags ettermiddag, så utslitt at gubben ble litt bekymret der en stund. Jeg tror jeg tøyde strikken litt vel langt når jeg kom hjem, for jeg måtte bare ta en runde rundt huset og se på blomstene mine.

Det ene førte til det andre, og plutselig hadde jeg brent av en time ute på gårdsplassen. Vi kom hjem til et nydelig vær, og synet av blomsterbedet mitt i full blomst ble et kjærkomment syn for trøtte øyne. Liljene som jeg plantet i fjor var så nydelige der de sto, ja til og med gubben la merke til dem. Hodepinen som jeg hadde pådratt meg under kjøreturen overså jeg totalt, og det skulle jeg få svi for senere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For først når gubben plasserte meg i godstolen kjente jeg hvor sliten jeg var, og da slo hodepinen til for fullt. Det hele endte med at jeg fikk et skikkelig migreneanfall, gubben måtte koble på respiratoren der jeg satt i godstolen. Heldigvis trengte jeg bare en god natts søvn for å komme meg igjen, og det var en lettet gubbe som kom ned til en smilende kjerring i går morges.

Jeg har virkelig fått testet utholdenheten min denne sommeren, og jeg har funnet ut at jeg tåler mer enn jeg tror. Det er helt utrolig at jeg dagen etter en kjøretur på 250 mil satte meg i rullestolen og kjørte ut, det var ikke like lett for fire år siden. Da trengte jeg enda mer hvile for å komme meg til hektene igjen enn det jeg gjorde denne gangen, og bare det er ganske overraskende.

I går sto jeg opp til nok en nydelig dag, og dagen ble tilbrakt utendørs med blomstene mine. Jeg kjente hvordan det klødde i fingrene mine når jeg kjørte rundt huset, for det var så mye som skulle vært gjort. Brått var jeg tilbake i hverdagen igjen, sommerferiens mange minner føltes plutselig så langt borte. Heldigvis har vi en uke til sammen, men da vender hverdagen tilbake for fullt…

Det lønner seg å starte tidlig når man skal kjøre langt, det fikk vi erfare i dag. Lite trafikk den første biten hjalp utrolig godt på, og plutselig ble gubben veldig glad for at kjerringa hadde dratt han opp tidlig. Før vi visste ordet av det var vi på vei opp til Valdresflye, og i neste øyeblikk var vi på Beitostølen. Reisens lengste etappe virket plutselig som den korteste, lite visste vi at problemer ventet lenger fremme.

Som alltid nøt jeg omgivelsene når vi kjørte over Valdresflye, og jeg var ikke den eneste. For i likhet med oss så hadde turistene inntatt fjellheimen i hopetall, og det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Verken jeg eller gubben blir lei av å kjøre der, og hadde vi hatt råd så hadde vi kjøpt hytte der. Landskapet og naturen der er helt fantastisk, bare se filmen under så ser dere selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men når vi passerte Beitostølen begynte problemene, veien ned fra Beitostølen var så dårlig at jeg ristet på meg hodepine. En lei gubbe nektet å stoppe for å lage til en ibux til meg, for nå skulle han hjem. Lite ante gubben at han skulle få seg et uventet stopp noen mil senere, og det skulle bli en ubehagelig opplevelse. For rett før Lærdalstunnelen sto de, men vi ante fred og ingen fare.

Vi skjønte ingenting når statens vegvesen plutselig vinket oss inn til kontroll, vi hadde jo ingenting uoppgjort? Men det hadde vi tydeligvis i følge Statens vegvesen, for i følge dem hadde vi ikke hatt bilen på EU kontroll! Men det hadde vi jo hatt protesterte gubben bestemt, vi har jo aldri unna sluntret EU kontroller! Men det hjalp ikke så lenge det ikke var registrert i systemet, i tillegg var det ikke mulig å diskutere med han som sjekket bilen vår.

Vi spurte om vi kunne ringe NAF slik at de kunne bekrefte at vi hadde vært på EU kontroll, men det hadde ingen hensikt sa kontrolløren som var utstedt fra startens vegvesen. Så da endte det med at vi ble avskiltet på stedet, heldigvis fikk vi tilbud om en midlertidig løsning slik at vi kom oss hjem. Vi kunne kjøpe prøveskilt der på stedet slik at vi kunne kjøre videre, og siden vi ikke hadde noe annet valg så vi ingen andre utveier enn å gå med på løsningen.

Resten av turen var preget av hendelsen med statens vegvesen, glosene til gubben varte helt hjem. Jeg har aldri vært så glad for å komme hjem som jeg var i dag, og en liten gutt var enda lykkeligere enn meg. Nå er jeg rimelig sliten her jeg sitter, sliten men veldig lykkelig. Nå håper jeg bare at jeg ikke får noen problemer i etterkant, det er typisk meg og bli sengeliggende etter en så stor begivenhet. Så mens gubben drar på NAF i morgen for å høre hva som foregår skal jeg holde sengen, for nå trenger jeg hvile…

Tenk at jeg nå sitter her og skriver om den aller siste etappen av denne turen, det føles helt uvirkelig ut at vi har kjørt i fem dager. Dagene langs landeveien har virkelig rast av gårde, jeg kan nesten ikke tro at vi nå er snart kommet til veis ende. Vi fikk en fin siste overnatting på Oppdal, og det var spesielt en som la seg lykkelig i går kveld.

Vi har nemlig kun booket et hotell på forhånd denne gangen, og det var i Alta. Resten av reisen har vi gamblet på at hotellene langs reiseruten vår har hatt ledig kapasitet, og det skulle vise seg at de hadde med god margin. Vi la nemlig merke til det på vei opp til Vardø at hotellene vi bodde på knapt nok var fylt opp, så vi skjønte at her var det bare å slappe av med å bestille.

Jeg brukte Booking.com når jeg bestille hotellrom denne gangen, men det skulle vise seg å være totalt bortkastet. For det første reklamerer de med at det skal være billigere å bestille gjennom slike sider, men vi fant raskt ut at det var det IKKE! Vi hadde fått det billigere om vi hadde bestilt direkte via hotellene vi skulle bo på, så det er siste gang jeg bruker slike bookingsider.

Ja selv når vi ikke hadde bestilt rom på forhånd fikk vi det billigere, faktisk så mye som over to tusen kroner billigere. Jeg gikk nemlig inn på Booking.com underveis på turen i går for å se hvor mye de tok for et rom her på Skifer hotell, og siden det var på kort varsel skulle Booking.com ha fire tusen fem hundre for rommet. Det nektet vi å betale, og det skulle vise seg å være lurt. For når vi kom frem her på Oppdal løp gubben inn for å bestille, og han betalte kun to tusen fem hundre for rommet.

Denne gangen byttet vi hotell her på Oppdal, og det takket være en liten gutt. Han hadde nemlig gitt klar beskjed om at han ikke skulle bo på turisthotellet igjen, han skulle bo på Skifer hotell! Det skulle vise seg å være et lurt valg av en liten gutt, for når vi kom inn fikk jeg øye på noe jeg visste en liten gutt ville sette pris på. Et lite skilt med inngangen påkalte min oppmerksomhet, et skilt med bilde av et hoppeslott ga meg et smil rundt munnen.

“Se” sa jeg til en liten gutt, og når han oppdaget skiltet var det gjort, hele kvelden ble tilbrakt inne på rommet med hoppeslottet. Men klokken 22 30 måtte jeg kaste inn håndkleet, det var på tide å få seg litt skjønnhetssøvn. Det første jeg ba gubben om når vi kom inn på rommet var å sjekke senga, og til min store glede kunne gubben meddele at den var bra. For første gang siden Alta kunne jeg strekke meg helt ut igjen, og det var så deilig å legge seg i en seng igjen.

Dessverre skulle ikke idyllen vare så lenge, for etter kun fem timer søvn våknet jeg opp med vondt i ryggen. Jeg klarte å holde ut til halv seks men da hadde jeg fått nok, og da så jeg ingen andre utveier enn å vekke gubben. Jeg forventet og bli bedt om å dra dit sola aldri skinner av en trøtt gubbe, så jeg ble temmelig overrasket når han hoppet ut av senga. Det viste seg at gubben også hadde fått vondt i ryggen av senga, og det var veldig bra for meg.

Så klokken seks i dag tidlig satt jeg fullt påkledd i rullestolen, jeg tror det er første gang vi har opplevd at vi er oppe før frokostsalen åpner. Da var det verre med en liten gutt, han var slettes ikke klar for å stå opp så tidlig. Men mor visste hvordan hun skulle få han opp, det var bare å lokke med et hoppeslott. Men til en liten gutts store skuffelse var rommet til hoppeslottet stengt når vi kom ned, slukøret gikk han med oss inn til frokostsalen.

Det tok ikke lang tid før maset var i gang, en liten gutt mente at far i huset kunne gå og spørre om de kunne åpne hoppeslottet så han fikk hoppe litt før vi skulle dra. Men gubben sa bestemt fra om at hvis han ville hoppe så måtte han spørre selv. og det falt ikke i god jord hos en liten gutt. Jeg så hvordan han tenkte så det knakte der han satt ved frokostbordet, og plutselig fikk han en idé. Han kunne spørre om jeg ble med han, det var mye tryggere hvis mamma var med.

Mammahjertet fikk igjen oppleve mestringsfølelse gjennom en liten gutt, og stoltheten lyste ut fra øynene hans når resepsjonisten sa ja til å åpne. Det var en lykkelig gutt som atter en gang kunne slenge seg opp i hoppeslottet, og ved siden av satt jeg og kjente på en stolthet så stor. Klokken åtte startet vi fra Oppdal, og siden vi startet så tidlig var det ikke en bil på veien. Nå er vi i full driv mot det vakre Vestlandet, og nå er alle klar for å komme hjem…

Jeg er så takknemlig her jeg sitter, tenk at jeg har klart denne lange reisen uten å få noen særlige store problemer. Jeg har kun vært dårlig to ganger på hele turen, og det var når vi kom frem til Vardø og i går. Jeg fikk nemlig sondematen litt for fort inn i magen i går og da var det gjort, kvalmen kom flommende over meg med en gang. Heldigvis har vi medisinskapet med oss på tur, og etter at gubben hadde gitt meg en kvalmestillende ble alt bedre igjen.

Midt på natta i natt våknet jeg opp til en fæla romstering, og når jeg skjønte hva det var ble jeg glad for at jeg hadde valgt å sove i rullestolen. For gubben måtte faktisk legge seg i ekstrasengen som var beregnet på en liten gutt i natt, sengen var tydeligvis altfor myk til at gubben klarte å ligge der. Den eneste som var fornøyd med dobbeltsengen på hotellrommet var en liten gutt, han var strålende fornøyd med at han endelig fikk ligge i den store senga.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så i dag var gubben tidlig oppe, og det medførte til at vi kom oss tidligere av gårde. Det hjalp godt på i dag, for nå merker vi virkelig at trafikken tar seg opp. I tillegg var det mye veiarbeid frem til nordlandsporten, eller Trøndelagsporten blir vel riktigere og si denne gangen.  Vi startet fra Mosjøen i et nydelig vær, men når vi nærmet oss Trøndelag begynte det å skye over.

Det tok ikke lang tid etter vi hadde passert Trøndelagsporten før de første regndråpene kom, og det ble ikke akkurat bedre underveis. Men for gubben kunne ikke dette været ha passet bedre, for da slapp han maset fra oss om å stoppe langs landeveien. Heldigvis bedret været seg jo nærmere Trondheim vi kom, solen kom faktisk frem igjen der en stund og da begynte selvfølgelig maset igjen.

Vi har vært utrolig heldig på denne bilferien, for vi har ikke hatt noen problemer underveis. Det er helt utrolig hvor knirkefritt alt har gått for seg, og nå ser vi enden innenfor rekkevidde. I morgen tar vi fatt på den aller siste etappen denne sommerferien, og når vi kommer hjem kan vi se tilbake på en fantastisk norgesferie. Men først skal vi nyte vår siste overnatting her på Oppdal, og jeg kjenner det skal bli godt å slappe av litt…

Tredje etappe ble dryg for oss alle, og vi kom skjevt ut fra start. Det ble nemlig en litt sen start på oss i går, og det forplantet seg videre på kjøreturen. Men denne gangen var det heldigvis ikke min feil at vi kom oss sent av gårde, for hadde det vært opp til meg så hadde vi startet allerede i sekstiden om morgenen. Det var nemlig da jeg våknet opp med en forferdelig smerte i ryggen, jeg trodde faktisk jeg skulle svime av der et øyeblikk for så vondt var det.

Men gubben var som vanlig umulig å få kontakt med, det er ulempen med å være gift med en gubbe som har godt sovehjerte. Jeg prøvde selvfølgelig å rope det jeg maktet, men siden jeg visste at han skulle kjøre langt så fant jeg ut at her var det bare å la han få noen timer ekstra. Det er når slike ting skjer at jeg savner og ha en assistent med på tur, men jeg har dessverre ikke assistenter som er fleksible nok til å være med. Jeg vil jo nødig vekke gubben mer enn nødvendig på natta, han trenger all den søvnen han kan få.

Først klokken åtte våknet gubben, og da var jeg helt ferdig. Jeg hylte ut av smerte når gubben fjernet putene under knærne mine, og når han prøvde å løfte meg opp av senga klarte jeg ikke rette meg opp i ryggen fordi smertene var så intense. Det er et fåtall senger på hotell som faktisk passer for meg, det føles som å vinne i lotto de få gangene jeg treffer på en god seng å ligge i.

Tiden løp i fra oss i går, klokken ble nærmere halv elleve før vi kom oss av gårde. Heldigvis hadde vi flaks med fergen, den var på vei til å legge til kai når vi kom kjørende. Men etter fergeturen økte også trafikken, og det medførte til at vi brukte enda lenger tid. Helt siden vi startet på tilbaketuren har jeg irritert meg over frontruten, den var så skitten at det ikke var mulig å ta gode bilder. Så rett før Saltfjellet beordret jeg gubben ut for å vaska frontruten, og det var virkelig på tide.

Selv om vi kun hadde korte stopp i går også så føltes det ut som om vi aldri skulle komme frem, men litt før klokken syv i går kveld kunne vi endelig skinte Mosjøen i det fjerne. Mens far og sønn gikk for å spise dro jeg rett på hotellrommet, lite søvn natta før hadde tappet meg for krefter. Det var godt å få litt alenetid på rommet en stund, jeg trengte det for å si det sånn.

Etter en liten time kom far og sønn tilbake, og det var når gubben heiv seg ned på senga at jeg skjønte at senga her også var i mykeste laget. Det er rart det der, selv om vi bor på de samme hotellene så er ikke sengene like. Så i natt har jeg sovet i rullestolen, og det har funket helt fint. “Du er rå” var det første gubben sa til meg i dag når han våknet, og litt skryt trengte jeg i dag. Nå er vi i gang med nest siste etappe på denne ferieturen, og nå kjenner jeg det skal bli godt å komme hjem…

I går ble det tydelig at ferien nærmet seg slutten, for gubben hadde nå funnet et nytt gir. I to gode uker har gubben gått rundt som en zombie, tiden har stått stille hos gubben. Jeg var en stund redd for at han hadde blitt både døv og blind mens vi var der oppe, det var tydelig at gubben hadde koblet helt ut. Men i går skjønte jeg at gubbens feriemodus var over, for plutselig ble det fart i en finnmarking.

Det hele skjedde så brått at jeg bokstavelig talt ble tatt litt på senga i går morges, før jeg visste ordet av det hang jeg i luften. På hotellrommet i Alta ble jeg snurret rundt både en og to ganger før gubben omsider fant retningen inn på badet, ja det virket nesten som om han også ble litt overrumplet over sin egen bråe forvandling. Kun i ført Evas drakt ble jeg lirket ned på toalettet, for til vår store skuffelse hadde ikke handikap toalettet flyttet seg siden sist. (Toalett historien kan du lese her.)

Blikket til gubben sa alt jeg trengte å vite, jeg skjønte at her var det bare å klore seg fast. Hvordan klærne kom på meg er jeg fortsatt usikker på, jeg rakk knapt blunke før jeg satt i rullestolen. “JAAA, hva venter du på” sa gubben utålmodig til en forvirret kjerring, selv hadde jeg mer enn nok med å finne ut hvilken ende av rommet som ikke var opp ned.

Fra Alta til Narvik gikk det virkelig unna, og når gubben kunne skimte lyngsalpene i det fjerne fikk han blod på tann. Jeg tror vi kun hadde to korte stopp på etappen i går, så når gubben ble overrasket over at vi var tidlig fremme i Narvik måtte jeg bare riste på hodet. “Jeg kunne kjørt helt til Mosjøen” skrøt gubben på seg når vi parkerte utenfor hotellet i Narvik, men den som først flatet ut på senga når vi kom på rommet var gubben. Høylytte snorkelyder fylte hotellrommet, og det ga meg enda et bevis på at gubben stort sett bare hadde det i kjeften.

Vi brukte en og en halv time på å få gubben opp av sengen, og en liten gutt prøvde alle triks i boka på å få gubben opp. Denne gangen valgte vi å bo på et annet hotell enn sist, og det skulle vise seg å gi oss en spektakulær utsikt. Scandic hotell i Narvik er et fantastisk syn, og en liten gutt ble helt ellevill når han oppdaget at vi skulle bo der. Han ble enda mer oppspilt når gubben fortalte at vi hadde fått rom i 13 etasje, vinduskarmen ble raskt okkupert av en liten gutt.

Siden vi var så tidlig fremme måtte vi ut og titte oss litt om i byen, dessuten hadde en liten gutt opparbeidet seg mye energi i løpet av etappen som han måtte få ut. Da passet det bra at det lå en lekeplass rett utenfor hotellet, der fikk en liten gutt utfolde seg litt. Men før han fikk innta lekeplassen måtte vi få oss en matbit. Vi hadde knapt nok krysset gaten før gubben fikk øye på kjentfolk, ut av en bil kom tante til min mann og mannen hennes. De bor i Narvik og hadde egentlig tenkt å ringe oss for å høre om vi ville møte dem for å ta en kaffe, men den telefonen slapp de og ta.

Sammen gikk vi på en uterestaurant der vi fikk en fin stund sammen, og resten av kvelden ble tilbrakt på lekeplassen. Dagens etappe er nå i gang, og i dette øyeblikk sitter vi på fergen i god driv mot Mosjøen. Natta har ikke vært spesielt god for meg, senga på hotellet var altfor myk for min smak. Så jeg våkent opp i morges med en ilende smerte i ryggen, og jeg kjenner det faktisk enda. Men det er fordelen med å kjøre bil, jeg kan slappe av når jeg selv vil, det er ikke akkurat så mye annet å ta seg til…

Jeg ser hvordan livet farer forbi meg, solbrune lykkelige mennesker svirrer rundt oss.
Som et maleri endrer landskapet seg, stadig nye portrett dukker opp rundt neste sving.
Radioen summer rolig i bakgrunnen, og ved min side sitter en solbrun stødig sjåfør.
I smug studerer jeg han, legger merke til hvordan ansiktet hans slapper av bak rattet.

Gud hvor jeg elsker den mannen, jeg elsker han så mye at det nesten gjør vondt.
Min livspartner gjennom mange år, med han ved min side føler jeg meg alltid trygg.
Plutselig er det som om han sanser meg, sanser at jeg studerer han.
En sterk varm hånd legger seg oppå min, han snur på hodet og smiler kjærlig mot meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Vi har det nu bra kjære” sier han,  jeg nikker bekreftende tilbake.
Livet er bekymringsfritt på landeveien, i en bli er livet bare godt.
Barnelatter kan høres i fra baksetet, to foreldre kikker på hverandre og smiler.
Lykken er igjen til å ta og føle på, en fred senker seg over oss begge.

Det er da det kommer, en varme sprer seg rundt mitt bryst.
Der og da er det ingenting som betyr noe, alt som betyr noe er lykken som er inni en bil.
En tanke kommer til overflaten, en tanke om en fremtid som nå virker så fjern.
Med kun en tanke i hodet kikker jeg igjen bort på min kjære mann, “la meg en dag få dø like lykkelig som jeg er nå…..”

Ps: Klokken 17 00 var vi fremme i Narvik, så nå skal vi nyte kvelden her…

Første etappe hjemover gikk rolig for seg, ja så rolig at jeg et øyeblikk lurte på om gubben hadde fått solstikk. Det er nemlig ikke likt gubben å ta det med ro når han setter seg bak rattet, hadde han fått viljen sin så hadde vi frest fra Vardø til Bergen uten stopp. Men i går var gubben ganske så bedagelig bak rattet, og det ble ganske så tydelig at han ikke vær klar for å reise hjem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den første etappen er alltid verst, i hvert fall når det gjelder følelsesmessig. Siden ingen av oss vet når eller om vi får oppleve en tur sammen til Finnmark igjen blir det ekstra vondt å ta farvel, så den første etappen ble brukt til å bearbeide følelser.  I tillegg bestemte vi oss for å ta en annen rute denne gangen tilbake til Alta, en rute som vekket mange minner.

For når vi bodde i Vardø tok vi ofte turen til Finland for og handle, og det var den veien vi kjørte i går. En liten svipptur gjennom Finland før vi havnet i Norge igjen vekket mange gamle minner, og det var spesielt å kjøre den strekningen igjen. Det eneste som var synd var at det var søndag, hadde det ikke vært for at alt var lukket og stengt så hadde vi nok stoppet og handlet med oss litt snacks.

Den eneste grunnen til at vi kjørte en annen vei tilbake var fordi gubben mente at veistandarden var bedre på den strekningen, men det tok ikke lang tid før gubben innså at han ikke hadde kjørt der på noe år. En ting er i hvert fall sikkert, veistandarden i Finnmark trenger sårt å forbedres. Jeg har ristet på meg både brokk og nakkesleng på de veiene, og det ble ikke noe bedre av å kjøre gjennom Tanadalen heller. Jeg var rimelig ferdig når vi kom til Karasjok, så der måtte vi ta en pause.

Vi startet fra Komagvær i strålende solskinn, og det ble bare varmere og varmere jo lenger inn i Tanadalen vi kom. Men like etter Karasjok møtte vi på våte veier, og like før Alta begynte det å regne. Vi kom frem til hotellet i Alta like før halv sju i går kveld, og da var det bare å komme seg inn på rommet i en faderlig fart og skalke lukene. For det bøttet ned når vi kom til Alta, så kvelden ble tilbrakt på hotellrommet.

I dag våknet vi opp til litt bedre vær, ja i følge gubben et perfekt kjørevær. Lett overskyet og 15 grader var det gubben hadde drømt om i tre uker nå, og i dag fikk han ønsket sitt oppfylt. Nå er vi på vei mot Narvik i god driv, og nå er gubben tilbake til sitt vanlige seg. Så nå går det som det suser langs landeveien, og kjenner jeg gubben rett så blir det vel ikke stopp før vi er i Narvik…

En kjærlig mann sitter ved min side, en kjærlig mann som bare er min. Jeg sender han et kjærlig blikk der han sitter stødig bak rattet, han fyller bilen med en trygghet så god. Jeg kan føle hvordan den vokser inni meg,  kjærligheten fyller hele meg der jeg sitter. Du og jeg kjære, sammen får vi det til.

Veien er humpete og ujevn, og du vet at kroppen min reagerer på den minste ting. En stor dump får foten min til og riste ukontrollert, men du vet hvordan du skal få den til å stoppe. Med en kjærlig hånd legger du trykk på foten, og beinet reagerte umiddelbart. Jeg smilte litt for meg selv, og igjen sendte jeg en stor takk til høyere makter for at du er min.

I dag måtte jeg dedikerte et innlegg til deg min kjære, for du fortjener den største takken av alle. Det er din fortjeneste at jeg nå reiser hjem med mange uforglemmelige minner, uten deg hadde denne turen aldri blitt en realitet. Mens jeg før turen brukte måneder på å planlegge turen ristet du bare på skuldrene, det kom nok til å gå bra.

Du er ikke mørkeredd på en plass, for mens jeg var skeptisk til å kjøre så langt så var du helt sikker på at jeg ville klare det. Ikke hadde vi hjelp heller mens vi var der oppe, men når jeg påpekte det ristet du igjen bare på skuldrene. Du var vant til å håndtere meg alene sa du, så det var nå det minste problemet. Som vanlig så du ingen hindringer, 2500 km langs landeveien var ingen problem.

Takket være deg kan jeg nå se tilbake på noen uforglemmelige uker, helt alene uten hjelp fra noen har du tatt vare på meg og en liten gutt med en tålmodighet så stor. Du har ikke klaget en eneste gang på turen, du har tatt alle utfordringer på strak arm. Selv om du har vært alene om alt så har du likevel klart å senke skuldrene, og i tre uker har vi bare levd i nuet.

Du er en fantastisk mann min kjære, og jeg er så heldig som har deg ved min side. Livet sammen med deg er et eventyr uten like, hver dag overøser du meg med en kjærlighet så stor. Du er min trygghet i livet, og jeg vet at så lenge jeg har deg ved min side så klarer jeg alt. Takk kjære for alt du gjør for meg og gir meg hver eneste dag, du er en fantastisk pappa og ektemann. Vi elsker deg høyere enn livet selv, tusen takk for turen…

Det var vemodig å kjøre fra øya fredags kveld, alle visste at nå var det på tide å ta farvel. Etter en begivenhetsrik dag på øya i havgapet satte vi kursen mot hytta igjen, og der skulle vi skulle vi tilbringe vår siste dag her oppe. Vi trengte litt ro rundt oss, ro til å ta inn de siste inntrykkene. Jeg så det på min mann, hvordan følelsene vekslet inni han. Lykken og sorgen kom til syne i et lett skjeggete ansikt, og i stolen satt jeg og kjempet med de samme følelsene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har hatt en fantastisk ferie, så flott at jeg nesten ikke tror det kan være virkelig. Vi har møtt så mange gamle kjente, og fått mange fine stunder med familien. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve enda en ferie her oppe, det hadde jeg aldri trodd når jeg var her for fire år siden. Vi har så mange vi må takke for at vi har fått til denne turen, og da kommer vi ikke utenom Erna fra Tana. Takket være henne ble en spleis opprettet, og enda er jeg overveldet over hvor mye som kom inn.

Takket være deres bidrag til turen har vi hatt mulighet til å booke hotell hele veien, og det har virkelig vært en befrielse for både meg og min mann. Jeg må også takke Inger Johanne, svigermor og broren til min mann for at de vasket ned hytta i Komagvær før vi kom, vi kunne legge oss i rene sengetøy når vi omsider kom fram. Jeg må også takke alle de som har tatt seg tid til å stikke innom oss her på hytta, og alle de som har stoppet oss på gaten for å slå av en prat.

Takket være dere har vi fått mange hyggelige samtaler som har gjort oppholdet vårt uforglemmelig, og selv om jeg ikke klarer å føre en samtale lenger så skal dere vite at det har betydd mye for meg å se dere igjen. Jeg må også takke alle dere som har fulgt oss på denne reisen, det har vært så kjekt å dele opplevelsene med dere. Vi reiser hjem med mange uforglemmelige minner i bagasjen, dette har virkelig vært en drømmeferie fra start til slutt.

Værgudene har også vært med oss, ja så til de grader også. Jeg kan telle på en hånd de dagene vi har hatt temperaturer under 20 tallet, det var et øyeblikk hvor vi trodde øya hadde flyttet seg til sydligere strøk. For en varme vi har hatt, at gubben har overlevd skjønner jeg ikke. Han som hadde gledet seg til å komme opp til ti grader og tåke, snakk om å få det motsatte.

Vår siste dag på hytta var intet unntak, vi våknet opp til nok en varm dag. Jeg var snar med å be gubben flytte meg ut i rullestolen, den siste dagen skulle nytes utendørs. Det tok ikke lang tid før jeg fikk selskap, to sauer og et lite lam kom plutselig for å ta farvel. Jeg har våknet opp til breking utenfor hyttevinduet hver eneste morgen, og bare det har vært en opplevelse i seg selv. Men når svigerfar kom på besøk var det slutt på idyllen, med hard hånd jaget han de bort.

Like etter svigerfar kom en kamerat av min mann også på besøk, og en stund etter kom svigermor og to av søskenbarna til en liten gutt. Sammen tok vi turen ned til bruhytta som er en kafé her i Komagvær, der satt vi og nøt ettermiddagssolen noen timer. Plutselig var det som om værgudene også kom for å ta farvel, for brått kunne vi høre tordenvær i det fjerne.

Det var ganske spesielt å sitte under solens varme stråler og høre på tordenvær, og som om ikke det var nok så begynte det og lyne også. Jeg satt å solte meg samtidig som jeg så på lynet som lyste opp himmelen langt der ute i Barentshavet, og det var litt av en opplevelse. Det ble en spesiell avslutning på oppholdet vårt, det ble plutselig veldig tydelig at ferien her oppe var over.

Nå sitter vi i bilen på vei til Alta, den lange reisen hjem har begynt. Vi legger bak oss to fantastiske uker her oppe i Finnmark, og med oss hjem har vi en haug med uforglemmelige minner. Tusen takk til alle som har bidratt til at denne ferien ble uforglemmelig for oss alle, alt vi føler på er en takknemlighet så stor. Takk for oss Vardø, minnene tar vi med oss i hjertet…