Jeg har kjent på det en stund nå, at kroppen ikke har vært helt i orden. Det første jeg kjente på var symptomer på urinveisinfeksjon, så jeg ba hjemmesykepleien ta en test. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar, og det viste seg å være utslag på protein. Urinprøven ble sendt til legekontoret, og samme kveld kom hjemmesykepleien med en antibiotakur.

Men det stoppet ikke der, for dagen etter fikk jeg symptomer på noe helt annet. Jeg våknet plutselig opp med en sår hals, og det har bare blitt verre utover uken. I dag var det så ille at jeg ikke hadde veldig lyst til å stå opp, for i tillegg til en vond hals, følte jeg meg slett ikke i form.

I går kveld måtte jeg igjen Google meg frem til hva som kunne hjelpe meg, for jeg føler meg ikke trygg på å bruke halstabletter lenger. Jeg er redd for å få de i halsen, og det ville vært katastrofalt. Det var når jeg begynte å søke på nettet i går kveld at jeg kom over det: en munnspray for sår hals.

Snakk om noe så genialt, og helt perfekt for meg som ikke tar sjansen på å suge på halstabletter. Merk dere navnet: Strefen munnspray; selv hadde jeg aldri hørt om det før. Jeg var rask med å sende assistenten på apoteket i dag tidlig, for denne måtte jeg bare prøve.

Nå håper jeg bare på at den vil hjelpe; hvis det ikke blir bedre i løpet av helgen, må jeg gå til legen. Munnsprayen smakte i det minste godt, og den har lindret den verste smerten. Så jeg krysser fingrene for at den hjelper, for jeg vil ikke bli syk nå.

I dag kom nemlig min datter hjem, hun er nå ferdig med sitt første år på universitetet. Hun har den siste måneden hatt hele fire eksamener, så du kan trygt si at det har vært tøft. Hun ringte i går og sa at hun hadde en overraskende nyhet, og jeg skjønte med en gang hva det var. “Jeg har fått A på vitnemålet, mamma,” sa hun med en sjokkerende stemme, men jeg var slett ikke sjokkert.

Helt siden hun begynte i første klasse som seksåring har hun vært disiplinert; hun har vært så skoleflink opp gjennom oppveksten at jeg nesten har bedt henne om å gjøre noe galt. For i motsetning til andre tenåringer har hun sittet hjemme og pugget fag mens klassekameratene har vært ute og festet, så da er det ikke rart at hun får igjen for det harde arbeidet nå.

I dag var det fullt rundt spisebordet, for alle de eldste barna kom hjem til middag. Endelig er hele gjengen samlet igjen, og det er godt for mor i huset. Den eneste som mangler er gubben; han har vært hos en kamerat etter jobb og gravd de siste tre dagene. Men jeg er bare glad for at han har vært opptatt, for da har de to eldste guttene vært her med meg og minstemann. Jeg blir varm i hjertet når alle barna samles hjemme, mer kan ikke en mor kan ønske seg…

Jeg sitter her og er ganske frustrert, for selv om jeg fikk en ny hvilestol for mange måneder siden, er den fortsatt ikke tilpasset mine behov. Både jeg og ergoterapeuten min har purret flere ganger, men alt de gjør er å snakke om hva de skal utbedre på stolen. Jeg vet at de har mye å gjøre, men man skulle tro at mennesker med ALS ble prioritert.

Hostaen har vokst seg stor og fin…

Jeg tilbringer tross alt mange timer i hvilestolen, så det er veldig viktig at den fungerer for meg. Nå har ergoterapeuten min purret igjen, og nå håper jeg at det skjer noe snart. Ute regner det fortsatt, og nå begynner det dårlige været å gå meg på nervene. Hvis det blir slik hele sommeren, må vi rømme, så jeg gleder meg til gubben går på fri.

Rhododendronene mine er begynt å blomstre…

Men jeg ser med glede frem til fotball-VM; det blir en opptur for meg. Jeg krysser bare fingrene for at de norske guttene gjør det bra i sin gruppe, og at de takler presset og varmen. Et minus er at det er USA som arrangerer VM denne gangen, spesielt med tanke på hvem som er president. Jeg vil ikke nevne navnet hans engang, for jeg vil ikke gi ham den oppmerksomheten.

Selv om det er dårlig vær, spirer det og gror rundt meg, både ute og inne. To av agurkplantene mine har vokst enormt de siste dagene, noe jeg er veldig fornøyd med. Det er så kjekt å se hvordan de forandrer seg for hver dag som går, spesielt når de vokser så fort.

I dag tidlig fikk jeg helt panikk, for mens jeg lå i sengen, kom assistentene inn og sa at Hjorten var i hagen min. Assistentene er ikke vant til å ha naturen så tett på, men jeg vet hvor mye skade de gjør. Jeg tenkte på liljene jeg har plantet i krukker nede ved flaggstangen, for jeg vet at Hjorten elsker dem.

De er fine og se på der de går rundt huset vårt, men de spiser opp alle blomstene mine hvis jeg ikke passer på...
Jeg er fly forbanna på Hjorten…

Sorgen var stor da jeg så at de hadde spist fra den ene blomsterkassen; heldigvis hadde de ikke tatt de med mest løker i. Jeg har vært litt sløv denne våren, for normalt er jeg tidlig ute med å strø blodmel over plantene mine når våren nærmer seg. Men det har jeg ikke gjort i år, så jeg kan egentlig skylde på meg selv. I dag sendte jeg assistenten ut for å strø, for jeg har erfart at Hjorten hater blodmel…