Nå har jeg hatt BPA siden 2017, og helt fra begynnelsen av så har jeg vært klar på en ting når det kommer til ansettelse av assistenter. Jeg har ikke hatt så mange krav, men de som jobber her må være stødig i norsk! Jeg har hatt så mange dårlige erfaringer på akkurat det området, og siden stemmen min er blitt så dårlig gjennom årenes løp så er jeg avhengig av å ha noen som faktisk forstår meg.
Man trenger nødvendigvis ikke forstå stemmen min, men de bør forstå hva jeg skriver. Jeg har pratet med flere ALS syke som har hatt de samme dårlige erfaringene som meg, søkere som knapt kan språket har blitt forsøkt rekruttert som BPA assistenter. Heldigvis er det vi som har BPA ordningen som bestemmer hvem som skal jobbe for oss, dessverre er det ikke slik når det kommer til kommunen.
Jeg ser det i både hjemmesykepleien og på sykehjem, pleiere som knapt nok behersker språket skal ta vare på mennesker som er på sitt mest sårbare. Jeg har på nært hold sett frustrasjonen som oppstår når mennesker med pleiebehov ikke blir forstått, og det er vondt å se på. Språk har så mye og si når man jobber i helsevesenet, det er så viktig at man blir forstått når man ligger der og trenger hjelp.
Derfor syns jeg det er skremmende at kommunen ansetter personer som knapt nok snakker norsk, og det bare fordi de vil få egen kabal til å gå opp. Det virker som om alt enkelte kommuner er opptatt av er egen økonomi, brukernes behov og ønsker kommer i andre rekke.
Det sitter tusenvis av ensomme eldre rundt om i dette landet, og mange av dem er avhengig av daglig hjelp for å kunne bo hjemme. For mange er hjemmehjelpen det eneste lyspunktet i løpet av en dag, og da gjør det vondt når den pleieren som kommer nesten ikke kan snakke norsk.
Selv setter jeg spørsmålstegn ved norsk opplæringen de som kommer til Norge får, ikke minst kravet til å bestå norskopplæringen. Jeg er sjeleglad for at kommunen ikke vant frem med saken sin når de prøvde å ta fra meg min BPA ordning for noen år siden, i over ett år kjempet jeg mot Bergen kommune.
Hadde kommunen vunnet frem så hadde jeg hatt ingenting jeg skulle si med tanke på hvem som skulle gå her, heldigvis ga statsforvalteren meg medhold på alle punkter. Jeg er helt avhengig av at jeg blir forstått, for jeg har en sykdom som ikke er til å spøke med. Livet er vanskelig nok og akseptere når man plutselig blir pleietrengende, så det minste man kan be om er å bli tatt vare på av noen som faktisk forstår oss…





