Måned: juli 2024

Jeg er så takknemlig her jeg sitter, tenk at jeg har klart denne lange reisen uten å få noen særlige store problemer. Jeg har kun vært dårlig to ganger på hele turen, og det var når vi kom frem til Vardø og i går. Jeg fikk nemlig sondematen litt for fort inn i magen i går og da var det gjort, kvalmen kom flommende over meg med en gang. Heldigvis har vi medisinskapet med oss på tur, og etter at gubben hadde gitt meg en kvalmestillende ble alt bedre igjen.

Midt på natta i natt våknet jeg opp til en fæla romstering, og når jeg skjønte hva det var ble jeg glad for at jeg hadde valgt å sove i rullestolen. For gubben måtte faktisk legge seg i ekstrasengen som var beregnet på en liten gutt i natt, sengen var tydeligvis altfor myk til at gubben klarte å ligge der. Den eneste som var fornøyd med dobbeltsengen på hotellrommet var en liten gutt, han var strålende fornøyd med at han endelig fikk ligge i den store senga.

Så i dag var gubben tidlig oppe, og det medførte til at vi kom oss tidligere av gårde. Det hjalp godt på i dag, for nå merker vi virkelig at trafikken tar seg opp. I tillegg var det mye veiarbeid frem til nordlandsporten, eller Trøndelagsporten blir vel riktigere og si denne gangen.  Vi startet fra Mosjøen i et nydelig vær, men når vi nærmet oss Trøndelag begynte det å skye over.

Det tok ikke lang tid etter vi hadde passert Trøndelagsporten før de første regndråpene kom, og det ble ikke akkurat bedre underveis. Men for gubben kunne ikke dette været ha passet bedre, for da slapp han maset fra oss om å stoppe langs landeveien. Heldigvis bedret været seg jo nærmere Trondheim vi kom, solen kom faktisk frem igjen der en stund og da begynte selvfølgelig maset igjen.

Vi har vært utrolig heldig på denne bilferien, for vi har ikke hatt noen problemer underveis. Det er helt utrolig hvor knirkefritt alt har gått for seg, og nå ser vi enden innenfor rekkevidde. I morgen tar vi fatt på den aller siste etappen denne sommerferien, og når vi kommer hjem kan vi se tilbake på en fantastisk norgesferie. Men først skal vi nyte vår siste overnatting her på Oppdal, og jeg kjenner det skal bli godt å slappe av litt…

Tredje etappe ble dryg for oss alle, og vi kom skjevt ut fra start. Det ble nemlig en litt sen start på oss i går, og det forplantet seg videre på kjøreturen. Men denne gangen var det heldigvis ikke min feil at vi kom oss sent av gårde, for hadde det vært opp til meg så hadde vi startet allerede i sekstiden om morgenen. Det var nemlig da jeg våknet opp med en forferdelig smerte i ryggen, jeg trodde faktisk jeg skulle svime av der et øyeblikk for så vondt var det.

Men gubben var som vanlig umulig å få kontakt med, det er ulempen med å være gift med en gubbe som har godt sovehjerte. Jeg prøvde selvfølgelig å rope det jeg maktet, men siden jeg visste at han skulle kjøre langt så fant jeg ut at her var det bare å la han få noen timer ekstra. Det er når slike ting skjer at jeg savner og ha en assistent med på tur, men jeg har dessverre ikke assistenter som er fleksible nok til å være med. Jeg vil jo nødig vekke gubben mer enn nødvendig på natta, han trenger all den søvnen han kan få.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Først klokken åtte våknet gubben, og da var jeg helt ferdig. Jeg hylte ut av smerte når gubben fjernet putene under knærne mine, og når han prøvde å løfte meg opp av senga klarte jeg ikke rette meg opp i ryggen fordi smertene var så intense. Det er et fåtall senger på hotell som faktisk passer for meg, det føles som å vinne i lotto de få gangene jeg treffer på en god seng å ligge i.

Tiden løp i fra oss i går, klokken ble nærmere halv elleve før vi kom oss av gårde. Heldigvis hadde vi flaks med fergen, den var på vei til å legge til kai når vi kom kjørende. Men etter fergeturen økte også trafikken, og det medførte til at vi brukte enda lenger tid. Helt siden vi startet på tilbaketuren har jeg irritert meg over frontruten, den var så skitten at det ikke var mulig å ta gode bilder. Så rett før Saltfjellet beordret jeg gubben ut for å vaska frontruten, og det var virkelig på tide.

Selv om vi kun hadde korte stopp i går også så føltes det ut som om vi aldri skulle komme frem, men litt før klokken syv i går kveld kunne vi endelig skinte Mosjøen i det fjerne. Mens far og sønn gikk for å spise dro jeg rett på hotellrommet, lite søvn natta før hadde tappet meg for krefter. Det var godt å få litt alenetid på rommet en stund, jeg trengte det for å si det sånn.

Etter en liten time kom far og sønn tilbake, og det var når gubben heiv seg ned på senga at jeg skjønte at senga her også var i mykeste laget. Det er rart det der, selv om vi bor på de samme hotellene så er ikke sengene like. Så i natt har jeg sovet i rullestolen, og det har funket helt fint. “Du er rå” var det første gubben sa til meg i dag når han våknet, og litt skryt trengte jeg i dag. Nå er vi i gang med nest siste etappe på denne ferieturen, og nå kjenner jeg det skal bli godt å komme hjem…

I går ble det tydelig at ferien nærmet seg slutten, for gubben hadde nå funnet et nytt gir. I to gode uker har gubben gått rundt som en zombie, tiden har stått stille hos gubben. Jeg var en stund redd for at han hadde blitt både døv og blind mens vi var der oppe, det var tydelig at gubben hadde koblet helt ut. Men i går skjønte jeg at gubbens feriemodus var over, for plutselig ble det fart i en finnmarking.

Det hele skjedde så brått at jeg bokstavelig talt ble tatt litt på senga i går morges, før jeg visste ordet av det hang jeg i luften. På hotellrommet i Alta ble jeg snurret rundt både en og to ganger før gubben omsider fant retningen inn på badet, ja det virket nesten som om han også ble litt overrumplet over sin egen bråe forvandling. Kun i ført Evas drakt ble jeg lirket ned på toalettet, for til vår store skuffelse hadde ikke handikap toalettet flyttet seg siden sist. (Toalett historien kan du lese her.)

Blikket til gubben sa alt jeg trengte å vite, jeg skjønte at her var det bare å klore seg fast. Hvordan klærne kom på meg er jeg fortsatt usikker på, jeg rakk knapt blunke før jeg satt i rullestolen. “JAAA, hva venter du på” sa gubben utålmodig til en forvirret kjerring, selv hadde jeg mer enn nok med å finne ut hvilken ende av rommet som ikke var opp ned.

Fra Alta til Narvik gikk det virkelig unna, og når gubben kunne skimte lyngsalpene i det fjerne fikk han blod på tann. Jeg tror vi kun hadde to korte stopp på etappen i går, så når gubben ble overrasket over at vi var tidlig fremme i Narvik måtte jeg bare riste på hodet. “Jeg kunne kjørt helt til Mosjøen” skrøt gubben på seg når vi parkerte utenfor hotellet i Narvik, men den som først flatet ut på senga når vi kom på rommet var gubben. Høylytte snorkelyder fylte hotellrommet, og det ga meg enda et bevis på at gubben stort sett bare hadde det i kjeften.

Vi brukte en og en halv time på å få gubben opp av sengen, og en liten gutt prøvde alle triks i boka på å få gubben opp. Denne gangen valgte vi å bo på et annet hotell enn sist, og det skulle vise seg å gi oss en spektakulær utsikt. Scandic hotell i Narvik er et fantastisk syn, og en liten gutt ble helt ellevill når han oppdaget at vi skulle bo der. Han ble enda mer oppspilt når gubben fortalte at vi hadde fått rom i 13 etasje, vinduskarmen ble raskt okkupert av en liten gutt.

Siden vi var så tidlig fremme måtte vi ut og titte oss litt om i byen, dessuten hadde en liten gutt opparbeidet seg mye energi i løpet av etappen som han måtte få ut. Da passet det bra at det lå en lekeplass rett utenfor hotellet, der fikk en liten gutt utfolde seg litt. Men før han fikk innta lekeplassen måtte vi få oss en matbit. Vi hadde knapt nok krysset gaten før gubben fikk øye på kjentfolk, ut av en bil kom tante til min mann og mannen hennes. De bor i Narvik og hadde egentlig tenkt å ringe oss for å høre om vi ville møte dem for å ta en kaffe, men den telefonen slapp de og ta.

Sammen gikk vi på en uterestaurant der vi fikk en fin stund sammen, og resten av kvelden ble tilbrakt på lekeplassen. Dagens etappe er nå i gang, og i dette øyeblikk sitter vi på fergen i god driv mot Mosjøen. Natta har ikke vært spesielt god for meg, senga på hotellet var altfor myk for min smak. Så jeg våkent opp i morges med en ilende smerte i ryggen, og jeg kjenner det faktisk enda. Men det er fordelen med å kjøre bil, jeg kan slappe av når jeg selv vil, det er ikke akkurat så mye annet å ta seg til…

Jeg ser hvordan livet farer forbi meg, solbrune lykkelige mennesker svirrer rundt oss.
Som et maleri endrer landskapet seg, stadig nye portrett dukker opp rundt neste sving.
Radioen summer rolig i bakgrunnen, og ved min side sitter en solbrun stødig sjåfør.
I smug studerer jeg han, legger merke til hvordan ansiktet hans slapper av bak rattet.

Gud hvor jeg elsker den mannen, jeg elsker han så mye at det nesten gjør vondt.
Min livspartner gjennom mange år, med han ved min side føler jeg meg alltid trygg.
Plutselig er det som om han sanser meg, sanser at jeg studerer han.
En sterk varm hånd legger seg oppå min, han snur på hodet og smiler kjærlig mot meg.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

“Vi har det nu bra kjære” sier han,  jeg nikker bekreftende tilbake.
Livet er bekymringsfritt på landeveien, i en bli er livet bare godt.
Barnelatter kan høres i fra baksetet, to foreldre kikker på hverandre og smiler.
Lykken er igjen til å ta og føle på, en fred senker seg over oss begge.

Det er da det kommer, en varme sprer seg rundt mitt bryst.
Der og da er det ingenting som betyr noe, alt som betyr noe er lykken som er inni en bil.
En tanke kommer til overflaten, en tanke om en fremtid som nå virker så fjern.
Med kun en tanke i hodet kikker jeg igjen bort på min kjære mann, “la meg en dag få dø like lykkelig som jeg er nå…..”

Ps: Klokken 17 00 var vi fremme i Narvik, så nå skal vi nyte kvelden her…

Første etappe hjemover gikk rolig for seg, ja så rolig at jeg et øyeblikk lurte på om gubben hadde fått solstikk. Det er nemlig ikke likt gubben å ta det med ro når han setter seg bak rattet, hadde han fått viljen sin så hadde vi frest fra Vardø til Bergen uten stopp. Men i går var gubben ganske så bedagelig bak rattet, og det ble ganske så tydelig at han ikke vær klar for å reise hjem.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Den første etappen er alltid verst, i hvert fall når det gjelder følelsesmessig. Siden ingen av oss vet når eller om vi får oppleve en tur sammen til Finnmark igjen blir det ekstra vondt å ta farvel, så den første etappen ble brukt til å bearbeide følelser.  I tillegg bestemte vi oss for å ta en annen rute denne gangen tilbake til Alta, en rute som vekket mange minner.

For når vi bodde i Vardø tok vi ofte turen til Finland for og handle, og det var den veien vi kjørte i går. En liten svipptur gjennom Finland før vi havnet i Norge igjen vekket mange gamle minner, og det var spesielt å kjøre den strekningen igjen. Det eneste som var synd var at det var søndag, hadde det ikke vært for at alt var lukket og stengt så hadde vi nok stoppet og handlet med oss litt snacks.

Den eneste grunnen til at vi kjørte en annen vei tilbake var fordi gubben mente at veistandarden var bedre på den strekningen, men det tok ikke lang tid før gubben innså at han ikke hadde kjørt der på noe år. En ting er i hvert fall sikkert, veistandarden i Finnmark trenger sårt å forbedres. Jeg har ristet på meg både brokk og nakkesleng på de veiene, og det ble ikke noe bedre av å kjøre gjennom Tanadalen heller. Jeg var rimelig ferdig når vi kom til Karasjok, så der måtte vi ta en pause.

Vi startet fra Komagvær i strålende solskinn, og det ble bare varmere og varmere jo lenger inn i Tanadalen vi kom. Men like etter Karasjok møtte vi på våte veier, og like før Alta begynte det å regne. Vi kom frem til hotellet i Alta like før halv sju i går kveld, og da var det bare å komme seg inn på rommet i en faderlig fart og skalke lukene. For det bøttet ned når vi kom til Alta, så kvelden ble tilbrakt på hotellrommet.

I dag våknet vi opp til litt bedre vær, ja i følge gubben et perfekt kjørevær. Lett overskyet og 15 grader var det gubben hadde drømt om i tre uker nå, og i dag fikk han ønsket sitt oppfylt. Nå er vi på vei mot Narvik i god driv, og nå er gubben tilbake til sitt vanlige seg. Så nå går det som det suser langs landeveien, og kjenner jeg gubben rett så blir det vel ikke stopp før vi er i Narvik…

En kjærlig mann sitter ved min side, en kjærlig mann som bare er min. Jeg sender han et kjærlig blikk der han sitter stødig bak rattet, han fyller bilen med en trygghet så god. Jeg kan føle hvordan den vokser inni meg,  kjærligheten fyller hele meg der jeg sitter. Du og jeg kjære, sammen får vi det til.

Veien er humpete og ujevn, og du vet at kroppen min reagerer på den minste ting. En stor dump får foten min til og riste ukontrollert, men du vet hvordan du skal få den til å stoppe. Med en kjærlig hånd legger du trykk på foten, og beinet reagerte umiddelbart. Jeg smilte litt for meg selv, og igjen sendte jeg en stor takk til høyere makter for at du er min.

I dag måtte jeg dedikerte et innlegg til deg min kjære, for du fortjener den største takken av alle. Det er din fortjeneste at jeg nå reiser hjem med mange uforglemmelige minner, uten deg hadde denne turen aldri blitt en realitet. Mens jeg før turen brukte måneder på å planlegge turen ristet du bare på skuldrene, det kom nok til å gå bra.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Du er ikke mørkeredd på en plass, for mens jeg var skeptisk til å kjøre så langt så var du helt sikker på at jeg ville klare det. Ikke hadde vi hjelp heller mens vi var der oppe, men når jeg påpekte det ristet du igjen bare på skuldrene. Du var vant til å håndtere meg alene sa du, så det var nå det minste problemet. Som vanlig så du ingen hindringer, 2500 km langs landeveien var ingen problem.

Takket være deg kan jeg nå se tilbake på noen uforglemmelige uker, helt alene uten hjelp fra noen har du tatt vare på meg og en liten gutt med en tålmodighet så stor. Du har ikke klaget en eneste gang på turen, du har tatt alle utfordringer på strak arm. Selv om du har vært alene om alt så har du likevel klart å senke skuldrene, og i tre uker har vi bare levd i nuet.

Du er en fantastisk mann min kjære, og jeg er så heldig som har deg ved min side. Livet sammen med deg er et eventyr uten like, hver dag overøser du meg med en kjærlighet så stor. Du er min trygghet i livet, og jeg vet at så lenge jeg har deg ved min side så klarer jeg alt. Takk kjære for alt du gjør for meg og gir meg hver eneste dag, du er en fantastisk pappa og ektemann. Vi elsker deg høyere enn livet selv, tusen takk for turen…

Det var vemodig å kjøre fra øya fredags kveld, alle visste at nå var det på tide å ta farvel. Etter en begivenhetsrik dag på øya i havgapet satte vi kursen mot hytta igjen, og der skulle vi skulle vi tilbringe vår siste dag her oppe. Vi trengte litt ro rundt oss, ro til å ta inn de siste inntrykkene. Jeg så det på min mann, hvordan følelsene vekslet inni han. Lykken og sorgen kom til syne i et lett skjeggete ansikt, og i stolen satt jeg og kjempet med de samme følelsene.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Vi har hatt en fantastisk ferie, så flott at jeg nesten ikke tror det kan være virkelig. Vi har møtt så mange gamle kjente, og fått mange fine stunder med familien. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve enda en ferie her oppe, det hadde jeg aldri trodd når jeg var her for fire år siden. Vi har så mange vi må takke for at vi har fått til denne turen, og da kommer vi ikke utenom Erna fra Tana. Takket være henne ble en spleis opprettet, og enda er jeg overveldet over hvor mye som kom inn.

Takket være deres bidrag til turen har vi hatt mulighet til å booke hotell hele veien, og det har virkelig vært en befrielse for både meg og min mann. Jeg må også takke Inger Johanne, svigermor og broren til min mann for at de vasket ned hytta i Komagvær før vi kom, vi kunne legge oss i rene sengetøy når vi omsider kom fram. Jeg må også takke alle de som har tatt seg tid til å stikke innom oss her på hytta, og alle de som har stoppet oss på gaten for å slå av en prat.

Takket være dere har vi fått mange hyggelige samtaler som har gjort oppholdet vårt uforglemmelig, og selv om jeg ikke klarer å føre en samtale lenger så skal dere vite at det har betydd mye for meg å se dere igjen. Jeg må også takke alle dere som har fulgt oss på denne reisen, det har vært så kjekt å dele opplevelsene med dere. Vi reiser hjem med mange uforglemmelige minner i bagasjen, dette har virkelig vært en drømmeferie fra start til slutt.

Værgudene har også vært med oss, ja så til de grader også. Jeg kan telle på en hånd de dagene vi har hatt temperaturer under 20 tallet, det var et øyeblikk hvor vi trodde øya hadde flyttet seg til sydligere strøk. For en varme vi har hatt, at gubben har overlevd skjønner jeg ikke. Han som hadde gledet seg til å komme opp til ti grader og tåke, snakk om å få det motsatte.

Vår siste dag på hytta var intet unntak, vi våknet opp til nok en varm dag. Jeg var snar med å be gubben flytte meg ut i rullestolen, den siste dagen skulle nytes utendørs. Det tok ikke lang tid før jeg fikk selskap, to sauer og et lite lam kom plutselig for å ta farvel. Jeg har våknet opp til breking utenfor hyttevinduet hver eneste morgen, og bare det har vært en opplevelse i seg selv. Men når svigerfar kom på besøk var det slutt på idyllen, med hard hånd jaget han de bort.

Like etter svigerfar kom en kamerat av min mann også på besøk, og en stund etter kom svigermor og to av søskenbarna til en liten gutt. Sammen tok vi turen ned til bruhytta som er en kafé her i Komagvær, der satt vi og nøt ettermiddagssolen noen timer. Plutselig var det som om værgudene også kom for å ta farvel, for brått kunne vi høre tordenvær i det fjerne.

Det var ganske spesielt å sitte under solens varme stråler og høre på tordenvær, og som om ikke det var nok så begynte det og lyne også. Jeg satt å solte meg samtidig som jeg så på lynet som lyste opp himmelen langt der ute i Barentshavet, og det var litt av en opplevelse. Det ble en spesiell avslutning på oppholdet vårt, det ble plutselig veldig tydelig at ferien her oppe var over.

Nå sitter vi i bilen på vei til Alta, den lange reisen hjem har begynt. Vi legger bak oss to fantastiske uker her oppe i Finnmark, og med oss hjem har vi en haug med uforglemmelige minner. Tusen takk til alle som har bidratt til at denne ferien ble uforglemmelig for oss alle, alt vi føler på er en takknemlighet så stor. Takk for oss Vardø, minnene tar vi med oss i hjertet…

Jeg ser han i sidesynet, min kjære sitter trofast ved min side.
Sommeren har satt spor etter seg, en lett sommerfarge har lagt seg under skjeggete stubber.
Han er så flott der han sitter bak rattet, trygt fører han meg frem langs endeløse landeveier.
Stille sitter jeg og betrakter han, takker høyere makter for at han er min.

Det er stille i bilen, en ro har senket seg over oss.
Noen ganger er ord overflødig, i små øyeblikk er ikke ord nødvendig.
Lykken er blitt til stillhet, en stillhet som kommer fra hjerte.
To tanker er blitt til en, der og da er vi i samme tanke.

Hans øyne treffer mine, i et kort øyeblikk er vi ett.
Et lite smil fra meg er nok, han ser det på meg.
En sving nærmer seg, og min kjære får et nytt drag i ansiktet.
For vår lykke kommer med en bismak, og i en stille bil blir bismaken til å ta og føle på.

En sorg la seg over et solbrunt skjeggete ansikt, en sorg som fikk meg til å snu meg bort.
Jeg kjente hvordan tårene begynte å presse seg frem, noen ganger blir sorgen større når lykken er stor.
Et farvel nærmet seg, en sorg over at dette snart var over kom til syne i en stille bil.
Der og da tenkte vi det samme, vi ønsket oss begge tilbake i tid.

Min kjære har bare et ønske, et ønske jeg aldri kan oppfylle.
Jeg har det samme ønsket, vi ønsker oss friheten tilbake.
I noen få uker har tiden nærmest stått stille, vi har fått en mulighet til å puste fritt igjen.
Men i en stille bil følte vi på det samme, sorgen over at vi snart skal forlate endeløse grønne vidder fylte oss begge to…

For en fredag, i dag har det vært full rulle fra vi slo opp øynene. Vi måtte faktisk stille vekkerklokken igjen i går, for i dag hadde vi en viktig lunsjavtale som vi ikke kunne gå glipp av. Problemet er bare at jeg pokker ikke får gubben i seng her oppe, klokken kan både bli to tre på natta før jeg får gubben til å reagere. Ting er plutselig blitt snudd helt om, hjemme er det gubben som trygler kjerringa om å få legge seg, men nå er det jeg som må be på mine knær.

Klokken halv to på natta satte jeg foten ned, for vi skulle tross alt opp kl åtte i dag. Det er ingen tvil om at gubben er i feriemodus, ting går virkelig i sneglefart her oppe. Ikke hører han heller lenger, han har koblet helt ut. Så selv om jeg sa at nok var nok kl halv to i natt så ble klokken nærmere tre før jeg lukket øynene. Jeg var rimelig trøtt når klokken ringte i dag tidlig, men her var det bare å komme seg opp. Vi skulle nemlig møte hun som hadde startet innsamlingen til turen hit opp, og det møtet har jeg ventet lenge på.

For en dame, en mer godhjertet person skal du lete lenge etter. Hun og mannen hadde kjørt fra Tana for å møte meg, og det satte jeg stor pris på. Vi hadde avtalt å møtes på kafeen til broren til min mann, og siden vi ikke hadde rukket å spise frokost tok vi dagens første måltid der. Etter møtet dro vi rett bort på sjøkanten der alle bodene var, en liten gutt hadde nemlig løpt i forveien for å hoppe på hoppeteltet som var satt opp der.

Jeg må innrømme at jeg ble like skuffet i dag når vi kom bort dit, jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor de flyttet alle bodene bort på en bortgjemt liten plass. I gågaten der alle kafeene lå vrimlet det av folk, men når vi kom bort på området ved sjøkanten der alle bodene sto var det bare en brøkdel av mennesker. Som utflytter og nå turist på øya syns jeg det er rart at kommunen har gått med på en slik flytting, spesielt når man ser at det går utover lokalsamfunnet.

Heldigvis var det bedre vær i dag, hav tåka holdt seg unna. En liten gutt har holdt oss i ånde i hele dag, og det hoppeteltet har virkelig fått kjørt seg. Egentlig var det 15 minutter per barn når de skulle hoppe, men en liten gutt har hoppet så mye disse dagene at han som hadde hoppeteltet lot en liten gutt få hoppe nærmest så mye han ville. En fantastisk snill mann, og når søskenbarnet til vår lille gutt plutselig stakk av tok han godt vare på vår lille gutt til vi kom bort dit.

Vi har truffet på mange kjente i dag, og det har vært så hyggelig for både meg og min mann. Jeg ser hvor mye det betyr for han å slå av en prat med gamle kjente, han lyser opp som en sol hver gang han treffer på gamle kjente. Vi har vært på øya i hele dag, og det har vært både godt og vemodig på en gang. For nå går denne ferien for alvor mot slutten, vi har bare morgendagen igjen før vi setter kursen hjemover igjen. Jeg prøver å sluke til meg alle inntrykk mens jeg enda er her, for jeg vet ikke om jeg får flere turer opp hit.

Dagen ble avsluttet med skumparty for en liten gutt etterfulgt av en gåtur til heksemonumentet. Heksemonumentet er verdt et besøk til Vardø i seg selv, det må bare oppleves. Jeg får alltid gåsehud hver gang jeg kjører inn dit, spesielt når jeg leser de smålige årsakene til hvorfor de stakkars menneskene ble dømt for hekseri. En ting er i hvert fall sikkert, hadde jeg levd på den tiden hadde jeg endt mine dager på bålet jeg også…

Hvert år arrangeres pomordagene her i Vardø, en festival som baserer seg på russehandelen som foregikk her før i tiden. Pomorhandel eller russehandel var handel drevet i Finnmark og Troms av russiske kjøpmenn fra Kvitsjø området på 1700 tallet og helt frem til 1900 tallet. Ordet pomor betyr “ved havet” og blir brukt som en betegnelse på en sjøfarer på havet i nord.

Jeg har mange gode minner fra pomordagene fra når vi bodde her, da var det hele gågaten fylt opp med mange forskjellige boder. Russland var sterkt representert den gangen, og det var mye spennende man kunne få kjøpt. Pomordagene var alltid et stort høydepunkt om sommeren, og jeg husker enda hvordan gaten myldret av liv. De siste årene har ikke Russland vært representert av logiske årsaker, men pomordagene har likevel bestått som en tradisjon her i Vardø/Kiberg.

Så når vi først bestemte oss for å dra opp hit så måtte vi planlegge ferien slik at vi fikk med oss pomordagene mens vi var her, lite visste jeg at det skulle bli en skuffende opplevelse. For hvem i huleste er det som har bestemt at alt skulle flyttes fra gågaten til et knøttlite område nede på havneområdet?? Vi ble temmelig sjokkert når vi kom ned på det lille området i dag, og stemningen blant de som hadde boder der var heller ikke god.

Det var helt tydelig at de som sto der ikke var fornøyd, og det samme gjaldt alle vi pratet med på våres vei. I går klarte vi ikke være der, for da spilte de rocke musikk på full guffe. Ja jeg vet ikke om jeg vil kvalifisere musikken som rock en gang, og det sier litt når de som hadde boder der måtte stå med ørepropper i ørene for å holde ut. Selv om befolkningen ga tydelig beskjed i fjor om at de ikke syns noe om at handelen ble flyttet fra gågaten så har de ikke blitt hørt, så her er det noen som tydeligvis velger å vende det døve øret til.

At pomorhandelen har blitt mindre de senere årene er det ingen tvil om, men det er ingen grunn til at den skal bli flyttet. For i gågaten ligger det både kafeer og  butikker som alltid har nytt godt av denne årlige festivalen, og for de som kommer hit for å selge ting er det mye bedre plass i gågaten. Fire boder og et hoppetelt var alt som var på området, så jeg var rimelig skuffet når jeg dro derifra. Men jeg fikk meg i det minste et reinskinn, og det ble pakket godt rundt meg av hun som solgte det.

Vi sto nemlig opp til nok en nydelig dag på hytta i Komagvær, men når vi nærmet oss Vardø øya sank gradestokken betraktelig. For mens Komagvær badet i sol lå hav tåka tett over øya, og det merket vi godt på temperaturen. Vi kjørte fra 22 grader og sol og kom frem til 10 grader og en gufsete vind, så et reinskinn kom godt med i dag. Så selv om pomorhandelen ble en skuffelse i år så holder jeg meg i det minste varm, og det reinskinnet kommer godt med til vinteren…