Jeg har merket det de siste dagene, kroppen min er helt utladet. Det har vært mye etter ferien, mye ustabilitet som har ført til mye usikkerhet. I går kveld måtte jeg bare krype til korset, jeg nærmest tryglet gubben om å legge meg. I flere timer hadde jeg sittet med intense smerter i kroppen, og til slutt var jeg så sliten at jeg så ingen andre utveier enn å krype til sengs.
Så vondt som jeg hadde i går har jeg ikke hatt på lenge, det er ikke ofte jeg klager men i går klarte jeg ikke holde det inni meg. Det er ikke gubben vant til, så jeg kunne se at han ble bekymret. Han vet av erfaring at når jeg klager så har jeg virkelig vondt, da er det ille. Så det har vært en tung natt for meg, jeg har ikke fått mye søvn. Det ble ikke akkurat bedre i dag tidlig heller, for i dag våknet jeg opp med feber.
Den dagen solen endelig kom tilbake til Bergen by våknet jeg opp svindårlig, det er så typisk min uflaks. Jeg bare håper dette ikke er noe alvorlig, for det er alltid en usikkerhet når jeg blir dårlig. Så selv om været har vært bra i dag har ikke jeg klart å komme meg ut, det ble nok en dag fremfor tv skjermen.
Med kongelig bryllup og fotball som underholdning har jeg tatt livet med ro, ting begrenser seg selv når kroppen ikke spiller på lag. Mer enn dette orker jeg ikke skrive i dag, jeg har ikke så mye krefter. Jeg avslutter innlegget med å gratulere brudeparet, lenge leve kjærligheten 💕💕
Pulsen slår og hjertet hamrer Jeg klatrer over steiner, beveger meg smidig oppover Omringet av trær og på kjente stier bærer det til fjells Kroppen føles lett og musklene sterke Det var en gang…
Solen varmer på min lettkledde kropp Jeg vandrer lydløst på en sandstrand Barbeint kjenner jeg hvordan den varme sanden omringer mine nakne tær Jeg hører bølgeskvulp rundt meg Det var en gang…
Du kommer løpende mot meg Jeg løfter deg lett opp Omringer deg med mine kjærlige armer Puster inn lukten av deg Det var en gang…
Vi løper i en blomstereng Du løper etter meg, fanger meg Nyforelsket og lette til sinns Løfter du meg opp og bærer meg i dine sterke armer Det var en gang…
Jeg drukner i dine øyne Tett i tett på dansegulvet Blodet bruser og hjertet slår i takt med musikken Du er min og jeg er din Det var en gang…
Vi sitter på et svaberg en midtsommer natt Finner ro i flammene fra bålet Jeg er lykkelig i din trygge armkrok Vi er omringet av barnelatter og glede Det var en gang…
Veien er endeløs og lang Jeg har vinduene nede og solbriller på Synger med til favorittlåten på radioen Vinden rusker lett i mitt lange hår Det var en gang…
En tid er forbi og jeg minnes Det føles som det var i går Så nært men likevel så fjernt Alt jeg kan er å minnes Minnes en tid som var en gang…
For ni år siden slo lynet ned, tre små bokstaver slo ned fra en blå himmel. Jeg husker enda den dagen inne på et sykehus kontor, ute skinte solen fra en blå himmel, men alt jeg følte på var et altoppslukende mørke. I en alder av 36 år fikk jeg livet snudd på hodet, og brått ble alle fremtidsdrømmer knust. Ingen kur og ikke noe håp, og akkurat i det øyeblikket trodde jeg livet var over.
Det første året raste sykdommen av gårde, det gikk så fort at hodet mitt ikke klarte å henge med. Huset ble overfylt av ulike hjelpemidler, og fra alle kanter dukket det opp nye ting som jeg måtte forholde meg til. I tillegg hadde jeg fire barn som jeg skulle ivareta opp i det hele, de hadde tusen spørsmål som jeg slet med å svare på. Hver kveld gråt jeg meg i søvn, jeg var utslitt og bar på en sorg som jeg ikke fikk tid til å bearbeide.
Det som skulle være en lykkelig barseltid utviklet seg til å bli et mareritt, jeg fikk ikke tid til å nyte at jeg hadde blitt mamma igjen. De første ukene etter fødselen gikk med til å pendle opp og ned fra sykehuset hver dag, og deretter ble jeg sendt på et tre måneders langt rehabiliteringsopphold. Jeg var så stresset på den tiden, jeg følte at jeg konstant gikk med hodet under vann.
Men det var ikke bare meg som ble påvirket av tre små bokstaver, en hel familie ble rammet. Mine barn måtte lære seg å klare seg selv uten hjelp fra mamma, samtidig som de måtte bære med seg en redsel for en usikker fremtid. Min mann som jobbet borte på den tiden måtte gi avkall på drømmejobben, i stedet måtte han begynne å jobbe lokalt her i Bergen. Alle fikk hverdagen snudd på hodet, og alle måtte lære seg å leve med tre små bokstaver.
Privatlivet ble plutselig veldig begrenset, for brått ble huset fylt opp av fremmede mennesker. Stadig nye assistenter kom til, og det var svært vanskelig den første tiden. Det var så mange forandringer på kort tid at vi ikke fikk tid til å sørge, vi hadde mer enn nok med og prøve å puste mellom slagene. Livet med tre små bokstaver ble altoppslukende, og selv om det nå har gått ni år så har vi fortsatt ikke fått tid til å bearbeide sorgen over livet som var.
Vår sorg må settes til side hver eneste dag, og noen ganger blir den byrden ekstra tung å bære. Prisen for å leve her og nå er høy noen ganger, og det blir ikke rom for å sørge. For når man lever med døden på skuldrene hver eneste dag har man nok med å komme seg gjennom hverdagene, livet med tre små bokstaver er en kamp. Mens jeg tar sorgen med meg til graven venter mine kjære, for først når jeg er borte kan deres sorgprosess begynne…
Først av alt så må jeg starte dette innlegget med å takke alle dere som har kommentert gårsdagens innlegg, det er godt å få litt forståelse. Selv var jeg så sliten i går at jeg ikke klarte å svare dere, luften gikk rett ut av meg i går. Mange av dere oppfordret meg til å sende en klage, men jeg vet ikke om jeg orker. Jeg føler at jeg ikke har gjort noe annet enn å sende klager de siste ni årene, og jeg kan ikke akkurat si at det har hjulpet.
Det er ikke enkelt å være syk, spesielt når du er så syk at du trenger hjelp til alt. For selv om hodet er klart så må du stadig bevise at du er ved dine fulle fem, og selv det er ikke nok noen ganger. Jeg har opplevd det meste i løpet av disse årene som syk, og uansett hvor hardt jeg kjemper så klarer jeg ikke få en stabil ordning rundt meg.
Før ferien raste hele korthuset sammen, og jeg var bare glad for å reise bort fra kaoset. Men det har ikke akkurat vært noe bedre etter ferien, og nå går ikke kabalen opp lenger. Jeg sitter her helt hjelpeløs og ser at alt rundt meg rakner, ikke rart jeg har hodepine hver bidige dag. Jeg hadde knapt nok rukket å komme hjem fra ferie før hodepinen meldte sin ankomst, og i motsetning til de fire ukene vi var på ferie hvor jeg bare hadde en dag med hodepine på fire uker så har jeg nå hodepine hver dag.
Jeg skulle gjerne ansatt en hær med assistenter, men det er svært vanskelig å få tak i stabile assistenter som vil bli over lengre tid. Det virker å være et gjentakende problem hos de fleste BPA firmaer, og det til tross for at det ikke stilles noen krav til utdanning eller erfaring for å jobbe som assistent. Det er der hjemmesykepleien kommer inn i bildet, for det er de som skal bøte opp for den manglende utdannelsen.
Men hva hjelper det når jeg har to ustabile ordninger, ingen av ordningene jeg får fra kommunen fungerer skikkelig. Jeg har krav på hjelp døgnet rundt, og timeantallet har jeg fått. Men her går assistentene hjem kl fire hver dag, og da er det min mann som må ta over. Så ja jeg er rimelig lei her jeg sitter, for min sykdom helbreder ikke akkurat seg selv når assistentene går hjem fra jobb.
Jeg skulle gjerne vært mer aktiv enn det jeg er i dag, men ting begrenser seg selv når jeg hele tiden må se på klokken for å passe på at assistentene kommer seg hjem i tide. Som i dag, jeg hadde time hos tannlegen men ingen assistenter som kunne bli med så sent på dagen. Så da måtte min mann stille opp igjen, hadde det ikke vært for han så hadde dette aldri gått. Jeg drømmer om en hverdag uten at jeg er avhengig av min mann, men etter ni år er det fortsatt en drøm…
Ps: I går fikk jeg også avslag på ny bil fra Nav, så nå må jeg klage på det vedtaket også. Som syk må man dessverre velge sine kamper, man klarer ikke alt bestandig…
De siste to årene kan jeg telle på en halv hånd de gangene jeg har hatt ansvarsgruppemøte her, og det til tross for at jeg egentlig skal ha et hver tredje måned. Gudene skal vite at jeg har prøvd, gjentatte ganger har jeg kalt inn til møte og gjentatte ganger har det blitt avlyst. Det har vært fryktelig vanskelig å få folk i teamet mitt til å møte opp, og det til tross for at de har fått datoen tilsendt tre måneder i forveien.
I dag skulle jeg ha et nytt ansvarsgruppemøte, og det har vært mye frem og tilbake for å finne en dato som passet for alle. Det fant vi til slutt, og i dag skulle endelig alle samles igjen. Hele poenget med disse møtene er at jeg skal få hjelp til å løse ulike utfordringer som jeg har, det kan være alt fra hjelpemidler som jeg trenger til fysiske plager. For i mitt tverrfaglige team har jeg fastlege, sosionom, ergoterapeut og min primærkontakt i hjemmesykepleien.
Jeg har sett frem til dette møtet lenge, for jeg har en del utfordringer som jeg trenger hjelp til å løse. Så den siste uken har jeg jobbet med sakslisten til dagens møte, og jeg endte opp med to sider med punkter som jeg trengte hjelp til å løse. Så i formiddag har vi brukt tiden til å klargjøre til møtet, lite visste vi at det skulle vise seg å være bortkastet.
Jeg ante fred og ingen fare når hjemmesykepleien kom her litt før to, men jeg reagerte litt på at hun var så sent ute. Normalt sett pleier de å komme i god tid før møtet slik at jeg har mulighet til å få i meg medisiner og gå på toalettet før møtet begynte. Sykepleieren ga meg medisin og hang opp ny sondemat, men like før hun var ferdig fikk jeg sjokk beskjeden.
“Ja har du fått beskjed om at møtet er avlyst, vi fikk beskjed i dag tidlig” sa hun plutselig, selv skjønte jeg ingenting der jeg satt. For jeg hadde ikke fått noen beskjed, verken på mail eller telefon. Jeg gjennomsøkte både innboksen og søppelposten uten å finne noe som helst, og jeg ble mer og mer irritert der jeg satt. For mens lederen i hjemmesykepleien hadde fått melding på mobilen så hadde ikke jeg fått noen beskjed, det minste jeg kunne forvente var en telefon eller en melding på lik linje med hjemmesykepleien.
Er det rart at jeg har mest lyst til å gi opp disse møtene, for det blir jo aldri noe av likevel. Fastlegen hadde heller ikke fått beskjed tydeligvis, så jeg var ikke den eneste som var frustrert i dag. Alt er bare kaos rundt meg for tiden, og jeg kjenner at jeg er fryktelig sliten. I ni år har jeg kjempet for mine rettigheter, og nå kjenner jeg at begeret nærmer seg overfylt…
I går fikk jeg ikke ligge å dra meg, for i går skulle vi ut på langtur. Ene tantebarnet mitt hadde bursdag og den kunne vi ikke gå glipp av, dessuten innebar det at jeg fikk meg en tur inn til mitt barndomsparadis. Det eneste problemet var at vi fremdeles ikke har fått bilen i orden, ting har tatt forferdelig lang tid. Så løsningen de siste ukene har vært å ta taxi, og det ble løsningen i går også.
Jeg er sjeleglad for at jeg denne våren søkte om TT kort, for selv om det da føltes unødvendig ut så er jeg glad for at jeg har det nå. Det kortet ble redningen i går, og selv om taxi regningen kom seg på fem tusen en vei så har vi aldri hatt en billigere tur. En egenandel på 30 kroner var alt vi betalte i går, totalt 60 kroner på hele turen. Mine foreldre fikk også sitte på, og det var litt av en taxi som kom og hentet oss i går.
En liten gutt ble helt ellevill når han oppdaget at taxien var utstyrt med lys i alle slags farger inni, “det er jo rene diskoteket mamma” utbrøt han når han kom inn i bilen. Selv var jeg bare glad for at jeg kunne tilby mine foreldre å bli med på kjøreturen, for jeg visste at de gruet seg for å kjøre selv. Det er nemlig et forferdelig vær her for tiden, jeg har knapt nok vært utenfor døren siden vi kom hjem.
Jeg er så lei av dette været, jeg har bare lyst til å skrike høyt. Hver dag i over en måned nå har jeg våknet opp til plaskende vær på yttersiden, og da har man ikke mye lyst til å stå opp. Ja jeg kan se på film og høre på musikk, men er det mye til liv i lengden? Dere kan jo prøve selv å sitte i en stol over flere timer uten å røre dere, og så kan dere gi meg en lyd om dere syns det er så kjekt.
Regn så langt øyet kan se…
I en stol sitter jeg hver dag, og det føles ut som jeg kaster bort livet. Jeg har jo lyst til å oppleve mest mulig mens jeg enda er her, men nå sitter jeg i en stol og ser på himmelen som tømmer seg. Jeg tror det må bo mange syndere i Bergen by, og nå har vår herre bestemt seg for å gjøre noe med det. Det er andre året på rad vi ikke har hatt sommer her, alt har bare regnet bort.
Så den turen i går hadde jeg sett frem til lenge, endelig skulle jeg komme meg ut litt! Men hva tror du skjedde? Jo jeg våknet opp svindårlig i går morges. Det er så typisk meg det, og bli dårlig den ene dagen man faktisk har planer. Så det ble ingen god kjøretur på meg i går, og egentlig burde jeg nok holdt meg hjemme. Men jeg vil jo så gjerne være med jeg også, så som vanlig tvang jeg meg av gårde.
Mens de andre spiste pizza og kake fikk ikke jeg i meg næring i det hele tatt, til og med sondematen klarte jeg ikke få i meg. Jeg var kvalm under hele turen i går, men jeg er likevel glad for at jeg tvang meg av gårde. Spesielt når jeg så hvor mye det betydde for en liten gutt, han elsker nemlig å besøke søskenbarna sine.
Men jeg var veldig glad for å komme hjem i går, for hjemme er alltid best når man ikke føler seg i form. Vi kom hjem like før 21 nyhetene begynte, og når værmeldingen kom øynet jeg et håp om å komme meg ut denne søndagen. Men den gang ei, for i dag våknet jeg opp på akkurat samme viset som jeg har gjort den siste måneden. Det hørtes ut som om det regnet våte kattunger på yttersiden, og da skjønte jeg at her ble det nok en dag fremfor tv skjermen…
Noen ganger kjenner jeg på det, hvor mye jeg lengter tilbake til det enkle liv.De små tingene som jeg aldri mer kan gjøre, små ting jeg en gang tok for gitt. I går ettermiddag kom den lengselen over meg på ny, og det hele startet med en liten gutt.
“Jeg kjeder meg mamma”, små øyne stirret på meg med bedende øyne. På sofaen lå en sliten far og halvsov, tung pust fylte en liten stue. Helt hjelpeløs satt jeg der, alt jeg ville var å ta en liten gutt i armene mine og bære han opp på et rom fullt av leker. Men der satt jeg, limt fast i en grå slitt lenestol.
“Spør pappa lille venn, kanskje dere kan gå opp på rommet ditt og bygge lego” Fortvilet kastet jeg et blikk bort på sofaen, og plutselig ønsket jeg at det var meg som lå på en sofa. Jeg skulle gitt mye for å få en mulighet til, en mulighet til å sprette opp av sofaen for å leke med en liten gutt.
Men det var ikke meg som lå der, og fra sofaen gikk en tung pust over til høye snorkelyder. Igjen kjente jeg klumpen i halsen vokse seg stor, og igjen følte jeg på en maktesløshet så stor. Jeg skulle så gjerne sendt en sliten mann opp for å få fred, jeg skulle så gjerne tatt over. En sliten mann visste ikke hvor heldig han var, og i en stol satt jeg og lengtet etter en frisk kropp.
Ja tenk om jeg bare hadde hatt en halv funksjonell kropp, tenk hvor mye jeg kunne gjort da! Med en frisk overkropp og to friske armer kunne jeg gjort det utroligste, og da kunne jeg og en liten gutt dratt på tur alene. Jeg skulle gitt mye for å få en halv kropp tilbake, da hadde livet sett helt annerledes ut. Tenk å kunne få holde rundt mine barn igjen, og tenk om jeg kunne føre en samtale uten å måtte gjenta ordene mine fordi ingen forstår.
Det er de små tingene jeg lengter etter hver dag, som å kunne spise og kle på seg selv. Men det jeg virkelig savner er å være en funksjonell mamma, kunne følge mine barn opp uten hjelp. Så når en liten gutt sto fremfor meg i går med et bedende blikk kjente jeg klumpen i magen vende tilbake, og selv om det hjalp litt at mamma kunne sette på en film så kjente jeg på en sorg så stor…
Alle mennesker er forskjellig, vi har alle forskjellige intim grenser. Noen er veldig åpne, prater om alt med alle, uansett hvem de møter deler de gledelig sin historie. Ja og noen mennesker er eksepsjonelt glad i nærkontakt, det er som om de har peilet seg inn på de små runde kinnene dine før du har rukket å presentere deg engang.
Så har du de som er sånn midt på treet, de som deler i passelige doser. De deler gjerne, men holder alltid litt tilbake. De liker å være sosiale, og over en dram slipper de seg gjerne løs. Klemme gjør de gjerne, men de oppsøker de ikke. De vil jo ikke virke overivrige heller.
En gruppe gjenstår, de stille og beskjedne. Det er i hvert fall i den kategorien de ofte havner, de som ikke sier så mye. De åpner seg sjelden, og holder seg ofte lukket. De deltar sjelden på sjelden på sosiale aktiviteter, og trives best i eget selskap.
Jeg er en mellomting av de to nederste gruppene, men jeg har ikke alltid vært sånn. For som barn var jeg ivrig og åpen, jeg higet sånn etter å være sosial at jeg rett og slett holdt på å ta knekken på mine foreldre, jeg måtte ha oppmerksomhet hele tiden.
Men jo eldre jeg ble jo mer privat ble jeg, livet satte sine spor. Jeg begynte å verdsette egen tid, en stille stund ble viktig i en hektisk hverdag. Sosiale begivenheter med mange ukjente mennesker var en pest og en plage, da valgte jeg heller en hjemmekveld.
Alle sorgene og alle tunge stunder har preget meg også før jeg ble syk, jeg fikk lære på den harde måten at livet ikke er rettferdig. Men det er en ting jeg har beskyttet mer enn noe annet, min private intimsone. Jeg likte ikke når fremmede kom for nær og jeg har aldri vært en klemmer. De eneste som jeg har overøst med klemmer og lange omfavnelser er mine barn, alle andre har jeg prøvd å holde på en armlengde.
Men så gikk verden i svart, et nytt liv sto for dør. Plutselig måtte jeg finne meg i en hverdag med nærkontakt, jeg måtte finne meg i at følelsene mine plutselig ble blottlagt. Naken og sårbar måtte jeg legge mitt liv i andres hender, hjelpeløs ble jeg vitne til at min private sone smuldret opp.
Selv etter ni år med denne sykdommen sliter jeg, klarer ikke å venne meg til det. Jeg gruer meg hver morgen til morgenstellet, selv om jeg vet at det går bedre enn jeg alltid tror. Fortsatt gruer jeg meg til å dusje naken, men jeg vet jo at jeg må. For selv om assistenten ikke bryr seg, selv om de er vant med det, så er klumpen i magen der fortsatt.
Men på et område har jeg endret meg, et område jeg aldri hadde trodd på om jeg ikke hadde erfart det selv. Jeg er blitt en klemmer, men ikke fordi jeg må. Men fordi jeg har innsett noe, jeg fikk plutselig beskjed om at livet er kort. Så derfor ble det viktig for meg, det ble viktig å dele kjærlighet. Ja for det finnes vel ikke en bedre måte, en varm klem sier mer enn tusen ord…
I går fikk jeg en idé som jeg gjerne ville teste ut, men da trengte jeg hjelp av assistentene. Jeg har nemlig vært så rådvill på hva jeg skulle gjøre med alle plommene våre, for i år har vi fått alt for mange på trærne våre. Jeg kunne selvfølgelig fått assistentene til å lage syltetøy og gelé, men det er det ingen som spiser her i huset. Igjen begynte jeg å saumfare nettet på jakt etter noe jeg kunne lage, og plutselig fant jeg en oppskrift som jeg bare måtte teste ut.
En oppskrift på plommesaft lyste i mot meg, og den måtte jeg bare prøve. Saft er jo noe alle liker, og skulle vi ende opp med å lage for mye kunne vi jo bare gi litt bort. Så i går gikk jeg til innkjøp av en del utstyr som vi trengte, deriblant en sil og glassflasker. Så i dag var det bare å sette i gang, og med to assistenter på jobb gikk det virkelig unna på kjøkkenet.
Det første vi gjorde var å veie opp plommene, for den oppskriften vi brukte var beregnet på 2kg plommer. Deretter delte vi alle plommene i to og fjernet steinene, så var det bare å hive alle plommene i en stor kasserolle med 4 dl vann. På komfyren fikk plommene stå og putre under lokk i ti femten minutter til det meste hadde løst seg opp, og nå var det bare å finne frem silen.
Jeg kjøpte en saft sil på Clas Olsen til 150 kroner, men du kan også bruke et gammelt putetrekk eller et sileklede, begge deler fungerer like godt. På dette tidspunktet begynte vi arbeidet med å sterilisere glassflaskene som saften skulle være på, alt skulle være 100% rent. Flaskene la vi i ovnen på 100 grader i ti minutter, mens korkene fikk et raskt oppkok i en kasserolle.
Etter vi hadde silt plommesaften og fjernet litt overflødig skum helte vi saften i en kasserolle med 800g sukker, så var det bare å la saften koke til alt sukkeret hadde løst seg opp. Så var det bare å finne frem trakten og fylle opp glassflaskene, to liter saft ble det til slutt. Nå står plommesaften til avkjøling i kjøleskapet, og nå gleder jeg meg bare til å smake. Hele prosessen var unnagjort på en time, så enkelt og fort gjort.
Nå skal jeg få assistentene til å plukke enda mer plommer så vi kan lage enda mer saft, men denne gangen skal jeg fryse ned saften og gi bort til jul. Jeg er så glad for at jeg kom over den oppskriften, men det irriterer meg at jeg ikke har tenkt på å lage saft før. Bare fargen på saften er nok til å få deg i bedre humør, og hvis det smaker like godt som det ser ut så er jeg sikker på at den blir en slager i husstanden…
Frustrasjonen var til å ta og føle på i går ettermiddag, og frustrasjonen denne gangen kom fra en skolegutt. Før ferien avsluttet min datter sin militærtjeneste, og med seg hjem hadde hun mye utstyr. Deriblant to par militær sko, og det ble starten på årsaken til frustrasjonen hos en liten gutt. For det ene paret med sko ville ikke min datter ha, og siden minstemann nå har samme størrelse i sko som min datter fikk han det ene paret.
En liten gutt ble ellevill når han hørte at han fikk ekte militær sko, og han har omtrent bodd i de skoene hele sommeren. Det spilte ingen rolle om det var 25 varmegrader ute, han skulle ha de skoene på. “Jeg skal ha M77 skoene på” sa en liten gutt bestemt når jeg i sommer foreslo at han kunne ta på seg noe annet, og jeg skjønte fort at den kampen var ikke verdt å ta.
Problemet med disse skoene var at de var utstyrt med både hemper og lisser, og det ble litt for vanskelig for en liten gutt. Han hadde ikke lært seg å knyte skoene selv enda, og siden det i tillegg var så mange hemper som lissene måtte rundt ble det vanskelig. Men i går fikk en liten gutt for seg at han nå skulle lære seg å knyte en gang for alle, og den som skulle lære han var far i huset.
Selv om det var 25 varmegrader nektet en liten gutt å gå med andre sko…
Jeg skjønte med en gang hvordan det kom til å gå, for gubben er ikke akkurat den beste til å lære bort ting. Gubben sin tålmodighet er ikke noe å skryte av, og han eier ikke pedagogiske evner. To ganger var nok for en sliten gubbe, og frustrasjonen ble ikke akkurat mindre når min datter begynte å blande seg inn. Det var totalt kaos her i går ettermiddag, for både min datter og gubben hadde sine synspunkter på hva som burde gjøres.
Jeg så hvordan frustrasjonen fylte seg opp hos en skolegutt, han ble nærmest bombardert med løsninger fra alle kanter der han satt på gulvet. Heldigvis måtte min datter på verksted med bilen sin, og gubben måtte kjøre henne. Det ga meg en gyllen mulighet, kanskje jeg kunne klare å lære en liten gutt å knyte sko?
Jeg begynte å saumfare nettet etter filmer, og det tok ikke lang tid før jeg fant det jeg var ute etter. Jeg fant en genial video med en enkel måte å knyte sko på, videoen kan dere se under her. Etter å ha oppfostret fire barn visste jeg at tålmodighet var nøkkelen til å lykkes, nå måtte jeg bare overbevise en liten gutt. Jeg fikk etter hvert overbevist han til å se filmen sammen med meg,, men når han hørte at den var på engelsk gikk luften ut av en liten kropp.
“Jeg forstår jo ikke hva han sier” ropte en liten gutt tydelig frustrert, “du trenger bare å se hva de gjør så skal jeg hjelpe deg etterpå” sa jeg med en tålmodig stemme. Så var det på tide å sette det ut i praksis, men det første forsøket gikk ikke så bra. Heldigvis virket det som om en liten gutt hadde fått blod på tann etter å ha sett videoen, så jeg skjønte at her var det bare å spe på mens jeg enda kunne.
“Først knyter du en vanlig knyte, og så en til” sa jeg oppmuntrende. “Men når du lager knyte nr 2 må du ikke stramme helt, det må være et lite hull til fingeren din” fortsatte jeg, jeg kunne se hvordan en liten gutt konsentrerte seg. “Hva gjør jeg nå da mamma, hvilken vei skal lissene” spurte en liten gutt, og jeg kunne høre at han var stresset. “Den ene enden skal inn fremme med fingertuppen din og den andre skal inn på baksiden” sa jeg med beroligende stemme.
Plutselig så jeg at det gikk et lys opp for en liten gutt, og før jeg visste ordet av hoppet han jublende glad rundt på gulvet fremfor meg. “Jeg KLARTE det mamma, tenk at jeg faktisk klarte det” ropte han høyt av glede, og når jeg så hvor mye det betydde for han kom tårene mine. Sammen hadde vi klart det utrolige, og tanken på at jeg faktisk hadde klart å lære han det bare ved å bruke ordene mine ga meg en stolthetsfølelse uten like.
Den følelsen ble enda større når en liten gutt kastet seg om halsen min og ga meg verdens beste klem, stille visket han meg inn i øret. “Takk mamma, du er kjempe flink til å lære meg ting”. De ordene gikk rett i hjertet på meg, og det var akkurat det jeg trengte å høre i går. For når man har ALS er det så lett for å føle seg ubrukelig, spesielt når man sitter i en stol og ikke kan røre på en eneste kroppsdel. Men er det en ting jeg har erfart gjennom disse ni årene så er det at alt er mulig å få til, og i går var det en liten gutt som ga meg en påminnelse om nettopp det…
