Måned: april 2025

Jeg har tenkt på det lenge nå, en frisørtime måtte bestilles. Men denne gangen var det vår firbente lille venn som måtte til pers, for den pelsen hans hadde vokst over evne den siste tiden. I tillegg var han inne i sin verste røyteperiode, det var ikke mulig å ha han på fanget uten å se ut som en sau etterpå.

Ja det datt store hårdotter av han hver gang vi klappet han, og når vi skulle børste han endte vi opp med nok pels til å kle en stor nakenhund. Så det var ingen tvil om at noe måtte gjøres, problemet var bare at min firbente venn aldri hadde vært hos frisøren før. Vi har jo prøvd å klippe han hjemme uten store problemer, men hvordan han ville reagere når en fremmed skulle klippe han ante jeg ikke.

For vår firbente lille chihuahua er veldig lettskremt av seg, det tar litt tid før han stoler på fremmede. Dessuten er han veldig var for høye lyder og brå bevegelser, så jeg var rimelig spent på hvordan han ville reagere. Jeg hadde bestilt frisørtime hos Musti, og i går var dagen kommet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

En av assistentene mine tok han med seg til frisøren, og til min store overraskelse sa de at hun kunne bare gå og komme tilbake en time etterpå. Vi hadde forventet at hun måtte bli der og hjelpe til siden vår firbente venn tydelig var livredd, men det slapp hun tydeligvis. Det medførte til at jeg ble enda mer spent, for jeg visste at dersom min firbente venn ble redd nok så kunne det ende med at han sa i fra.

I løpet av ett og en halv time hadde de badet, fønet og klippet han, ja til og med klørne ble tatt. Det var en helt ny hund som kom inn døren her, han ble så fin! Simba hadde oppført seg eksemplarisk under hele timen, og det ble jeg glad for å høre. Så nå vet jeg hvor jeg skal gå neste gang vår firbente venn trenger en klipp, jeg kan ikke få skrytt nok av personalet på Musti.

Men det var ikke bare vår firbente venn som måtte under saksen før 17 mai, i dag var det en liten gutt sin tur til å gå til frisøren. De siste to årene har han blitt mer sta når det gjelder egen frisyre, så når jeg sa at jeg hadde bestilt frisørtime til min sønn så kommanderte han meg til å søke opp bilder av kule guttefrisyrer.

Det gikk ikke lang tid før han fant en frisyre som han ville ha, så da måtte jeg sende vår faste frisør en melding å høre om hun tok på seg en utfordring. Som alltid var hun lett å be, og i løpet av en halv time hadde hun fornyet en liten gutt. Det var en kry gutt som kom hjem fra frisøren i dag, og jeg må si at jeg ble mektig imponert. Så nå er det bare meg igjen, så er vi alle klare for å feire 17 mai igjen…

PS: Tusen takk til Linda på Linc frisør, du er fantastisk flink! 

“Hvem er den mannen” tenkte jeg for meg selv i går mens hjertet mitt gjorde et skikkelig hopp. Med ett følte jeg meg som en nyforelsket tenåringsjente, hjertet pumpet ekstra hardt, og sommerfuglene løp løpsk inni meg. Med stjerner i øynene kikket jeg opp på mannen som sto fremfor meg, en ny mann hadde kapret mitt hjerte.

Velkledd og med glimt i øyet sto han fremfor meg, jeg kjente på hele meg at jeg var fortapt. To blå øyne stirret meg i senk, og jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg i frydefull ekstase. Jeg følte meg svett og nervøs der jeg satt, og på et tidspunkt klarte jeg ikke få frem et eneste ord.

Jeg har ikke følt meg så nyforelsket på mange år, stum av beundring kikket jeg opp på mannen som sto på gulvet. Jeg kjente hvordan det kriblet i hele kroppen min, en deilig følelse som jeg ikke har følt på siden jeg var ung. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få føle på den følelsen igjen, spesielt ikke etter at tre små bokstaver slo ned.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Hadde det ikke vært for at jeg satt fastlåst i stolen så hadde jeg kastet meg over han der han sto på gulvet, men da hadde jeg vel risikert å skremme livet av fyren. Nå lurer du sikkert på hvem denne mannen var? Men for å få svaret på det må vi skru tiden tilbake noen år.

Gubben min er nemlig umulig på flere områder, men det er et område som virkelig har frustrert meg i flere år nå. Gubben går nemlig i arbeidstøy året rundt, og det ble enda verre etter jeg ble syk. Gudene skal vite at jeg har prøvd, jeg har kjøpt inn utallige klær til gubben opp i gjennom årene som aldri har blitt brukt. Som nå i påsken, da var bursdagsgaven til gubben nye klær.

Men som alltid nektet gubben å prøve de, så de ble lagt i skapet hans med lappen på. Jeg er så lei av de arbeidsklærne til gubben, ja enten han jobber eller ei så er de som limt til kroppen hans. Derfor ble overraskelsen stor i går kveld når en ny mann kom ut av badet i går kveld, gubben hadde nemlig tatt på seg noen av bursdagsklærne jeg hadde kjøpt til han.

Så i går fikk jeg en ny mann, og det var bare noen få klesplagg som skulle til. Jeg så det på hele gubben i går, han var strålende fornøyd. Med en fornyet selvtillit stilte gubben seg opp på gulvet fremfor meg og flashet muskler, og like etter fikk jeg en privat mannekengoppvisning.

Men i morgen er det igjen arbeidsdag, og da kommer arbeidsklærne frem igjen. Så nå lurer jeg på hvor lenge jeg må vente før arbeidsklærne blir byttet ut igjen, kjenner jeg gubben riktig så må jeg nok vente en god stund…

Jeg har kjent på det en stund nå, den vonde følelsen av mindreverdighet kom plutselig tilbake. Når man sitter der som syk og vet man trenger hjelp til absolutt ALT så er det ikke til å komme utenom, man føler seg rett og slett ubrukelig noen ganger. Jeg hører det til stadighet fra friske personer “du er så sterk”, men sannheten er at jeg slettes ikke føler meg sterk.

For faktum er at det ikke er mulig for funksjonsfriske å forstå hvordan det er for oss bevegelseshemmede, de kan selvfølgelig prøve å sette seg inn i situasjonen, men uansett hvor mye de prøver så vil de aller klare å forstå. Jeg har fått høre mange eksempler på forståelse opp i gjennom disse årene, men en knekt fot eller kortvarig lammelse på grunn av bedøvelse kan ikke sammenlignes.

Hver dag sitter jeg fastlåst i en stol uten mulighet til å bevege meg, alle mine kroppsdeler er som limt fast. Jeg kan ikke klø meg, jeg kan ikke ta hår vekk fra ansiktet, jeg kan ikke  flytte på bein eller armer når jeg trenger forandring. Men det som er det aller vanskeligste er at jeg ikke har stemmen min i behold, jeg kan ikke føre en vanlig samtale lenger.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For hver dag som går blir lenkene flere, og hengelåsene blir bare større og større. Jeg føler det på kroppen hver eneste dag, jeg blir bare svakere og svakere. Følelsen av å være en byrde må jeg leve med til jeg er i graven, for den følelsen kommer jeg ikke utenom.

Men selv om jeg må leve med disse vonde følelsene hver dag så blir jeg fremdeles påminnet om at mitt nærvær betyr noe, og i går var det en liten gutt som fikk de vonde følelsene til å forsvinne. Igjen sto jeg på sidelinjen under en fotballkamp for laget til en liten gutt, og det var etter kampen en liten gutt kom med sine hjertevarme ord.
“Jeg er glad du kunne bli med mamma” sa en glad liten gutt i går, og i en liten stund fikk han meg til å føle meg betydningsfull…

Hver dag venter jeg, mitt liv er satt på vent.
Mitt liv er ikke mitt lenger, mitt liv tilhører fortiden.
En fortid jeg aldri får tilbake, mitt gamle liv forsvant.
Forsvant med viserne på klokken, for nå er tiden stoppet opp.

Alt jeg gjør er å vente, sekunder blir til minutter.
Minutter blir til timer, jeg teller dager nå.
Dager blir til uker, uten at jeg henger med.
Ukene blir til år, år som ikke tilhører meg lenger.

Hver dag venter jeg, venter på en dag jeg vet vil komme.
Ventetiden er lang, ventetiden er full av sorg og redsel.
Klokken tikker, jeg ser hvordan viserne stadig kommer nærmere.
Før eller siden vil de stoppe, mitt liv er fanget i to små visere.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

To visere tikker for meg, de tikker for oss.
Vi er mange, mange sjeler som venter på det samme.
Sarte sjeler som er fanget i tiden, fanget i egen kropp mens vi venter.
Venter i takt med tiden , venter på at to visere en dag skal stoppe for godt…

Jeg ligger her i mørket og prøver å finne de riktige ordene, men det er vanskelig å finne ord som får deg til å forstå hvor mye du betyr for meg. Det ble sent i kveld også, og igjen er det min feil. Jeg så du var sliten etter en lang kjøretur i går, likevel lot du meg sitte oppe for å se ferdig Pretty woman filmen.

Noen gloser ble det selvfølgelig, det blir det alltid når jeg drar ut tiden. Men etter en liten tenkepause strøk du meg på kinnet og sa ja. Det er sånn du er, og det er derfor jeg elsker deg så mye. For selv om banneordene sitter løst noen ganger så har du et hjerte av gull, du gjør alt for at jeg skal ha det bra.

Nå er det sytten år siden vi møttes for første gang, og vi har delt mye gjennom disse årene. Den store sorgen kom når jeg ble syk, og brått ble livet snudd på hodet. Men selv om sorgen var redselsfull og stor viket du aldri fra min side, og nå kan vi se tilbake på ti år fylt av både sorg og gleder.

Livet med deg ved min side har vært et eventyr helt fra starten, og fortsatt står overraskelsene i kø. Selv om det kan gå en kule varmt i blant så varer det ikke lenge, for vi vet godt hvor vi har hverandre. Du er en fantastisk far og ektemann, og jeg er veldig takknemlig for at du er min.

I dag har du bursdag, og det må selvfølgelig markeres. Kaken står i ovnen og gave er kjøpt inn, for i dag skal du hedres. Takk for alt du gjør for meg, med deg ved min side klarer jeg alt. Du gir meg den tryggheten jeg trenger, og når angsten kommer over meg som verst er du aldri langt unna. Gratulerer så mye med dagen kjære, jeg elsker deg herfra til evigheten…

Vi hadde knapt kommet oss over fjellet før dramaet var i gang, og denne gangen var det min far som hadde klart å gjøre det helt store. Midt oppi fjellheimen kom min far på at han hadde glemt medisinen, krisen var et faktum! Glosene til mine foreldre kom på løpende bånd resten av turen, plutselig ble det usikkert om vi kunne fullføre helgeturen.

Livsviktige medisiner som hjertemedisin og Parkinsonsmedisin kunne han ikke klare seg uten, så her var gode råd dyre. Det eneste håpet var at han hadde gyldige resepter liggende slik at vi kunne hente de ut på et apotek, men vi skjønte at det ikke var mulig å finne ut av før neste dag.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hver gang vi reiser på tur med mine foreldre kan du være sikker på at noe skjer, ja noen ganger har enkelte hendelser en tendens til å repetere seg. For når vi omsider kom frem til hotellet vi skulle bo på for helgen gikk mine foreldre på sitt rom, men det gikk ikke lang tid før enda et problem dukket opp. “Toalettet er tett” kunne min mor fortelle når de like etter kom inn på rommet vårt, og det var da jeg fikk flashback til fjorårets påske.

Akkurat det samme skjedde i fjor også, toalettet ble tett og hjelp måtte tilkalles. Med den starter lurte jeg på hvordan resten av helgen kom til å bli, for av erfaring så vet jeg at et problem sjelden kommer alene. I går var målet å komme seg over grensen, men før vi startet måtte vi finne et apotek.

Det ble noen nervespente minutter utenfor apoteket, for nå sto resten av oppholdet på spill. Lettelsen var stor når mine foreldre kom ut igjen med en apotekpose i hånden, endelig kunne vi senke skuldrene og sette kursen mot Sverige.

Heldigvis hadde jeg hatt en god natt natten før, så jeg følte meg opplagt når vi kom fram til Charlottenberg shopping senter. Det at jeg fremdeles klarer å kjøre rullestolen selv vet jeg gubben er glad for, da kan han konsentrere seg om å fylle handlevognen. Akkurat det er ikke et problem når vi er i Sverige, for selv om den norske kronen er svak så får man fortsatt mye for pengene i Sverige.

Kjøtt, snus, røyk og godteri ble hamstret inn, og først når vi hadde fylt handlevognen for andre gang sa vi oss ferdig. Det var da det skjedde, min far bestemte seg plutselig for å ta seg en tur på egenhånd. Problemet var bare at han bare gikk uten å si et ord, noe som i og så hadde vært greit om han bare hadde hatt mobildekning. Etter en stund fant vi han igjen, men at vi sa tydelig i fra om han måtte gi beskjed skulle vise å prelle rett av.

Hele to ganger til forsvant han for oss, og den tredje gangen hadde han virkelig forduftet. Vi finkjemmet hele kjøpesenteret uten hell, min far var og ble borte. Gubben sine gloser kom igjen flommende ut, og min mor stresset nesten på seg et hjerteinfarkt. Først når vi nærmet oss utgangen kunne vi skimte en velkjent grå hårmanke, og der sto han helt upåvirket og uvitende over hvor mye vi hadde lett etter han.

Det var da vi forstod at her var det bare å komme seg tilbake til hotellet før det skjedde noe mer, for nå hadde vi hatt nok spenning for en stund. Helt utmattet kom vi tilbake til hotellet, og når gubbens snorkelyder begynte å bre seg utover rommet skjønte jeg at det kom til å bli en rolig kveld. Nå sitter vi i bilen på vei tilbake til Bergen, og igjen kan vi se tilbake på en uforglemmelig påsketur…

I går startet påsken for fullt, og som tradisjon tro ble påsken innviet med en påskeeggjakt. De siste fire årene har jeg laget gåter på rim og fått gubben til å gjemme både hint og påskeegg rundt omkring. Det har virkelig falt i smak hos en liten gutt, og hver påske samler alle store søsknene seg for å gå på påskeeggjakt med minstemann i huset.

Det ble full rulle her i går,, hele nabolaget ble gjennomsøkt. En liten gutt løp rundt med tre søsken på slep, og helt sist kom gubben. For en gangs skyld fikk gubben en ufrivillig trimtur, han ble nemlig utpekt som fotograf under påskeeggjakten. Men når jeg så bildene gubben hadde tatt skjønte jeg at påskeeggjakten hadde gått litt vel fort unna for gubben, han klarte rett og slett ikke henge med.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men alle eggene ble funnet i år også, og det til stor glede for minstemann i huset. Med påskeeggjakten unnagjort var det på tide å begynne med pakking, for vi hadde planlagt en aldri så liten helgetur. Jeg visste godt hva som ventet meg når jeg la meg i går kveld, kanskje det var derfor det ble lite søvn på meg.

Som tradisjon tro når vi skal ut å reise ble jeg vekket av en velkjent buldring i dag tidlig, og igjen kjente jeg hvordan hårene på kroppen min reiste seg av skrekkblandet fryd. Et skarpt lys fylte et lite soverom i det skyvedøren min ble åpnet med et smell, og like etter ble dynen min revet av meg like fort som et plaster på et sår.

Jeg kjente hvordan kroppen min stivnet til, og i det to rue arbeidshender grep tak i meg ble jeg forvandlet til en uhåndterlig stokk stiv tømmerstokk! Hvordan gubben fikk meg inn gjennom baderomsdøren aner jeg ikke, men det største problemet oppsto når gubben skulle få meg ned på toalettet. Som en tinnsoldat sto jeg på baderomsgulvet, men som med alt annet så hadde gubben en løsning på det problemet også.

Et hardt klask på venstre rævskinke fikk kroppen til å synke sammen som en geleklump, og like etter ble en våt kald klut klasket mot ansiktet mitt. Hver gang gubben tar morgenstellet på meg lurer jeg på om han har tatt tryllekunstner kurs, for klærne kommer på meg på mystisk vis.

Nå sitter vi i bilen på vei til Gardermoen, og i morgen tar vi en tur over grensen. Mine foreldre er også med på tur, og sammen skal vi bruke påsken til litt shopping. Med nye hjemmestrikkede påske sokker som min snille nattevakt har strikket til meg og ny påske genser er jeg klar for påsketur, og det er minstemann i huset også. Så nå gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god påske, håper dere får en strålende påskehelg…

PS: Gratulerer til Bodø glimt med semifinale plass, for en kamp og for en keeper! 

I går rant det over for meg, ja det er lenge siden jeg har vært så forbanna. Som en villkatt på hormoner satt jeg og freste i stolen, ja jeg overdriver slettes ikke når jeg sier at det kom svart røyk ut hver gang jeg åpnet kjeften. Vreden sto ut av kjeften på meg, og jeg kjente hvordan blodet fosset gjennom meg.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg var så rasende? Men det riktige spørsmålet var HVEM som hadde gjort meg så forbanna! Joda igjen var det gubben som hadde trykket på de riktige knappene, hvem ellers liksom? En dag kommer jeg til å legge den gravemaskinen ut på salg, ja hadde jeg vært frisk i går hadde jeg kjørt gravemaskinen selv til Blokksberg!

I går var det nemlig en veldig viktig og stor dag for meg, min nest eldste sønn skulle flytte ut. Dette er noe jeg har jobbet for lenge nå, så dette var en viktig milepæl for både meg og min sønn. Det har ikke vært så enkelt for min sønn etter jeg ble syk, han mistet det eneste faste høydepunktet i livet sitt. Han har egentlig bare hatt meg, jeg har passet på og sørget for at han har fått den hjelpen han trenger.

Selv etter jeg ble syk har jeg prøvd å kjempe for han, og det viktigste for meg var å sørge for at han klarte seg selv på sikt. Så i går var den store flyttedagen, min sønn skulle endelig flytte for seg selv. Forskjellen nå var at jeg følte meg trygg, for nå visste jeg han ville bli fulgt opp av de riktige etatene.

Gubben hadde tatt fri hele uken, men tror du ikke han var forduftet når jeg sto opp i går morges? Jeg sto opp til et fullstendig kaos i går, og assistentene mine sprang rundt som piska skinn for å hjelpe. Jeg sendte utallige meldinger til gubben uten å få svar, og det førte til at blodpumpa økte enda noen hakk. Her trengte vi hjelp og hvor var gubben? Jo han var hos naboen og jobbet!!

Først klokken ett kom han inn døren her, helt upåvirket og uvitende kom han inn i stuen her. “Hva er det du stresser med” var det første han sa når han kom inn, og det var da det virkelig rant over for meg. I en stol fikk jeg uvante krefter, og igjen kunne gubben prise seg lykkelig over at jeg ikke kunne bevege meg.

Jeg vet fortsatt fly forbanna når gubben plasserte meg i rullestolen, og det var svært fristende å kjøre over gubbens tær. Men min sønn kom først i rekken, hevnen overfor gubben fikk bare vente. Med ett bil fullastet av ting satte vi av gårde, heldigvis slapp vi å kjøre så langt. Bare ti minutter unna med bil var leiligheten, og det var jeg glad for.

Vi fikk en fin stund sammen i den nye leiligheten til min sønn, men jeg må innrømme at tårene kom når vi kom hjem igjen. Det føltes plutselig så tomt ut hjemme, og enda verre vil det bli til høsten. For da flytter min datter mest sannsynlig ut også, og da blir vi alene. Jeg så det på en liten gutt i går, det er han som merker det mest. Han er vant til å ha alle søsknene i nærheten, men nå flytter de en etter en…

Noen ganger må gubben gjøre ting han ikke kan, og det er da glosene kommer for fullt. Denne historien begynte egentlig for to måneder siden, da fikk vi nemlig en uventet invitasjon. En venninne av meg fylte 50 år, og vi var invitert til festen. Invitasjonen kom litt overraskende på siden vi hadde mistet kontakten de siste årene, men jeg ble veldig glad for å få en mulighet til å begynne på nytt.

Problemet var bare at jeg har hatt så mye på meg i det siste, ja jeg har rett og slett hatt nok med å holde hodet over vannet. Så jeg glemte hele invitasjonen, jeg kom plutselig på det igjen for noen dager siden. Det var da jeg skjønte at vi lå dårlig an, for som alltid var vi på etterskudd med alt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke hadde vi ordnet med barnevakt, bursdagsgave hadde vi heller ikke tenkt på, og jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg med klær, hår og sminke. Gubben tok som vanlig lett på ting, problemet var bare at han ikke ofret bursdagsfesten en altfor stor tanke. For etter han fikk seg gravemaskin har han knapt nok vært hjemme, han har vært opptatt med å grave opp halve Såtevegen.

Jeg klarer ikke holde følge med han lenger, for alt jeg vet har han rukket å grave opp hele nabolaget nå. I går var dagen der, og for første gang på lenge skulle jeg på fest.  Men når gubben dro meg opp av senga i går som et rovdyr på jakt ante jeg ugler i mosen, og jeg hadde knapt nok rukket å få plassert rævskinka på do skåla før han dro meg opp igjen.

Ja igjen gikk morgenstellet så fort for seg at jeg ikke klarte å henge med, lettere svimmel og omtåket ble jeg plassert i godstolen. Gubben hadde fått en ny ansiktsfarge der han sto heseblesende på stuegulvet, og det ble helt tydelig at morgenstellet hadde gått i overkant fort for han også.

Det viste seg at gubben hadde lagt planer for lørdagen, og igjen innebar det graving med gravemaskinen. Først nærmere klokken fem kom han inn døren her, og da var det en knapp time til vi måtte dra. Det var på dette tidspunktet dramaet begynte, for nå skulle gubben prøve seg som makeup artist for første gang.

Jeg fikk meg et forvarsel når gubben skulle plukke ut kjole, for det første han plukket ut var en gjennomsiktig underkjole. “Denne var jo fin” sa gubben tydelig fornøyd med eget valg, selv lurte jeg på om fargeblindheten til gubben hadde gått utover øyesynet. Når han like etter fulgte opp med å dra ut to nattkjoler av skapet ga jeg opp,  det ble tydelig at gubben hadde tatt seg vann over hodet denne gangen.

Men det skulle vise å bare bli et forvarsel på det som skulle komme, for nå skulle kjerringa sminkes. Glosene sa det meste når gubben begynte å gå gjennom sminkeskuffen min, og like etter ble  hele skuffen tømt utover gulvet. “Hva i huleste er dette” ropte gubben fra badet, selv satt jeg uvitende på andre siden av veggen og lurte på om gubben trodde jeg hadde fått røntgensyn.

Like etter kom han brasende inn på soverommet, og det var når jeg så hva han holdt i hendene at jeg skjønte at her var det bare å komme seg unna. “Er ikke dette foundation” spurte han mens han holdt opp en tube, og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor dårlig gubben var i engelsk. For den “foundationen” gubben trodde han hadde funnet viste seg å være hårfjerningskrem, og det var da jeg skjønte at her var det ikke håp.

Så det hele endte med at jeg gikk i bursdag i vanlige klær, heller det enn å risikere å bli utsatt for gubbens makeup time. Men selv om jeg ikke var kledd for fest så er jeg glad for at vi dro, og selv om vi ikke kunne bli så lenge så fikk vi tre hyggelige timer i godt selskap. Nå sitter jeg her en erfaren rikere, for nå vet jeg at skal jeg på festligheter fremover så må jeg sørge for at jeg har hjelp…

Jeg fikk grei beskjed i går kveld, ja jeg har aldri sett en liten gutt så streng før.
“Har du glemt at det er påske snart” spurte en liten gutt i går kveld, og jeg kunne høre bekymringen i stemmen hans. “Ne, men påsken er ikke før neste uke” svarte jeg lettere overrasket over spørsmålet fra en liten gutt, men det var tydeligvis ikke det svaret en liten gutt ville ha.

“Du må jo pynte stuen mamma, du har bare med å begynne i morgen” sa en streng liten gutt mens han sto bøyd over meg, en liten pekefinger ble et synlig bevis på at en liten gutt mente alvor. Så jeg skjønte at her var det bare å adlyde, planen for dagen i dag hadde en liten gutt bestemt .

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Problemet var bare at jeg våknet opp sliten i dag, for gårsdagen hadde vært i overkant travel for min del. Foreldremøte og shoppingrunde på samme dag tok luften ut av meg, og det satt fortsatt i når jeg våknet i dag. Jeg la meg med migrene i går kveld, og hodepinen hang fortsatt igjen når jeg våknet i dag tidlig.

Men jeg presset meg likevel opp i dag, jeg hadde egentlig ikke så mye valg. Friheten til å bestemme når jeg vil stå opp selv forsvant i det tre små bokstaver slo ned, så nå har jeg ikke noe valg lenger. Men i dag var det egentlig like greit, for i dag måtte jeg finne frem påskepynten før en skolegutt kom hjem.

Jeg er så glad for at han bryr seg om tradisjonene jeg har skapt, for da vet jeg at de betyr noe for han. Gleden i øynene hans når han kom hjem fra skolen sa mer enn tusen ord, og det var belønningen jeg trengte. Plutselig følte jeg meg ikke sliten lenger, gleden hans ga meg ny styrke.

Så nå er stuen klar for påske, og i morgen er siste arbeidsdag og skoledag for far og sønn. En hel uke fri sammen med mine ser jeg virkelig frem til, det er bare synd at værmeldingen for neste uke ikke er spesielt bra. Håper er at vi skal komme oss bort noen dager, før det kjenner jeg at jeg trenger…