I dag tidlig kom sorgen flommende over meg, jeg ble igjen påminnet om hvor mye jeg har mistet. En stresset mann sto over meg, igjen hadde han tydeligvis forsovet seg. Det var her problemene startet for min del, for igjen følte jeg at han hadde glemt hvor heldig han var.
Jobben har alltid vært viktig for min mann, og jeg har vært vant til å komme i andre rekke. Det var aldr et stort problem når jeg var frisk, selv om jeg til tider ble lei av at han var så mye borte. Jeg var heldig om jeg fikk han hjem en helg i måneden på den tiden, men i det minste hadde barna meg tilstede som kunne ordne opp.
Men så ble jeg syk, og i det øyeblikket ble en hel familie rammet. Tre barn måtte plutselig bli selvstendige, og en liten gutt skulle aldr få vokse opp med en frisk mamma. Det var først når jeg ble syk at jeg så hvor mye jeg hadde mistet, små gjøremål som jeg aldri fikk tilbake. Det var nettopp denne sorgen som traff meg hardt i dag tidlig, for ved sengekanten min sto min mann og ikke visste hvor heldig han var som fortsatt hadde de mulighetene.
Jeg skulle ofret mye for å kunne få muligheten til å vekke min lille gutt opp en eneste gang, men min mann hadde ikke tid til det for han skulle på jobb. Han grep ikke muligheten selv om han kunne, og i sengen lå jeg og følte på sorgen over alt jeg hadde mistet.
Hver morgen hører jeg alarmen ringer, og hver morgen føles det ut som om jeg får en knyttneve i magen. For hver eneste morgen får jeg en påminnelse om alt jeg går glipp av, og hver dag lengter jeg tilbake til den tiden da jeg kunne gjøre alle hverdagslige gjøremål selv. I sengen lå jeg og ønsket at min mann kunne se livet gjennom mine øyne, for da ville han innsett hvor heldig han var…
