En action fylt helg…

Vi hadde knapt kommet oss over fjellet før dramaet var i gang, og denne gangen var det min far som hadde klart å gjøre det helt store. Midt oppi fjellheimen kom min far på at han hadde glemt medisinen, krisen var et faktum! Glosene til mine foreldre kom på løpende bånd resten av turen, plutselig ble det usikkert om vi kunne fullføre helgeturen.

Livsviktige medisiner som hjertemedisin og Parkinsonsmedisin kunne han ikke klare seg uten, så her var gode råd dyre. Det eneste håpet var at han hadde gyldige resepter liggende slik at vi kunne hente de ut på et apotek, men vi skjønte at det ikke var mulig å finne ut av før neste dag.

Hver gang vi reiser på tur med mine foreldre kan du være sikker på at noe skjer, ja noen ganger har enkelte hendelser en tendens til å repetere seg. For når vi omsider kom frem til hotellet vi skulle bo på for helgen gikk mine foreldre på sitt rom, men det gikk ikke lang tid før enda et problem dukket opp. “Toalettet er tett” kunne min mor fortelle når de like etter kom inn på rommet vårt, og det var da jeg fikk flashback til fjorårets påske.

Akkurat det samme skjedde i fjor også, toalettet ble tett og hjelp måtte tilkalles. Med den starter lurte jeg på hvordan resten av helgen kom til å bli, for av erfaring så vet jeg at et problem sjelden kommer alene. I går var målet å komme seg over grensen, men før vi startet måtte vi finne et apotek.

Det ble noen nervespente minutter utenfor apoteket, for nå sto resten av oppholdet på spill. Lettelsen var stor når mine foreldre kom ut igjen med en apotekpose i hånden, endelig kunne vi senke skuldrene og sette kursen mot Sverige.

Heldigvis hadde jeg hatt en god natt natten før, så jeg følte meg opplagt når vi kom fram til Charlottenberg shopping senter. Det at jeg fremdeles klarer å kjøre rullestolen selv vet jeg gubben er glad for, da kan han konsentrere seg om å fylle handlevognen. Akkurat det er ikke et problem når vi er i Sverige, for selv om den norske kronen er svak så får man fortsatt mye for pengene i Sverige.

Kjøtt, snus, røyk og godteri ble hamstret inn, og først når vi hadde fylt handlevognen for andre gang sa vi oss ferdig. Det var da det skjedde, min far bestemte seg plutselig for å ta seg en tur på egenhånd. Problemet var bare at han bare gikk uten å si et ord, noe som i og så hadde vært greit om han bare hadde hatt mobildekning. Etter en stund fant vi han igjen, men at vi sa tydelig i fra om han måtte gi beskjed skulle vise å prelle rett av.

Hele to ganger til forsvant han for oss, og den tredje gangen hadde han virkelig forduftet. Vi finkjemmet hele kjøpesenteret uten hell, min far var og ble borte. Gubben sine gloser kom igjen flommende ut, og min mor stresset nesten på seg et hjerteinfarkt. Først når vi nærmet oss utgangen kunne vi skimte en velkjent grå hårmanke, og der sto han helt upåvirket og uvitende over hvor mye vi hadde lett etter han.

Det var da vi forstod at her var det bare å komme seg tilbake til hotellet før det skjedde noe mer, for nå hadde vi hatt nok spenning for en stund. Helt utmattet kom vi tilbake til hotellet, og når gubbens snorkelyder begynte å bre seg utover rommet skjønte jeg at det kom til å bli en rolig kveld. Nå sitter vi i bilen på vei tilbake til Bergen, og igjen kan vi se tilbake på en uforglemmelig påsketur…