Måned: februar 2024

Jeg lurer på hvordan min siste timer på denne jorden blir, lurer på hvordan det blir når man forlater denne verdenen. Ja for jeg tar meg i og være nysgjerrig på døden, nysgjerrig på dette mysterium av noe som ingen vet med sikkerhet hva er. Kanskje vi bare dør og det er det, eller kanskje det finnes noe der ute som ingen vet hva er.

En god venninne av meg sin eksmann er prest. For noen år siden utfordret jeg han på dette spørsmålet, er det et liv etter døden? Han var skråsikker på dette, faktisk 100%. Jeg derimot talte i mot han, som den logikeren jeg er måtte dette bevises, og da holdt det ikke at det sto i en “bok” med utydelige setninger. Her måtte det konkrete bevis på bordet.

Han nevnte disse “ut av deg selv opplevelsene” som et eksempel. Du vet de nær døden opplevelsene som mange har opplevd. De kommer tilbake og kan fortelle om hvordan de så lyset i andre enden. Dette mente han var bevis nok. Igjen talte jeg imot. Jeg mente at det kun var hjernen som spilte oss et “puss”.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Uansett hva han sa, talte jeg imot, ja jeg klarte faktisk å få han til å reagere med sinne, for han ble faktisk sint. Men kanskje det var redsel som fikk frem sinne, redsel for at det ikke er noe etter døden, redsel for et mørkt intet. Jeg har min personlige tro, ja jeg vil kalle meg kristen. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig til tider å tro på noe som jeg ikke vet om finnes. Det skjer så mye elendighet i verden at jeg finner det vanskelig å tro, jeg kan ikke tro at en Gud bare vil sitte der og se på verden faller i grus uten å gripe inn.

For det er jo det som det handler om, å tro. Det må være befriende å tro på noe så hardt at man aldri er i tvil. En trygghet som man kan ta frem når man opplever kriser. Jeg skulle gjerne hatt en slik tro, men jeg tviler. Jeg tviler på at det finnes noe etter døden, jeg tviler på at det finnes noen “himmelport”, ja noen ganger tviler jeg faktisk på at det finnes noen Gud. For jeg er bare et menneske, et menneske med mange feil og mangler, et menneske som har “syndet” en hel del i mitt liv, et menneske som velger logikk fremfor å tro på noe jeg ikke vet om.

Men samtidig ønsker jeg å tro, jeg ønsker å tro på at det finnes noe der ute. Det hadde vært fint om jeg endte mine siste timer i en god drøm, for så å vandre videre til et fredfylt liv. Så derfor fortsetter jeg og be hver kveld , be for noe jeg ikke helt tror på. Men det er alt jeg kan gjøre, og jeg finner trøst i at selv de som tror har sine svakheter, ingen er perfekte. Så kanskje, bare kanskje det er håp for en “himmelport” for meg også…

I dag er jeg bare så takknemlig for at jeg enda lever, for i dag får jeg oppleve nok en feiring.
På denne dagen for 24 år kom en liten gutt til verden, og jeg husker det som om det var i går.
Fødselen var hard og traumatisk, med navlestrengen rullet rundt halsen ble det en kamp mot klokken for å få deg ut i tide. Etter 14 lange timer så du dagens lys for første gang, men den stillheten som brått fylte rommet glemmer jeg aldri.

Det viste seg at navlestrengen hadde tvinnet seg så hardt rundt halsen at du ikke fikk puste, de sekundene med stillhet har forfulgt meg siden. Den lettelsen når jeg hørte deg gråte for første gang kan jeg enda føle på, og når de la deg på brystet mitt ble redselen jeg hadde følt på noen sekunder før erstattet med en lykke så stor.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

I dag er det 24 år siden, og nå står du fremfor meg som en voksen mann.
Jeg er så takknemlig for at jeg har fått fulgt deg så lenge, og i dag føler jeg bare på en enorm stolthet. For livet har ikke vært så enkelt for deg, men på tross av mange utfordringer så har du kjempet deg frem. Jeg vet at kampen mot indre demoner har tappet deg for krefter, likevel har du aldri gitt opp.

Nå har du to jobber og du har søkt deg inn på skole til høsten, og jeg kunne ikke vært mer stolt.
Jeg er så imponert over at du har fått til, du er et levende bevis på at alt er mulig bare man kjemper hardt nok. Du er en fantastisk ung mann, og den godheten du viser for alle rundt deg er beundringsverdig.

I dag er det din dag og jeg har kjøpt inn alt jeg vet du liker. Denne dagen er din, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at den blir god. Jeg er så glad for at jeg atter en gang får muligheten til å feire sammen med deg, og jeg vet at du føler på det samme. Gratulerer så mye med dagen min kjære sønn, vi er veldig glad i deg…

Det er ikke ofte gubben er spontan, faktisk så kan jeg telle på en hånd de gangene han har vært spontan. Det er derfor jeg blir ekstra nervøs de gangene gubben plutselig finner på ting, for er det en ting jeg har erfart opp i gjennom disse årene med gubben så er det at alt kan skje. Det er ikke uten grunn at jeg stadig vekk skriver at livet med gubben aldri blir kjedelig, for med gubben kan man aldri vite.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg skjønte ingenting når han plutselig kom trampende inn på rommet mitt i går morges, med bestemte skritt kom han mot meg. Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg i frykt, og når putene like etter begynte å fly rundt i rommet gikk hele kroppen i forsvarsmodus. Igjen følte jeg for å be en stille bønn til høyere makter, men jeg rakk knapt tenke den tanken før gubben hadde dratt meg opp av senga.

Men denne gangen hadde gubben funnet på en gledelig overraskelse, for i går hadde gubben bestemt at vi skulle ut på tur. Gubben hadde nemlig sendt en melding til min lillebror kvelden før og spurt om han var hjemme, og når han fikk ja til svar var det gjort. Så i går fikk jeg meg en tur inn til mitt barndomsparadis, og det var akkurat det jeg trengte.

Jeg elsker å dra inn dit, og med en gang vi kjører ombord på ferga kommer alle barndomsminner tilbake. Men det beste med å dra inn dit er at vi kan besøke familie og venner, og at en liten gutt får sine egne minne og se tilbake på. Vi var ekstra heldig i går, for det viste seg at min storebror også var der inne denne helgen.

Han og fruen har overtatt hytta etter mine foreldre, og akkurat denne helgen hadde de bestemt seg for å ta en tur. Når en liten gutt så at det var folk på hytta ville han dra bort dit, så han og to jevngamle søskenbarn dro av gårde. Det tok ikke lang tid før vi så de på andre siden av bukta, så de må ha løpt rundt hele veien.

Det viste seg at min storebror og fruen var på vei ut for å sette garn når tre smårollinger kom på besøk, så da fikk de være med på det og. Det var en lykkelig gutt som kom tilbake i går, en tur på sjøen var stor stas for en liten gutt. Så vi fikk en fin stund der inne, og det kan jeg takke gubben har. Jeg er heldig som har en mann som ikke er redd for å ta meg med på tur, det er takket være han at jeg har fått opplevd så mye som jeg har gjort…

Jeg våknet opp til lyden av fuglekvitter i dag, og akkurat det var en kjærkommen lyd på en søndags morgen. Det første lille vårtegnet fikk jeg i dag, en lyd som ga meg kribling i kroppen. Lite ante jeg der jeg lå at enda et vårtegn ventet meg når jeg sto opp, en svak summing brakte frihetsfølelsen tilbake.

En liten flue hadde funnet veien til vinduskarmen min i dag, og jeg klarte ikke få øynene fra den. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det samme skjer hvert eneste år. Ja helt siden jeg ble syk har jeg lagt merke til det, en liten flue har forfulgt meg i alle år. Ja hver gang en ny vår nærmer seg dukket den opp, en liten flue har blitt mitt faste vårtegn.

Jeg har grublet mye i det siste, ja helt siden den innsamlingen blir opprettet har jeg vært i tenkeboksen. Etter jeg fikk denne diagnosen har jeg ikke klart å tenke langt frem i tid, livet her og nå var plutselig alt jeg hadde igjen. Er det en ting jeg har lært på disse årene så er det at jeg ikke har noen garanti lenger, jeg har erfart på den harde måten hvor fort ting kan snu.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg klarer ikke planlegge en tur et år frem i tid når jeg vet at jeg ikke har tiden på min side, jeg blir uvel bare av å tenke på det. For alt jeg vet så kan jeg ligge under torva før året er omme, og da er det ingen vei tilbake. Jeg har tross alt fått åtte år sammen med mine, og det er et lite mirakel i seg selv. Så i går luftet jeg tankene mine for gubben, og han var enig i at det var dumt å utsette turen så lenge.

Det viktigste for oss er at vi får oppleve en tur til Finnmark sammen med en liten gutt, da spiller årstiden liten rolle. Snøscooter kjøring kan vi gjøre hvor som helst, og selv om det hadde vært fint med en påsketur så har det sine utfordringer. Med mye snø så hadde jeg blitt sittende mye inne, og det er det siste jeg har lyst til når vi først tar turen tilbake til Finnmark.

Jeg vet ikke om vi får det til men vi har tenkt å prøve, vi har lyst til å prøve å komme oss til Finnmark denne sommeren. Jeg har ikke hjertet til å vente når jeg vet hvor fort ting kan snu, jeg må gripe muligheten mens jeg enda er i noenlunde form. Jeg ser at innsamlingen har bikket 50000, og det er mye mer enn vi hadde sett for oss.

De pengene har alt og si for om vi kommer oss på tur, det hadde aldri gått uten deres hjelp. Så nå gjenstår det å se om vi får det til, det er fryktelig mye som må ordnes før vi kan sette av gårde. Men planleggingen er i hvert fall i gang, og det hadde vært fantastisk om vi fikk det til. Jeg trenger noe å se frem til etter en lang vinter og høst, så en slik tur hadde vært midt i blinken. Tusen takk til alle som har gitt et bidrag, uten dere hadde dette aldri gått…

https://www.spleis.no/project/360789

Nå har jeg levd med denne sykdommen i åtte år, men fortsatt lar jeg meg overraske over hvor kompleks denne sykdommen er. I begynnelsen gikk det så fort at jeg knapt nok klarte å henge med, en delvis bedøvd fot ble starten på et langt mareritt.

Når jeg først fikk denne diagnosen så måtte jeg lese meg opp, faktisk gjorde jeg allerede det før jeg fikk diagnosen. For i likhet med mange andre ALS syke så hadde også jeg en mistanke om ALS før diagnosen faktisk ble satt, og det kan jeg takke Google for. ALS kom opp som det første alternativet når jeg skrev inn symptomene jeg hadde, men selv om kroppen kanskje forsto det så gikk hjernen i forsvarsmodus.

En svak fot, fatigue symptomer, og leamus i hele kroppen ble de første tegnene på at noe var galt, men jeg var altfor opptatt med min nyfødte lille prins til å tenke over det. Jeg trente som jeg var gal for å bli “frisk”, lite ante jeg da at nettopp det skulle jeg aldri bli. Hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde jeg droppet den treningen min, for visste dere at hard trening kan sette fart på sykdomsforløpet til ALS syke?

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det var nettopp det som skjedde med meg, kombinasjonen av å bære rundt på et spedbarn, lange gåturer og trening med vekter satte meg helt ut, jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble verre når jeg liksom skulle bli bedre. Det hjalp heller ikke på at jeg var alene de første månedene, verken jeg eller gubben forsto alvoret. Ikke før armene begynte å svikte, og noen uker etter en liten gutt fylte ett år kom dommen jeg hadde fryktet.

Nå sitter jeg her åtte år etter og lurer på hvordan kroppen min ville vært hvis jeg hadde tatt det roligere den første tiden, men akkurat det er det ingen som kan svare på. For det er nettopp det som er så spesielt med denne sykdommen, den rammer så forskjellig fra person til person. Mens noen merker de første tegnene i en fot eller en arm, så kan andre plutselig oppdage at de begynner å snøvle når de prater eller svelger maten til stadighet vrangt.

Jeg har alltid trodd at denne sykdommen var arvelig, så du kan tro jeg ble sjokket når jeg fikk diagnosen. Det var da jeg fikk vite at det var kun ti prosent som hadde den arvelige typen, den andre typen (sporadisk ALS) kunne alle få. Hvorfor og hvordan er det ingen som vet, ALS er fortsatt et mysterium for forskerne. Men selv om sykdommen utvikler seg forskjellig fra person til person så er det et fellestrekk, det er de musklene vi kan styre selv som blir rammet.

Armer, bein, fingre, tær, nakke og overkropp blir rammet, og det samme gjelder stemmen, svelget, lunger og øyner etter hvert. Noen få får i tillegg kognitive problemer, jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å bli fanget i egen kropp og samtidig få frontotemporal demens. Jeg kan ikke tenke meg en verre skjebne, og jeg husker enda det hjerteskjærende innlegget på et ALS seminar for noen år siden, konen til en ALS pasient med frontotemporal demens fortalte om livet med begge diagnosene. Det glemmer jeg aldri.

Enkelte tror at man mister evnen til å føle berøring ved ALS, men faktisk er det helt motsatt. Jeg er blitt hypersensitiv for berøring, noe som kan være både en forbannelse og en sann nytelse.

Øynene er det siste som svekkes, og jeg har tatt en avgjørelse på at når de ikke fungerer lenger så er det på tide og avslutte livet. Heldigvis ser det ut som om sykdommen har stoppet litt opp hos meg de siste fire årene, samtidig merker jeg en sakte endring. Så lenge jeg holder meg slik jeg er nå så lever jeg ganske så godt med denne sykdommen, jeg klarer å holde meg opptatt i hverdagen og dra ut på nye eventyr.

Dersom dere nå sitter som jeg engang gjorde og føler at dere ikke vet så mye om denne sykdommen så er det bare å spørre, jeg svarer med glede. For faktum er at denne sykdommen kan ramme alle, og nettopp det er jeg et levende bevis på. Dessuten er det ikke uten grunn at denne sykdommen blir kalt djevelens sykdom, og derfor er det så hjerteskjærende hver gang jeg hører om nye tilfeller, for jeg unner ingen dette livet…

I går skjedde det igjen, den evigvarende krangelen om fjernkontrollen til Tv skjermen kom opp igjen. Jeg ville se fotball og gubben ville se en dokumentar, og det var den krangelen som dro meg tilbake i tid. Tilbake til den tiden vi byttet Tv pakke, og at jeg i forbindelse med det måtte få den nye fjernkontrollen koblet opp til datamaskinen min.

Jeg kan nemlig styre Tv’en fra datamaskinen min, jeg har alle de samme knappene på datamaskinen. Jeg kan bytte kanal, justere lyden og slå av og på Tv’en. Men når vi byttet Tv leverandør for noen år siden fikk vi ny fjernkontroll, og det er det dette innlegget handler om, den ene gangen jeg klarte å lure gubben trill rundt…

Noen ganger klarer jeg bare ikke la være, jeg må bare lage litt spenning i hverdagen. For som dere vet lever jeg ikke akkurat et spenningsfylt liv, den eneste spenningen jeg har er gubben. Selvfølgelig handler dette innlegget derfor om gubben, men denne gangen hadde flisa snudd.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

For denne gangen var det JEG som hadde overtaket, ja i hvert fall en liten stund.En plan begynte nemlig å forme seg i går formiddag, og som vanlig visste gubben ingenting.Siden jeg hadde glemt at det var i går fjernkontrollen til TV’en skulle installeres på datamaskinen min så måtte jo det utnyttes, en liten hevn ble pønsket ut.

For gudene skal vite at jeg ofte har sittet og irritert meg, gubben sitt eierskap over en fjernkontroll har jeg virkelig fått kjenne på.Men i går skulle han få kjenne på den samme følelsen, aldri har jeg sett mer frem til at han skulle komme hjem fra jobb som i går.Far og sønn kom som vanlig hjem i går ettermiddag, og i det de satte seg ned rundt middagsbordet gjorde jeg meg klar.

Jeg visste nemlig at en gubbe ville dumpe ned i stolen ved siden av meg etter middag , og da måtte min fjernkontroll være klar.TV’en sto på Tv3 når gubben dumpet ned ved siden av meg, og midt i den serien jeg satt og så på ble det som vanlig byttet kanal uten å spørre.Tv2 ble valgt av gubben, nå var det tydeligvis hans tur til å se Tv.Et lite blikk nede på en datamaskin var alt som skulle til , Tv2 ble til Tv3 på et blunk.

“Hæææ , så du det kjære?” utbrøt gubben, som et stort spørsmålstegn grep han fjernkontrollen på ny.Tv2 ble igjen valgt, og denne gangen valgte jeg å vente litt før jeg gjorde noe. Jeg hadde nemlig store problemer med å holde meg alvorlig, jeg trengte et minutt for å summe meg. Gubben la seg godt til rette i skinnstolen, et lite sukk ved siden av meg var klarsignalet jeg trengte.

Igjen var det bare et blikk som skulle til, og igjen adlød TV’en min kommando.
“Ka i svarte e det som foregår hær, no har TV’en klikka fullstendig!!”
Som vanlig stirret gubben på meg med et hjelpeløst blikk, klødde seg litt i hodet og grep etter fjernkontrollen igjen. Men denne gangen slo gubben av Tv skjermen, en restart var tydeligvis nødvendig.

Gubben utnyttet en svart Tv skjerm til å hente seg noe å drikke, og hva tror du jeg gjorde når han var på kjøkkenet??Jo selvfølgelig slo jeg på TV’en , og like etter kunne harkelyder høres fra kjøkkenet.

Med cola i halsen kom han løpende inn i stua, øynene hans holdt på å poppe ut av skallen når han oppdaget at han tydeligvis hadde hørt riktig.
“Slo den sæ virkelig på av sæ sjøl , har han gammel Erik kommet på besøk no?” Tv2 ble litt nervøst satt på, med fjernkontrollen fortsatt pekende mot TV’en sto han nå på tå og ventet.

Men ingenting skjedde, TV’en fungerte plutselig som normalt.
“Det må ha vært no tull med nettet” utbrøt gubben mens han gikk for å hente cola glasset han hadde glemt på kjøkkenet. Men han hadde ikke kommet langt før TV’en gjorde en ny magisk handling, denne gangen ble lyden skrudd opp på full guffe.

“Ka i svarte fa#n??” Som en tornado kom gubben inn igjen i stua. Plutselig bråstoppet han, og med et olmt blikk stirret han på meg. Etter en halv time med tull gikk det et lys opp for gubben, det var verken spøkelser eller internettet som var problemet. “DUUUU!” ropte gubben mens han kom i mot meg, med et rykk rev han datamaskinen i fra meg.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å holde meg så lenge, men nå kunne jeg endelig slippe alt løst. Mens jeg lo så jeg nesten ikke fikk puste så var gubben rasende, ingen skulle rund lure han uten at det fikk konsekvenser. Men selv om jeg måtte sitte uten en datamaskin resten av kvelden så var denne kjerringa strålende fornøyd, gubben ble rundlurt lenge før 1 april….

Det er ikke akkurat så mye spenning i livet mitt for tiden, ja bortsett fra de øyeblikkene gubben plutselig får noe for seg. Så det er lenge siden jeg har følt blodet bruse og hjertet løpe løpsk, sist jeg følte noe lignende var når jeg fløy paraglider for første gang.

Men i dag fikk jeg den følelsen tilbake, for i dag åpnet billettsalget til Brann Barcelona kampen. Som jeg skrev i går så hadde jeg ikke mye håp om å få tak i billetter, men selv om sjansene var små så måtte jeg prøve. Allerede kl 11 var jeg inne på Brann sin nettside for å lete etter billetter, to timer før salget åpnet.

En halv time før billettsalget åpnet ba jeg assistenten gjøre seg klar, jo flere vi var jo større sjans var det for å få tak i billetter tenkte jeg. Lite visste jeg at det skulle bli så spennende, for til min store overraskelse kom det opp en nedtellingsklokke ti minutter før salget åpnet, og det var da jeg kjente nervene kom.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Selv assistenten syns dette var i overkant spennende, og når det var ti sekunder igjen kjente jeg de første svettedråpene tok over ryggen min. Men det var da det kom opp, “Du står nå i kø, og du er nr 305” lyste opp på datamaskinen, og det var da hjertet mitt sank ned i magen på meg.

Det tok bare fem minutter så var det min tur, og i løpet av de fem minuttene var alle billettene på handikap feltet utsolgt! Jeg skjønte allerede i går at det ville bli vanskelig, likevel må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Assistenten derimot nektet å gi seg, hun ringte til Brann for å høre om det var mulig å få tak i billetter, men det kunne de ikke svare på der og da.

Så vi får vente og se, men jeg har egentlig slått meg til ro med at det blir en tv kveld. Jeg er bare glad for at jeg får oppleve det, for jeg vet at det ikke er en selvfølge at jeg fremdeles er her. Denne våren kommer til å bli helt fantastisk, for når eliteserien starter skal jeg ta med en liten gutt på Brann stadion. Da skal vi se herrene spille, og det vet jeg kommer til å bli stort for en liten gutt. Så nå er jeg bare takknemlig for at jeg fremdeles lever, og selv etter åtte år har jeg mye å se frem til…

I morgen skjer det, billettsalget til Brann-Barcelona legges ut. Men håpet om å få tak i billetter brast i dag, For i dag leste jeg at de som hadde partoutkort kom først i rekken, og når jeg så at det var solgt 9000 partoutkort skjønte jeg at håpet var ute. Hadde kampen blitt spilt på Brann stadion så hadde jeg kanskje hatt et håp, men nå hadde jeg ikke sjans.

For også denne kampen skal spilles på Åsane stadion, og der er det ikke plass til så mange. Det er bare 3500 billetter som blir lagt ut i morgen, og da sier det seg selv at når så mange har partoutkort så blir det ikke mange billetter igjen etter forhåndssalget.

Jeg skulle gjerne ha kjøpt meg partoutkort jeg også, men jeg har ikke råd til et slikt abonnement nå. For nå skal det sparer til Vardø tur, og det kommer til å koste litt for å si det sånn. Jeg har nemlig sendt inn en søknad om en ny bil, og dersom den blir innvilget så har vi tenkt at vi kan ta sjøveien en vei.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Vi har alltid hatt en drøm om å ta hurtigruten til eller fra Vardø en gang, men det har aldri gått med den bilen jeg har nå. Den er nemlig altfor høy, og siden jeg ikke kan reise uten bil så har det vært umulig for oss å bestille en slik tur. Dessverre er det lang ventetid på ny bil, men første bud er at jeg får innvilget søknaden.

Så nå er det turen til Finnmark som kommer i første rekke, og takket være dere er vi på god vei mot å nå målet vårt. Jeg ble tårevåt når jeg oppdaget at  Spleisen hadde rundet 50000, dere er helt fantastiske! Jeg kan bare ikke få takket dere nok, jeg er helt overveldet her jeg sitter.

Jeg har ikke turt å si det til en liten gutt enda, for jeg må vite at alt går i boks før jeg sier noe. Men det hadde vært fantastisk om vi fikk dette til, og da hadde jeg selvfølgelig tatt dere med på turen. Så da gjør det ingenting om jeg ikke får tak i billetter til Brann kampen i morgen, selv om det hadde vært gøy å få oppleve den stemningen igjen så er det turen til Finnmark som står i fokus nå.

Det får gå som det går, men kampen skal vi uansett se. Det kommer til å bli en ellevill kamp, og selv om vi møter en tøff motstander så har jeg troen på jentene våre. De har vist en enorm kamp vilje så langt, så de skal slettes ikke undervurderes. Til slutt må jeg avslutte med å si tusen takk til alle dere som har gitt et bidrag på Spleisen , dere skal vite at dette betyr utrolig mye for oss, den omtanken dere viser oss gang på gang kommer jeg aldri til å glemme…

Det har blitt travle dager for gubben etter jul, og det er kun takket være en liten gutt. Han hadde nemlig pratet om det lenge, han ville begynne på fotball igjen. Men akkurat det falt ikke helt i god jord hos gubben, jeg tror han fikk skrekken når min datter gikk på fotball en gang i tiden. Da så han nemlig hvordan jeg sprang rundt for å være med på dugnader og kamper, det var noe omtrent hver helg.

Men jeg elsket den tilværelsen, og det var ingenting som ga meg større glede en å stå på sidelinjen og heie. Så når en liten gutt ytret at han gjerne ville ta over stafettpinnen etter storesøster var ikke jeg vanskelig å be, og etter litt bearbeiding klarte jeg å overtale gubben. For selvfølgelig skulle en liten gutt få spille fotball, vi kunne ikke nekte han den gleden.

Så nå er det fullt kjør nesten hele uken, for med taekwondo og nå fotball blir det ikke tid til så mye annet. Men denne uken har det vært fotballen som har stått i fokus hos en liten gutt, for denne helgen var det nemlig fotball cup! Det har vært det eneste en liten gutt har pratet om de siste dagene, så det var helt klart at dette var stort.

I går ble jeg vekket grytidlig, lyden av små trippende barneføtter i trappa ga meg et smil rundt munnen. Det var fremdeles mørkt ute når en liten gutt sto opp, men akkurat det kom ikke overraskende på. For når en liten gutt gleder seg til noe er det ikke mulig for han å sove, da står en liten gutt opp før hanen galer.

Så i går var jeg tilbake på sidelinjen, og det var et fantastisk syn å se de små løpe rundt på banen. Den gleden de viste smittet over på meg, og det spilte ingen rolle hva resultatet ble. Det er akkurat sånn det skal være, det er bare synd at det ikke er sånn for alle. For det finnes dessverre mange dårlige trenere der ute, trenere som kun er oppgitt av å vinne.

Men i går var det samholdet som var i fokus, gleden over å spille sammen som et lag. Jeg ble rørt over å se hvordan de tok vare på hverandre, og igjen fikk jeg en påminnelse om at vi voksne har mye å lære av de små barna. Etter tre kamper var det tid for høydepunktet for dagen, nemlig premieutdelingen. Det var en stolt gutt som entret podiet i går sammen med resten av laget, det var et fantastisk syn å se de der oppe.

Det var en lykkelig gutt som kom hjem i går, og jeg følte meg utrolig heldig som fikk dele denne stunden sammen med han. Men arbeidsdagen var langt i fra over når vi kom hjem, for denne uken kom også en firhjuling på tunet. Den hadde gubben ventet lenge på, og nå skulle vidunderet prøves. Jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig når jeg så den, med brøyteskjær og henger var den litt av et syn.

Selv om en liten gutt var sliten var det ikke snakk om at han skulle bli hjemme når gubben skulle i skogen med den doningen, selvfølgelig skulle en liten gutt være med! Naboen hadde vært i skogen mens vi var på cup og sagd ned noen trær, så nå var det gubben sin jobb og hente trestokkene. Det ble ganske så fullt på hengeren etter hvert, og gliset til gubben når han kom kjørende hjem fra skogen sa mer enn tusen ord.

Så det var ikke bare en liten gutt som var lykkelig i går, gubben var minst like lykkelig. Det er ingen tvil om at det nye leketøyet til gubben levde opp til forventningene, så nå er jeg utkonkurrert. Gubben tilbringer mer tid i garasjen enn hjemme i stua for tiden, så det er ikke mye jeg ser til han. Så dette har vært en begivenhetsrik helg, og jeg er veldig glad for at jeg fremdeles er her og kan dele øyeblikkene sammen med mine kjære…

Jeg har alltid vært musikalsk av meg, min mor bruker å si at jeg begynte å synge før jeg kunne prate. Som liten jente sang jeg hele tiden, og musikkgleden ble bare større og større etter hvert som årene gikk. Når jeg fylte 6 år fikk jeg mitt første keyboard, og det hamret jeg løs på fra morgen til kveld.

Jeg lærte meg aldri noter, likevel tok det ikke lang tid før jeg klarte å spille. Jeg kunne nemlig sitte i timevis å lytte til sanger på kassettspilleren for deretter å lære meg tonene selv, alt tok jeg på gehør. Jeg elsket å sitte på rommet mitt og lytte til tonene som strømmet ut av den lille spilleren, men det beste var når jeg etter mange timer klarte å knekke gåten på keyboardet og spille den samme sangen selv.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Så når en liten gutt kom ned med keyboardet sitt i går kveld var det som om jeg fikk et pust fra fortiden, synet av en liten gutt sittende på gulvet med et lite keyboard på fanget tok meg tilbake til min egen barndom. Jeg har sett det på en liten gutt lenge nå, han har arvet den samme musikkgleden. Han elsker å synge og danse, og hver helg opptrer han for oss.

Det siste året har Michael Jackson blitt en stor favoritt hos en liten gutt, og når han fant ut at jeg kunne moonwalk en gang i tiden blir han ellevill. “Det må du lære meg mamma” ropte han til meg i fjor, og ble begynnelsen på en lærerik prosess. For det var da jeg skjønte at jeg måtte tenke utenfor boksen, siden jeg ikke kunne fysisk lære han det måtte jeg finne en annen måte og gjøre det på.

Se film her!

En film på YouTube kom til nytte, men jeg må innrømme at det var utfordrende å ikke kunne vise han det selv. Alt jeg kunne gjøre var å forklare hvordan han skulle gjøre det, og det var ikke bare enkelt. Men en liten gutt nektet å gi seg, hver eneste dag i tre måneder øvde vi sammen og det ga resultater. Den gleden i øynene hans når han omsider fikk det til gikk rett i hjertet på meg, og stoltheten hans over at jeg hadde klart å lære han det rørte meg til tårer.

Alle som kom på besøk fikk høre hva mammaen hadde lært han, og nå glir han over gulvet lett som bare det. Men det er en liten gutt som skal ha æren over at det gikk til slutt, for han ga aldri opp. Han var fast bestemt på at dette skulle han få til, og hans vilje til å fortsette smittet over på meg. Men i går hadde en liten gutt fått en ny ide, nå skulle han lære seg en melodi på keyboardet.

Så jeg foreslo at han skulle prøve seg på “Lisa gikk til skolen”, og til min store overraskelse skulle det  bare fire forsøk til før han knakk gåten. Han er sin far opp av dage utseendemessig, så der kan ikke gubben lure seg unna. Men for hver dag som går blir han mer og mer lik meg, og er det en ting jeg er glad for at han har arvet så er det viljestyrken, en liten gutt har skjønt at belønningen er stor dersom man aldri gir seg…