Måned: mai 2026

Heldige meg, jeg fikk enda en gang oppleve 17. mai-stemning i Bergen by. Jeg er så glad for at minstemann ville begynne i buekorps, for det har ført til mange herlige øyeblikk. I dag ble sentrum stengt for biltrafikk, og grunnen var at det var buekorpsenes dag.

Siden vi visste at sentrum ble stengt halv to i dag, valgte vi å være ute i god tid, for vi måtte sikre oss en parkeringsplass. I sentrum var det fullt av folk, spesielt på tivoliet som hadde stasjonert seg på bryggen. Vi kom til byen en god halvtime før buekorpsene skulle begynne å marsjere; heldigvis var det for en gangs skyld noe lunde bra vær.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Presis klokken halv to kom politiet for å stenge bryggen for biltrafikk, og i det fjerne hørte vi lyden av trommer. Plutselig så vi at en politibil kom kjørende, og like bak kom det det første av mange buekorps. Det var et fantastisk syn å se så mange buekorps marsjere gjennom byens gater, så mange forskjellige uniformer, og så mange generasjoner i de forskjellige buekorpsene.

Det er det som er så fantastisk med buekorps; de eldre lærer de yngre nye rekruttene. Samholdet er rett og slett unikt, og jeg er så takknemlig for at vår sønn får ta del i det. Gubben som sto rett ved siden av meg påsto at han fulgte med, men igjen var det bra at han hadde kjerringa med seg.

Planen var at gubben skulle filme når minstemann kom, men jeg oppdaget raskt at gubben ikke fulgte med så godt som han påsto. Jeg så nemlig fanen til Sandviken Bataljon lenge før de kom bort til der vi sto, og det prøvde jeg å formidle til gubben. Men det var umulig for meg å overdøve trommene; heldigvis klarte jeg å få kontakt med gubben i siste øyeblikk.

Det var så mange folk der vi sto, så minstemann så oss ikke. Men det viktigste var at vi fikk se han, og jeg kjente jeg ble rørt når jeg så han marsjere forbi. Igjen ble jeg fylt med en takknemlighet så stor; tenk at jeg fremdeles lever og er så heldig som får oppleve slike øyeblikk.

Plutselig åpnet himmelen seg, og akkurat som på 17. mai begynte det å bøtte ned. Jeg har slitt med en lett forkjølelse i det siste, og jeg ville nødig ikke bli verre. Siden vi hadde fått se mesteparten av toget og minstemann sitt buekorps, valgte vi å gå tilbake til bilen. Det var knappe hundre meter å gå til der bilen sto parkert, likevel rakk jeg bli dyvåt.

Vel fremme ved bilen løp gubben for å ta ned heisen, plutselig dukket det opp en paraply over hodet mitt. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; jeg klarte ikke se hvem som sto bak meg heller. Plutselig begynte personen bak meg å prate engelsk, og gubben, som slettes ikke er stødig i engelsk, stotret frem «thank you very much».

Det viste seg at det var en turist som hadde kommet meg til unnsetning, og det var kjempefint gjort av han. Nå sitter vi hjemme og venter på minstemann; han dro elleve i dag tidlig og har enda ikke kommet hjem. Jeg regner med at han kommer til å være helt utslitt når han kommer hjem, så det blir nok en tidlig kveld på en buekorps soldat…

PS: Nå håper jeg Arsenal vinner finalen i kveld; det hadde blitt en perfekt avslutning på dagen…

I går fikk jeg melding fra min mor, og jeg ble sjokkert over det jeg leste. Min far hadde nemlig en time hos fastlegen i går, og selv om legekontoret kun lå ti minutter unna i gåavstand, bestemte de seg for å ta taxi. Etter at min far brakk lårhalsen tidligere i år, klarer han ikke å gå lengre turer, så han er avhengig av rullestol hver gang han skal ut.

Fremdeles har han ikke klart å venne seg til den lille elektriske rullestolen, selv skulle jeg ønske at han kunne få en rullestol med ledsagerstyring. Da hadde det blitt enklere for min mor å få min far ut, spesielt siden hun er så glad i å gå på tur. Men siden de enda ikke har den muligheten, måtte de ta drosje, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

Etter at de hadde vært inne hos legen, satte mine foreldre seg på venterommet og ventet på at taxien skulle komme og hente dem igjen. En time gikk uten at noen kom, så legekontoret ringte for å purre. Enda en time gikk uten at taxien dukket opp, først når det hadde gått tre timer kom drosjen som Bergen Taxi hadde sendt ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ble rasende da jeg hørte at de hadde ventet så lenge, snakk om å spytte på egne kunder. Hadde jeg visst at de hadde time, skulle vi selvfølgelig ha kjørt dem selv, men aldri hadde jeg sett for meg at de måtte vente så lenge. Det er hårreisende at det kan gå så lang tid, og at det aldri ser ut til å bli bedre.

Det var akkurat slik da jeg fikk diagnosen ALS; før jeg fikk spesialtilpasset bil, måtte jeg også ta mye taxi. Selv om man hadde forhåndsbestilt, var ventetiden lang; jeg kunne sitte på sykehuset og vente i flere timer på en drosje som aldri kom, og det er ingenting som er mer frustrerende.

Nå har jeg gitt min mor beskjed om at neste gang dette skjer, må hun ringe meg, for jeg er helt sikker på at det ikke blir siste gang de må vente så lenge. Det er en kjent sak at småturer ikke er like attraktive for drosjesjåførene; de vil heller ha lengre kjøreturer. Men tre timers ventetid er uholdbart; Bergen Taxi burde skamme seg…

I går gjorde jeg noe som jeg har tenkt på lenge, og det resulterte i en skikkelig opptur for hele familien. Som tidligere nevnt har vi ikke lagt noen store planer for sommeren, men når minstemann sa at han ville til dyreparken i Kristiansand fikk jeg en idé.

Minstemann elsker nemlig å dra til dyreparken, og det som står ekstra høyt i fokus er Kaptein Sabeltanns rike. Vi har vært i dyreparken ørten ganger, og hver gang vi kommer dit må vi først inn i Kaptein Sabeltanns rike. Minstemann har vært fan av Kaptein Sabeltann helt siden han var en liten gutt, og selv om han nå er blitt stor, elsker han fremdeles Kaptein Sabeltann.

Så i går sendte jeg e-post til e-postadressen som var oppgitt på dyreparkens nettside, med en forespørsel om å kanskje få møte Kaptein Sabeltann. Jeg hadde ikke akkurat store forventninger, for jeg visste at jeg var sent ute med å spørre. Jeg vet at de får mange slike henvendelser hvert år, likevel måtte jeg bare prøve. Jeg visste at minstemann hadde blitt ellevill om han fikk møte Kaptein Sabeltann, så for hans skyld måtte jeg gjøre et forsøk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En snau time etter at jeg hadde sendt forespørselen, oppdaget jeg at jeg hadde fått e-post, og da jeg så hvem jeg hadde fått svar fra trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg hadde fått svar fra selveste Terje Formoe! Jeg fikk sjokk der jeg satt! Plutselig øynet jeg et håp om at dette kom til å gå seg til, og like etter måtte jeg ta en beslutning.

For Terje Formoe ga meg to datoer jeg kunne velge mellom; jeg måtte bare sikre meg at de hadde ledige billetter til showet den dagen. Hele ettermiddagen i går holdt jeg på, og først klokken syv i går kveld kunne jeg konstatere at alt var i boks. Jeg valgte å la være å si noe til minstemann før jeg visste at alt var i orden; heldigvis var far og sønn ute da jeg holdt på.

Da de kom inn i går kveld, var jeg snarere med å rope på minstemann. “Gjett hvem jeg har skrevet med i dag,” sa jeg mens jeg åpnet e-posten min. Minstemann satte seg ned ved siden av meg, og da han så navnet til Terje Formoe på e-posten, ropte han ut: “Du får møte han og Kaptein Sabeltann i sommer.” Forklarte jeg, og da ble minstemann helt satt ut.

Minstemann fikk stjerner i øynene,  og jeg kunne se hvor mye det betød for han. “Hva om jeg besvimer” sa han plutselig, men jeg forsikret han om at det ville nok gå bra. Minstemann pratet ikke om noe annet i går kveld, og det gjorde meg varm om hjertet. Gubben ble til og med imponert, og han lar seg sjeldent imponere.

Selv er jeg bare imponert over hvor raskt jeg fikk svar, for jeg kan bare tenke meg hvor mange som skriver slike forespørsler.  Derfor må jeg bare sende en stor takk til Terje Formoe i dag, takket være han har vi virkelig fått noe å se fram til. Nå er jeg i full gang med å bestille hotell og inngangsbillett til dyreparken, dette kommer til å bli helt fantastisk…

I går kunne endelig Arsenal heve Premier League trofeet, og som trofast Arsenal-fan kunne jeg endelig slippe jubelen løs. Det ble en opptur på det som ellers har vært en trasig pinse, for her har det bare bøttet ned fra himmelen. Bortsett fra et legebesøk før helgen så har jeg ikke vært ute, og det gjør meg bare deprimert.

Selv om det nå har blitt grønt ute, føler jeg ikke at vi har hatt vår. Vi har hatt nattefrost mange netter denne måneden, og det er uvanlig for Vestlandet å være. Jeg, som har gledet meg til å holde på ute, har i stedet blitt med innendørsplanting. Agurk- og melonspirene trives godt i vinduskarmen, ser det ut til, og det er nå en liten trøst.

Likevel er jeg værsyk her jeg sitter, og dersom det ikke snur snart, så har jeg mest lyst til å stikke av. Vi pratet tidligere om å ta en tur til Finnmark igjen i sommer, men med renteøkningen la vi lokk på den planen. Vi skal heller prøve å putle på her hjemme og ta noen spontane småturer hit og dit.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg håper bare at været blir sånn noenlunde, slik at vi får gjort noe ute. Min eldste sønn har vært her mye de siste dagene, og det har jeg satt stor pris på. Han har gitt meg flere gode serie tips, så nå har jeg i det minste noe å se på når været er så dårlig. Nå er planen at jeg skal få alle plantene hans på rehabilitering her en stund, så får vi se hvordan det går.

Livet er litt kjedelig for tiden; jeg er litt lei her jeg sitter. Mens alle andre løper ut av huset, sitter jeg igjen på stedet hvil, for med dette været er det et tiltak å komme seg ut. Det eneste som holder meg oppe nå er tanken på ferie, for da har vi i det minste mulighet til å rømme fra regnværet…

Hver dag tenker jeg på den, og for hver dag som går vet jeg at den kommer nærmere. Når jeg fikk diagnosen ALS for nesten elleve år siden, var døden alt jeg klarte å tenke på; sjokket og redselen for at jeg en dag skulle dø av en uhelbredelig sykdom tok helt over hverdagen. Tanken på døden ble altoppslukende, så mye at jeg ikke klarte å leve.

Men etter hvert som tiden gikk, tok livet mer og mer plass, og selv om jeg kjente at døden pustet meg i nakken, klarte jeg å fokusere på livet. Likevel tenker jeg på den hver dag; hver eneste dag tenker jeg på døden. Jeg vet at døden ikke lar seg rosemale, for for mange kan den være smertefull og uverdig.

Spørsmålene har alltid vært mange, og den første tiden var jeg redd for å snakke om døden. Elleve år senere har døden blitt et normalt samtaleemne her i huset, og nå prater vi om den så og si hver dag. Likevel er det noen beslutninger jeg ikke har tatt enda, spørsmål jeg ikke har drøftet med familien eller legene på sykehuset.

Hvordan kommer min siste tid til å se ut? Vil jeg lide mer siden jeg har tatt valget om å ikke få trakeostomi, og sist men ikke minst, hvor vil jeg dø? Hjemme eller på sykehuset? Da min datter var mindre, var hun veldig klar på én ting: hun ville ikke at jeg skulle dø hjemme.

Hun var bare 12 år da jeg ble syk, og siden hun hadde vokst opp med en frisk mamma, var sorgen stor da jeg ble syk. Nå er hun blitt 23 år, og jeg føler meg heldig som har fått følge henne så langt i livet. Men datteren har vært veldig tydelig og klar i sin tale etter jeg ble syk, spesielt med tanke på gravlegging.

Jeg har hele tiden ytret et ønske om kremasjon, at jeg ikke vil at mine kjære skal belastes med å betale for og ta hånd om et gravsted. Men på det punktet nektet min datter å høre på meg, for hun skulle ha et gravsted hun kunne besøke. Det er mange forskjellige meninger i en familie, og det er derfor det er så vanskelig.

I juni skal jeg på ny kontroll, og da er planen å ta opp spørsmålene jeg lurer på. Det er rart i bunn, for da jeg var på visning i huset, fikk jeg vite at ektemannen til hun som eide huset hadde tatt beslutningen om å dø hjemme. Han hadde fått kreft, og i motsetning til meg, så gikk det fort med ham.

Så når jeg nå sitter og vurderer den samme beslutningen, føler jeg nesten at det er forutbestemt at jeg skal dø hjemme. Jeg har levd så lenge med denne sykdommen at tanken på døden nesten er blitt borte, for til tross for at jeg vet at jeg skal dø, velger jeg å fokusere på livet. Likevel føler jeg meg heldig, for det er ikke alle som får muligheten til å planlegge sin egen død…

Det ble litt av en dag i går, og når jeg sitter her og ser tilbake må jeg bare le. Aldri før har nasjonaldagen startet så tidlig, selv om vi var sent i seng kvelden før. Vi måtte jo få med oss Norges opptreden i Eurovision, ja, til og med minstemann ville få med seg det. Så da ble det en sen kveld for oss, spesielt siden vi måtte stå opp klokken seks dagen etter.

Jeg våknet allerede klokken fem, livredd for at vi skulle forsove oss, lå jeg og voktet på klokken. Fem minutter på seks sendte jeg melding til gubben, for da kom jeg på at vi hadde glemt å pusse skoene til minstemann. Det var nemlig særdeles viktig at uniformen til minstemann så bra ut til den store dagen, medaljene og pen skoene måtte pusses blanke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gubben hev seg rundt på kjøkkenet rett etter at han hadde tatt meg opp, det var veldig viktig at minstemann fikk i seg en solid frokost før han skulle dra. Vi visste at buekorpset skulle marsjere i flere timer på 17. mai, og da var det viktig at han hadde noe å gå på. Minstemann dro allerede klokken halv åtte, vi dro en time senere.

Vi har aldri feiret 17. mai i sentrum før, så vi visste ikke hva vi gikk til. Likevel skjønte vi at vi måtte være ute i god tid, spesielt med tanke på parkeringsplasser. Det var bare én vei som var åpen inn til selve bykjernen, heldigvis var vi så tidlig ute at vi slapp å stå i kø. Men da vi kom inn der vi hadde tenkt å parkere ble jeg rimelig provosert, for den eneste rekken med handicap-parkeringsplasser var okkupert av biler uten gyldig HC-bevis.

Det er ikke akkurat flust av handicap-plasser i sentrum, og da er det ekstra provoserende at funksjonsfriske bare tar seg til rette. Spesielt på slike dager som 17. Mai, da føles det ekstra krenkende. Det endte med at gubben måtte hive meg av midt i veien, for så å luke parkere på den eneste vanlige parkeringsplassen som var der.

Like etterpå fikk jeg noe helt annet å tenke på, for når gubben begynte å kjøre rullestolen, gikk det opp for meg hvorfor vi er så sjeldent i sentrum. Gi meg gjerne navnet på vedkommende som har besluttet å legge brostein over så å si hele byen; en ting er i hvert fall sikkert: de har ikke tenkt på oss rullestolbrukere.

Hele kroppen ristet når gubben kjørte meg over brosteinen, og når vi endelig kom oss opp på fortauet som ikke var dekket av brostein, da holdt jeg på å falle ut av rullestolen fordi fortauet helte så mye nedover. Likevel hadde jeg bestemt meg, ingenting skulle stoppe meg fra å gå i tog med en buekorps soldat denne dagen!

Vi hadde hatt det så travelt at jeg ikke hadde tenkt på å kle på meg varme klær, alt jeg hadde på meg var en tynn sommerkjole og en åpen strikkejakke. Jeg hadde vært så opptatt av å pynte meg til 17 mai at jeg hadde glemt å sjekke værmeldingen, og det kunne jeg angre på i går. For det skulle vise seg å være bortkastet og pynte seg, for rett før vi skulle gå åpnet himmelen seg.

Mens gubben kunne ta på seg regnjakke med hette hadde jeg ingenting over hodet, og mens gubben freste ut noen lavmælte gloser over hodet på meg, måtte jeg le. Jeg kjente hvordan regndråpene begynte å finne veien ned bak ryggen min, så man kan trygt si at det hele ble en våt opplevelse.

Likevel var det en fantastisk opplevelse å gå i Flaggtoget, spesielt når vi møtte på hovedprosesjonen som kom i motsatt retning. Under ligger en link fra BA som har filmet både Flaggtoget og hovedprosesjonen, så håper jeg den fungerer for dere som vil se. Bergensere vet virkelig hvordan de skal feire 17. Mai, og når det gjelder tog så er det ingen som kan måle seg med oss.

17. Mai! Bergen

Etter vi var ferdig i toget var det en sliten soldat som satte seg i bilen, men den som så ut som hun hadde vært i krigen var meg. “Du er en kriger, alt du holder ut” sa gubben når vi kom inn i bilen, selv var jeg bare glad for alt jeg hadde fått oppleve. Når vi kom hjem var jeg snar med å be gubben finne frem det elektriske varmeteppet, og det teppet ble redningen i går.

Gubben hentet mine foreldre ut til oss, for vi hadde lagt en strabasiøs plan om å grille. Heldigvis holdt det seg opplett lenge nok til at vi fikk reddet middagen, men i det øyeblikket gubben satte grillmaten på spisebordet, åpnet himmelen seg på nytt. Likevel fikk vi en fin 17. mai, og hvis jeg lever til neste 17. mai så blir det Flaggtoget på meg til neste år også, men da skal jeg huske å sjekke værmeldingen først…

Jeg har hatt sterke smerter hele uken, og jeg forstod hvorfor. Hver gang menstruasjonen nærmer seg blir nervesmertene mine verre, og da er det ikke enkelt å være meg. Men selv om jeg visste at menstruasjonen nærmet seg var jeg ikke sikker på når den kom, men det visste tydeligvis en av assistentene mine.

På onsdag sa hun: “i morgen får du mensen, for du og jeg har menstruasjon på samme tid”. Så nå vet jeg hvem jeg skal spørre neste gang jeg venter mensen, for akkurat som assistenten sa, fikk jeg mensen i går. Typisk min uflaks, rett før 17. mai. Men når vi først er inne på 17. mai så har det vært full rulle her denne uken; alt har handlet om å gjøre alt klart til nasjonaldagen.

Jeg har nemlig ingen assistenter som kan jobbe fast i helgene, dermed må vi klare oss selv denne helgen. Så denne uken har jeg prøvd å planlegge for helgen, fått mest mulig gjort mens jeg fortsatt hadde hjelp. Jeg har handlet inn alt av mat og drikke, begynt så smått å plante ute, og fått assistenten til å lage både pastasalat og bake kake.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På onsdag fikk jeg besøk av min gode venninne fra Voss, og det er alltid like koselig. Hver vår kommer hun med blomster som hun selv har dyrket frem, og i år fikk jeg to nye spennende sorter. I tillegg fikk jeg noen knoller som hun hadde spart på siden i fjor, men det er fremdeles nattefrost her, så de må jeg vente med å sette ut.

I år kunne jeg for første gang gi noe tilbake til henne. en av agurkplantene sto og ventet på henne da hun kom. Jeg hadde tross alt plantet fire potter med agurkfrø, så mange trenger jeg ikke selv. Jeg har like mange potter med melon, så jeg skulle egentlig ha gitt henne en av dem også.

Far og sønn har holdt på med den nye båten de siste tre dagene, og det første de måtte gjøre var å få den opp til grillhytten. Jeg har knapt sett dem de siste dagene, men jeg er bare glad for at far og sønn gjør noe sammen. I kveld kommer min datter hjem, hun ville hjem til 17 mai. Men det er nok en sliten student som kommer hjem i kveld, for hun er midt inne i den verste eksamensperioden. Uansett skal det bli godt å få henne hjem, for det er ikke så ofte hun er hjemme.

Nå ser vi frem til å feire nasjonaldagen sammen, så krysser vi fingrene for at vi får fint vær. Selv håper jeg på at smertene avtar litt før søndag, ellers blir det en veldig lang dag. I år skal vi for første gang til byen for å gå i tog, og det blir ekstra stas for en buekorps soldat. Nå gjenstår det bare å ønske dere alle en god 17 mai, håper dere får en strålende nasjonaldag…

Helt siden vi kom hjem fra Svelgen, har minstemann mast på oss fordi han hadde fått en idé. Nå skal det strengt tatt sies at idéen opprinnelig var min, og jeg klarte som vanlig ikke å holde munn. Så, da minstemann begynte å mase, kunne jeg ikke gjøre annet enn å skylde på meg selv, men mens jeg prøvde å engasjere meg, lukket gubben ørene.

Jeg ga minstemann idéen på vei hjem fra Svelgen, fordi hele tiden mens vi var der lekte han på skipet som sto på lekeområdet utenfor hotellet. Det var da vi satte oss i bilen for å starte hjemover igjen at det glapp ut av meg: “Du kan jo lage et sjørøverskip hjemme i hagen,” sa jeg til minstemann.

Øynene til minstemann lyste opp i det øyeblikket jeg sa det, og da skjønte jeg at nå var det gjort. Hele veien hjem pratet han om ingenting annet, og spørsmålene ville ingen ende ta. Gubben sa som vanlig ingenting, heller ikke når vi kom hjem. Mens jeg saumfarte Finn.no på jakt etter båter, lå han på sofaen og snorket.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Plutselig spratt gubben opp av sofaen, og som vanlig skjønte jeg ingenting. Det skulle imidlertid vise seg at gubben hadde fått en idé, så de snorkelydene jeg hadde hørt var tydeligvis grublelyder. Ideen gubben hadde fått var den samme som min: å finne en trebåt og bygge den om til et sjørøverskip.

Heldigvis fant vi en båt til salgs rett over fjorden, og da var vi snar med å sende melding for å avtale tid og sted. Så, på søndag dro vi til Osterøy for å se på båten, og det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å kjøpe den. I går dro far og sønn av gårde for å hente båten, og det var en spent gutt som satte seg i farens lastebil.

Nå står båten på tunet vårt, så etter 17. mai er planen å begynne arbeidet med å forvandle båten til et sjørøverskip. Far og sønn har fått et felles prosjekt, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg til å følge prosessen, og til å se det endelige resultatet. Men det som gleder meg mest, er at minstemann fortsatt liker å leke, for mens mange av hans jevnaldrende kompiser sitter foran datamaskinen og gamer, er vår sønn ute og leker…

I går var det ikke snakk om at gubben skulle få lov til å grave, denne gangen skulle kjerringa få bestemme dagens gjøremål. For helt siden en skolegutt begynte i buekorps i fjor så har jeg prøvd å stille opp på de få arrangementene de har, og i går var det virkelig viktig å stille opp.

Det var nemlig fellesoppvisning med tre andre buekorps i går, i tillegg til å holde oppvisning så skulle de marsjere gjennom Sandviken. En skolegutt ble hentet allerede klokken elleve i går, for akkurat denne helgen var det kaos i trafikken. Statens vegvesen besluttet nemlig å stenge fløyfjellstunnelen hele denne helgen på grunn av arbeid med utbedring, og da ble det endeløse køer i retning mot sentrum.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det de tydeligvis ikke hadde tatt høyde for var alle arrangementene som skulle foregå i sentrum denne lørdagen, for foruten om Sandviken Bataljon sin fellesoppvisning så skulle Tobias Sten holde gratis konsert, og det var lagt opp til festkveld med storskjerm som skulle vise cupfinalen mellom Bodø Glimt og Brann.

Det ble en lang dag for en skolegutt, de startet og marsjere klokken to i går, og var ikke ferdig før halv seks. Vi valgte å stå over selve marsjeringen, men oppvisningen kunne vi ikke gå glipp av. Siden vi visste at det kom til å bli mye trafikk så startet vi en og en halv time før vi skulle være der, likevel var det så vidt vi rakk det. Vi kunne høre slagerne når vi parkerte bilen, og jeg ble tårevåt når jeg så de kom nedover gaten.

Først i rekken kom Sandviken Bataljon som vår gutt går i, og selv om de ikke er så mange så ble de godt lagt merke til. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere som begynner i buekorps, det er så og si gratis, og siden sesongen kun er fra mars til juni så er det ikke så mange arrangementer. Dessuten er det veldig sosialt, og de eldste passer godt på de yngste i buekorpset.

Det var en fantastisk opplevelse og se på de i går, de var så flinke alle sammen. Vi var litt skeptisk til været før vi startet i går, for det bøttet med tidligere på dagen. Heldigvis klarnet det opp når vi skulle dra, så vi hadde virkelig værgudene med oss i går. Vi kom hjem i tide til cupfinalen i går, og da var det en utslitt buekorps soldat som satte seg med spisekorpset.

Rett etter han hadde spist gikk han på rommet sitt for å hvile, og når gubben gikk opp for å se til han litt over syv i går kveld så hadde han sovnet. Gubben forsøkte å vekke han flere ganger i går, men det var helt umulig å få liv i han. Han sto ikke opp før klokken åtte i dag tidlig, så det var ingen tvil om at han trengte å hvile ut. Så i dag blir det en rolig dag på oss, for en sliten buekorps soldat trenger å hvile ut…

Jeg har i årevis hatt lyst til å prøve og dyrke frem grønnsaker og frukt, men så langt har det aldri blitt noe av. Men for noen uker siden kom jeg over noe spennende på Hageglede sin nettside, og da klarte jeg ikke motstå fristelsen. Akkurat det er jo ikke noe nytt, for Hageglede har så mye fint innenfor planter at jeg lett lar meg friste.

I løpet av de siste seks årene har jeg bestilt mye derfra, og jeg har alltid vært heldig med alt jeg har bestilt. Jeg husker enda den gangen jeg bestilte hundre tulipan løker, jeg var så glad når jeg plantet de. Jeg gledet meg til å se når alle løkene kom opp, for jeg hadde bestilt tulipan løker i mange forskjellige farger.

Dessverre for meg ble gleden kortvarig, for allerede neste dag kom jeg ut og fant bedet mitt rasert. Alle hundre løkene mine var borte, rådyrene hadde spist alle sammen i løpet av et døgn. Snakk om skuffelse, drømmen om et blomsterhav forsvant i løpet av en natt. Siden den gang har jeg latt være å bestille tulipan løker, for jeg vet at rådyrene elsker dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men la oss nå vende tilbake til min nyeste bestilling fra Hageglede, for denne gangen bestilte jeg agurk og melon frø. Jeg har aldri prøvd meg på noe sånt før, så jeg var og er litt spent på om jeg får det til. Men de siste dagene har det virkelig begynt å spire opp i begrene mine, så enn så lenge ser det bra ut.

I morgen skal vi plante om agurk spirene i større potter, men melon spirene må enda vokse litt til før vi planter de om. Det er melon spirene jeg virkelig er spent på om jeg får til, for jeg har hørt at det er vanskelig å få melon frøene til å gro. Likevel lever jeg i håpet, for jeg har en gutt her som elsker melon. Derfor hadde det vært kjekt om jeg fikk det til, da kunne en skolegutt gått og plukket meloner hjemme…