Hver dag tenker jeg på den, og for hver dag som går vet jeg at den kommer nærmere. Når jeg fikk diagnosen ALS for nesten elleve år siden, var døden alt jeg klarte å tenke på; sjokket og redselen for at jeg en dag skulle dø av en uhelbredelig sykdom tok helt over hverdagen. Tanken på døden ble altoppslukende, så mye at jeg ikke klarte å leve.
Men etter hvert som tiden gikk, tok livet mer og mer plass, og selv om jeg kjente at døden pustet meg i nakken, klarte jeg å fokusere på livet. Likevel tenker jeg på den hver dag; hver eneste dag tenker jeg på døden. Jeg vet at døden ikke lar seg rosemale, for for mange kan den være smertefull og uverdig.
Spørsmålene har alltid vært mange, og den første tiden var jeg redd for å snakke om døden. Elleve år senere har døden blitt et normalt samtaleemne her i huset, og nå prater vi om den så og si hver dag. Likevel er det noen beslutninger jeg ikke har tatt enda, spørsmål jeg ikke har drøftet med familien eller legene på sykehuset.
Hvordan kommer min siste tid til å se ut? Vil jeg lide mer siden jeg har tatt valget om å ikke få trakeostomi, og sist men ikke minst, hvor vil jeg dø? Hjemme eller på sykehuset? Da min datter var mindre, var hun veldig klar på én ting: hun ville ikke at jeg skulle dø hjemme.
Hun var bare 12 år da jeg ble syk, og siden hun hadde vokst opp med en frisk mamma, var sorgen stor da jeg ble syk. Nå er hun blitt 23 år, og jeg føler meg heldig som har fått følge henne så langt i livet. Men datteren har vært veldig tydelig og klar i sin tale etter jeg ble syk, spesielt med tanke på gravlegging.
Jeg har hele tiden ytret et ønske om kremasjon, at jeg ikke vil at mine kjære skal belastes med å betale for og ta hånd om et gravsted. Men på det punktet nektet min datter å høre på meg, for hun skulle ha et gravsted hun kunne besøke. Det er mange forskjellige meninger i en familie, og det er derfor det er så vanskelig.
I juni skal jeg på ny kontroll, og da er planen å ta opp spørsmålene jeg lurer på. Det er rart i bunn, for da jeg var på visning i huset, fikk jeg vite at ektemannen til hun som eide huset hadde tatt beslutningen om å dø hjemme. Han hadde fått kreft, og i motsetning til meg, så gikk det fort med ham.
Så når jeg nå sitter og vurderer den samme beslutningen, føler jeg nesten at det er forutbestemt at jeg skal dø hjemme. Jeg har levd så lenge med denne sykdommen at tanken på døden nesten er blitt borte, for til tross for at jeg vet at jeg skal dø, velger jeg å fokusere på livet. Likevel føler jeg meg heldig, for det er ikke alle som får muligheten til å planlegge sin egen død…
Det er mye mer vanlig/naturlig å snakke om døden i dag, enn for bare noen år siden.
Du skriver godt, og jeg holder litt pusten når jeg leser. Fordi du snakker om deg selv – skriver dine tanker så direkte og godt. Dere finner ut sammen, hvordan det skal være – men så er det også ditt ønske som skal frem i dagen. Du er et fantastisk menneske jeg har fått lov å komme inn i huset til – via bloggen. Et forbilde og en stemme ut – en viktig stemme. Ønsker deg gode dager sammen med dine <3
Veldig bra at dere kan snakke om dette.Vi skal alle dø og burde kanskje være flinkere til å snakke om dette med våre nærmeste.En venninne av meg døde etter mange års sykdom og hennes urne ble etter eget ønske satt ned på en felles urnelund. Selv tenker jeg at som din datter sier at det er viktig å ha en grav å gå til.Jeg sier at mine etterlatte får ta den avgjørelsen.💖
Ja jeg vil også at mine kjære også skal få bestemme hva som skal skje med meg etter jeg er død, men jeg prøver å planlegge alt annet, slik at mine kjære ikke trenger å tenke på noe når de står midt opp i sorgen.
Tusen takk Mette, jeg setter stor pris på ordene dine 💖 God pinse 😊
Det bør være naturlig å snakke om døden da det eneste vi vet er at vi alle skal den veien før eller siden. Jeg snakker mye om døden,da jeg har dratt på meg 7 kroniske sykdommer de siste tre årene. Den siste fikk jeg i forrige uke,en sjelden alvorlig lungesykdom. Jeg har også gitt uttrykk for noe av det jeg ønsker når den tid kommer. Det er fint å lese hvordan du og din familie snakker om døden og begravelse. Jeg tenker at jo mer vi snakker om det,jo mer naturlig blir det.
Ønsker deg en fantastisk pinsehelg🥰
Så trist å lese at du har fått lungesykdom, jeg håper du får mange gode dager Trude 💖
Å snakke om døden syns jeg er vanskelig og særlig etter jeg ble alvorlig syk og hold på å dø.
Men vi har måttet prate om det.
Det har hjulpet litt!
God pinse til deg og dine.Klem