Jeg satt ute og solte meg her om dagen da jeg plutselig fikk øye på noe i sidesynet, et lite nysgjerrig ekorn nærmet seg forsiktig. Først klatret det opp i huset hvor det visste maten lå tilgjengelig, og der ble det sittende en stund. At jeg satt to meter unna brydde den seg ikke om, den hadde nok forstått at jeg ikke var en trussel.
Nettopp det fikk jeg bevis på like etter, for plutselig kom det lille ekornet opp på verandaen. Det er ikke første gangen det har skjedd, for det har stått utenfor vinduet flere ganger og kikket inn på meg. Gubben sier han skal legge nøtter i fanget på meg neste gang jeg sitter ute, så kan jeg sitte der til ekornet kommer.
Nå har jeg og gubben bestilt oss viltkamera, det skal vi montere opp når det kommer. Det er nemlig tre ekorn som er her til tider, men det er svært vanskelig å få fanget de på film. Håpet er at viltkameraet skal fange de opp, og da kan jeg dele filmen med dere.
Det har vært så hektisk rundt meg i det siste at jeg har jo glemt å fortelle dere det viktigste, for jeg var jo på sykehuset forrige uke. Med alt som skjedde forrige uke så har jeg helt glemt av det, for jeg var mer opptatt av å komme meg på tur med buekorpset og en liten gutt.
Forrige torsdag var det igjen tid for kontroll, og normalt sett må jeg alltid innom nevrologen først. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har prøvd å nevne smerteproblematikken min for nevrologen, men jeg har fått liten respons de gangene jeg har tatt det opp. Så når jeg skjønte at jeg hadde fått time hos lungelegen først denne gangen bestemte jeg meg for å prøve å ta det opp med han, for jeg visste at han ville lytte.
Lungelegen min er nemlig en fantastisk mann, han strekker seg langt for sine pasienter både på jobb og sin egen fritid. Jeg har sendt han mailer i helgen flere ganger og fått raskt svar, og har vi problemer med respiratoren er han alltid tilgjengelig. Så når jeg nevnte smertene mine for han ble det fortgang kan du tro, han kontaktet nevrologen min og samme dag ble det skrevet ut en resept på et nytt smertelindrende preparat jeg kunne prøve.
Siden jeg sliter med å få sove om natten på grunn av smertene, så skulle jeg prøve å ta Neurontin på kvelden før jeg la meg. Det har jeg nå prøvd i en uke nå, og ja søvnen er blitt mye bedre. Men jeg tror Neurontin tabletten sammen med sovemedisinen slår meg helt ut, for jeg merker ikke så mye forskjell på smertene. Det viktigste er likevel at jeg får sove på natten, så enn så lenge fungerer de.
Men det er ikke bare smertene mine jeg har hatt problemer med den siste tiden, for madrassen i sengen min har også bydd på problemer den siste tiden. Jeg har nemlig en luft madrass som vi selv kan regulere luften i, men den siste tiden har jeg fått vondt i korsryggen hver gang jeg har blitt lagt i sengen.
Jeg og gubben har kranglet om dette i lengre tid, for mens jeg mener det er luftdysene i madrassen jeg føler på, så mener gubben det er psykisk. Jeg har prøvd å få gubben til å forstå at madrassen er fylt med luftdyser, men gubben har som vanlig nektet å høre etter. Men i dag fikk fikk jeg beviset jeg trengte, for ergoterapeuten min hadde tatt kontakt med produsenten av madrassen min.
De trodde kanskje det var overpolstringen som hadde blitt tynnslitt, og det kunne være grunnen til at jeg kjente luft cellene i madrassen. Så nå kan gubben stikke den “det er bare psykisk” teorien sin en viss plass der solen aldri kommer til, for ingen skal fortelle meg at jeg bare innbiller meg ting!
Alle prøver hos lungelegen viste seg å være stabile, så igjen kunne jeg puste lettet ut. Nok et år kan jeg gå inn i sommerferien med avslappede skuldre, og det gjør meg veldig takknemlig. Det eneste jeg kan håpe på med denne sykdommen er at jeg holder meg stabil så lenge som mulig, for en kur er for lengst ute for meg…
Noen ganger vil jeg bare gi opp, legge meg under dyna og bare bli der. Ligge i mørket og syns synd på meg selv, kjenne på den ugne følelsen av at man hater livet. Bare rulle seg rundt i ensomhet og selvmedlidenhet, late som at en hel verden ikke eksisterer. I en liten stund er det ingen som har det verre, livet eksisterer bare inne i et mørkt lite rom.
Men av en eller annen grunn så klarer jeg det ikke, jeg klarer ikke å bare legge meg ned og gi faen. Selv med tre bokstaver så klarer jeg ikke ligge å velte meg i selvmedlidenhet, samvittigheten veier størst. For jeg får dårlig samvittighet med en gang de tankene kommer, den samvittigheten har reddet meg mang en gang. Jeg har ikke hjerte til å bare gi opp, selv om jeg føler at hele livet butter i mot.
For det er ikke bare jeg som har det vondt, mine kjære bærer også på den samme sorgen. Jeg har sett sorgen i øynene på en stor og sterk mann, jeg har sett den i øynene på mine fire barn. Hver dag ser jeg sorgen i øynene deres, og hver gang jeg ikke kan delta på ting føler jeg smerten deres.
Jeg ser det på min mann de gangene han må alene må gjøre de samme tingene som vi før brukte å gjøre sammen, og jeg ser det på mine barn hver gang de gjør aktiviteter uten at deres mamma kan delta. Men den største smerten får jeg fra en liten gutt, for nå etter ti år med en syk mamma kan han se hva han har gått glipp av.
Jeg ser det hver gang vi er på skole sammenkomster, der alle andre elever møter opp med to friske foreldre mangler du en. Tilstedeværelse er det viktigste hører jeg mange si, men for en liten gutt er deltakelse viktigere. Han vil ha det alle andre har, to friske foreldre som kan hjelpe, lære og finne på ulike ting med han.
Så nei jeg klarer ikke legge meg ned i selvmedlidenhet, for jeg er ikke den eneste som har det vondt. Mine barn sin smerte er større enn min, det er de som har mistet mest etter jeg ble syk. Så når jeg kjenner selvmedlidenheten kommer snikende og jeg bare har lyst til å grave meg ned, da går tankene til mine kjære, for deres sorg er større enn min…
Denne helgen har opplevelsene stått i kø, og det kan vi takke Sandviken Bataljon for. På fredag dro vi ut til Bruvoll camping på Hundvin der langturen til buekorpset skulle arrangeres i år, og der var en liten gutt allerede på plass. Jeg kan ikke få takket foreldrene til kompisen til vår gutt nok, for de har virkelig stilt opp for oss den siste tiden.
For selv om vi også skulle ut dit på fredag så hentet de vår gutt tidligere på dagen slik at deres sønn og vår skulle få tilbringe litt tid sammen. De to går i samme klasse, og det siste året har de hengt sammen som erteris. De har det så kjekt sammen, og det fikk vi et bevis på når vi omsider kom oss ut på campingen.
Vår gutt hadde knapt nok tid til å prate med oss, han var opptatt med de andre ungene som var der. Det ble så tydelig hvor godt miljø det var i buekorpset, og selv om det er stor aldersforskjell mellom de yngste og de eldste, så stiller de eldste bestandig opp for de yngste og passer godt på de.
Det var ikke spesielt bra vær når vi ankom campingen på fredag, men heldigvis våknet vi opp til sol og blå himmel på lørdagen. Akkurat det kunne ikke passet bedre, for buekorpset hadde planlagt flere gøyale aktiviteter. Først på planen var en løpekonkurranse, og der stakk vår gutt av med seieren blant de minste.
Deretter ble det arrangert skytekonkurranse og vannkrig, men det fikk dessverre ikke vi med oss. Vi måtte nemlig dra litt tidlig på lørdag, for jeg hadde en frisørtime som jeg ikke kunne gå glipp av. Vår gutt skulle bli igjen og overnatte den siste natten hos kompisen sin, og det er første gang han har turt å sove hos noen andre.
Det er ingen tvil om at buekorpset har hatt en positiv effekt på gutten vår, og han har virkelig vokst etter han begynte. “Jeg skal gå i buekorpset i tjue år” sa vår lille gutt for en stund siden, og i dag fikk vi se med egne øyne hvor mye buekorpset betyr for han.
For i dag var siste marsjdag for sesongen, og der skulle det hele avsluttes med medalje og pokal utdeling. Vi sto og ventet på de på Sandvikstorget, og det var et fantastisk syn når de kom marsjerende ned gaten. Jeg måtte virkelig kjempe mot tårene når vår lille gutt kom til syne, jeg kunne se stoltheten i øynene på han.
Men når medalje og pokal seremonien begynte klarte jeg ikke holde meg lenger, for vår gutt ble ropt opp hele to ganger. Først fikk han medalje for kappløpet dagen før, og så fikk han pokal for beste nybegynner. Det var en stolt gutt som tok i mot pokalen, og det var en stolt mor som sto på sidelinjen å så på.
Jeg kan virkelig anbefale buekorps livet til andre, og spesielt når det gjelder Sandviken Bataljon. De trenger flere soldater så det er bare å hive seg med, sesongen er kort og varer kun fra mars til juni. Vi er i hvert fall veldig glad for at vår gutt ville begynne, for han har virkelig blomstret opp siden oppstart. En stor takk til Sandviken Bataljon for en super helg, og for å ha tatt vår lille gutt i mot med åpne armer…
Ps: Jeg fikk klar beskjed fra en liten gutt når jeg ba han smile, “Nei mamma, en god soldat smiler ikke når han er på oppdrag”…
Jeg fikk bange anelser når invitasjonen kom, og enda verre ble det når gubben overraskende nok sa ja til å være med. For på onsdag skulle fotball laget til en liten gutt ha siste trening før sommerferien, og i den anledningen ble alle foreldre invitert til å spille kamp mot barna.
Aldri i livet hadde jeg forestilt meg at gubben skulle si ja, for i løpet av de 16 årene vi har holdt i lag har jeg virkelig fått erfart hvor mye gubben hater trening. Dessuten har gubben aldri sagt ja til slike invitasjoner så lenge jeg har vært sammen med han, så jeg var skråsikker på at han kom til å si nei denne gangen også.
Derfor ble overraskelsen stor når jeg hørte at gubben hadde takket ja, og det var da jeg kjente panikken grep meg. Når onsdagen omsider kom satt jeg med nervene i helspenn, for jeg visste at gubben igjen hadde undervurdert hva han hadde meldt seg på. Selv ble jeg hjemme den dagen, været var så ustabilt at jeg ikke tok sjansen.
To timer skulle det gå før jeg hørte det første livstegnet utenfor ytterdøren, og igjen kunne jeg puste lettet ut. Gubben hadde i det minste overlevd økten tenkte jeg stille for meg selv, men når gubben etter hvert kom inn i stuen grep panikken meg på nytt. For gubben så ut som om han kom rett fra skyttergraven, det var ingen som helst tvil om at gubben hadde fått kjørt seg på fotballbanen.
En ugjenkjennelig farge hadde tatt over ansiktet til gubben, en blanding mellom rød og grønn tydet på at det hadde gått hardt for seg. En heseblesende gubbe stilte seg opp fremfor meg, svettedråpene som kom fra topplokket til gubben minnet meg om de kraftige regnskyllene i regnskogen.
“Jeg har ikke trent så hardt siden jeg var med i et kappløp under den kalde krigen” sa gubben med heseblesende stemme, “muskler jeg ikke visste jeg hadde har våknet til liv” hørte jeg gubben si mens han ålte seg mot badet. Det skulle gå to døgn før gubben kom seg til hektene igjen, og det var i grevens tid.
For denne helgen hadde vi nemlig store planer, buekorpset som vår gutt er med i skulle på helgetur og vi skulle også være med. Så i dag har vi brukt mesteparten av dagen på å pakke, og for første gang som syk skal jeg få prøve meg på campinglivet. Turen går nemlig til en campingplass, men siden eieren selv sitter i rullestol så har han sørget for at det er handikap vennlige hytter på området.
Så der skal vi bo i natt, og på søndag skal vi for første gang se på at vår lille gutt skal marsjere. Etterpå skal det deles ut pokaler og medaljer, så det skal bli kjekt å være med på. Nå gleder jeg meg bare til å dra på tur, men den som gleder seg aller mest er en liten gutt. Han kan ikke komme seg av gårde fort nok, denne helgen har han ventet lenge på, en perfekt start på sommerferien som nå er i gang for en skolegutt…
Sist gubben fikk prøve seg på fotballbanen var når min datter spilte fotball, og han fikk kjørt seg da også…
I helgen tok vi en besøksrunde til min nest eldste sønn som flyttet ut for en stund siden, og det var da jeg la en plan. For leiligheten var akkurat den samme som når han flyttet inn, den manglet personlighet. Det var ingen bilder på veggene, og minimalt med pynt rundt om kring.
Det var da jeg fikk en idé om å ta en tur på IKEA, der visste jeg vi ville finne alt vi trengte. Så i dag hadde vi avtalt å møtes på IKEA, og denne gangen skulle jeg spandere handlerunden på min sønn. IKEA har det meste som du trenger i et hus, og det er den eneste butikken som er godt tilrettelagt for oss rullestolbrukere.
Jeg hater å kjøre inn i overfylte butikker, og de fleste butikker er nettopp det. Det er et mareritt for meg når jeg feks skal kjøpe klær eller gå på julegave shopping, for alle butikker jeg har vært i har vært fylt til randen med ting. Ja i enkelte butikker er det umulig å komme seg mellom hyllereolene, og i enkelte butikker er det en risikosport å i det hele tatt kjøre inn.
Men på IKEA er det en fryd for meg å rulle rundt, det eneste jeg må passe på er menneskene rundt meg. Jeg lar meg stadig overraske over hvor lite oppmerksomme enkelte mennesker er, de gjør alt mulig annet enn å se hvor de går. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har falt over meg fordi de har vært mer opptatt av å se på mobilen enn å se hvor de går, og det verste er at jeg har stått helt i ro de gangene det har skjedd.
Men det verste er når jeg på tilstelninger med mange barn, de er så uforutsigbare at jeg vet aldri hva de kan finne på. Heldigvis slapp jeg å bekymre for det i dag, for på IKEA er det mye boltringsplass. Jeg kan frese rundt som jeg selv vil, uten å være redd for å kjøre på noe.
Vi fikk en fin stund sammen på IKEA, og min sønn var veldig fornøyd med handlerunden. Shopping runden ble avsluttet med et kafebesøk, og der fikk gjengen seg en etterlengtet pause. Jeg er så glad for at jeg enda kan gjøre slike ting, det betyr så mye for meg. Så nå skal vi finne en dag og hjelpe min sønn med å få orden på leiligheten slik at den blir litt mer hjemmekoselig, og det gleder jeg meg til…
Jeg har virkelig kjempet mot indre demoner i det siste, litt etter litt kjente jeg at de vonde tankene kom tilbake. Når man er så hjelpeløs som det jeg er kan man aldri unnslippe, det skal så lite til for å vekke de indre demoner til liv.
De siste ukene har jeg bare følt meg i veien, uansett hvor jeg har snudd meg så har jeg bare følt meg til bry. Jeg har prøvd å rope men har ikke blitt hørt, og det er da den usynlighetsfølelsen dukker opp.
Noen ganger føler jeg meg som et bortglemt støvete møbel, et møbel som er gjemt bort som ingen kan se. Det er vondt når man til stadighet blir påminnet om at man bare er til hinder, et hinder som mine kjære stadig må ta hensyn til.
Jeg ser hvor lei de blir noen ganger, for det er de som må trå til når alt annet svikter rundt meg. Det gjør vondt når jeg ser at de må sette sine egne liv på vent for å ta seg av meg, for det eneste jeg ønsker er at min sykdom ikke skal stå i veien for deres liv.
Men i går skjedde det noe, for første gang på lenge følte jeg meg sett. For når nattevakten kom ved midnatt i går ga min mann meg en real kjærlighetserklæring, jeg skjønte ingenting når gubben bar meg rett i rullestolen i stedet for rett i seng.
“Jeg tenkte du ville ut og se lysene i hagen, det er så fint ute i kveld” sa min mann med kjærlighet i stemmen, og plutselig fikk jeg tilbake den mannen jeg ble forelsket i for så mange år siden. Den tålmodige snille mannen som tok hjertet mitt med storm for seksten år siden, han som gjorde alt for å glede meg.
Med tårer i øynene og et varmt hjerte kjørte jeg ut gjennom døren, lukten av nyklippet gress omfavnet meg i det jeg kom ut. Stolt kunne min mann vise meg resultatet av plenen han hadde klippet noen timer før, og sammen tok vi turen rundt huset for å se på solcelle lysene vi hadde kjøpt.
Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor lite det er som skal til for at jeg virkelig føler meg inkludert, det er så lett for å glemme det i en travel hverdag. Jeg er heldig som har så mye kjærlighet rundt meg, og det er den kjærligheten som er grunnen til at jeg fortsatt er her…
Endelig kom varmen tilbake, den har jeg ventet på. Jeg er så lei av å våkne opp til lyden av regndråper, så når solen endelig kom tilbake var det en befrielse for meg. Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg hater å sitte inne på denne tiden av året, det er ren tortur. Dessverre ser det ikke ut som sommervarmen skal vare så lenge, på søndag er det meldt regn igjen.
Kø rundt matfatet, det dukker stadig opp flere ekorn…
I dag hadde jeg kun gubben som assistent, og da går ting som vanlig fort unna. Men denne gangen sætte jeg foten ned, det kom ikke på tale at gubben skulle tilbringe dagen i gravemaskinen! Denne fredagen var min, og jeg hadde ting jeg ville få gjort. Så når gubben dro meg opp av senga i dag var planen klar, og første punkt på dagens plan var en handlerunde.
Jeg ville på Sparkjøp og kjøpe ny neglelakk, men når jeg sa det til gubben ble jeg møtt av ville protester. “Du har skuffa full av neglelakk” protesterte gubben, ja han freste verre enn en illsint villkatt der han sto på gulvet. “Jeg er tom for rosa neglelakk” sa jeg med en oppgitt tone i stemmen, jeg var rimelig lei av å måtte krangle for å få viljen min.
Ting var mye enklere før, når jeg kunne gjøre alle mine ærend på egenhånd. Men den tiden er over, nå er jeg avhengig av hjelp til den minste ting. Så når vi kom frem til Sparkjøp var jeg innstilt på å være rask, kun kjøpe det jeg skulle ha og dra ut igjen. Men når jeg hadde plukket ut to rosa neglelakker gikk gubben for å finne en kurv, og det var da jeg skjønte at dette kom til å ta tid.
Plutselig var det som om gubben skiftet personlighet, og det endte med at vi måtte tråkke oss gjennom hele butikken fordi gubben plutselig skulle shoppe! Først når handlekurven var full sa gubben seg fornøyd, og da ble mine to neglelakker en bagatell i forhold til det gubben hadde handlet.
Det hele endte med at jeg ikke rakk innom flere butikker den formiddagen, gubben hadde brukt så lang tid inne på Sparkjøp at vi knapt rakk å hente en skolegutt. Snakk om personlighetsforandring, her måtte jeg kjempe for å få kjøpe to neglelakker, og så endte det med at gubben kom hjem med halve butikken?
Barrot valmuene mine er helt nydelige, jeg skal plante flere til høsten…
Siden vi ikke rakk innom Plantasjen i formiddag så måtte vi ta en ettermiddagstur, og da passet det bra at vi uansett måtte kjøre minstemann i bursdag. Dessverre har jeg ikke fått vært så mye ute i dag som jeg ønsket, for det har blåst så mye. Med en lungekapasitet på kun 15% sier det seg selv at mye vind er ikke noe for meg, jeg klarer ikke puste når jeg får vind mot ansiktet mitt. Men til slutt fikk jeg handlet alt jeg skulle ha, så nå kan helgen bare komme…
PS : Jeg er litt sliten for tiden, derfor har det ikke kommet noen innlegg før nå…
For fire år siden bestemte vi oss for å plante jordbær i hagen, og det første året var vi flinke til å ta vare på avleggere. Men løsningen med plante kassene var ikke særlig bra, så de siste årene har vi ikke gjort så mye for å holde jordbær plantene ved like. Så i år bestemte vi oss for å starte på nytt, og denne gangen skulle vi gjøre det skikkelig.
Denne gangen bestemte vi oss for å flytte jordbær plantene over i den store plantekassen som gubben laget for noen år siden på muren, der har vi mye plass til å plante nye avleggere. I dag begynte en ny assistent på opplæring, så det passet bra å begynne med jordbær prosjektet når vi hadde to assistenter på jobb.
Heldigvis har værmeldingen endret seg litt det siste døgnet, nå ser det ut som om vi kan begynne med grillhytten likevel. Planen er å få beiset den på nytt, for den har ikke blitt beiset siden jeg gjorde det for tolv år siden. Jeg er bare glad for at vi får gjort mest mulig før sommerferien starter, for da kan vi eventuelt reise bort med god samvittighet.
Vi har ingen store planer i år, vi tar det litt som det kommer. Min datter venter på svar om skoleplass, og det innebærer mest sannsynlig at hun må flytte. Så da må vi nok kjøre flyttelass på kort varsel, og siden hun satser på å komme inn i Trondheim så må vi bero oss på noen dager der i ferien.
Plutselig har snart alle flyttet ut, og det blir spesielt rart for minstemann i huset. Han har alltid hatt søsknene sine i nærheten hele tiden, men nå blir det kun han igjen i huset med oss gamlinger som han sier så fint. Men å bli hjemme hele ferien når man har en ni år gammel gutt går ikke, så noe må vi finne på.
Grillhytten trenger sårt litt omtanke.
Jeg hadde håpet på at vi kunne fått litt besøk av svigers i sommer, men det ser ikke ut til at det skjer. Vi får heller ta ting litt på sparket i år, og håpe på at været slår til slik at vi kan være mye ute. Men før det skal jeg kose meg med prosjektene vi nå holder på med, og takket være mine flinke assistenter ser det ut til at vi kommer i mål med det meste før ferien starter…
I går hadde gubben bestemt seg, det skjønte jeg når gubben plutselig sto over meg klokken ni om morgenen. Det var ikke likt gubben å stå så tidlig opp på en lørdag, normalt sett er det jeg som må mase for å få han til å stå opp. Men når gubben så at det hadde meldt oppholdsvær i går bestemte han seg, nå skulle male prosjektet vårt ferdigstilles en gang for alle!
Jeg var drittlei å prøve holde det hvite rekkverket rent, helt nytteløst når vi er omringet av trær.
Det er nemlig flere uker siden vi bestemte oss for å måle rekkverket på fremsiden, men denne gangen ble det ikke hvitt. Hvitt rekkverk når man bor så nær naturen er som å be om bråk, og jeg har irritert meg i mange år over grønske og mose som har festet seg til det hvite rekkverket. Vi har prøvd det meste uten særlig hell, så nå bestemte vi oss for å male rekkverket i samme farge som resten av huset.
Men akkurat det prosjektet har tatt tid, for været har ikke akkurat spilt på lag den siste tiden. Men i går glimtet været til, vi fikk en liten luke som vi bare måtte gripe. Det var derfor gubben bestemte seg for å ta en tidlig start i går, for nå skulle det males ferdig. Jeg var bare glad for at gubben valgte å gjøre noe hjemme for en gangs skyld, det har vært litt for mange graveprosjekter på gubben den siste tiden.
Nå er det grillhytten som må til pers neste gang været tillater det…
Mens gubben malte kjørte jeg rundt huset og inspiserte blomstene mine, og det var da den plutselig dukket opp. Et lite ekorn dukket opp i synsvinkelen min, og det at jeg satt knappe tre meter unna så ikke ut til å bry han så mye. Etter at vi flyttet ekornmateren/fuglehuset har jeg virkelig fått underholdning hele dagen, og det beste er at jeg kan sitte inne i min egen stue og følge med på de.
Gubben brukte hele dagen på å male ferdig rekkverket, først når klokken nærmet seg seks på kvelden kom jeg meg ut av rullestolen og over i godstolen. Men det gjør noe med humøret mitt å være ute, så jeg setter virkelig pris på de få dagene jeg kan kjøre ut av huset på egenhånd.
I dag våknet jeg opp til lyden av regndråper mot soveromsvinduet mitt, og det var da jeg skjønte hvor heldig vi hadde vært. Jeg priset meg lykkelig for at gubben klarte å bli ferdig med malejobben i går, for nå er det meldt regn hver dag fremover. Siden det ikke var så bra vær i dag bestemte vi oss for å ta en tur på kino, og der har vi ikke vært på lenge.
To brødre ville på kino og se Minecraft filmen, og da bestemte gubben og jeg oss for å hive oss med. Det var kjekt å finne på noe sammen for en gangs skyld, og vi hadde nesten en hel kinosal for oss selv. Nå sitter jeg her og venter på finalen mellom Portugal og Spania, og jeg lever enda på en sky etter at våre gutter klarte å slå Italia overlegent…
