To ganger har gubben vært døden nær den siste uken, ja gubben sine graveprosjekter har virkelig tatt på. I forrige uke var det en likblek gubbe som kom hjem etter å ha hatt en arbeidsøkt hos naboen, tydelig ustø kom han mot meg mens han strevde med å holde beina oppreist over stuegulvet.
“Blør jeg enda” spurte gubben med skjelven stemme, i en stol satt jeg helt uvitende om hva som hadde skjedd. At gubben ikke tåler synet av blod er en kjent sak, han holder jo på å besvime hver gang jeg må ta blodprøver når jeg er på kontroll. Men denne gangen var det så gale i følge han selv, ja om han ikke våknet opp neste dag så var han i det minste forsikret.
Gubben hadde som vanlig vært litt brå i vendingen, han skulle være kjapp ut av gravemaskinen så han bestemte seg for å hoppe. Men denne gangen hang ene buksebeinet seg fast i trappetrinnet på gravemaskinen, og igjen fikk gubben erfare på den harde måten at hastverk er lastverk. Det endte med at bakhodet til gubben fikk seg en trøkk, og når gubben skulle kjenne etter med hånda si og oppdaget litt blod var det gjort.
På fredag skjedde det nok et uhell, gubben falt ned i et dypt hull med ene foten i hagen til naboen, og igjen fikk jeg høre hvor gale det var. “Æ var så nær med å bli kastrert kjerring” utbrøt han med panikk i stemmen, og det var da jeg bestemte meg for å takke ja til mine foreldres invitasjon om en spontan helgetur.
Min mor ville nemlig hjem en tur for å gå på graven til sine foreldre, og hjem for henne betydde en kjøretur til Svelgen som ligger i Bremanger. Så etter gubben sine nær døden opplevelser den siste tiden satte jeg foten ned, nå fikk vi dra før det virkelig var kroken på døren for gubben. Ja for min ALS sykdom kunne tydeligvis ikke måle seg mot gubben sine uhell, så en pause var tydeligvis helt nødvendig.
Så i går inntok vi igjen landeveien, og med fullstappet bil satte vi av gårde i et nydelig vær. En fem timers kjøretur langs landeveien var akkurat det jeg trengte, etter noen dager innestengt i eget hus var det en befrielse å komme seg ut. Det beste var at min lillebror og familien også hadde bestemt seg for å være med, og det ble en liten gutt veldig glad for å høre.
For barna til min lillebror er jevngamle med vår gutt, og de går alltid veldig godt sammen når de møtes. Det var rart å komme tilbake til Svelgen etter så mange år, og det syns min lillebror også. Vi deler mange barndomsminner fra denne lille plassen, og når vi begynte å vandre i de samme gatene som vi gjorde når vi var små kom bortgjemte minner over oss begge.
Vi hadde en fantastisk dag i går, og været viste seg virkelig fra sin beste side. Svelgen fjordhotell har blitt oppusset de siste årene, og det var enkelt for meg å kjøre rundt på området. Til barnas store glede var det lekeområder både inne og ute, og et nydelig hage og uteområdet for oss voksne.
Ungene var ute hele dagen og herjet fra seg, først når klokken ble elleve på kvelden trakk vi oss tilbake til rommet. Men det var når jeg er time senere gjorde meg klar for å ta kveld at problemene begynte, og denne gangen var det virkelig krise. For respiratoren som jeg er avhengig av om natten ville plutselig ikke fungere, uansett hvor mye gubben prøvde fikk han bare opp feilmeldinger.
Jeg har to respiratorer hjemme, men tror du gubben hadde giddet å ta med to for en natt? Neida, og nå satt vi der på en guds forlatt plass midt på natta uten mulighet for å få hjelp. Jeg overlever selvfølgelig en natt uten respiratoren, men jeg blir fryktelig dårlig dagen etterpå. Så i natt har jeg prøvd å holde meg mest mulig våken, for jeg visste at dersom jeg duppet av så ville jeg falle i oksygenmetning.
Gubben skulle tydeligvis også holde seg våken, for det var ikke snakk om at kjerringa skulle krepere på hans vakt. Men det gikk ikke lang tid før snorkelydene fylte hotellrommet, og det kjente jeg var like greit. Gubben skulle tross alt kjøre hjem neste dag, så han trengte søvn.
Jeg var helt kaputt når jeg våknet i dag, for selv om det ble minimalt med søvn på meg i natt så kjente jeg på kroppen at jeg hadde slumret litt. Hodepinen tydet på at jeg hadde hatt surstoffmangel i løpet av natten, og jeg var så sliten at jeg knapt klarte å holde øynene oppe. Det ble en fryktelig lang kjøretur hjem igjen for min del, med smerter i både hode og rygg slet jeg med å finne en god sittestilling, i tillegg satt jeg med en konstant kvalme hele veien.
Heldigvis brukte vi kortere tid hjem igjen enn til, det hjalp at vi kunne kjøre rett om bord ferga i dag. I dag sto vi opp til et skikkelig drittvær, og jeg blir stadig forundret over hvor fort været kan snu her på Vestlandet. Først når vi nærmet oss Førde kunne vi skimte litt bedre vær i horisonten, og når vi kom fram igjen var det plutselig sol og sommer igjen.
Nå sitter jeg her helt gåen men med mange nye opplevelser innenbords, så selv om ikke alt gikk knirkefritt for seg denne gangen så var det virkelig verdt det. Jeg trengte virkelig å komme meg bort litt, og bonusen var at vi fikk tilbringe litt tid med min bror også. Så dette har virkelig vært en begivenhetsrik helg, kanskje ikke så rart at gubben ligger rett ut nå…