En fotballkamp holdt på å ta livet av gubben!

Jeg fikk bange anelser når invitasjonen kom, og enda verre ble det når gubben overraskende nok sa ja til å være med. For på onsdag skulle fotball laget til en liten gutt ha siste trening før sommerferien, og i den anledningen ble alle foreldre invitert til å spille kamp mot barna.

Aldri i livet hadde jeg forestilt meg at gubben skulle si ja, for i løpet av de 16 årene vi har holdt i lag har jeg virkelig fått erfart hvor mye gubben hater trening. Dessuten har gubben aldri sagt ja til slike invitasjoner så lenge jeg har vært sammen med han, så jeg var skråsikker på at han kom til å si nei denne gangen også.

Derfor ble overraskelsen stor når jeg hørte at gubben hadde takket ja, og det var da jeg kjente panikken grep meg. Når onsdagen omsider kom satt jeg med nervene i helspenn, for jeg visste at gubben igjen hadde undervurdert hva han hadde meldt seg på. Selv ble jeg hjemme den dagen, været var så ustabilt at jeg ikke tok sjansen.

To timer skulle det gå før jeg hørte det første livstegnet utenfor ytterdøren, og igjen kunne jeg puste lettet ut. Gubben hadde i det minste overlevd økten tenkte jeg stille for meg selv, men når gubben etter hvert kom inn i stuen grep panikken meg på nytt. For gubben så ut som om han kom rett fra skyttergraven, det var ingen som helst tvil om at gubben hadde fått kjørt seg på fotballbanen.

En ugjenkjennelig farge hadde tatt over ansiktet til gubben, en blanding mellom rød og grønn tydet på at det hadde gått hardt for seg. En heseblesende gubbe stilte seg opp fremfor meg, svettedråpene som kom fra topplokket til gubben minnet meg om de kraftige regnskyllene i regnskogen.

“Jeg har ikke trent så hardt siden jeg var med i et kappløp under den kalde krigen” sa gubben med heseblesende stemme, “muskler jeg ikke visste jeg hadde har våknet til liv” hørte jeg gubben si mens han ålte seg mot badet. Det skulle gå to døgn før gubben kom seg til hektene igjen, og det var i grevens tid.

For denne helgen hadde vi nemlig store planer, buekorpset som vår gutt er med i skulle på helgetur og vi skulle også være med. Så i dag har vi brukt mesteparten av dagen på å pakke, og for første gang som syk skal jeg få prøve meg på campinglivet. Turen går nemlig til en campingplass, men siden eieren selv sitter i rullestol så har han sørget for at det er handikap vennlige hytter på området.

Så der skal vi bo i natt, og på søndag skal vi for første gang se på at vår lille gutt skal marsjere. Etterpå skal det deles ut pokaler og medaljer, så det skal bli kjekt å være med på. Nå gleder jeg meg bare til å dra på tur, men den som gleder seg aller mest er en liten gutt. Han kan ikke komme seg av gårde fort nok, denne helgen har han ventet lenge på, en perfekt start på sommerferien som nå er i gang for en skolegutt…