En film om livet og døden traff oss hardt i går kveld, og igjen ble virkeligheten så nær. En stor sterk mann satt ved min side, og en liten lyd var nok til å skjønne at han også ble berørt. “Jeg vil ikke dø” ropte hovedpersonen i filmen, og de ordene traff meg hardt og brutalt. Det var som å få en knyttneve i magen, for i en stol satt jeg og følte på det samme.
Jeg hadde mest lyst til å skrike ut de samme ordene der jeg satt i stolen, men alt som kom var en lydløs tåre. Jeg kjente hvordan den banet vei for de andre som sto i kø og ventet, og like etter var to øyne overfylt. Plutselig kjente jeg en varm hånd på kinnet mitt, og med kjærlige forsiktige berøringer ble tårene tørket bort. Jeg kikket opp og det var da det skjedde, for i det mine øyne møtte blikket til en stor sterk mann kom en flodbølge av kjærlighet flommende over meg.
“Hvordan skal det gå uten deg kjære” visket han stille, og igjen hørte jeg sorgen i stemmen hans. En stor sterk mann knakk sammen fremfor meg, og brått ble enden så nær. Hjelpeløs ble jeg vitne til en redsel så stor, og denne gangen kom den flommende ut av en stor sterk mann. Igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt gikk i tusen knas, en lammende smerte fylte hele meg.
I stillhet ble vi sittende og kjenne på smerten, sorgen over livet som var fylte en liten stue. Begge visste at i det øyeblikket ble ord overflødig, for det var ingenting vi kunne si eller gjøre for å endre fremtiden. Begge visste at en dag ville en stol stå tom, og da ville min mann bli alene. Jeg kunne se smerten i øynene på han, og jeg kjente klumpen i halsen vokse seg større.
Igjen hadde tre små bokstaver innhentet oss, den virkeligheten vi hver dag prøver så hardt og fortrenge hadde nå innhentet oss med full kraft. Hver dag prøver vi å leve livet på tross av tre små bokstaver, vi prøver å fortrenge det vi vet en dag vil komme. Men noen ganger kommer det flommende over oss, og det er da vi blir påminnet om at uansett hva vi gjør så vil vi aldri kunne unnslippe…
I ni år har jeg kjempet mot tre små bokstaver, og i løpet av disse ni årene har jeg blitt vitne til mange som har måttet gi tapt til den samme sykdommen. Jeg har mistet mange gode venner gjennom disse årene, mennesker som har lidd samme skjebne som meg. Men det er en ting med denne sykdommen som gjør meg fysisk dårlig, en avgjørelse denne sykdommen fører med seg som jeg håper jeg slipper å ta.
Jeg er så takknemlig for at jeg har klart meg så lenge uten trakeostomi, gudene skal vite at jeg har vært nær noen ganger. Men fortsatt klarer jeg meg uten pustehjelp på dagtid, respiratoren blir kun brukt på natta før å forhindre pustestopp. Jeg har sagt til lungelegen at jeg kun vil ha trakeostomi dersom det er helt nødvendig, for jeg vet at dersom jeg ender opp med trakeostomi vil jeg mest sannsynlig en dag måtte ta et umulig valg.
Et valg om å avslutte livet, jeg må velge min egen dødsdato. I tillegg blir det en stor påkjenning for mine nærmeste dersom jeg skal ha trakeostomi, for da må jeg ha bemanning døgnet rundt. Jeg sliter allerede med å opprettholde en stabil BPA ordning, så jeg tviler på at jeg kan fortsette å bo hjemme dersom jeg skulle ende opp med trakeostomi.
For de av dere som lurer på hva trakeostomi er, så er det en operativ åpning av luftrøret på halsen med anleggelse av en midlertidig eller (sjeldnere) permanent åpning fra overflaten inn til luftrøret. I åpningen plasseres et plastrør fra luftrøret og ut på halse. Kort fortalt et hull i halsen med en slange som er tilkoblet til en respirator som hjelper deg med å puste.
Denne sykdommen fører med seg mye smerte, og selv om vi som lever med denne sykdommen prøver å fokusere på livets gleder så bærer vi med oss en altoppslukende sorg. Det sies at det finnes en himmel og et helvete, og helvete må være å leve med ALS. For jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å måtte velge sin egen dødsdato når man alt man vil er å leve, hvis ikke det er et helvete så vet ikke jeg…
Ps: Mine tanker går i dag til Alf og hans familie, fuck ALS!!
Klokka ringer, jeg strekker hele kroppen min i en deilig lang bevegelse, kjenner hvordan den sakte våkner til liv. Det ble litt for sent i går kveld, jeg kjenner det på kroppen. Klokken er ikke mer enn 05.00, men skal jeg rekke å få unna en joggetur før jobb så må jeg opp nå. Jeg står opp og gjør meg klar for en ny dag.
Men brått var det over, klokka sluttet å ringe. Det var slutt på alle morgen joggeturer, det var slutt på en stille stund for seg selv. Ingen flere fredfulle turer i stillhet, der alt som kunne høres var pusten min og knitringen under skoene der jeg løp over grusen.
Jeg savner å komme hjem til en varm dusj, kjenne hvordan det varme vannet varmer opp den kalde gufne kroppen min. Jeg savner å kunne stå fremfor speilet mens jeg børster det våte håret mitt, jeg savner det å plutselig innse at man har det travelt og med lette fingre sette håret fort opp mens jeg løper lett opp trappen.
Jeg lengter etter å banke lett på døren til mine sovende barn, kysse de våken til en ny dag. Lengter etter å sitte på sengekanten med trøtte øyne som stirrer på meg, mens jeg prøver å lure små bein ut på det litt kalde gulvet. Jeg lengter etter matpakker, drikkeflasker, gym tøy og ryggsekker, jeg lengter tilbake til den travle hverdagen.
Travle hverdager både på jobb og hjemme, savner å kjøre barna til trening og venner, ja savner til og med husarbeid. Savner å dra på kafé med venninner, eller møte venner i hyggelig lag. Jeg savner friheten med å være frisk.
Lengter etter friheten til å reise. Turer alene med barna, hive seg i bilen for å ta helgen på hytta. Ferieturer sammen med familien uten å måtte planlegge i månedsvis, spontane mor og datter turer, eller dagsturer på fjellet med en litt smågretten gubbe.
Jeg savner friheten til å bestemme selv, være herre over eget liv, og selv kunne bestemme hva man ville bruke tid på. Jeg lengter etter å selv kunne ordne opp, både for meg selv og mine. Løse problemer på egenhånd uten hjelp fra andre, kunne gjøre alt selv.
Nå sitter jeg her i min rullestol og ser tilbake på livet. Et hardt men godt liv. Men det er en ting jeg savner mest av alt, den ene tingen som definerte hvem jeg var. Jeg savner å være en frisk mamma. En mamma som brukte å gjøre alt for sine barn, en mamma som brukte all sin tid for å holde dem trygg og varm.
Jeg skulle gitt mye for å få kun en dag til. En dag til med å holde rundt dem, sitte på sengekanten og prate om dagen som har gått, tørke deres tårer når de var lei, en dag til sammen med mine i en frisk kropp. Men den tiden er over, jeg blir aldri den samme igjen. Nå må jeg ta til takke med å være på sidelinjen i mitt eget liv, mine barn må takle at mamma stadig blir dårligere. Men hver kveld ber jeg likevel, jeg ber om å få en sjanse, en mulighet til bli den mammaen jeg engang var…
Hvert år på denne tiden bestiller jeg løker i alle varianter, og det er alltid et høydepunkt. Jeg har en nettbutikk som jeg sverger til, og som leverer god kvalitet på frø og løker. Hver vår er jeg tidlig ute med å så frø, og i år begynte jeg allerede i februar. Mange av de frøene jeg sådde i Februar lever enda, ja de har faktisk begynt å spire på nytt. Vi klippet de ned fordi vi trodde de var ferdig for sesongen, men der tok vi feil gitt.
De jeg trodde var døde har plutselig våknet til liv igjen, i følge gubben er gubben like standhaftig som meg…
Jeg fikk litt sjokk forrige uke når jeg oppdaget at prestekragene mine hadde begynt å spire igjen, og det samme gjaldt stemorsblomstene mine. Det er første gang jeg har opplevd, men jeg tror de er blitt forvirret av varmen denne måneden. Det har regnet så mye her de siste månedene, så det er ikke mye jeg har fått nyte synet av blomstene mine. Men denne uken har været glimtet litt til, så denne uken har jeg kommet meg litt ut.
En firbeint liten venn nekter å forlate mor når hun er ute i rullestolen, han henger på meg uansett hvor jeg kjører…
Heldigvis blomstrer det fint rundt meg enda, og det gir meg så mye glede. I dag var det igjen tid for å plante løker, så i dag var det bare å komme seg ut. Jeg hadde bestilt 60 krokusløker og liljer i alle fasonger og farger, i tillegg hadde jeg bestilt snøklokker for første gang. Ved hjelp av assistentene fikk jeg de i jorden, så nå håper jeg at jeg får oppleve de til neste vår.
De svarte liljene er helt nydelige, og gjør seg godt sammen med de hvite…
Helt siden jeg begynte å strø blodmel over blomstene mine så har rådyrene holdt seg unna, så nå får plantene mine stå i fred. Jeg har også gjort meg erfaringer om hva slags blomster de ikke liker, og liljer er en av de. Jeg har nemlig fått en forkjærlighet for liljer, jeg kan faktisk ikke få nok av de. Jeg har lyst til å lage meg et lite bed i hagen med bare liljer, spørsmålet er bare om jeg får gubben med på den ideen. Det som er så fint med liljer er at de kommer velvillig igjen år etter år, og de formerer seg selv. Så jeg måtte selvfølgelig bestille noen liljeløker i år også, så nå gleder jeg meg bare til våren igjen…
I ni år har jeg levd med en alvorlig dødelig sykdom, og det var først etter jeg ble syk at jeg virkelig oppdaget hvor lite omtenksomme enkelte er. Er folk blitt så opptatt av egne behov at de ikke ser andre mennesker? Hvor er omsorgen blitt av? Jeg hører til stadighet om tilfeller der folk faller om på gaten eller ligger død i sin egen leilighet i dagevis uten at folk bryr seg, senest i dag hørte jeg av en bekjent at hun hadde falt om på gaten mens folk bare strømmet forbi uten å ense henne.
Der lå hun hjelpeløs uten å kunne rope på hjelp, og de eneste som faktisk så at hun falt om var noen ungdommer som sto og lo og tok bilder av henne i stedet for å hjelpe henne. Heldigvis fikk hun hjelp til slutt og en ambulanse ble tilkalt, men for henne ble det en forferdelig opplevelse som har satt spor. Det er historier som hennes som gjør meg skikkelig opprørt, for hvor er medmenneskeligheten blitt av?
Jeg opplever det til stadighet selv når jeg er ute blant folk, hvor lite oppmerksomme enkelte er. For selv om jeg sitter i en stor rullestol så er jeg helt usynlig for mange. Visste du at vi som sitter i rullestol bør tegne ansvarsforsikring? For dersom vi skulle være så uheldig å kjøre over noen så kan vedkommende kreve erstatning, og det uavhengig om det er rullestolbrukeren sin feil.
Jeg må innrømme at jeg gruer meg hver gang jeg skal ut en plass der jeg vet det er mange mennesker, for jeg vet at jeg blir usynlig inne i folkemengden. Som denne helgen når vi var på fotball cup, for meg er det risikosport å dra på slike arrangementer. En utfordring er alle barna som er der, som løper fremfor rullestolen uten å tenke på at det kan innebære risiko. Men det som virkelig gjør meg frustrert er når voksne folk gjør det samme, presser seg frem uten en tanke på at de risikerer å havne under hjulene på en 130 kg tung rullestol.
Jeg har opplevd å få folk over meg fordi de var mer opptatt av og se på mobilen enn å se hvor de går, og til tross for at jeg sto stille på et sted som ikke skulle være til hindring så kolliderte vedkommende inn i meg forfra og nærmest ramlet over meg. Det samme skjedde nesten denne helgen og, jeg sto nemlig i fred og ro og så på min lille gutt spille fotball kamp, og selv om jeg sto langs sidelinjen så kom det en gjeng med voksne folk og stilte seg opp rett fremfor meg! Jeg sto helt i ro når en av de begynte å gå bakover mot meg, og igjen fikk jeg en person over meg.
Men det verste var at selv om vedkommende beklaget seg og skjønte at jeg sto der for å se på kampen så stilte han seg opp fremfor meg igjen, og det gjaldt resten av gjengen også. Det endte med at jeg måtte brøyte meg gjennom folkemengden for å komme meg over på andre siden, og der og da kjente jeg at jeg hadde fått nok. Hva er det som skjer med samfunnet vårt, må det en katastrofe til for at vi skal begynne å bry oss om våre medmennesker?
Vi skal ikke så mange år tilbake der fokuset på medmenneskelighet var enormt, et virus måtte til for at vi skulle se hverandre. Er det en ting jeg prøver å lære mine barn så er det å vise medmenneskelighet, men det hjelper lite når man opplever at andre gir blanke fa#n. Sykdom og uhell kan ramme oss alle, og vi alle er avhengig av å bli sett. Så i dag har jeg bare en oppfordring til alle som tar seg tid til å lese dette innlegget, vær så snill og se rundt deg, du vil da se at vi er mange i denne verdenen…
Min lille vakre gutt, tenk at du i dag fyller ni år. Jeg tror nesten ikke det er sant, det er helt utrolig at jeg enda et år sitter her og kan feire deg. Du er mitt store lyspunkt i hverdagen, mitt lille fyrtårn når mørket føles altoppslukende. For ni år siden så du lyset for første gang, og helt siden den gangen har du overøst meg med en varme så stor.
Jeg husker enda den dagen du ble født, hvor lykkelig jeg var når du for første gang ble lagt på mitt bryst. To foreldre gråt av lykke over at du endelig var kommet til oss, og i det øyeblikket var livet perfekt. Lite visste noen av oss at mørke skyer truet i horisonten, det som skulle bli min lykkeligste tid utviklet seg til å bli min største sorg. Tre små bokstaver frarøvet deg muligheten til å få en frisk mamma, og det er min største sorg.
Hele livet ditt har jeg vært syk, så du vet ikke om noe annet. Men jeg vet hvor mye du har mistet til tre små bokstaver, og det gjør fryktelig vondt. Hjertet mitt går i tusen knas når jeg tenker på hvor mye du går glipp av, og jo større du blir jo mer ser du det samme. Senest i går kveld sa du det til meg, “jeg skulle ønske du var frisk mamma, for da kunne vi gjort mye gøy sammen”.
Dessverre ville livet det annerledes for oss, men det som virkelig betyr alt for meg er at jeg fremdeles er her sammen med deg. I dag er jeg fylt med en takknemlighet så stor, for enda en gang har jeg fått muligheten til å feire deg. Livet sammen med deg er et eventyr, du forvandler sorg om til glede hver eneste dag. For deg er ingenting umulig, og den tankegangen vil ta deg langt her i livet.
Jeg er så stolt her jeg sitter, stolt over at du ikke lar sykdommen min stå i veien for livet. Du drar meg med deg rundt på nye eventyr hver dag, og du gir meg stadig påminnelser om at det kun er livet her og nå som betyr noe. Tenk at jeg har vært så heldig som har fått følge deg i ni år, og for noen fantastiske år du har gitt meg. For selv om livet med tre små bokstaver er vanskelig i blant så ser jeg tilbake på ni år fylt med glede, og det er takket være deg.
Min favoritt sykepleier💖
I dag er det din dag og den skal feires for alt den er verdt, og jeg er så takknemlig for at du er min. Du er en fantastisk gutt med et stort hjerte, og hver dag overøser du meg med en kjærlighet så stor. Jeg er så glad for at jeg har fått fulgt deg så lenge, og mitt største ønske er at vi enda får noen år sammen. Gratulerer så mye med dagen min store lille gutt, jeg er så uendelig glad i deg… .
På onsdags kveld ga gubben grei beskjed, vi kunne gjerne bake kake men glasuren skulle gubben ordne med selv! Gubben sverger nemlig til sin mors oppskrift når det gjelder topping på kaken, så hver gang det skal bakes sjokoladekake her i huset ringer gubben sin mor for å få oppskriften. Det er aldri snakk om å skrive ned oppskriften, nei her skal det ringes hver gang.
Gubben stoler nemlig ikke på seg selv, det kan jo hende at han skriver feil og da er han like langt. Dessuten mener gubben selv at han skriver så stygt, og det er ikke sikkert han forstår sin egen skrift neste gang han trenger den. Dette er så typisk gubben, ikke rart jeg aldri blir klok på den mannen.
Så på torsdags kveld var det på an igjen, etter en time med skjønnhetssøvn på sofaen satte gubben i gang. Det første gubben gjorde var å ringe sin mor, og bare den samtalen var underholdning nok. For svigermor hører litt dårlig, og det hjelper ikke akkurat på at gubben mumler når han snakker. “Hvor mye melis sa du” hørte jeg gubben si med vanlig tonefall, men det oppfattet tydeligvis ikke svigermor, og det medførte til at tonefallet ble betraktelig høyere. “MELIS!, HVOR MYE” gaulte gubben inn i røret på kjøkkenet, og han gaulte så høyt at jeg regner med hele nabolaget hørte han.
Etter mye om og men fikk gubben oppskriften han trengte, det eneste som gjensto nå var å finne frem utstyret han trengte. Gubben tilbringer ikke akkurat så veldig mye tid på kjøkkenet, så hvor ting ligger er ikke akkurat kjent for gubben. Det hørtes ut som et tordenvær hadde tatt over kjøkkenet, hadde det ikke vært for noen velkjente gloser så hadde jeg virkelig blitt bekymret. Skuffer og skap ble åpnet og smelt igjen med så mye kraft at jeg var sikker på at vi måtte kjøpe oss ny kjøkkeninnredning, og når gubben endelig fant utstyret han trengte dukket det tydeligvis opp et nytt problem.
Jeg har nemlig en hånd mikser men den begynner å bli noen år gammel, og skulle man dømme ut i fra lydene som kom strømmende ut fra gubben så var det på tide å kjøpe en ny mikser. “Fa#n for noe mannskit, hvorfor i hel#ete går den ikke rundt” hørte jeg gubben brøle på kjøkkenet, og like etter stormet han forbi meg og ut døren.
Jeg skjønte ingenting der jeg satt, alt jeg hørte var glosene som fremdeles ga gjenklang i huset. Jeg må innrømme at jeg ble litt bekymret der en stund, for jeg vet av erfaring at når gubben er i det humøret kan alt skje. Men det viste seg at gubben hadde stormet bort til naboen for å låne en mikser, og like etter kom han stormende inn igjen døren her. Etter en og en halv time kom han endelig i mål med glasuren, og akkurat i det øyeblikket kom hjemmesykepleien inn døren her.
“Nei men baker du også” hørte jeg sykepleieren si, stolt som en hane hørte jeg gubben bekrefte ved å svare ja. Fornøyd med egen jobb kom gubben ut i stuen med et svært kakestykke på fatet, den samme kaken som egentlig var tiltenkt barnebursdagen. “Det er mer enn nok kake igjen” sa gubben til sitt forsvar, men det var da jeg stilte gubben et spørsmål som skulle vise seg å bli skjebnesvangert.
“Husket du å pynte kaken med pynten vi hadde lagt frem”, det var nemlig det siste jeg sa til gubben før han begynte. Jeg hadde nemlig planer om å lage en fotball kake, og planen var at jeg og gubben skulle gjøre det sammen. Men jeg skulle visst at det var for mye forlangt av gubben, så enden på visa ble en ny kake. Jeg måtte trygle min tremenning om å hjelpe meg, så nå er bursdagen reddet takket være henne, og det beste er at nå har gubben en hel kake som han kan nyte sees…
Denne helgen braker det løs, for denne helgen skal en liten gutt feires. Minstemann i huset fyller ni år på søndag, og det må selvfølgelig markeres. Men denne helgen er det også fotball cup for laget til en liten gutt, så denne helgen blir det full rulle for oss alle. Som vanlig tar gubben livet helt med ro, for hvorfor stresse når kjerringa fikser alt?
I to uker nå har jeg hatt mye arbeid med å planlegge en bursdag, invitasjoner måtte sendes ut og lokale måtte bookes. Bursdagsgaver måtte også ordner, og kaker måtte bakes. Så når gubben begynte å klage over filleting i går med en gang han kom hjem fra jobb rant det over for meg, og denne gangen var det jeg som fylte huset med gloser.
Han måtte gjerne ta over alt arbeidet, for det er ikke så enkelt å gjøre alt når man er lenket fast til en stol. Jeg må delegere bort alt arbeidet jeg så gjerne skrive gjort selv, og det er ikke alltid like enkelt når det gjelder bursdager og høytider. På enkelte områder skulle jeg ønske jeg var en mann, spesielt min mann. En dag vil han virkelig få merke hvor mye arbeid det er å planlegge slike ting, men enn så lenge slipper han billig unna. En ting er i hvert fall sikkert, neste år blir det hjemme bursdag.
Jeg hadde nemlig tenkt å ha bursdagen til en liten gutt her i hagen i år, vi har nemlig en grillhytte i hagen som egner seg godt for slike begivenheter. Lite visste jeg at døren til grillhytten var blitt ødelagt for ett år siden, og i stedet for å fikse den der og da hadde gubben spikret den igjen som en midlertidig løsning. Ikke hadde han fortalt meg det heller, for han visste at hadde han sagt det så hadde jeg forlangt at han måtte fikse det.
Jeg elsker gubben min, det er det vel ingen tvil om. Men noen ganger har jeg bare lyst til å rive av han det lille håret han har igjen opp på topplokket, for noen ganger gjør han meg sprø! Så det ble ingen grillhytte fest i år, men jeg vet hva jeg skal sette gubben i arbeid med når våren kommer igjen. Så i dag har assistentene virkelig fått kjørt seg, først ble de sendt ut på en handletur uten like, og når de omsider kom hjem igjen satte de i gang med å bake. Nå håper jeg bare på at jeg har husket alt, for om jeg har glemt noe så må jeg sende gubben ut på shopping, og av erfaring så vet jeg at det ikke kommer til å ende bra…
Jeg har lenge tenkt på at jeg må få meg en rullestol til, for den jeg har er ikke egnet for terrengkjøring. Ikke fungerer den på vinterføre heller, så en reservestol var helt nødvendig. Så for en stund siden begynte jeg å saumfare nettet på jakt etter en rullestol som tålte litt ulendt terreng, og som kunne pløye seg gjennom mye snø. Heldigvis er jeg medlem i to forskjellige rullestol grupper på Facebook, og det var der jeg kom over en rullestol som jeg bare måtte teste ut.
Disse hjulene har lite å stille opp med på vinteren…
Jeg var kjapp med å sende en mail til min ergoterapeut, og hun heiv seg rundt for å få til en utprøving. I dag var endelig dagen kommet, og jaggu kom de mannsterke fra alle etater. Assistentene fikk sjokk når seks biler kom kjørende opp bakken her, for hvor mange var det egentlig behov for til en utprøving? Men jeg kunne ikke brydd meg om det kom en hær inn døren her, for alt som betydde noe var rullestolen.
Rullestolen heter X8 og skal være en råtass i ulendt terreng, i tillegg kommer den med firhjulstrekk. Akkurat det trengs, for jeg er omringet av bratte bakker her. Nav ga meg jo avslag på ny bil med firehjulstrekk, og den bilen jeg har er uten firehjulstrekk og har ikke sjans på vinteren. Men nå har jeg i det minste en sjanse til å komme meg opp brattbakken på vinterstid hvis bilen ikke kommer seg opp, så den nye rullestolen er høyst nødvendig.
Nå snakker vi doning, det er ikke så mye som stopper disse hjulene!!
Men med en gang de kom inn med rullestolen her oppdaget jeg to hindringer, kulen på joysticken var altfor stor og sidestøttene som var i setet var altfor høye. Heldigvis lot begge deler seg ordne, men når jeg omsider kom meg opp i rullestolen oppdaget jeg flere ting som måtte justeres på, og plutselig så det mørkt ut med tanke på prøvekjøring.
Armlenene var altfor smale og beinstøtten var altfor skrå til føttene mine. Ikke var det mulig å få beinstøtten ned til 90 grader heller, de kunne gjøre det når de tok rullestolen inn igjen, men det var et omfattende arbeid som de ikke hadde utstyr til å gjøre her. Så løsningen ble å knyte beina mine fast med et skjerf som en midlertidig løsning, det eneste som gjensto nå var armene.
Det ble gjort mange forsøk på justeringer uten særlig hell, for uansett hva de prøvde på så gled armen min utenfor armlenet. Til slutt viste det seg at de bare hadde fjernet sidestøtten i setet på den siden som joysticken var på, og når de omsider fjernet sidestøtten på andre siden også fikk jeg en bedre sittestilling med en gang. Etter en god time med ulike justeringer kunne jeg endelig kjøre ut, og det var da jeg skjønte at den nye rullestolen var helt ulik den jeg hadde.
Den var veldig vanskelig å svinge, og det viste seg at denne rullestolen kom med en låse funksjon på hjulene. Jeg skjønte fort at her måtte det øvelse til, for det var fryktelig uvant i forhold til den rullestolen jeg har fra før. Men jeg fikk skryt fra firmaet som leverer disse stolene, de syns jeg tok ting veldig raskt. Det var en fordel at menyen på den nye rullestolen lignet på den menyen jeg har på min rullestol, det gjorde ting litt enklere. Så nå skal firmaet gjøre en del tilpasninger før jeg får den igjen, og da begynner treningen med en større og mer robust rullestol…
Ps : Jeg anbefaler alle som har behov for det å søke om å få to rullestoler, da er man sikrere dersom noe skulle skje med en av rullestolene…
Jeg skjønte ingenting når jeg våknet i dag, en stor sterk mann sto plutselig i døråpningen. Vanligvis går skyvedøren min opp med et smell når han kommer, og en buldring i trappa gir meg et forvarsel om at han er på vei. Men i dag var det ingenting, det var faktisk et øyeblikk der hvor jeg lurte på om jeg var blitt tunghørt.
Men der sto han altså, jeg måtte faktisk blinke med øynene fire ganger for å se om jeg egentlig så rett. For en stor sterk mann gikk i ett med de hvitkledde veggene, han var like blek som lakenet jeg lå på. Jeg ble faktisk redd der jeg lå, i et lite sekund tenkte jeg at han dødd i løpet av natta og nå var kommet for å ta farvel. Det ville nemlig vært likt gubben, hans siste gjerning var å hjemsøke meg.
Lettere ustø kom han inn på soverommet, for hvert skritt han tok måtte han konsentrere seg. Plutselig kom jeg til å tenke på den ene sideren han slukte i går kveld, kunne den være årsaken mon tro? Han har jo ikke drukket alkohol de siste to årene, men at en liten boks skulle få slike innvirkninger var vanskelig å forstå.
“Føler du deg ikke bra” stotret jeg frem i det gubben sank sammen ved sengekanten min, en stor sterk mann var ikke til å kjenne igjen. Det viste seg fort at det verken var sideren eller sykdom som hadde skyld i gubben sin svimmelhet, han led nemlig av sjokk! For denne natten hadde gubben tydeligvis fått uventet besøk, og plutselig begynte brikkene mine og falle på plass
Jeg syns nemlig jeg hørte noe romstering fra toppetasjen i natt, men jeg tenkte det var ungdommen i huset som kom hjem fra festligheter. Men bråket jeg hørte stammet altså fra gubben, og nå satt han på soverommet mitt og heiv etter pusten mens han prøvde å forklare.
Midt på svarte natta hadde gubben våknet, fortumlet så han seg rundt. Han tok seg til hodet, kikket opp i det hvitmalte taket for å få svar. Hadde han kjent noe mon tro? Eller var det hele bare en drøm? Men i det ett par arbeidshender traff et halvskallet hode sto han i senga, et mareritt begynte å utspille på et lite soverom.
I en dobbeltseng sto en stor og sterk mann og veivet med armene, dynen og puten ble kastet på gulvet. En seng knirket under en panisk gubbe, en liten vinduskarm ble nærmeste fluktrute.
Alt jeg klarte å tenke på når jeg hørte gubben forklarte var hvor glad jeg var for at vi bor landlig til, for jeg tviler på at forbipasserende hadde tålt synet av en halvnaken gubbe i vinduskarmen. Den runde magen ble presset inn mot et lite vindu, og bare etter neglene hang gubben nå i en vinduskarm mens han kikket seg panisk rundt.
Det var da han så det, en ubuden gjest hadde lurt seg inn. Et lite skrik kunne høres i en toppetasje, gubben hadde plutselig fått et nytt toneleie på skalaen. I følge gubben var dette en SVÆR jæv#l , ja Akvariet i Bergen ble nevnt der i en bisetning. Aldri hadde gubben sett noe større, så eneste forklaringen han kom på var at den måtte ha rømt!! At gubben er redd for krypdyr er ikke akkurat noe nytt, men det får da være grenser.
En svart lodden kropp hadde inntatt dobbeltsengen, lange hårete bein nærmet seg gubben med truende lette skritt. Gubben hang fortsatt i en vinduskarm, men han innså fort at selv der var han ikke trygg. Febrilsk begynte han å lete etter et forsvarsvåpen, og like etter begynte ett par historiebøker å fly rundt i rommet. Gubben hadde grepet etter det første han fant, og nå sto han i en altfor smal karm og ropte “dø din jæv#l.”
En stakkars edderkopp som i følge gubben var på nivå med en Tarantell gjorde det eneste riktige, med beina på nakken løp den i skjul. Gubben fulgte den med blikket i det den smatt under taklisten, tarantell du liksom. Helt utslitt hang han nå over min seng, og konkluderte med at nå skulle hele huset sprøytes. Ikke tale om at han skulle sove der oppe før det var blitt gjort, nå skulle han flytte ned til meg….
PS: Ikke tale om at vi skal sove på samme rom, da ender det med skilsmisse før vi vet ordet av det. Kjærligheten vår er kanskje sterk, men så sterk er den ikke...
T-skjorten til gubben sier alt, livet med gubben behøver en stor dose flaks…
