Klokka ringer, jeg strekker hele kroppen min i en deilig lang bevegelse, kjenner hvordan den sakte våkner til liv. Det ble litt for sent i går kveld, jeg kjenner det på kroppen. Klokken er ikke mer enn 05.00, men skal jeg rekke å få unna en joggetur før jobb så må jeg opp nå. Jeg står opp og gjør meg klar for en ny dag.
Men brått var det over, klokka sluttet å ringe. Det var slutt på alle morgen joggeturer, det var slutt på en stille stund for seg selv. Ingen flere fredfulle turer i stillhet, der alt som kunne høres var pusten min og knitringen under skoene der jeg løp over grusen.
Jeg savner å komme hjem til en varm dusj, kjenne hvordan det varme vannet varmer opp den kalde gufne kroppen min. Jeg savner å kunne stå fremfor speilet mens jeg børster det våte håret mitt, jeg savner det å plutselig innse at man har det travelt og med lette fingre sette håret fort opp mens jeg løper lett opp trappen.
Jeg lengter etter å banke lett på døren til mine sovende barn, kysse de våken til en ny dag. Lengter etter å sitte på sengekanten med trøtte øyne som stirrer på meg, mens jeg prøver å lure små bein ut på det litt kalde gulvet. Jeg lengter etter matpakker, drikkeflasker, gym tøy og ryggsekker, jeg lengter tilbake til den travle hverdagen.
Travle hverdager både på jobb og hjemme, savner å kjøre barna til trening og venner, ja savner til og med husarbeid. Savner å dra på kafé med venninner, eller møte venner i hyggelig lag. Jeg savner friheten med å være frisk.
Lengter etter friheten til å reise. Turer alene med barna, hive seg i bilen for å ta helgen på hytta. Ferieturer sammen med familien uten å måtte planlegge i månedsvis, spontane mor og datter turer, eller dagsturer på fjellet med en litt smågretten gubbe.
Jeg savner friheten til å bestemme selv, være herre over eget liv, og selv kunne bestemme hva man ville bruke tid på. Jeg lengter etter å selv kunne ordne opp, både for meg selv og mine. Løse problemer på egenhånd uten hjelp fra andre, kunne gjøre alt selv.
Nå sitter jeg her i min rullestol og ser tilbake på livet. Et hardt men godt liv. Men det er en ting jeg savner mest av alt, den ene tingen som definerte hvem jeg var. Jeg savner å være en frisk mamma. En mamma som brukte å gjøre alt for sine barn, en mamma som brukte all sin tid for å holde dem trygg og varm.
Jeg skulle gitt mye for å få kun en dag til. En dag til med å holde rundt dem, sitte på sengekanten og prate om dagen som har gått, tørke deres tårer når de var lei, en dag til sammen med mine i en frisk kropp. Men den tiden er over, jeg blir aldri den samme igjen. Nå må jeg ta til takke med å være på sidelinjen i mitt eget liv, mine barn må takle at mamma stadig blir dårligere. Men hver kveld ber jeg likevel, jeg ber om å få en sjanse, en mulighet til bli den mammaen jeg engang var…
min mor sa alltid at hun savnet å kjenne en kvist eller grein knekke under foten i skogen , og å holde meg i armene sine . Hun var rullestol bruker og jeg har aldri sett henne gå . Men for noen herlige minner jeg har fra henne . Hun var høyt elsket og dypt savnet
Ja det er de små tingene jeg før tok for gitt jeg nå savner mest, så jeg skjønner din mor godt 💖 Fint å lese at du har så mange gode minner etter din mor, jeg håper mine barn også sitter igjen med mange gode minner den dagen jeg blir borte 💕
sender en klem din vei…. det hjelper ikke…
du skriver så godt – herlige bilder – og tenk om en kunne knipse med to fingre og vips …
Ja hadde det bare vært mulig 💕
Vakker er du 🥰🐰
Sårt å vondt å lese, men du har hatt det fint, selv om den tiden virker som det er over….synes no du er den beste mammaen i livet til dine barn uansett. Stå på Vivian. Tøffe du❤️🥰😊
Tusen takk Kate, lengselen vil nok aldri forsvinne men jeg prøver å leve likevel 💖
Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i følelsen av lengt. Om enn i ulike lengsler for hver enkelt. Nakent, sårt og ektefølt. Varm klem, Vivian 🤗.
Tusen takk kjære deg 💕
Slik du beskriver deg, dine barn og din mann i tekstene dine her inne, så får jeg inntrykk av at du ER den mammaen fremdeles. Selv om kroppen ikke er den samme. Du virker som tryggheten og alt det andre, selv om ting er endret. Du er klok, og gir de rundt deg en innsikt om livet og kjærlighet, som ingen andre kan gi på samme måten. Min mor var lenket til et liv i en seng, de siste to årene hun levde. Nesten eneste sosial omgang, uten oss barna, var de som jobbet på sykehjemmet. Hun var likevel den kloke, kjærlige damen, mot alle rundt seg. Og hun var et forbilde. Som jeg er sikker på du vil være for dine barn. Og din mann. Men har så klart full forståelse for ønsket om å være som før. Klem <3
Så trist å lese om din mor, det må være en forferdelig skjebne 💖Men det er godt å høre at for dere var hun den samme uansett, det må ha betydd veldig mye for din mor 💕
Både trist og sårt å lese.Vi som hver dag kan bestemme over vår egen hverdag tenker nok ikke over at det ikke er en selvfølge å gjøre det.Det at du vet hvordan det var å være frisk må gjøre det ekstra vanskelig.Du er en tøff dame som utvilsomt er den aller beste mammaen dine barn kunne fått.💞
Tusen takk Vibeke, jeg prøver så godt jeg kan hver dag 💕
Takk kjære Vivian for at du orker å skrive. Takk for at du minner oss på hvor viktig de små tingene i livet er. Takk for at du vi oss alle så vel. Takk for at du minner oss på å leve nå mens vi ennå kan. Du visdom er stor, likeså er ditt hjerte. Jeg og mange med meg lærer av deg hver dag. Tusen takk! God klem fra Birgitte
Sårt å lese, og jeg forstår deg så godt! ❤️
<333