I går måtte jeg kaste både teppe og klær, for det er lenge siden jeg hadde kjent på en slik varme. Jeg kan ikke huske at vi har hatt et så dårlig vær år; det har bøttet ned nesten hver dag så langt i år. Det er ikke mange solskinnsdager vi har fått, så jeg hadde aldri trodd at vi skulle få sommervarme så sent på året.
Men det fikk vi altså, og jeg fikk sjokk da jeg rullet ut døren i går. Dessverre var det ingen tid til å nyte varmen, for vi skulle besøke min far i går. Min far har vært innlagt på sykehuset noen dager fordi han plutselig ikke klarte å gå en stund. Legen på sykehuset har tatt mange prøver uten å finne noe galt, så det ble besluttet at han skulle skrives inn på et korttidsopphold slik at han igjen kunne forsøke å trene seg opp.
Mest sannsynlig er det Parkinsons sykdommen som har eskalert, men jeg håper at trening kan hjelpe. Min far ble overflyttet til behandlingssenteret i går klokken tolv, og da bestemte vi oss også for å kjøre inn slik at min far fikk se noen kjente fjes når han ble overflyttet.
Jeg ante ikke at det fantes et behandlingssenter midt i sentrum, men det var dit min far skulle. Etter at vi hadde hentet min mor, måtte assistenten og datteren min sette på GPS, likevel støtte vi på problemer. Halve byen er preget av veiarbeid, og gaten vi skulle inn i var også stengt på grunn av veiarbeid. Assistenten kjørte rundt for å se om det gikk an å kjøre inn til behandlingssenteret en annen vei, men det endte med at hun måtte parkere i en sidegate og løpe gjennom gaten for å se om det faktisk var mulig å kjøre inn dit.
Etter mye om og men kom vi oss endelig på plass, og i det samme øyeblikket kom min far også i en taxi. Behandlingssenteret lå litt kronglete til, og det var ikke sensor på heisdøren. Min datter måtte derfor stå inne i heisen og trykke på knappen hele tiden for å hindre at heisdøren smalt igjen fremfor øynene mine. Selv syns jeg det var veldig skummelt å rygge ut av heisen, for jeg visste ikke hvor langt bak det var til trappen.
Jeg kom meg ut til slutt, og da vi omsider kom frem til rommet der min far lå, var det en glad mann som møtte oss. Det var så godt å se at min far var så kvikk og rask; spesielt godt var det for datteren min, som ikke får se ham så ofte lenger. Etter to timer måtte vi dra igjen slik at assistenten kom seg hjem for dagen. Men planen er at vi skal inn igjen på lørdag, og da kan vi bli litt lenger.
I dag våknet jeg til regn igjen, så den siste sommerdagen fikk jeg ikke mye glede av. Men det ser ut som om helgen skal bli litt bedre, så da får jeg prøve å komme meg ut. Minstemann skal på LAN (dataspillfestival) med brødrene sine i morgen – en døgnåpen festival som varer hele helgen!
Det var bursdagsgave fra min eldste sønn, en gave minstemann ble jublende glad for. Mens minstemann gleder seg, gruer jeg meg, for det er første gang minstemann skal delta på en slik festival. Det er i Grieghallen festivalen skal være, så det blir nok et svært opplegg. Tidligere i år inviterte min eldste sønn minstemann på LAN hjemme hos seg, og jeg er så glad for at minstemann får oppleve slike øyeblikk med storebrødrene sine…
