Måned: september 2026

Denne helgen har flydd av sted; det har gått i ett hele helgen. Jeg er sjeleglad for at assistentene hadde gjort alt klart på fredagen, for vi hadde aldri kommet i mål uten hjelp. Første økt med bursdagsfeiring startet på lørdag, da hadde minstemann invitert noen få utvalgte til grillfest.

Selv ble jeg så glad for å se røyk i pipa på grillhytta, for det er minst fem år siden sist. Jeg skulle gitt mye for å kunne gå opp og sette meg inne i grillhytten selv, for det er så koselig nå som det er høst og litt hustrig ute. Ifølge gubben ble det varmt med en gang han fyrte på, så når gjestene kom, tok det ikke lang tid før alle satt i t-skjorte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde opprinnelig ikke satt noe tidspunkt for hvor lenge bursdagsfeiringen skulle vare; det kunne ungene og foreldrene bestemme selv. Alle kom klokken tre, og alle bortsett fra én ble til halv åtte på kvelden. Det var så kjekt å høre mye barnelatter rundt hushjørnene her, og det var ingen tvil om at minstemann koste seg.

Etter at gjestene hadde dratt, gjorde vi oss klare for å hente min datter på flyplassen, men litt over åtte ringte hun og sa at flyet var forsinket fra Gardermoen. Opprinnelig skulle hun ikke lande før 22:40, så vi lurte på om flyet kom til å bli kansellert siden det var det siste flyet den kvelden. Men klokken ni fikk gubben melding; ny tid for avgang 23:25!

Det er en uting at alle mellomlandinger skal gå via Oslo, og det er ikke første gang det oppstår forsinkelser fra Gardermoen. Det var en trøtt gubbe som kjørte på flyplassen, men den jeg ble mest imponert over var minstemann. Han insisterte nemlig på å bli med, og han virket ikke trøtt i det hele tatt.

Det var en trøtt gjeng som sto opp i går, men siden vi ventet gjester klokken tre kunne vi ikke hvile på laurbærene. For selv om det meste var klart, gjensto det for oss å rydde huset. Min lillebror og søskenbarnet til minstemann kom først, og deretter kom de rennende inn døren her en etter en.

Min eldste bror og min svigerinne kom også for å feire minstemann, og av erfaring visste jeg at det kom til å bli livlig når min svigerinne kom på besøk. Det tok ikke lang tid før min svigerinne dro i gang en konkurranse, og denne gangen var det om og gjøre å sitte lengst mulig i dørkarmen.

Først ut var minstemann, men han hoppet ned etter bare 25 sekunder. Så ble min svigerinne utfordret til å prøve; det var tross alt hun som hadde funnet på konkurransen. Min svigerinne har vært politi, og den standhaftigheten hennes kom til syne i konkurransen. Hun klarte på imponerende vis å holde ut i over ett minutt, og da måtte minstemann selvsagt prøve igjen, for det kom ikke på tale at han skulle bli slått av noen!

Alle prøvde å heie ham frem, for vi så at det kostet. Men tror du ikke at minstemann klarte å slå min svigerinne, og i det øyeblikket kom viljestyrken hans frem. Etter pizza og kaker ville minstemann ha tautrekkingkonkurranse, og da valgte minstemann selvfølgelig å være på lag med gubben.

Gubben er sterk som en bjørn, og i tillegg hater han å tape. Det ble en lett match for gubbens lag; det gikk ikke lang tid før det andre laget lå i bakken. Kry som en hane kom gubben inn igjen. Neste gang tror jeg vi må samle sammen en sterkere tropp som kan jekke gubben litt ned. Det har vært en fin helg, og minstemann er veldig fornøyd. Så nå er det jeg som er nestemann ut, og i november når jeg har bursdag skal jeg invitere til nok et bursdagsselskap…

Nok en gang må jeg skryte av mine fantastiske assistenter; jeg hadde ikke klart meg uten dem. Hele uken har de stått på, men i dag har de virkelig hatt det travelt. Alt for å gjøre klart til helgens bursdagsfeiring: De har bakt både kaker og muffins, samt laget tre hjemmelagde pizzaer og vasket ned hele grillhytten.

I tillegg har de handlet inn alt til barnebursdagen i morgen, samt gjort huset klart for innrykk på søndag. Jeg er så takknemlig her jeg sitter, for nå slipper jeg å mase på gubben. Han skal prise seg lykkelig over at jeg har så flinke assistenter, for alt han trenger å gjøre er å grille for ungene i morgen og sette frem alt til gjestene på søndag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag har gubben vært i mitt barndomsparadis og hjulpet min lillebror; han har lenge hatt lyst til å utbedre veien ned til sjøkanten. Det er flere naboer av min lillebror som har båter liggende nede ved havna, men problemet er at de har hatt litt utfordringer med å få båtene på land. Veien nede ved sjøkanten var litt for bratt, og derfor dro gubben inn med både lastebil og gravemaskin for å hjelpe.

Gubben sto opp før fem i dag, for han skulle rekke kvart over seks-fergen. Fra 07.00 til 15.00 har de to holdt på, og når gubben sendte meg bilder fra jobben de hadde gjort, var det ikke vanskelig å se at min lillebror var fornøyd. Nå har gubben overlatt både lastebilen og gravemaskinen til min lillebror, så nå kan han styre på selv der inne.

Selv er jeg bare glad for at gravemaskinen har tatt seg en ferietur, for nå får jeg kanskje se gubben litt mer. Men over til noe helt annet: Så dere kampen i går? For en thriller av en kamp! Jeg turte knapt se der en stund! Men det ble en perfekt avslutning på dagen i går, og nå gleder jeg meg til Norge skal møte Portugal på søndag. Men først må vi bli ferdige med to dagers bursdagsfeiring, så kan vi slappe av med en forhåpentligvis god kamp fra Norge på søndag…

God helg alle sammen!

I dag våknet jeg opp til sol og skyfri himmel, og det kom godt med i dag. For i dag hadde jeg nemlig kontrolltime på sykehuset, og da passet det godt med litt fint vær. Det har nemlig regnet kattunger i det siste; vi har knapt hatt opphold i september, så det var etterlengtet med litt sol i dag.

Med to assistenter dro vi av gårde, men vi hadde knapt kommet ned bakken når jeg innså at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde glemt å be assistentene ta med mobilen min, og den trengte jeg i tilfelle minstemann skulle ringe. Jeg visste nemlig ikke om vi klarte å gjøre oss ferdige på sykehuset i tide til å hente minstemann på skolen, så jeg trengte å ha mobilen med meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fikk to store overraskelser når jeg kom opp på sykehuset i dag, og den første overraskelsen fikk jeg med en gang jeg kom inn døren på nevrologisk avdeling. Sykepleieren sto klar når jeg kom, og hun kunne fortelle at anestesien hadde allerede kommet! Normalt sett er det jeg som må vente på dem, men for første gang på alle disse årene kom de før meg.

Det var jeg glad for, for da hadde jeg en mulighet til å hente minstemann på skolen. Selv om anestesien kommer med ultralyd, så er det slett ikke enkelt å finne en god blodåre på meg, og er jeg heldig slipper jeg unna med to-tre stikk. I dag ble det to stikk, ett i hver arm – med andre ord slapp jeg billig unna.

Etter at blodprøvene var tatt, spurte jeg sykepleieren om det var mulig å slippe inn til nevrologen litt før, for opprinnelig hadde jeg ikke time hos ham før halv to. Jeg så at sykepleieren kvidde seg for å spørre, men hun gjorde det likevel. Det tok ikke lang tid før hun kom tilbake, og da kunne hun fortelle at nevrologen kunne ta meg inn med en gang.

Når jeg kom inn til nevrologen sa han: “Vi to kjenner hverandre så godt nå at dette skal vi få til å gå fort og smidig.” Som sagt så gjort; etter knappe tjue minutter var jeg ute igjen. Siste stopp for dagen var hos lungelegen, og der fikk jeg min andre overraskelse for dagen. For når lungelegen kom ut for å hente meg, så jeg at han hadde nakkekrage på.

Det viste seg at han var innlagt med brukket nakke – likevel var han på jobb! Jeg måtte le når han sa at det var kort vei fra sykesengen til kontoret, og igjen fikk jeg et bevis på hvor dedikert han er til jobben. Det er som de sier: Helsepersonell er de verste pasientene. Jeg blir så imponert over den mannen; han som kunne pensjonert seg for lenge siden nekter å gi seg.

Men over til det jeg kom for, og først ut var å måle blodgassen min. Denne gangen ville lungelegen bruke transkutan-apparatet for å måle blodgassen, for av erfaring visste han at det var vanskelig å stikke meg. Men når målingene omsider kom frem fikk vi alle et sjokk, for apparatet viste at blodgassen min var skyhøy. Verken jeg eller lungelegen skjønte noe, og vi kom frem til at det umulig kunne stemme.

Lungelegen besluttet at han likevel måtte ta en kapillærprøve, men i stedet for å ta blodprøve valgte han å ta et stikk i fingeren. Jeg var rimelig spent på resultatet – kunne det være at jeg plutselig hadde blitt dårligere uten at jeg hadde merket det selv? Sykepleieren kom inn med en lapp som viste resultatet, og jeg kvapp til når lungelegen nærmest ropte ut: “Dette henger jo ikke på greip, det er noe riv ruskende galt her!”

Med ett ble jeg redd – var virkelig resultatet så dårlig? Men det viste seg at resultatet fra stikket i fingeren slett ikke var dårlig; det var helt normalt! Det var resultatet fra transkutan-apparatet som fikk lungelegen til å rope ut, det var det som var riv ruskende galt. Jeg pustet lettet ut der jeg satt, og like etter kunne jeg kjøre lykkelig ut av sykehuset, vel vitende om at jeg fortsatt var stabil…

PS : Nå gleder jeg meg til kamp! Heia Norge! 

I dag er jeg fylt med en enorm takknemlighet, i sterk kontrast til den dagen inne på et sykehuskontor for nesten elleve år siden. På denne dagen for elleve år siden kom en liten gutt til verden, og der og da var livet fullkomment. Men det tok ikke lang tid før jeg kjente at noe var galt; en nummen fot ble starten på et langt mareritt.

Når jeg fikk diagnosen trodde jeg livet var over, men nå elleve år senere vet jeg bedre. For en reise jeg har hatt, og disse årene har virkelig vært en berg-og-dal-bane. Jeg har gått fra å føle på et bunnløst mørke til en lykke så stor, og når det gjelder lykkefølelsen, så har en liten gutt vært en stor del av det.

Jeg skulle så ønske at alle som føler på et mørke kunne se hvor verdifullt livet egentlig er, for livet har så mye godt i seg. Det har jeg virkelig erfart gjennom disse årene, og selv om det har vært mange tunge dager, så har det vært flere gode. Jeg som trodde livet var over når jeg fikk diagnosen, men nå ser jeg at det bare var begynnelsen.

Jeg føler meg utrolig heldig som nok et år får lov til å feire en liten gutt, for jeg vet at det er slett ingen selvfølgelighet at jeg sitter her i dag. En liten gutt har gitt meg så mye glede gjennom disse elleve årene, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått følge ham så lenge. En liten gutt er en stor grunn til at jeg sitter her i dag; uten ham og resten av familien min hadde jeg nok ikke klart å takle denne sykdommen så godt som jeg har gjort.

Livet sammen med en liten gutt har vært et eventyr, vi har skapt mange gode minner sammen. Jeg og en liten gutt har et nært og spesielt forhold, og der andre sliter med å forstå hva jeg sier, forstår han alt. Hver eneste dag gir han meg så mye lykke, og den omtanken han viser for andre er helt unik.

Nå gjør jeg meg klar til å feire vår flinke, omtenksomme gutt, for han fortjener virkelig å bli feiret. I dag har vi feiret litt, og til helgen blir det enda mer feiring. Gratulerer med dagen vennen min, mamma og pappa er veldig glad i deg…

Helt siden foredraget forrige uke har jeg lagt rett ut, jeg ble så dårlig den kvelden at jeg ikke hadde krefter til å gjøre noe som helst. Jeg fikk hjemmesykepleien til å måle om jeg hadde feber, og det hadde jeg. Men det var ikke bare meg som var dårlig, både gubben og minstemann har også vært dårlige.

Jeg kjente det når jeg kom hjem etter foredraget; jeg var både kvalm og hadde vondt i både nakke og hode. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde influensa, for jeg blir sjeldent syk. Til tross for ALS-sykdommen har jeg et godt immunforsvar, og det er jeg glad for. Men denne gangen slapp jeg ikke unna, og jeg må innrømme at jeg ble litt bekymret en stund.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag føler jeg meg for første gang litt bedre, så nå krysser jeg fingrene for at jeg er over det verste. Jeg ble bedre i grevens tid, for i morgen har minstemann bursdag! Da fyller han elleve år, og det må selvfølgelig markeres. Det blir en rolig feiring på selve dagen hans, for til helgen blir det feiring både lørdag og søndag.

Det blir barnebursdag om lørdagen og familiebesøk på søndagen. For første gang på mange år skal grillhytten åpnes for barnebursdag; døren på grillhytten har nemlig vært ødelagt i mange år. Jeg har prøvd å få gubben til å ordne den. Jeg la opprinnelig inn en søknad til gubben i fjor når det nærmet seg bursdagen til minstemann, men den søknaden ble avvist.

Så i år var jeg tidlig ute med en ny søknad, men jeg visste at gubben ville vente til siste liten. Denne helgen grep han endelig tak i det, men hadde det ikke vært for en nabo, tror jeg neppe gubben hadde løftet på ræva. Det hele tok bare noen timer, så nå gjenstår det bare å få vasket ned grillhytten, så er vi klare for nok en barnebursdag. Med andre ord er jeg glad for at søknaden omsider ble innvilget; gubben kan hvis han legger viljen til…

For en stund siden ble jeg kontaktet av min gamle fysioterapeut. Hun har nå pensjonert seg fra arbeidslivet, men vi har holdt kontakten i alle år. Så når hun sendte en e-post og spurte om jeg kunne holde et foredrag for Åsane Rotary Club, sa jeg selvfølgelig ja; for hver mulighet til å sette søkelyset på denne forferdelige sykdommen griper jeg med begge hender.

Dessverre har ikke formen vært særlig bra de siste dagene, og i går følte jeg meg verre enn noen gang. Likevel var jeg fast bestemt på å gjennomføre foredraget, og heldigvis for meg var ikke foredraget før på kvelden. Dermed kunne jeg bruke hele dagen i går på å hente meg inn, og det trengte jeg virkelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For gubben ble det en travel ettermiddag; det ble slett ikke tid til noen ettermiddagslur. Minstemann hadde nemlig Taekwondo-trening i går, og like etter den måtte vi dra av gårde. Vi hadde avtalt at vi skulle møte opp på kulturhuset i Åsane, og når vi kom inn gjennom døren ble vi tatt hjertelig i mot. Min mann og minstemann var med, og det er alltid stort for meg å ha dem med på slike ting.

Min gamle fysioterapeut hadde med seg sveler og muffins til oss, og minstemann fikk lov til å prøvesmake mens vi holdt på. Først skulle min gamle fysioterapeut si noen ord, og det var ingen måte på hvor mye skryt vi fikk. Selv hadde jeg skrevet noen ord som ble lest opp via taleprogrammet på datamaskinen min. Til slutt ble filmen om min historie vist frem, og uansett hvor mange ganger jeg har sett den, så blir jeg like berørt hver gang.

Jeg ble virkelig rørt når jeg fikk vite at klubben hadde donert fem tusen til ALS Norge i mitt navn, for er det én ting jeg setter veldig høyt, så er det når folk donerer til ALS-forskning. Nå sitter jeg her sliten, men lykkelig, og selv om jeg kjente at det kostet, så er jeg glad for at jeg klarte å gjennomføre.

Men det som virkelig rørte meg til tårer var ordene til minstemann; for rett før han skulle legge seg ga han meg en god klem og visket stille: «Du er veldig flink, mamma.» Da kom tårene, for det betyr så mye at mine kjære ser at jeg prøver. Nå skal jeg bruke helgen til å samle krefter og håpe på at formen kommer seg…

PS : Tusen takk til min gamle fysioterapeut som inviterte meg til å holde foredrag, det setter jeg stor pris på…

At gubben er hypokonder, er ikke noe nytt; hver gang han blir syk, krisemaksimerer han. “Der er sikkert kreft,” sa han når han kom hjem fra jobb på mandagen, “og da er det ingen vits i å gå til legen,” konstaterte han. Det er det samme hver eneste gang – uansett hvor han har vondt, så er det kreft! Ja, har han vondt i halsen, så er det kreft, og da er han døden nær.

Takk og lov for at det var meg som fikk ALS, for her i huset skal det bare litt magesmerter til for å sette gubben ut av spill. Hele mandagen prøvde jeg å overbevise gubben om at han måtte ringe legen, og når kvelden kom, virket det som om jeg hadde klart å overtale ham. Men når gubben skulle legge meg for kvelden, fikk jeg meg en god latter, for det var da jeg forsto hvorfor gubben ikke ville til legen.

“Jeg må vel skrubbe meg der sola aldri kommer til, for jeg får vel en finger opp i rassen, tenker jeg,” sa han med en bekymret mine i ansiktet. Jeg brast ut i latter der jeg lå i sengen, for det var det siste jeg hadde sett for meg at gubben var redd for. Han har nemlig sprøyteskrekk, så jeg trodde det var blodprøvene gubben var redd for.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var planen at gubben skulle ringe legen, men når han våknet opp, følte han seg helt fin. Så enten har han bare hatt luftsmerter, eller så har nyrestenen kommet ut. Men når jeg endelig trodde jeg kunne puste litt igjen, ble jeg oppmerksom på vår firbeinte venn; for når gubben skulle løfte ham opp i sofaen, hylte han som en stukken gris.

Det var helt tydelig at han hadde vondt, men ingen av oss skjønte hvorfor. Han hadde jo ikke gjort noe som skulle tilsi at han hadde skadet seg, men vi skjønte at her måtte vi ta en tur til dyrlegen. Jeg følte meg slettes ikke i form i går, så når jeg så at vår firbeinte venn også hadde vondt, brast jeg ut i gråt. Det har vært så mye i det siste, så jeg var helt utslitt der jeg satt i stolen.

Vår firbeinte lille venn lå helt apatisk i sofaen, og det var helt tydelig at han ville være i fred. Men like før vi skulle dra til dyrlegen i går, la vår firbeinte seg på rygg, og det var da gubben oppdaget den. En diger flått satt på undersiden av magen, og når gubben forsøkte å fjerne den, hylte vår lille venn til.

Likevel virket det som om han skjønte at gubben bare ville hjelpe, for selv om han hadde vondt, så lå han helt i ro. Gubben prøvde å bruke flåttfjerneren vi hadde, men flåtten var altfor stor til at vi fikk løkka rundt. Heldigvis klarte gubben å fjerne den til slutt, og da spratt en lykkelig liten hund ned fra sofaen.

Men selv om han kviknet til, så haltet han på ene foten, så for å være på den sikre siden bestemte vi oss for å dra til timen vi hadde hos dyrlegen. Vi tok ham i buret og dro av gårde, men når vi kom frem til dyrlegen, fikk vi oss en overraskelse. Dyrlegen lo når vår firbeinte venn spratt ut av buret, og da var det ingen tegn til halting.

Dyrlegen sa at det var en kjent sak at chihuahua-rasen var dramatiske av seg, og det fikk vi virkelig bevis på i går. Snakk om bortkastet tur til dyrlegen, men selv var jeg bare glad for at det ikke feilte ham noe. Nå er det bare meg igjen som er dårlig, og når jeg våknet i dag, følte jeg meg verre enn noen gang.

Men i kveld har jeg et foredrag jeg skal holde; det må jeg bare klare. Jeg kan slappe av resten av uken, så får vi håpe at formen min blir bedre etter hvert. Jeg har i det minste begynt på antibiotikakuren, så jeg håper den vil hjelpe. Nå skal jeg hvile meg noen timer, så krysser jeg fingrene for at formen blir litt bedre utover ettermiddagen…

Snakk om galehus! jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Alt begynte på lørdag da vi var på Voss, for da ble både jeg og gubben dårlig. Jeg ble svimmel og kvalm, og gubben fikk vondt i magen. Først trodde jeg at gubben fikk magesmerter fordi han var bekymret for meg, for det ville vært typisk gubben.

Men i går økte smertene til gubben, og da han sa at det kun gjorde vondt på venstre side, fikk jeg en mistanke om hva det kunne være. Gubben har tidligere hatt plager med nyresten, men det er noen år siden nå. Da fikk gubben beskjed om at han måtte opereres hvis plagene kom tilbake, og nå mistenker jeg at nyresten er årsaken til smertene hans.

Problemet er at gubben har lege-fobi, jeg må nesten true ham på livet for å få ham til å oppsøke lege. Jeg prøvde hele dagen i går å overtale ham, men som vanlig lukket han ørene. Jeg ble ganske fortvilet da gubben dro på jobb i dag tidlig, men da følte jeg meg så dårlig selv at jeg ikke orket å kjefte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det verste var at minstemann også begynte å klage i går kveld; han som som aldri har vært syk, ble ganske redd i går kveld. “Jeg har noe i halsen mamma, jeg føler at jeg ikke får puste” sa han bekymret. Jeg skjønte umiddelbart at minstemann hadde fått halsbetennelse, og siden han aldri har hatt det før skjønner jeg at han ble bekymret.

Selv våknet jeg med feber i dag, og det første jeg ba hjemmesykepleien sjekke, var urinen min. Jeg fikk en følelse av at en urinveisinfeksjon var i gjære i går kveld, og da jeg fikk feber i dag tidlig, ble jeg enda mer overbevist. Hjemmesykepleien tok en urinstix som viste utslag på protein, så nå håper jeg legen skriver ut en kur.

Jeg skal nemlig holde foredrag på onsdag, så jeg har ikke tid til å bli dårlig. Jeg bare håper på at det er urinveisinfeksjonen som faktisk er problemet, men jeg har aldri blitt svimmel av det før. Jeg er rimelig dårlig her jeg sitter, så nå krysser jeg fingrene for at det bare er urinveisinfeksjonen som er problemet…

Jeg har vært ganske sliten denne uken; nattesøvnen har ikke vært særlig god. Men for en uke siden tok jeg en avgjørelse: Denne lørdagen skulle tilbringes på Voss. Min gode venninne flyttet nemlig fra hus til leilighet for en uke siden, og jeg var så spent på hvordan hun hadde fått det.

Siden hun har hund, valgte vi å plassere vår hund hos min eldste sønn, for av erfaring visste vi at hunden til min venninne ikke går overens med vår hund. I tillegg måtte vi innom Biltema før vi startet, for min venninne hadde ønsket seg en spesiell innflytningsgave. Av alle ting ønsket hun seg en murerbalje; siden hun ikke har hage lenger, må hun finne alternative måter å plante blomster på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gubben skulle gå inn for å kjøpe, men selv om jeg hadde presisert at baljen måtte være på 90 liter, kom han ut igjen med en på 60 liter. Så det endte med at jeg sendte gubben inn igjen for å kjøpe den jeg i utgangspunktet hadde bedt ham kjøpe, og siden gubben nektet å bytte inn den første baljen, ble det to baljer til min venninne.

I tillegg hadde jeg kjøpt noen øredobber jeg visste at hun ønsket seg, for det har hun virkelig fortjent. Hun har alltid vært der for meg i tykt og tynt, og jeg skulle så gjerne gitt henne alt hun ønsket seg om jeg kunne. Leiligheten hun hadde kjøpt lå på motsatt side av Voss sentrum, men selve bygget med leilighetene var helt nytt.

Det var et nydelig område vi kom frem til – et landlig område med sauer på beite rett i nærheten. En koselig toromsleilighet var en stor omveltning fra huset hun hadde flyttet fra, likevel var det mer enn nok plass for én person. Jeg falt helt for den lille leiligheten, og jeg er helt sikker på at hun kommer til å trives der.

Som alltid kom vi til duk og dekket bord; hjemmelaget blomkålsuppe og karbonader sto på menyen. Vi fikk en fin stund sammen i dag, dessverre har ikke formen min vært den beste. Jeg ble plutselig så svimmel og uvel; jeg håper bare at jeg ikke brygger på noe. Så nå er vi på vei hjemover igjen, og jeg krysser fingrene for at jeg føler meg bedre i morgen…

En liten gutt har aldri visst hvordan det er å ha en frisk mamma; i elleve år har han vokst opp med en visshet om at mammaen hans en dag skal dø. Vi har prøvd å forberede ham, og døden har vært et samtaleemne helt siden han selv lærte seg å snakke. Men for en liten gutt har dager blitt til år, og for ham har døden sakte men sikkert blitt til et fjernt minne.

Mens han planlegger livet sitt med meg i livet hans, prøver jeg å minne ham på at jeg skal dø. En liten gutt er i starten av det som forhåpentligvis blir et langt liv, og jeg er helt i den andre enden av skalaen. For hver dag som går kan jeg føle at døden kommer litt nærmere, men for en liten gutt er det motsatt.

Han har ventet så lenge på døden at den har blitt ufarlig; etter hvert som tiden har gått, har tanken på døden blitt visket ut. En liten gutt har ventet og ventet, og i mellomtiden har livet gått. Så det er slett ikke rart at en liten gutt planlegger fremtiden sin med meg i livet sitt, for døden kom aldri og hentet mamma. For ham er det vanskelig å forestille seg noe som aldri kommer, og jeg vet at uansett hvor mye jeg prøver å forberede ham, så vil døden komme som et sjokk på ham den dagen det faktisk skjer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men av og til kommer det små drypp fra en liten gutt – små drypp som lar meg vite at han ikke har glemt. Vi satt og så på Farmen i går, og det var da det kom fra en liten gutt: «Hvem skal bære kisten når du dør, mamma?» Jeg kjente hvordan ordene hans traff meg midt i hjertet, mest av alt fordi spørsmålet kom så uventet på.

«Jeg håper dere barn og pappa vil bære meg,» sa jeg til min sønn, og det var da det kom spontant fra en liten gutt: «Jeg skal bære deg, jeg mamma, og når jeg blir litt sterkere, så kan jeg også bære deg som pappa gjør nå.»

Jeg kjente hvordan hjertet mitt begynte å blø, for ingen barn skal behøve å bære rundt på slike tanker. Min sønn vet ikke om noe annet liv, men når han ser på bilder og filmer fra da jeg var frisk, kan jeg se sorgen i øynene hans. Min sykdom har gjort livet hans litt fattigere, og det er den største sorgen en mor kan føle på…