En nydelig septemberdag!

I dag våknet jeg opp til sol og skyfri himmel, og det kom godt med i dag. For i dag hadde jeg nemlig kontrolltime på sykehuset, og da passet det godt med litt fint vær. Det har nemlig regnet kattunger i det siste; vi har knapt hatt opphold i september, så det var etterlengtet med litt sol i dag.

Med to assistenter dro vi av gårde, men vi hadde knapt kommet ned bakken når jeg innså at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde glemt å be assistentene ta med mobilen min, og den trengte jeg i tilfelle minstemann skulle ringe. Jeg visste nemlig ikke om vi klarte å gjøre oss ferdige på sykehuset i tide til å hente minstemann på skolen, så jeg trengte å ha mobilen med meg.

Jeg fikk to store overraskelser når jeg kom opp på sykehuset i dag, og den første overraskelsen fikk jeg med en gang jeg kom inn døren på nevrologisk avdeling. Sykepleieren sto klar når jeg kom, og hun kunne fortelle at anestesien hadde allerede kommet! Normalt sett er det jeg som må vente på dem, men for første gang på alle disse årene kom de før meg.

Det var jeg glad for, for da hadde jeg en mulighet til å hente minstemann på skolen. Selv om anestesien kommer med ultralyd, så er det slett ikke enkelt å finne en god blodåre på meg, og er jeg heldig slipper jeg unna med to-tre stikk. I dag ble det to stikk, ett i hver arm – med andre ord slapp jeg billig unna.

Etter at blodprøvene var tatt, spurte jeg sykepleieren om det var mulig å slippe inn til nevrologen litt før, for opprinnelig hadde jeg ikke time hos ham før halv to. Jeg så at sykepleieren kvidde seg for å spørre, men hun gjorde det likevel. Det tok ikke lang tid før hun kom tilbake, og da kunne hun fortelle at nevrologen kunne ta meg inn med en gang.

Når jeg kom inn til nevrologen sa han: “Vi to kjenner hverandre så godt nå at dette skal vi få til å gå fort og smidig.” Som sagt så gjort; etter knappe tjue minutter var jeg ute igjen. Siste stopp for dagen var hos lungelegen, og der fikk jeg min andre overraskelse for dagen. For når lungelegen kom ut for å hente meg, så jeg at han hadde nakkekrage på.

Det viste seg at han var innlagt med brukket nakke – likevel var han på jobb! Jeg måtte le når han sa at det var kort vei fra sykesengen til kontoret, og igjen fikk jeg et bevis på hvor dedikert han er til jobben. Det er som de sier: Helsepersonell er de verste pasientene. Jeg blir så imponert over den mannen; han som kunne pensjonert seg for lenge siden nekter å gi seg.

Men over til det jeg kom for, og først ut var å måle blodgassen min. Denne gangen ville lungelegen bruke transkutan-apparatet for å måle blodgassen, for av erfaring visste han at det var vanskelig å stikke meg. Men når målingene omsider kom frem fikk vi alle et sjokk, for apparatet viste at blodgassen min var skyhøy. Verken jeg eller lungelegen skjønte noe, og vi kom frem til at det umulig kunne stemme.

Lungelegen besluttet at han likevel måtte ta en kapillærprøve, men i stedet for å ta blodprøve valgte han å ta et stikk i fingeren. Jeg var rimelig spent på resultatet – kunne det være at jeg plutselig hadde blitt dårligere uten at jeg hadde merket det selv? Sykepleieren kom inn med en lapp som viste resultatet, og jeg kvapp til når lungelegen nærmest ropte ut: “Dette henger jo ikke på greip, det er noe riv ruskende galt her!”

Med ett ble jeg redd – var virkelig resultatet så dårlig? Men det viste seg at resultatet fra stikket i fingeren slett ikke var dårlig; det var helt normalt! Det var resultatet fra transkutan-apparatet som fikk lungelegen til å rope ut, det var det som var riv ruskende galt. Jeg pustet lettet ut der jeg satt, og like etter kunne jeg kjøre lykkelig ut av sykehuset, vel vitende om at jeg fortsatt var stabil…

PS : Nå gleder jeg meg til kamp! Heia Norge!