Jeg så henne ved graven og det var som om jeg fikk et innblikk i min egen fremtid.
Sorgen traff meg brått og hardt, det føltes ut som om lynet traff meg midt i hjertet.
Et lynnedslag fra en blå himmel, og denne gangen var det ingen uværsskyer som varslet om det som skulle komme.
Hennes sorg var min største frykt, en vilt fremmed fikk fremtiden til å virke så fryktelig nær.
En dag er det mine barn som kommer med blomster på min grav, og det var som om jeg så det for meg der jeg satt. Alene i en bil kom sorgen flommende over meg, og før jeg rakk tenke kom det en elv ut av øynene mine.
Jeg så hvordan hun forsiktig la ned en liten blomsterbukett, og selv på lang avstand kunne jeg føle kjærligheten. Det var da det kom over meg, synet av jenta ved gravsteinen fikk meg til å tenke på hvordan livet kunne ha sett ut. Jeg ser det på mine barn, mine tre eldste har fått noe min lille gutt aldri har fått.
Mine tre ungdommer har vokst opp med en frisk mamma, og det merkes veldig godt.
De har tatt med seg mine verdier og bygget videre på de, og etter hvert som de vokste opp ble de mer opptatt av mine interesser. Det er sånn det skal være, barn tar etter sine foreldre. Slik er det med en liten gutt også, han er så lik sin far at det er skremmende.
Jeg ser på han og lurer på hvordan han ville vært dersom jeg hadde vært frisk.
Selv vet han ikke hva han har gått glipp av, men jo større han blir jo mer ser han det. Jeg ser det på han når vi ser på gamle bilder, bilder av meg lekende med søsknene hans får han til å forstå hva han går glipp av.
Søndag kveld satt vi alene sammen og så på film, men midt i filmen kunne jeg føle at han stirret på meg. Jeg så på hele han at han grublet på noe, og jeg kunne sanse at at jeg måtte gjøre meg klar.
“Jeg skulle ønske du kunne gå mamma, for da kunne vi funnet på mye gøy sammen” sa han stille, og jeg kunne kjenne hvordan hjertet mitt brast.
Hver dag kjemper jeg en stille kamp mot tre små bokstaver, og det er ikke sykdommen som er verst men sorgen som følger med. Sorgen over alt jeg er blitt frarøvet, sorgen på vegne av mine kjære som hver dag må se på at jeg svinner hen. Ordene til en liten gutt traff meg hardt, og igjen sendte jeg en stille bønn til høyere makter om å gi meg livet mitt tilbake…