Jeg er dessverre forferdelig dårlig for tiden, derfor blir det dårlig med innlegg fra meg fremover.
Send meg gjerne gode tanker, for det trenger jeg nå. Hvis dette ikke endrer seg fort, er jeg redd for at jeg må på sykehuset en tur…
Håper dere har det bra…
For en stund siden spurte min mor meg om vi kunne ta en tur til Bremanger, for det er der hun kommer fra. Svelgen er et lite tettsted i Bremanger kommune, og der har jeg tilbrakt store deler av barndommen min. Alle vi en gang hadde av familie i Svelgen har gått bort, så det er litt vemodig å reise inn dit og kjøre forbi husene jeg en gang tilbrakte barndommen min i.
Min mor hadde lyst til å gå på graven til mine besteforeldre, så det var hovedgrunnen til at vi tok turen til Svelgen. Min far skulle egentlig også bli med, men plutselig ombestemte han seg, og siden han ikke kan være alene lenger, ble det plutselig usikkert om vi kunne dra.
Heldigvis var min eldste bror sporty nok til å stille opp på kort varsel, og takket være ham kunne vi ta med mamma og dra av gårde. Så i går pakket vi kun det mest nødvendige med oss og gjorde oss klare for landeveien igjen, og som alltid fikk vi en uforglemmelig tur.
Vi startet tidlig i går, og siden vi hadde hele dagen på oss, bestemte vi oss for å ta en stopp i Førde. Solen skinte fra en blå himmel når vi startet fra Bergen, men med en gang vi krysset Sognefjorden skjedde det et væromslag! Mørke skyer tok over himmelen, og igjen begynte det å bøtte ned med regn. Jeg er så drittlei dette været; dette året har bokstavelig talt regnet bort!
Derfor ble det ikke så kjekt å vandre rundt i Førde, så etter en kort rusletur besluttet vi oss for å dra videre. Siden vi startet så tidlig fra Bergen, kom vi også tidlig frem til Svelgen. Etter en rask innkvartering på hotellrommet bestemte vi oss for å aktivisere minstemann litt; jeg hadde nemlig bedt ham om å ta med fotballen.
Noen hundre meter bortenfor hotellet ligger det nemlig en fotballbane, og dit dro vi for å spille med minstemann. Litt regnvær skulle ikke stoppe våre planer, og en sprek mormor ble også med. Heldigvis var værgudene med oss der en stund, og vi fikk en hel time med oppholdsvær mens vi var på banen.
Når vi kom tilbake til hotellet, fikk vi oss en overraskelse: bandet Ytterst var kommet til Svelgen for å ha konsert på hotellet. Når vi kom inn, var de så vidt i gang med lydprøver, og det var stor stas for oss alle. Vi fikk høre fantastisk rockemusikk i mange timer, og jeg kunne se at minstemann storkoste seg.
Far og sønn bestemte seg for å spille biljard under lydprøven, og jeg måtte le når minstemann bestemte seg for å spille luftgitar med biljardkøen. Han rocket virkelig fra seg der han sto, og det fikk tydeligvis bandet med seg. Så når lydprøven var over, kom et av bandmedlemmene bort til minstemann og spurte om han spilte gitar.
Minstemann har alltid elsket både musikk og dans, men noe instrument har han aldri lært seg å spille. Det var når bandmedlemmet gav et gitarplekter til minstemann at jeg kom på noe; det er nemlig en frivillig rockeakademi der vi bor, og der kan barn og unge lære seg å spille instrumenter. Min nest eldste sønn lærte seg å spille trommer der, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før når det gjelder minstemann.
Men nå har jeg i det minste sendt en e-post til rockeakademiet, så nå håper jeg på det beste. Men jeg regner med at det er venteliste, så mest sannsynlig må vi nok smøre oss med tålmodighet. Det var stor stas for minstemann å få med seg et gitarplekter hjem fra selveste Ytters, og jeg skjønte der og da at en ny gitarist var født.
I dag våknet vi opp til litt bedre vær, og det er typisk vår uflaks at været blir bedre når vi trenger det minst. Det kunne heller vært opplett i går når vi faktisk hadde behov for det, men neida, det fikk vi ikke! Men min mor fikk i det minste besøkt onkelen sin før vi dro i dag – en virkelig oppegående 96-åring som kom ut til oss for å slå av en prat. Slekten på min mors side har alltid hatt høy levealder, og det er mange som har levd tett opp mot hundretallet i den slekta.
Nå sitter vi i bilen på vei hjem, godt fornøyd med turen så langt. Det har vært godt å komme seg litt bort hjemmefra; det har blitt mye innsetting den siste tiden. Heldigvis er det meldt litt bedre vær til uken, så forhåpentligvis kommer jeg meg litt ut de neste dagene. Men jeg merker det nærmer seg vinter, så jeg må nok finne fram ullklærne igjen…
Nå er jeg lei. Lei av å se influensere med enorme plattformer klage over hvor travelt de har det, hvor slitsom dagen har vært, hvor stressende det er å være med på «Skal vi danse» samtidig som de skal rekke å komme seg fra Dubai, eller håndtere en dårlig hårdag. Lei av å se bagateller bli fremstilt som store kriser, mens den virkelige verden kjemper kamper dere kanskje aldri har vært nødt til å forestille dere.
Jeg skriver dette som en kvinne med ALS. En kvinne som har mistet all funksjon i kroppen og som må bruke øynene til å skrive et innlegg for å sette fokus på en virkelighet som ikke eksisterer hos mange av dere. Jeg er en kvinne som lever på lånt tid, og som vet hvor fort livet kan snu. Jeg har ikke lenger friheten til å gjøre de enkleste tingene dere klager over å måtte rekke.
Jeg kan ikke bare reise meg, gå ut døren, gi barna mine en klem når jeg vil, kle på meg selv eller ta en spontan tur ut i verden. Ting som for mange er en selvfølge, har blitt umulig for meg. Hverdagen min handler ikke om å finne tid til alt jeg skal gjøre. Den handler om å leve med alt kroppen min ikke lenger lar meg gjøre.
Og midt i dette står familien min.
Jeg har en gutt på 11 år. En gutt som kun burde få bekymre seg for venner, fotball, gaming, skole og alt det fine som hører barndommen til. En gutt som burde få lov til å være barn. Men han vet at mammaen hans skal dø.
La det synke inn et øyeblikk.
Et barn skal ikke måtte forholde seg til at moren hans gradvis mister kroppen sin, og at han en dag skal måtte leve videre uten henne. Han skal ikke måtte kjenne på frykten for at han en dag skal komme hjem fra skolen bare for å høre at mammaen hans har gått bort. Han og resten av familien min lever også med denne sykdommen. De er pårørende, og deres smerte synes ikke nødvendigvis på utsiden.
Mens noen av dere forteller følgerne deres hvor utslitt dere er etter en travel uke, prøver familier som min å finne styrke til enda en dag med sorg, frykt, praktiske utfordringer og en fremtid ingen av oss ønsket oss.
Jeg sier ikke at dere aldri kan være slitne. Alle mennesker har rett til å kjenne på sine egne følelser. Men det må da være lov å stille spørsmål ved hva vi velger å gjøre til store problemer, og hva vi velger å overse.
Dere har følgere. Dere har rekkevidde. Dere har muligheten til å påvirke holdninger, løfte viktige saker og skape reell forandring. Mange av dere har en innflytelse som organisasjoner, frivillige og mennesker i krise bare kan drømme om.
Men hva bruker dere denne innflytelsen til? Endeløse reklamer. Produkter vi ikke visste at vi trengte. Sponsede reiser, luksus, forbruk og stadig nye ting som skal kjøpes. Liv som tilsynelatende handler om å vise frem det perfekte, selge drømmen og samle flest mulig likes.
Hvor ofte brukes den samme plattformen til å løfte frem familier som lever med alvorlig sykdom? Til å synliggjøre pårørende? Til å støtte forskning, frivillighet, psykisk helse, barn i krise eller mennesker som trenger at noen faktisk stiller opp?
Dere kan kjøpe klær, reiser, hus, biler og opplevelser. Dere kan betale for synlighet og bygge merkevarer rundt deres eget navn.
Men dere kan ikke kjøpe mer tid med et menneske dere elsker når tiden er i ferd med å renne ut. Dere kan ikke kjøpe tilbake kroppslige funksjoner om dere plutselig er så uheldig å miste dem, og dere kan heller ikke kjøpe dere fri fra redsel og sorg når dere vet at dere skal dø!
Jeg skulle gitt nesten hva som helst for å kunne gjøre vanlige ting med sønnen min igjen. Spille fotball med han. Pakke han inn under dynen hver kveld. Gi ham en klem uten at kroppen min setter grenser. Være mamma igjen på den måten jeg en gang kunne.
For meg er ikke dette innhold som skal gi rekkevidde. Det er livet mitt. Det er familien min. Det er virkeligheten for meg og mange andre. Hva om dere brukte litt mindre tid på å fronte unødvendige merkevarer, og litt mer tid på å se menneskene rundt dere?
Hva om dere lot en del av inntektene, oppmerksomheten eller rekkevidden deres gå til noe som ikke først og fremst gagner dere selv? Hva om dere brukte plattformene deres til å skape engasjement for mennesker som virkelig trenger støtte? For å fronte psykisk helse, sette søkelyset på alle pårørende som daglig kjemper en usynlig kamp, eller hjelpe andre sårbare grupper som trenger det?
Dere trenger ikke gi bort alt dere eier. Dere trenger ikke slutte å dele hverdagen deres. Dere trenger ikke skamme dere over å lykkes, men dere kan velge å bruke suksessen til noe mer enn å tjene enda mer penger.
Jeg forventer ikke at dere skal leve våre liv eller forstå fullt ut hvordan det føles å være i min situasjon. Men jeg forventer at dere klarer å løfte blikket fra deres egen boble og erkjenne at verden er større enn neste samarbeid, neste kampanje og neste milepæl i antall følgere.
Bak skjermene finnes det mennesker som kjemper kamper dere aldri ser. Barn som frykter å miste foreldrene sine. Partnere som langsomt mister den de elsker. Familier som prøver å skape gode minner samtidig som de forbereder seg på et farvel de aldri ønsket. Det finnes faktisk mennesker som meg, mennesker som ikke trenger enda en reklame for et perfekt liv, men som ønsker at det livet vi faktisk lever skal bety noe.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker medlidenhet. Jeg skriver det fordi jeg ønsker bevissthet. Fordi jeg er provosert. Fordi jeg fortsatt har en stemme, selv om kroppen min har sviktet meg. Og fordi jeg vil bruke den stemmen så lenge jeg kan.
Og neste gang dere vil fortelle verden hvor forferdelig travel dagen deres har vært, kan dere kanskje stoppe opp et lite øyeblikk og tenke på at det finnes familier der ute som ville gitt alt for å få en helt vanlig, travel hverdag tilbake. Jeg skulle ønske jeg var en av dem som hadde dårlig tid, for da hadde jeg i det minste hatt en fremtid full av ting jeg kunne rekke…
Jeg sliter sånn med bloggen for tiden; jeg må oppdatere flere ganger bare for i det hele tatt å skrive innlegg og laste opp bilder. Derfor har det blitt få innlegg fra meg den siste tiden, men jeg håper at disse problemene løser seg med tiden. Denne uken har minstemann hatt høstferie fra skolen, og den har han tilbrakt med meg.
Før grep minstemann hver mulighet han hadde til å bli med sin far på jobb, men nå er det ikke like stas lenger. Etter hvert som han har blitt større, har han fått andre interesser, og det gagner meg godt. Så denne uken har vi spilt dataspill sammen, vi har spilt sjakk, og på fredag avsluttet vi uken med en tur på bowling.
Jeg skulle selvfølgelig ønske at vi hadde mulighet til å reise bort, men gubben måtte dessverre jobbe. Selv har jeg bare vært litt glad for å få litt kvalitetstid med minstemann, men jeg skulle gitt mye for å unnslippe regnværet noen dager. Det er først denne helgen det har vært litt oppholdsvær til å komme seg ut, og det måtte vi selvfølgelig utnytte.
Så i dag dro vi for å besøke mine foreldre, og da ba jeg minstemann ta med seg fotballen sin. For i nabolaget til mine foreldre ligger det en fotballbane, og der har jeg ikke vært siden jeg var frisk. Vi fikk min far opp i skuteren sin, og så gikk vi alle bortover. Det var kjølig, men friskt, og jeg kjente at det var godt å komme seg ut litt.
Min mor og gubben engasjerte minstemann en stund, mens jeg og min far var supportere på sidelinjen. Det ble en kald fornøyelse, så det ble ikke lange stunder på fotballbanen. Jeg hadde ikke tatt på meg nok klær; det kjente jeg med en gang jeg kom ut. Så etter en liten halvtime måtte jeg kapitulere, men det er alltid godt å komme inn i varmen når man har vært ute i kulden.
Til slutt må jeg nevne mitt siste innkjøp som jeg er veldig fornøyd med – et innkjøp jeg har tenkt lenge på. Jeg har nemlig hatt noen store svarte skinnstoler i stuen, men de har tatt altfor stor plass og kommet i veien for rullestolen hver gang jeg skulle ut. Derfor har jeg lenge vært på jakt etter noe nytt, og for en måned siden fant jeg noen stoler som jeg falt pladask for.
To små nette skinnstoler som kan snurre rundt, og når gubben også likte stolene, måtte jeg bare bestille to stykk. Forrige uke kom de endelig, og jeg er så fornøyd med kjøpet. Det ble mye bedre plass med disse stolene, og plutselig fikk vi det litt romsligere her. Minstemann har fått en ny sitteplass etter de kom i hus; med andre ord kan man trygt si at det var et godt kjøp…
Det var det jeg tenkte den dagen diagnosen smalt i bordet. «Var det alt?» tenkte jeg når jeg gikk ut døren, «var det virkelig ikke noe mer?» I det øyeblikket var livet mitt over; et bunnløst mørke la seg over meg den dagen. Alle mine fremtidsdrømmer ble knust i det tre små bokstaver slo ned som lyn fra klar himmel.
En vakker oktoberdag på denne datoen fikk jeg beskjeden: «ALS», sa legen. Akkurat som i dag skinte solen fra en skyfri himmel, men etter den dagen ble livet mitt aldri det samme igjen. Det er et liv før og etter diagnosen, og selv om det nå har gått elleve år, så er lengselen etter mitt tidligere liv like sterk i dag.
Hver dag får jeg se glimt fra mitt tidligere liv, samtidig som mine egne minner gradvis viskes ut. Det er som om jeg ikke får tak på minnene mine lenger; uansett hvor hardt jeg prøver, så får jeg dem ikke frem. Det er som om et svart slør har lagt seg over alle minner fra den tiden, og for hver dag som går blir de svakere.
Men det som virkelig gjør vondt, er å høre at mine eldste barn har det på samme måte; alle tre har glemt hvordan jeg var da jeg var frisk. «Jeg skulle ønske jeg kunne huske stemmen din, mamma,» sa min datter når hun var hjemme, og jeg kunne høre smerten i stemmen hennes.
Sorgen over de tre små bokstavene bærer vi rundt på hver eneste dag – en sorg vi har måttet lære oss å leve med. Jeg kan nesten høre sorgen mellom fire hvite vegger; det er som om jeg kan føle hvordan de omslutter meg. Spesielt når jeg ligger alene i et mørkt lite rom, da er det nesten som om jeg kan høre fire vegger gråte med meg.
Hver kveld ber jeg om et lite mirakel, for av og til føles det ut som om livet mitt var over før det i det hele tatt begynte. Var det virkelig alt? Det er et spørsmål jeg ikke har klart å bli kvitt. Tre små bokstaver førte med seg en meningsløs sorg – en sorg jeg må bære med meg til det siste…
Her sitter jeg med en dødelig sykdom og ser på at Norge går opp i limingen. Bønder har fått forbud mot å rydde egen skog fordi det blir definert som avskoging; tømmer fra slike områder kan ikke selges fritt, og på grunn av restriksjoner fra EU risikerer storfebønder at kjøtt fra dyr som beiter på slike områder blir utestengt fra det europeiske markedet.
Samtidig dukker det opp datasentre som suger strøm og skaffer få varige arbeidsplasser. Til syvende og sist er det oss forbrukere og industrien for øvrig som blir sittende igjen med den skyhøye regningen. Renten går opp, mat, drivstoff og strøm blir bare dyrere. Direktører hever millionlønninger mens vanlige folk blir fattigere, og kommunene i Norge tenker mer på profitt mens de stadig gjør kutt i tilbudet til sårbare grupper.
Innvandrere blir utplassert på sykehjem og behandlingssentre for å få relevant språkpraksis, samtidig som det ikke er nok fagfolk på gulvet. Sykehus skriker etter sykepleiere, men i stedet for å gi høyere lønninger har regjeringen fjernet karakterkravet i matte og norsk.
Det ble bestemt av regjeringen at alle desemberbarn skal kunne få barnehageplass før de fyller ett år, samtidig som barnehagene mangler personale. Skolene mangler over 17 tusen lærerårsverk med formell lærerutdanning på nasjonalt nivå, og så lurer de på hvorfor PISA-resultatene er så dårlige?
Det er så mye som er galt med Norge i dag, og fra mitt ståsted virker det som om Norge er i ferd med å rakne helt. Antall mobbeofre har aldri vært høyere, og for barn som ikke er faglig sterke blir veien videre spesielt utfordrende. Vi trenger ikke bare akademikere her i landet; for at landet skal gå rundt, trenger vi alle yrkesgrupper.
Det er noe riv ruskende galt med hvordan Norge styres, og slik har det vært i mange år nå. Jeg ser med skrekk og gru at høyreekstreme partier får stadig mer fotfeste rundt om i verden; rasisme og hat har nå blitt så dagligdags at det virker som om all omtanke for andre har forsvunnet. Det er på høy tid med et oppgjør snart, og vi har alle et ansvar for å si ifra…
Jeg ble rasende, direkte forbanna på fredag – ja, til og med gubben fyrte seg opp. Det som fikk oss så engasjerte var at regjeringen har gitt Nordic Mining en midlertidig tillatelse til å tømme 4,5 millioner tonn i Førdefjorden over de neste tre årene, og det til tross for at Høyesterett har sagt stopp!
Det er skammelig at regjeringen bare vender det døve øret til dommen fra Høyesterett, og bare tanken på de enorme mengdene avfall som nå tømmes ut i Førdefjorden får meg til å se rødt! Jeg tilbrakte mine første leveår i Førde, og derfor er det ekstra hjerterått å se hvordan fjorden jeg vokste opp med blir brukt som en søppelfylling.
På nyhetene så vi demonstranter som lenket seg fast, og det var da gubben fikk en idé. «Du kan jo lenke deg fast med rullestolen, kjerring, det skal noe til for å flytte to hundre kilo,» sa han fredag kveld, og det var en idé som traff meg midt i hjertet. Hadde det ikke vært for at minstemann var borte denne helgen, så hadde vi kjørt av gårde, men vi følte at vi måtte være tilgjengelige dersom minstemann plutselig ville hjem igjen.
Men tro meg, en dag skal jeg virkelig gjøre alvor av gubben sin idé; jeg skal kjøre opp til porten, slå ut rullestolen i liggende stilling, koble ut batteriet og be gubben lenke meg fast. Så får vi se hvordan politiet klarer å løse den biten – selv har jeg ingenting å tape! Kanskje jeg kan slå to fluer i samme smekk: demonstrere mens jeg oppretter en livestream til inntekt for ALS?
Kanskje det er det jeg skal bruke tiden min på, reise rundt og demonstrere for saker jeg brenner for. Hadde jeg hatt assistenter som kunne blitt med meg på slike ting, så hadde jeg ikke nølt, for jeg elsker å dra på lange bilturer. Tenk om vi kunne samle mange ALS-syke til å demonstrere i Oslo, sette bytrafikken ut av spill noen timer for å få satt søkelyset på ALS en gang for alle!
Det er mye som engasjerer meg, men det som virkelig får alle pluggene til å tenne hos meg, er urettferdighet. Som når vi besøkte min far i helgen; her blir han sendt til et behandlingssenter for å trene seg opp, bare for å bli fortalt at han kun får trene to ganger i uken? Det henger ikke på greip i det hele tatt, og dette oppholdet må han selv betale mye penger for! Kommunen utnytter de sårbare gruppene til det ytterste, bare for å oppleve at helsepersonellet knapt har tid til å hjelpe dem som bor på slike behandlingssentre.
Når vi var hos min far forrige uke fikk vi møte legen hans; for det første var hun fra Russland, og en mer negativ lege har jeg aldri møtt før. Hun svartmalte situasjonen sånn at jeg så min far mistet all livsgnist – jeg hadde mest lyst til å kjøre over tærne hennes med rullestolen min. Nei da er det bedre at min far får fysioterapi hjemme, for på behandlingssenteret har de ikke tid til han!
Minstemann har i det minste hatt en spennende og innholdsrik helg; sammen med brødrene sine har han vært i Grieghallen på datafestival. De har gamet, vært med på turneringer og sett på andre konkurrere, samt hørt på politiet og forsvaret som har holdt foredrag. Det var en sliten, men lykkelig gutt som kom hjem i ettermiddag – en stor takk til brødrene hans som gav ham en minnerik helg…
I går måtte jeg kaste både teppe og klær, for det er lenge siden jeg hadde kjent på en slik varme. Jeg kan ikke huske at vi har hatt et så dårlig vær år; det har bøttet ned nesten hver dag så langt i år. Det er ikke mange solskinnsdager vi har fått, så jeg hadde aldri trodd at vi skulle få sommervarme så sent på året.
Men det fikk vi altså, og jeg fikk sjokk da jeg rullet ut døren i går. Dessverre var det ingen tid til å nyte varmen, for vi skulle besøke min far i går. Min far har vært innlagt på sykehuset noen dager fordi han plutselig ikke klarte å gå en stund. Legen på sykehuset har tatt mange prøver uten å finne noe galt, så det ble besluttet at han skulle skrives inn på et korttidsopphold slik at han igjen kunne forsøke å trene seg opp.
Mest sannsynlig er det Parkinsons sykdommen som har eskalert, men jeg håper at trening kan hjelpe. Min far ble overflyttet til behandlingssenteret i går klokken tolv, og da bestemte vi oss også for å kjøre inn slik at min far fikk se noen kjente fjes når han ble overflyttet.
Jeg ante ikke at det fantes et behandlingssenter midt i sentrum, men det var dit min far skulle. Etter at vi hadde hentet min mor, måtte assistenten og datteren min sette på GPS, likevel støtte vi på problemer. Halve byen er preget av veiarbeid, og gaten vi skulle inn i var også stengt på grunn av veiarbeid. Assistenten kjørte rundt for å se om det gikk an å kjøre inn til behandlingssenteret en annen vei, men det endte med at hun måtte parkere i en sidegate og løpe gjennom gaten for å se om det faktisk var mulig å kjøre inn dit.
Etter mye om og men kom vi oss endelig på plass, og i det samme øyeblikket kom min far også i en taxi. Behandlingssenteret lå litt kronglete til, og det var ikke sensor på heisdøren. Min datter måtte derfor stå inne i heisen og trykke på knappen hele tiden for å hindre at heisdøren smalt igjen fremfor øynene mine. Selv syns jeg det var veldig skummelt å rygge ut av heisen, for jeg visste ikke hvor langt bak det var til trappen.
Jeg kom meg ut til slutt, og da vi omsider kom frem til rommet der min far lå, var det en glad mann som møtte oss. Det var så godt å se at min far var så kvikk og rask; spesielt godt var det for datteren min, som ikke får se ham så ofte lenger. Etter to timer måtte vi dra igjen slik at assistenten kom seg hjem for dagen. Men planen er at vi skal inn igjen på lørdag, og da kan vi bli litt lenger.
I dag våknet jeg til regn igjen, så den siste sommerdagen fikk jeg ikke mye glede av. Men det ser ut som om helgen skal bli litt bedre, så da får jeg prøve å komme meg ut. Minstemann skal på LAN (dataspillfestival) med brødrene sine i morgen – en døgnåpen festival som varer hele helgen!
Det var bursdagsgave fra min eldste sønn, en gave minstemann ble jublende glad for. Mens minstemann gleder seg, gruer jeg meg, for det er første gang minstemann skal delta på en slik festival. Det er i Grieghallen festivalen skal være, så det blir nok et svært opplegg. Tidligere i år inviterte min eldste sønn minstemann på LAN hjemme hos seg, og jeg er så glad for at minstemann får oppleve slike øyeblikk med storebrødrene sine…
Denne helgen har flydd av sted; det har gått i ett hele helgen. Jeg er sjeleglad for at assistentene hadde gjort alt klart på fredagen, for vi hadde aldri kommet i mål uten hjelp. Første økt med bursdagsfeiring startet på lørdag, da hadde minstemann invitert noen få utvalgte til grillfest.
Selv ble jeg så glad for å se røyk i pipa på grillhytta, for det er minst fem år siden sist. Jeg skulle gitt mye for å kunne gå opp og sette meg inne i grillhytten selv, for det er så koselig nå som det er høst og litt hustrig ute. Ifølge gubben ble det varmt med en gang han fyrte på, så når gjestene kom, tok det ikke lang tid før alle satt i t-skjorte.
Jeg hadde opprinnelig ikke satt noe tidspunkt for hvor lenge bursdagsfeiringen skulle vare; det kunne ungene og foreldrene bestemme selv. Alle kom klokken tre, og alle bortsett fra én ble til halv åtte på kvelden. Det var så kjekt å høre mye barnelatter rundt hushjørnene her, og det var ingen tvil om at minstemann koste seg.
Etter at gjestene hadde dratt, gjorde vi oss klare for å hente min datter på flyplassen, men litt over åtte ringte hun og sa at flyet var forsinket fra Gardermoen. Opprinnelig skulle hun ikke lande før 22:40, så vi lurte på om flyet kom til å bli kansellert siden det var det siste flyet den kvelden. Men klokken ni fikk gubben melding; ny tid for avgang 23:25!
Det er en uting at alle mellomlandinger skal gå via Oslo, og det er ikke første gang det oppstår forsinkelser fra Gardermoen. Det var en trøtt gubbe som kjørte på flyplassen, men den jeg ble mest imponert over var minstemann. Han insisterte nemlig på å bli med, og han virket ikke trøtt i det hele tatt.
Det var en trøtt gjeng som sto opp i går, men siden vi ventet gjester klokken tre kunne vi ikke hvile på laurbærene. For selv om det meste var klart, gjensto det for oss å rydde huset. Min lillebror og søskenbarnet til minstemann kom først, og deretter kom de rennende inn døren her en etter en.
Min eldste bror og min svigerinne kom også for å feire minstemann, og av erfaring visste jeg at det kom til å bli livlig når min svigerinne kom på besøk. Det tok ikke lang tid før min svigerinne dro i gang en konkurranse, og denne gangen var det om og gjøre å sitte lengst mulig i dørkarmen.
Først ut var minstemann, men han hoppet ned etter bare 25 sekunder. Så ble min svigerinne utfordret til å prøve; det var tross alt hun som hadde funnet på konkurransen. Min svigerinne har vært politi, og den standhaftigheten hennes kom til syne i konkurransen. Hun klarte på imponerende vis å holde ut i over ett minutt, og da måtte minstemann selvsagt prøve igjen, for det kom ikke på tale at han skulle bli slått av noen!
Alle prøvde å heie ham frem, for vi så at det kostet. Men tror du ikke at minstemann klarte å slå min svigerinne, og i det øyeblikket kom viljestyrken hans frem. Etter pizza og kaker ville minstemann ha tautrekkingkonkurranse, og da valgte minstemann selvfølgelig å være på lag med gubben.
Gubben er sterk som en bjørn, og i tillegg hater han å tape. Det ble en lett match for gubbens lag; det gikk ikke lang tid før det andre laget lå i bakken. Kry som en hane kom gubben inn igjen. Neste gang tror jeg vi må samle sammen en sterkere tropp som kan jekke gubben litt ned. Det har vært en fin helg, og minstemann er veldig fornøyd. Så nå er det jeg som er nestemann ut, og i november når jeg har bursdag skal jeg invitere til nok et bursdagsselskap…
Nok en gang må jeg skryte av mine fantastiske assistenter; jeg hadde ikke klart meg uten dem. Hele uken har de stått på, men i dag har de virkelig hatt det travelt. Alt for å gjøre klart til helgens bursdagsfeiring: De har bakt både kaker og muffins, samt laget tre hjemmelagde pizzaer og vasket ned hele grillhytten.
I tillegg har de handlet inn alt til barnebursdagen i morgen, samt gjort huset klart for innrykk på søndag. Jeg er så takknemlig her jeg sitter, for nå slipper jeg å mase på gubben. Han skal prise seg lykkelig over at jeg har så flinke assistenter, for alt han trenger å gjøre er å grille for ungene i morgen og sette frem alt til gjestene på søndag.
I dag har gubben vært i mitt barndomsparadis og hjulpet min lillebror; han har lenge hatt lyst til å utbedre veien ned til sjøkanten. Det er flere naboer av min lillebror som har båter liggende nede ved havna, men problemet er at de har hatt litt utfordringer med å få båtene på land. Veien nede ved sjøkanten var litt for bratt, og derfor dro gubben inn med både lastebil og gravemaskin for å hjelpe.
Gubben sto opp før fem i dag, for han skulle rekke kvart over seks-fergen. Fra 07.00 til 15.00 har de to holdt på, og når gubben sendte meg bilder fra jobben de hadde gjort, var det ikke vanskelig å se at min lillebror var fornøyd. Nå har gubben overlatt både lastebilen og gravemaskinen til min lillebror, så nå kan han styre på selv der inne.
Selv er jeg bare glad for at gravemaskinen har tatt seg en ferietur, for nå får jeg kanskje se gubben litt mer. Men over til noe helt annet: Så dere kampen i går? For en thriller av en kamp! Jeg turte knapt se der en stund! Men det ble en perfekt avslutning på dagen i går, og nå gleder jeg meg til Norge skal møte Portugal på søndag. Men først må vi bli ferdige med to dagers bursdagsfeiring, så kan vi slappe av med en forhåpentligvis god kamp fra Norge på søndag…
God helg alle sammen!
