Jeg kan ikke la være å føle at historien ser ut til å gjenta seg, for jeg synes verdensbildet blir mer og mer skremmende! EU og Norge har gjennom tidene vært altfor naive; vi har hvilt oss på laurbærene med tanke på at USA skal komme oss til unnsetning dersom det blir krig. Det får vi svi for nå, og med Trump som president ligger alt til rette for Putin med tanke på en fremtidig invasjon.
Vi her i Norge og resten av Europa for øvrig har aldri vært inne i en mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon siden andre verdenskrig, og til tross for at situasjonen er alvorlig, ser det ikke ut som regjeringen gjør hastige tiltak. Mens mange av våre naboland har rustet opp og tatt grep, ligger vi her i Norge langt bakpå. Forsvaret vårt mangler både folk og utstyr, og rundt om i landet vårt mugner bomberom bort.
Gårsdagens toppmøte mellom USA, Russland og Kina er skremmende nok i seg selv, men med en president i USA som lett tar beslutninger ut fra hvor sjarmert han blir, er det enda mer skremmende. Hadde det blitt krig i dag, så hadde vi ikke hatt noe å stille opp med, og da hjelper det ikke å lukke øynene. Vi ser til stadig hvordan ulike plattformer blir utsatt for digitale innbrudd, og det virker ikke som om vi har kapasitet til å stå imot.
Vi lever i en verden der trusselbildet aldri har vært større, og det bør vi alle ta innover oss. Vi bør alle gjøre tiltak for å sikre oss selv, skaffe beredskapslager og øvrig utstyr man behøver. Selv vurderer jeg å kjøpe aggregat, for dersom strømmen forsvinner over lengre tid her, fungerer ikke hjelpemidlene mine. Det virker som om vi som er avhengige av hjelpemidler på det daglige planet blir glemt av regjeringen, for vi blir ikke nevnt når politikerne snakker om beredskap.
Hva tenker de egentlig vi skal gjøre hvis strømmen går? Ligge fastlåst i en seng til strømmen kommer tilbake? Dersom den blir borte i flere dager om gangen, sliter vi; det er nemlig begrenset hvor lenge batteriet til heis og rullestol fungerer, for ikke å snakke om livsviktige hjelpemidler som respirator! Vi som er avhengige av respirator burde få støtte til aggregat, men som vanlig blir ikke vi sårbare grupper tenkt på.
Vi er enn så lenge heldige som bor i et fritt land, men vi bør aldri ta den friheten for gitt. I dag har jeg tenkt mye på min morfar, som levde med store traumatiske opplevelser etter å ha kjempet under andre verdenskrig. Som barn synes vi det var spennende å høre på morfars historier fra krigen, men etter hvert som vi ble større, så vi hvor mye disse opplevelsene preget ham. Jeg ser på min sønn og føler for å be en stille bønn – en bønn om en fredeligere verden for alle barn som bor på vår klode…
































