Det har nesten blitt en fast tradisjon at vi tar en tur med mine foreldre hver søndag, og i dag var intet unntak. Selv har jeg brukt uken på å begynne på julegavene; planen er å få unna de gavene jeg må sende til Finnmark først, og som vanlig er det mitt ansvar alene å få julegavene unna. Gubben løfter ikke på øyelokket når det gjelder slike ting, men han tar gjerne æren når folk spør om det er han som har ordnet det.
I forrige uke fikk jeg også en ny assistent, og nå krysser jeg fingrene for at hun vil trives her. Planen er å begynne så smått å pynte huset i morgen; i det minste få opp stjernene og adventsstakene til å begynne med. Jeg må ta slike ting når jeg har hjelp, for skulle jeg vært avhengig av gubben på slike gjøremål, hadde det ikke blitt jul i huset.
Vi har hatt et nydelig vær her i det siste, og med finværet kom også kulden. Vi har hatt kuldegrader helt ned mot åtte grader, og i går fikk vi et lett snødryss. Jeg elsker synet av vinterlandskapet, og det er på denne tiden av året jeg skulle gitt mye for å ha en frisk kropp. Hver gang døren åpnes får jeg en smak av den kalde, skarpe vinterluften, og det eneste jeg har lyst til, er å løpe ut døren.
Men selv om jeg ikke kan gå eller løpe lenger, kom jeg meg ut i dag, og når jeg kom ut gikk det opp for meg hvor lenge siden sist jeg hadde vært ute. Jeg orker ikke å utsette meg for kulden lenger, for smertene i kroppen blir ti ganger verre når jeg blir kald. Likevel prøver jeg å presse meg ut hver søndag slik at vi får tilbrakt litt kvalitetstid sammen med mine foreldre.
I dag gikk turen til Roalds kro, en liten og sjarmerende kro som serverer god mat. På vei til kroen la jeg merke til hvor mange som hadde hengt opp julelys ute, og plutselig følte jeg at jeg var sent ute. Med ett ble jeg frustrert – frustrert over egen situasjon. Hver gang det nærmer seg jul kjenner jeg ekstra på det; hvor sårt det er å ikke kunne ordne til jul selv…





































