Jeg kom meg altfor sent ut i går, en liten gutt hadde nemlig stukket av med rullestolen min. Han og bestefar skulle nemlig på fisketur igjen, og siden de måtte kjøre et stykke tok de bilen vår. Vi glemte helt av at rullestolen sto i bilen, ja det vil si alle bortsett fra en liten gutt. Han visste godt at rullestolen min sto i bilen, og det var en god grunn til at han ikke sa noe.

Så hyggelig med besøk…

Rullestolen min sto nemlig i lås fremme, og det ga en liten gutt muligheten til å sitte fremme i bilen for en gangs skyld. Selv gikk det ikke opp for meg før lenge etter at de hadde kjørt, og da var det for sent. Så jeg måtte pent vente til en liten gutt kom hjem igjen, og det lot vente på seg. Langt ut på ettermiddagen kom de tilbake, og da ble kontrastene store.

Hunden til hyttenaboen kom også løpende ned til oss når vi begynte å grille, og det var ikke tale om at hun skulle hjem igjen…

For mens kjerringa satt og surmulte over egen tilværelse så var det en smørblid liten gutt som kom tilbake. Klokken ble fem når jeg omsider kom meg ut i sola, og det var i grevens tid. For når jeg først kom meg ut var det så varmt at jeg kunne sitte i t skjorte, men det tok ikke lang tid før solstrålene sluttet å varme. Men når jeg først hadde kommet meg ut nektet jeg å gå inn igjen med det første, så gubben så ingen vei utenom enn å pakke meg inn der jeg satt. Vi fikk nemlig besøk i går ettermiddag, og det var så kjekt å sitte ute og skravle på plattingen.

Akkurat det samme skjedde i dag også, men heldigvis var det varmere i dag ute enn i går. Så selv om jeg kom meg sent ut i dag også så slapp gubben å pakke meg inn, for i dag har vi hatt 24 grader her i Komagvær. Besøk fikk vi i dag også, hele familien til min mann kom og grillet med oss.  Dessverre har gubben vært rimelig fortvilet i dag, aldri hadde han sett for seg slike temperaturer her oppe. Det har kommet noen gloser i løpet av dagen, og de ble ganske så høylytte når han oppdaget at det skulle bli enda varmere i morgen. Så når svigermor hintet om at vi burde komme hit neste sommer også var gubben klar i sin tale, “neste sommer drar vi til Antarktis”. 

Det er noe spesielt med luften her oppe, den er så frisk og ren. Jeg elsker å sitte ute på plattingen og bare stirre utover det åpne landskapet, vel vitende om at jeg kanskje ikke får oppleve det igjen. Jeg vet at jeg må nyte omgivelsene når jeg først er her, for jeg vet at jeg lever langt på overtid. For alt jeg vet kan dette bli min siste sommerferie sammen med mine, så alt som betyr noe er livet her og nå.

Det som er ekstra kjekt ved å være her er å møte kjente og nære igjen, og jeg blir så glad hver gang kjente kommer bort til meg for å hilse på. Jeg vet at det er mange som ikke tør å komme bort fordi jeg er syk, så når noen faktisk nærmest stopper meg på gata for å hilse på betyr det så mye for meg. Jeg er fortsatt den samme selv om skallet mitt nå er svekket, og det er når mennesker jeg en gang hadde et forhold til kommer bort til meg at den gamle meg våkner til liv.

Men det er ekstra sårt når jeg ser at min mann blir påvirket av at folk ikke tør å ta kontakt, gamle bekjente som han en gang hadde et nært forhold til skygger nå banen. Heldigvis gjelder ikke det alle, og det er ingenting som gleder meg mer enn når jeg ser min mann lyse opp når gamle kjente tar kontakt. Det er så lett å glemme hvor mye min mann står i hver dag, og jeg tror ikke folk klarer å sette seg inn i hans situasjon.

Han kan ikke bare ta seg en tur når han selv vil, spesielt ikke nå når vi ikke har hjelp. Her må alt planlegges til den minste detalj, for jeg er avhengig av å ha noen rundt meg som kan hjelpe. Derfor betyr det ekstra mye for oss begge de gangene folk tilbyr seg å komme til oss her på hytta, og denne helgen har vi hatt mye besøk. Så disse dagene har det vært fullt liv her i Komagvær, og både gubben og jeg har virkelig satt pris på selskapet…

 

Landskapet ligger vidåpent fremfor meg, endeløse grønne vidder så langt øyet kan se.
Kjente stier dukker opp, som en gammel venn hilser de meg velkommen.
De ligger der som de alltid har gjort, de samme småsteinene jeg engang løp over er der fortsatt. Jeg lar blikket mitt gli over landskapet som omringer meg, jeg kan nærmest høre hvordan de grønne viddene roper på meg.

De små fjellknausene dukker opp, små men likevel så uendelig mektige.
Jeg lukker øynene et øyeblikk, ser det så klart fremfor meg.
Det føles ut som om det var i går, jeg kan nærmest føle vinden fra fortiden der jeg en gang satt på toppen av fjellknausen.  Jeg kan enda se den samme utsikten som jeg en gang gjorde når jeg gikk oppover.

En lett kribling sprer seg rundt i kroppen min, alt jeg vil er å oppleve det en gang til.
Jeg visker det inni meg, “vær så snill, bare en sjanse til”.
En siste sjanse, en siste mulighet blant grønne endeløse vidder.
Alt jeg vil er og løpe, klarte opp og løpe inn i uendeligheten.

Men innerst inne vet jeg det, jeg har fått denne muligheten for en grunn.
Velkommen er blitt til farvel, et farvel til livet som en gang var.
Klumpen i halsen vokser, sorgen og lengselen fyller meg sakte opp.
En tåre blir til flere, de er beviset på at jeg engang har levd.

Nå er det en liten gutt som går på den samme stien som jeg en gang gjorde…

Jeg kan føle hjertet banke, enda lever jeg.
Men friheten har jeg mistet, den forlot jeg blant endeløse vidder.
Jeg kan høre hvordan de roper etter meg, ser hvor vakre de gjør seg i det jeg lar blikket mitt gli forbi.
Men jeg sitter fastspent, fengslet i egen kropp.

Alt jeg nå kan gjøre er å se, lukke øynene mens jeg drømmer meg tilbake.
Tilbake til en tid der friheten fortsatt fantes i en frisk kropp.
Viddene vil for alltid være der, men jeg forlot.
På grønne vidder finnes mine fotspor, usynlige fotspor fra et tidligere liv…

Min siste tur her inne før jeg ble syk, bildet er fra 2014.

PS : Min kjære mann har tatt bilder med dronen slik at jeg igjen fikk oppleve endeløse vidder…

Jeg husker enda første gang min mann tok meg med på hytta i Komagvær, savnet etter mitt eget barndomsparadis ble plutselig litt mindre. Jeg falt pladask for dette idylliske stedet, og når jeg kom inn på hytta var det som å gå tilbake i tid. For her var det verken innlagt vann eller strøm, og rett bak hytta sto en liten sjarmerende utedo.

Gubben leker seg med dronen…

Her på hytta fant jeg en ro som jeg ikke hadde kjent på lenge, og aller helst ville jeg dra på hytta hver frihelg. Men min mann var bare vant til å bruke hytta på vinterstid, for da kunne han kjøre snøscooter. Jeg skjønte aldri hvorfor han ikke brukte hytta mer enn hva han gjorde, men det forandret seg når jeg kom inn i bildet. Jeg tvang gubben med meg på hytta sommer som vinterstid, og som meg elsket også barna mine og dra på hytta.

Vi har mange gode minner herfra, og snøscooter kjøring på vinteren var alltid et høydepunkt for store og små. Om sommeren var det fiske som gjaldt, for her ligger alt til rette for å få noe på kroken. Komagelva lokker fiskeinteresserte til seg hver sommer, og da er det laksefiske som gjelder. Men det finnes også mange vann i området her, så mulighetene er mange.

De siste årene har hytta her blitt oppgradert til litt mer moderne standard, her er kommet solcelle plater på taket og innlagt vann på sommerstid. Svigerfar har gjort en fantastisk jobb de siste årene, og det er spesielt glad jeg glad for. Det er takket være jobben han har lagt ned at jeg fortsatt kan være her, og det betyr mye for oss alle.

Nå er det en liten gutt som får oppleve gledene ved å tilbringe tid her, og denne helgen har vi valgt å bli her på hytta. Det har blitt mye kjøring til og fra Vardø øya i det siste, så nå kjente vi på at vi trengte å ta det litt med ro. Svigerfar har også vært her med oss i helga, og det til stor glede for en liten gutt. Både i går og i dag har de to tilbrakt tiden langs elva med fiskestanga i hånden, og gleden som stråler ut av en liten gutt gjør meg varm om hjertet.

Klar for fisketur…

I dag våknet vi opp til nok et strålende vær, og det er nesten så jeg må klype meg i armen. Det er helt utrolig hvor heldige vi har vært når det gjelder været, jeg kan telle på en hånd de dagene vi har hatt gråvær. Vi har hatt sol nesten hele tiden mens vi har vært her, og det er et lite mirakel i seg selv. Nå nyter jeg livet mens gubben tar oppvasken, hverdagens tjas og mas er for lengst glemt…

En liten tåre triller

Den triller stille og lydløs ned på mitt kinn

En liten tåre triller

Den triller for deg som sliter, sliter med indre demoner og kvelende valg 

 

En liten tåre triller

Som en salt dråpe fra åpent hav

En liten tåre triller 

Den triller for deg som bærer tunge bør på dine skuldre, som ikke får endene til å møtes

 

En liten tåre triller

Som et fjærlett kyss mot munn

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som kun ser mørke, et mørke i ditt sinn og hjerte 

 

En liten tåre triller

Som et speilbilde av livet

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som ikke har et trygt fang i ditt liv, deg som mangler et fyrtårn når alt er svart

 

To små tårer triller

Som et kjærestepar som skal skilles

To små tårer triller

De triller for deg, deg som nå sitter med en bunnløs sorg, et kaldt hjerte over den du har mistet

 

To små tårer triller

Som to dråper fra åpen himmel

To små tårer triller

De triller for deg, deg som syns det er tungt å leve, for deg som er omringet av håpløsheten

 

En liten tåre triller

Som et snøfnugg en kald vinterkveld

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som lever i ensomhet, en kald og altoppslukende ensomhet

 

En liten tåre triller, mine tårer triller, de triller for deg og bare deg…

 

I går hadde jeg lite lyst til å dra til Vardø, jeg visste nemlig hva som ventet meg. Det er helt utrolig hvor store temperatur forskjeller det er mellom Komagvær og Vardø, enda Komagvær bare ligger 30 minutter unna. Men på øya blåser det alltid en vind, og de siste dagene har nordavinden lagt en demper på stemningen. Da er det bedre i Komagvær, her er det minimalt med vind på solskinnsdager.

Deilig med litt varme…

Det fikk jeg merke i går, det var faktisk så varmt at jeg vurderte å hive på meg sommerkjole. At det var over 20 grader i solveggen er jeg sikker på, så da var det en liten nedtur å komme til den vindforblåste øya ut i havgapet. I tillegg er hav tåka et vedvarende problem sommerstid på øya, og når den først kommer ligger den tett over den lille øya.

Men jeg skal ikke klage, vi kom ikke til Vardø for været sin skyld. Men jaggu har vi vært heldige tross alt, foruten om en gråværsdag så har vi hatt sol hele tiden. I dag har vi vært her i en uke, og vi har hatt strålende vær hele tiden. Prognosene for neste uke er også lovende, sol så langt øyet kan se. Men det var ikke været dette innlegget skulle handle om, for i går tvang jeg gubben med meg ut på gåtur på øya.

Det er nemlig noen steder jeg bare må innom mens jeg er her, og en av plassene kunne vi krysse av i går. Da tok vi turen til Vardøhus festning som er trekkplaster for turister som kommer hit, og siden vi nå er som turister å regne så måtte vi ta en tur. Vardøhus festning er Norges mest østlige og nordligste festning, den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst.

Festningen er et fantastisk syn fra luften, og da spesielt på grunn av de åttekantete festningsvollene som ble bygget mellom 1734 og 1738. Under den andre verdenskrig hadde Vardøhus det norske flagget oppe lenger enn noen annen av våre festninger, frem til kommandanten ble arrestert 9. november 1940. Vil du vite mer om festningen så kan du lese mer her.

Her blir også Yukigass festivalen arrangert hvert år, en snøballkrig konkurranse som er inspirert av den japanske sporten Showa-Shinzan. Det var årets høydepunkt når vi bodde i Vardø, en hel helg fullstappet med festligheter for alle uansett alder. Ja selv etter vi flyttet måtte vi tilbake i mars måned når Yukigassen skulle arrangeres, vi reiste opp hit hvert eneste år frem til jeg ble syk. Så har du anledning til å reise til Vardø på våren/vinteren, så anbefaler jeg å ta turen når Yukigassen arrangeres.

Barneskole elever får også være med på moroa, her et bilde av min sønn når vi bodde her…

Vi fikk en fin stund inne på festningen i går, og selv om jeg ikke kom meg inn i byggene så var det fint å være tilbake. Her vokser også det eneste treet her på øya, et lite rognetre som står med kommandantboligen. Utsikten oppe på vollene er fantastisk, og dit skulle selvfølgelig gubben ha meg opp. Jeg satt med hjertet i halsen når gubben kjørte meg opp de bratte gressvollene, og han skulle på død og liv kjøre nærmest murkanten som ikke hadde sikring.

Jeg måtte lukke øynene der et øyeblikk, for å sitte hjelpeløs i en rullestol og se fem meter rett ned var mer enn jeg maktet å se på. Gubben kunne som vanlig ikke begripe hvorfor jeg stresset sånn, han hadde jo full kontroll? Men akkurat sånn føltes det ikke der jeg satt, spesielt ikke når rullestolen satte seg fast på vei opp. Jeg var rimelig lettet når vi kom oss ned igjen på bakkenivå, og da var jeg rimelig ferdig med festningen for denne gang. Men det skal gubben ha, han vet hva han skal gjøre for å få meg til å føle meg levende…

Jeg ser han løper fremfor meg, og selv om han løper med ryggen mot meg så kan jeg føle smilet hans. Øynene hans glitrer der han løper, en liten kropp flommer over av glede. Jeg følger han med blikket og kjenner hvordan takknemligheten fyller hele meg, minnene skapes for hvert skritt han tar og jeg er så heldig som får ta del i det.

Jeg merker at han er blitt større, og jo større han blir jo mer dyrebare blir minnene. Det er i denne alderen minnene blir bevart i en liten kropp, minner han kommer til å huske for evig. Jeg blir sittende og studere han, han er fortsatt liten men i en liten kropp er minnene blitt mange. En skremmende fremtid er blåst bort i et lite barnesinn, alt som gjelder er livet her og nå.

Ivrig ser jeg han klatrer opp den samme fjellknausen som jeg en gang gikk på tur, gjennom to små øyne ser han de samme tingene som jeg en gang gjorde. En liten gutt tråkker opp igjen mine fotspor, uten å vite det selv gjør han mine spor synlige igjen.  Han bringer de til liv igjen, og jeg er så heldig som får oppleve det.

“Takk for at dere tok meg med hit igjen” sa han under midnattssolen stråler i går kveld, og ordene hans traff meg midt i hjertet. Alle kreftene jeg hadde brukt på turen ble nå plutselig verdt det, ordene til en liten gutt ga meg ny energi. Synet av han nede i vannkanten mens midnattssolens stråler farget himmelen rød fylte meg med takknemlighet, tenk at jeg nok en gang har fått muligheten til å skape nye minner sammen med en liten gutt.

Dyrebare minner som han for alltid kommer til å huske, minner som han vil bære med seg til evig tid.
Det vil komme en dag der jeg må forlate, og det er da disse minnene vi skaper nå virkelig vil komme til sin rett. Akkurat nå er det bare livet her og nå som gjelder, men jeg vet at de minnene vi nå skaper  en dag vil bli til dyrebare skatter for en liten gutt…

Har dere lyst til å bli med på en kjøretur? En kjøretur ut til en liten øy der hav møter land og sola danser i horisonten. Ut til en liten øy der måker og folk bor side om side, og lukten av salt sjø omringer deg når du ankommer. Ut til en liten øy der menneskene som bor der vet hvem du er før du kommer, og som alltid har en dør åpen dersom du skulle ha behov for hjelp.

To filmer fra øya 💕

Vil du bli med ut til en øy hvor husene ligger tett i tett og sola aldri går ned?  Ut til en øy omringet av endeløst hav på alle kanter, og der fiskebåtene ligger til kai fordi fiskekvoten er brukt opp. Vil du bli med ut til en øy og gå gatelangs sammen med meg? Da vil du oppdage små overraskelser på din vei, for rundt hvert hjørne dukker det små og store kunstverk opp.

I går fikk vi oppleve midnattssolen igjen…

Ut til en øy der du skulle tru ingen kunne bo men der mennesker har bodd i over tusen år, ut til en øy der sparken står klar selv midt på sommeren. Vil du bli med ut til en øy der hav tåka og røft vintervær kan sette deg værfast året rundt, men der nordlyset som danser på himmelen får deg til å glemme tid og sted?  Vil du bli med ut til en øy der storslått natur ønsker deg kjærkomment velkommen? Endeløse grønne vidder så langt øyet kan se, og der myggen også ønsker deg velkommen på sitt irriterende vis.

Bli med til en øy der reinflokken beiter rundt hushjørnene og spekkhoggerne leker seg i havet. Bli med ut til en øy hvor dyrelivet overrasker deg stort og været er like skiftende som en kvinnes humørsvingninger. Her finner du hjertevarme rundt hver en sving, og menneskene som bor der gjør alt de kan for at du skal trives. Velkommen til øya som kryper inn i ditt hjerte, en liten øy hvor drømmer våkner til liv igjen hver gang du vender tilbake…

Film av Kiberg, et lite tettsted rett før Vardø, her bor svigerfar… 

Ser du øya under tåkehavet?

 

Jeg kjente på klumpen i magen når hun dro i går morges, med kun to tepper og en pute satte hun av gårde. Min uredde datter skulle reise, og hun skulle kjøre helt alene fra Vardø til Bergen. Det var nemlig derfor hun ble med oss oppover, gubben hadde nemlig overtatt en bil som hun skulle kjøre sørover igjen. Jeg var ikke særlig begeistret når gubben foreslo at hun kunne kjøre bilen tilbake igjen, men min datter var ikke det minste bekymret.

Helt fra hun var liten har hun vært tøffere enn toget, men så vokste hun også opp med to storebrødre som lærte henne godt opp. Det de gjorde skulle hun også gjøre, og det var ikke bare en gang vi satt med hjertet i halsen når hun var liten. Jeg husker enda den gangen hun var ute med sin far mens jeg var inne og gjorde husarbeid, mens pappaen sto og pratet med naboen så min datter sitt snitt og stikke av.

En tre år gammel jente trillet med seg trehjulssykkelen bort til den bratteste bakken i nabolaget, med rosa hjelm begynte hun å dytte trehjulssykkelen opp den bratte bakken. Hvordan den lille jenta klarte å få med seg sykkelen opp forstår jeg ikke den dag i dag, men det klarte hun altså. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget hvor støvete det var i vinduskarmen i det samme øyeblikket, og når jeg så den lille jenta drassende på en rød trehjulssykkel opp bakken fikk jeg sjokk.

Hun hadde nesten kommet seg helt opp når jeg gaulte ut vinduet til en intetanende far som fortsatt sto og pratet med naboen. Heldigvis reagerte han lynraskt og fikk stoppet henne før hun satte utfor, og det var ikke særlig populært hos en tre år gammel jente. Så når min datter sa ja til å kjøre bilen til gubben hele veien fra Vardø til Bergen alene ble jeg ikke akkurat overrasket, men mammahjertet likte det ikke noe særlig.

Jeg insisterte på å bestille overnatting til henne på veien, men det ville hun heller ikke ha. Hun kunne sove i bilen hvis hun ble trøtt, hun ville bestemme selv når hun skulle stoppe. Hun startet kl 0915 i går og allerede kl 1630 i går ettermiddag hadde hun kommet til Alta, og i løpet av kvelden hadde hun kjørt dobbelt så langt som det vi gjorde på vei opp.

Det siste vi hørte i dag var at hun hadde startet fra Nordlandsporten etter en rask pause, hun er bare rå den jenta. Hun er ikke mørkeredd på en plass, og hun har en stå på vilje som er de sjeldne forunt. Det er slettes ikke rart at befalet i militæret ga henne en forrykende god sluttrapport når hun var ferdig i militæret, og det er ikke rart de gjerne ville beholde henne. Nå skal hun vende tilbake på skolebenken til høsten, og da er det jusstudier som venter. Jeg gru gleder meg, for dersom hun kommer inn må hun flytte langt bort…

Vi sto opp til nok en nydelig dag i går, og solen varmet faktisk så mye at jeg vurderte å be gubben hive på meg sommerkjole. Heldigvis kom jeg ikke så langt, og det var jeg glad for når vi kom over til Vardø. Jeg hadde helt glemt hvor stort skille det kan være temperaturmessig mellom Komagvær og Vardø, men det ble jeg påminnet om når vi kom frem i går.

Her i Komagvær har vi det fint…


Siden det hadde meldt fint vær så hadde vi bestemt oss for å grille, og hele gjengen skulle samles hos svigermor. Vi trodde vi var sent ute når vi omsider kom frem til svigermor, men det skulle vise seg at hele gjengen var forsinket. Vi hadde planlagt å møtes kl tre, men når vi kom halv fire var det ingen der og ingenting var klart.

Deilig med litt varme…

Her i Vardø vokser det så mye hundekjeks, ja jeg husker selv fra vi bodde her hvor frustrert jeg var over de plantene. Passer du ikke på tar de fullstendig over hagen din, og det hadde skjedd hos svigermor. Problemet med hundekjeksen er at den tiltrekker seg fluer, og det fikk vi virkelig merke i går. Vi var omsvermet av makkfluer, så gubben så ingen vei utenom enn å hive seg rundt for å klippe bort de lange hundekjeksene.

Selv om det var et nydelig vær så ødela den kalde nordavinden stemningen, det sier litt om hvor kaldt det var når selv gubben frøs. Selv ble jeg pakket inn med ikke mindre enn tre ulltepper og ullskjerf i halsen, men den kalde nordavinden klarte likevel å lure seg inn under lagene med tepper. I går fikk vi også møte minstejenta til lillebroren til min mann for første gang, en smilende og nydelig jente på ni måneder. Vi fikk en fin stund sammen på plattingen til svigermor, og når besøket var over satte vi kursen mot svigerfar.

Sommer i Vardø…

Der skulle gubben gå i gjennom litt ting på loftet, for når vi flyttet fra Vardø i sin tid satte vi igjen en del ting hos svigerfar. Under ryddingen dukket det opp noen overraskelser, deriblant barnehage permen til min datter fra tiden når vi bodde her. Permen inneholdt en haug med bilder, bilder fra en svunnen tid. Det var helt fantastisk å se de gamle bildene, bortglemte minner våknet til liv igjen.

I garasjen til bestefar sto det noe som skapte vill begeistring hos en liten gutt…
Mye spennende å se her i Vardø…

Vi hadde et håp om å få oppleve midnattssolen en gang til i går kveld, så etter EM finalen dro vi inn igjen til byen. Dessverre gikk det ikke lang tid før vi oppdaget alle skyene i horisonten, og da skjønte vi at håpet om å se midnattssolen en gang til lot vente på seg. Heldigvis ser det ut som værprognosene for de kommende dagene er bra, så da får vi nok oppleve den flere ganger…

I går ble det en sen start på oss, vi var alle utslitte etter den lange kjøreturen. Jeg tror ingen av oss fikk så mye søvn den første natten, for det første hadde vi alle glemt hvor lyst det er her på denne tiden om natten og for det andre var inntrykkene for mange. Jeg er så takknemlig for at jeg enda en gang får oppleve å komme tilbake til øya ut i havgapet, og at jeg får oppleve det sammen med mine kjære.

Det er ganske utrolig at jeg snart ni år etter diagnosen nå sitter her igjen, og at jeg gjør det uten flere hjelpemidler enn sist jeg var her for fire år siden. I går fikk jeg oppleve å sitte i badstuen igjen her på hytta, og jeg var rimelig spent på hvordan det ville bli. Sist reagerte jeg på dampen, jeg følte jeg ikke fikk puste. Men denne gangen kunne jeg nærmest ikke få det varmt nok, og dampen var ingen problem. Det er lenge siden jeg har følt meg så avslappet, det var som om alle musklene i kroppen slapp taket.

Domen, et fjell i Vardø kommune som er et viktig landemerke fra sagatiden, høyde 164 meter over havet…

Det var så deilig å sitte i badstuen, og det beste var at smertene i kroppen forsvant for en stund. Jeg var helt utladet når jeg kom meg i stolen igjen, så da måtte jeg ha meg en høneblund. Både gubben og jeg lå langflat noen timer etterpå, og det tror jeg vi trengte begge to. Så vi kom ikke oss over til Vardø øya før på ettermiddagen, og det ble litt av en opplevelse.

Kirken i Vardø…

For det første kunne vi ikke fått en bedre start på oppholdet værmessig, det var skyfri himmel så langt øyet kunne se. Øya i havgapet har aldri vært så vakker der den lå, solstrålene fikk den lille øya til å skinne. For første gang på fire år kunne vi kjøre gjennom gatene hvor vi selv hadde tråkket en gang i tiden, og jeg kunne kjenne hvordan minnene kom flommende over meg. Jeg gløttet bort på min kjære mann under kjøreturen, og jeg kunne se det på hele han at dette betydde mye.

Putins store frustrasjon er disse globusene som forsvaret har satt opp…

Middagen tok vi på kafeen til broren til min mann, han hadde nylig åpnet en kafé som vi selvfølgelig måtte sjekke ut. Det var en romslig og fin kafé han hadde overtatt, og maten var veldig god. Vi fikk en fin stund sammen med familien, og for første gang på turen kjente jeg at skuldrene senket seg. Forrige gang vi var her tok det en stund før vi fikk oppleve midnattssolen, men denne gangen fikk vi oppleve den første kvelden vi var i byen.

Bilde tatt kl 23 00, ikke fullt midnattssol enda…

Vi hadde egentlig tenkt å sette kursen mot hytta når klokken var halv elleve på kvelden, men vi valgte å vente slik at vi fikk den med oss. Det er jeg glad for i dag, for det ble en fantastisk opplevelse. Jeg kjente hvordan takknemligheten fylte hele meg der jeg satt og så solen gløde i horisonten, og for første gang på lenge var det som all redsel for fremtiden bare forduftet. Det beste er at det ser ut til at vi får oppleve den i kveld også, for i dag er det enda bedre vær…

PS : Vi skal ta flere bilder i kveld…

Vakkert…