MAMMA PÅ HJUL

For en fredag, i dag har det vært full rulle fra vi slo opp øynene. Vi måtte faktisk stille vekkerklokken igjen i går, for i dag hadde vi en viktig lunsjavtale som vi ikke kunne gå glipp av. Problemet er bare at jeg pokker ikke får gubben i seng her oppe, klokken kan både bli to tre på natta før jeg får gubben til å reagere. Ting er plutselig blitt snudd helt om, hjemme er det gubben som trygler kjerringa om å få legge seg, men nå er det jeg som må be på mine knær.

Klokken halv to på natta satte jeg foten ned, for vi skulle tross alt opp kl åtte i dag. Det er ingen tvil om at gubben er i feriemodus, ting går virkelig i sneglefart her oppe. Ikke hører han heller lenger, han har koblet helt ut. Så selv om jeg sa at nok var nok kl halv to i natt så ble klokken nærmere tre før jeg lukket øynene. Jeg var rimelig trøtt når klokken ringte i dag tidlig, men her var det bare å komme seg opp. Vi skulle nemlig møte hun som hadde startet innsamlingen til turen hit opp, og det møtet har jeg ventet lenge på.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

For en dame, en mer godhjertet person skal du lete lenge etter. Hun og mannen hadde kjørt fra Tana for å møte meg, og det satte jeg stor pris på. Vi hadde avtalt å møtes på kafeen til broren til min mann, og siden vi ikke hadde rukket å spise frokost tok vi dagens første måltid der. Etter møtet dro vi rett bort på sjøkanten der alle bodene var, en liten gutt hadde nemlig løpt i forveien for å hoppe på hoppeteltet som var satt opp der.

Jeg må innrømme at jeg ble like skuffet i dag når vi kom bort dit, jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor de flyttet alle bodene bort på en bortgjemt liten plass. I gågaten der alle kafeene lå vrimlet det av folk, men når vi kom bort på området ved sjøkanten der alle bodene sto var det bare en brøkdel av mennesker. Som utflytter og nå turist på øya syns jeg det er rart at kommunen har gått med på en slik flytting, spesielt når man ser at det går utover lokalsamfunnet.

Heldigvis var det bedre vær i dag, hav tåka holdt seg unna. En liten gutt har holdt oss i ånde i hele dag, og det hoppeteltet har virkelig fått kjørt seg. Egentlig var det 15 minutter per barn når de skulle hoppe, men en liten gutt har hoppet så mye disse dagene at han som hadde hoppeteltet lot en liten gutt få hoppe nærmest så mye han ville. En fantastisk snill mann, og når søskenbarnet til vår lille gutt plutselig stakk av tok han godt vare på vår lille gutt til vi kom bort dit.

Vi har truffet på mange kjente i dag, og det har vært så hyggelig for både meg og min mann. Jeg ser hvor mye det betyr for han å slå av en prat med gamle kjente, han lyser opp som en sol hver gang han treffer på gamle kjente. Vi har vært på øya i hele dag, og det har vært både godt og vemodig på en gang. For nå går denne ferien for alvor mot slutten, vi har bare morgendagen igjen før vi setter kursen hjemover igjen. Jeg prøver å sluke til meg alle inntrykk mens jeg enda er her, for jeg vet ikke om jeg får flere turer opp hit.

Dagen ble avsluttet med skumparty for en liten gutt etterfulgt av en gåtur til heksemonumentet. Heksemonumentet er verdt et besøk til Vardø i seg selv, det må bare oppleves. Jeg får alltid gåsehud hver gang jeg kjører inn dit, spesielt når jeg leser de smålige årsakene til hvorfor de stakkars menneskene ble dømt for hekseri. En ting er i hvert fall sikkert, hadde jeg levd på den tiden hadde jeg endt mine dager på bålet jeg også…

Hvert år arrangeres pomordagene her i Vardø, en festival som baserer seg på russehandelen som foregikk her før i tiden. Pomorhandel eller russehandel var handel drevet i Finnmark og Troms av russiske kjøpmenn fra Kvitsjø området på 1700 tallet og helt frem til 1900 tallet. Ordet pomor betyr “ved havet” og blir brukt som en betegnelse på en sjøfarer på havet i nord.

Jeg har mange gode minner fra pomordagene fra når vi bodde her, da var det hele gågaten fylt opp med mange forskjellige boder. Russland var sterkt representert den gangen, og det var mye spennende man kunne få kjøpt. Pomordagene var alltid et stort høydepunkt om sommeren, og jeg husker enda hvordan gaten myldret av liv. De siste årene har ikke Russland vært representert av logiske årsaker, men pomordagene har likevel bestått som en tradisjon her i Vardø/Kiberg.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Så når vi først bestemte oss for å dra opp hit så måtte vi planlegge ferien slik at vi fikk med oss pomordagene mens vi var her, lite visste jeg at det skulle bli en skuffende opplevelse. For hvem i huleste er det som har bestemt at alt skulle flyttes fra gågaten til et knøttlite område nede på havneområdet?? Vi ble temmelig sjokkert når vi kom ned på det lille området i dag, og stemningen blant de som hadde boder der var heller ikke god.

Det var helt tydelig at de som sto der ikke var fornøyd, og det samme gjaldt alle vi pratet med på våres vei. I går klarte vi ikke være der, for da spilte de rocke musikk på full guffe. Ja jeg vet ikke om jeg vil kvalifisere musikken som rock en gang, og det sier litt når de som hadde boder der måtte stå med ørepropper i ørene for å holde ut. Selv om befolkningen ga tydelig beskjed i fjor om at de ikke syns noe om at handelen ble flyttet fra gågaten så har de ikke blitt hørt, så her er det noen som tydeligvis velger å vende det døve øret til.

At pomorhandelen har blitt mindre de senere årene er det ingen tvil om, men det er ingen grunn til at den skal bli flyttet. For i gågaten ligger det både kafeer og  butikker som alltid har nytt godt av denne årlige festivalen, og for de som kommer hit for å selge ting er det mye bedre plass i gågaten. Fire boder og et hoppetelt var alt som var på området, så jeg var rimelig skuffet når jeg dro derifra. Men jeg fikk meg i det minste et reinskinn, og det ble pakket godt rundt meg av hun som solgte det.

Vi sto nemlig opp til nok en nydelig dag på hytta i Komagvær, men når vi nærmet oss Vardø øya sank gradestokken betraktelig. For mens Komagvær badet i sol lå hav tåka tett over øya, og det merket vi godt på temperaturen. Vi kjørte fra 22 grader og sol og kom frem til 10 grader og en gufsete vind, så et reinskinn kom godt med i dag. Så selv om pomorhandelen ble en skuffelse i år så holder jeg meg i det minste varm, og det reinskinnet kommer godt med til vinteren…

For første gang denne ferien måtte vi stille vekkerklokken i går kveld, for i dag måtte vi komme oss opp tidlig. Vi skulle nemlig i minnestund i dag, en barndomskamerat av min mann mistet sin far tidligere i år, og hans siste ønske var å legges til hvile i Hamningberg. Hamningberg er et lite fraflyttet fiskevær som ligger i Båtsfjord kommune, og hver gang vi er i Vardø må vi ta turen ut dit.

Før i tiden var det mye aktivitet i Hamningberg, men nå er det i hovedsakelig hyttefolk som tilbringer tid der ute. På sommeren kommer turistene langveisfra for å besøke stedet, her er det mye historie fra 1800 tallet og andre verdenskrig å finne, men det er det spesielle landskapet som virkelig lokker turister hit. Vi kjørte mye innover mot Hamningberg når vi bodde her oppe, og jeg sluttet aldri og forundre meg over det spektakulære landskapet.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Nok en dag våknet vi opp til et nydelig vær, og jo nærmere Hamningberg vi kom jo høyere ble temperaturen. Det er ganske så utrolig at det kan bli så varmt på et sted som ligger så åpent ut i havgapet, vi fikk sjokk når temperaturmåleren viste 29 grader. Heldigvis var det litt vind der ute, det hadde ikke vært levelig hvis ikke. Selve minnestunden skulle være i det lokale kapellet, men der kom ikke jeg meg inn med rullestolen.

Hamningberg kapell er et gammelt bygg, og det siste de tenkte på den tiden var å gjøre bygget rullestolvennlig. Men siden det var et nydelig vær var det ingen problem for meg å stå utenfor mens gubben gikk inn, dessuten ble svigerfar stående igjen med meg ute så selskap hadde jeg også. Det var spesielt å stå utenfor og føle på sorgen som kom flommende ut av to kapell dører, og igjen ble jeg påminnet om hvor skjørt livet er.

Plutselig hørte jeg noe bak meg, en pese lyd etterfulgt av trampende hover ga meg frysninger på ryggen. Et lite øyeblikk senere var den så nær at jeg kunne kjenne pusten hans i nakken på meg, og brått løp et reinsdyr forbi meg.  Den var knapt nok en meter fra rullestolen min når den løp forbi, og plutselig skjønte jeg hvordan gubben hadde hatt det på stranda i Kiberg. Snakk om å få hjertet i halsen, og hvor svigerfar var i det øyeblikket har jeg enda ikke fått svar på.

Lite visste jeg at det bare var et forvarsel på det som skulle komme, for like etterpå trodde jeg min siste tid var kommet. Helt ut av det blå snudde vinden, og det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk reagere. En kald skarp nordavind kom rett mot meg med full styrke, og jeg kjente med en gang at dette ikke kom til å gå bra.

Jeg tåler nemlig ikke å få vind mot ansiktet, jeg får rett og slett ikke puste. Jeg prøvde febrilsk å bøye hodet frem for å stå i mot den verste vinden, men vinden var så sterk at jeg ikke hadde sjans til å stå i mot. Svigerfar kom løpende bort til meg for å se hva som sto på, men uten luft i lungene klarte jeg ikke få frem et ord. Heldigvis klarte jeg å lage en høy nok lyd til å påkalle gubbens oppmerksomhet, og like etter kom han løpende ut for å hjelpe meg. Det er når slike ting skjer jeg virkelig kjenner hvor dårlig lungekapasitet jeg egentlig har på grunn av denne sykdommen, og i et lite øyeblikk trodde jeg at min siste time var kommet.

Det skulle tatt seg ut, jeg syns jeg kan se for meg overskriften. “Kvinne med ALS døde under minnestund, vinden ble for sterk”. En ting er i hvert fall sikkert, jeg kommer aldri til å glemme denne minnestunden. En liten gutt tok bilnøklene fra sin far, han skjønte at han måtte få meg i bilen fortere enn svint. Jeg tror jeg aldri har kjørt rullestolen så fort som jeg gjorde i dag, det luktet svidd gummi etter meg.

Men jeg er glad for at min mann kom seg i minnestunden, jeg visste hvor mye det betydde for han. Nå er vi tilbake på hytta og roen har igjen senket seg, og nå kan vi se tilbake på enda et uforglemmelig minne. Foruten om vinden så fikk vi en fin tur til Hamningberg, og når du kommer til Hamningberg når du også slutten av veien. Det føles på mange måter som om du har kommet til verdens ende når du kommer ut hit, og verdens ende har aldri vært vakrere enn i dag…

Er det en ting Finnmark er forbundet med så er det mygg! Små irriterende mygg som omsvermer deg med en gang du setter foten din utenfor døren. Spesielt ute på vidda er myggen et stort problem, og siden vi nærmest skulle bo på vidda visste vi hva som ventet oss når vi kom frem.

For fire år siden var frontruten svartlagt av insekter, men denne gangen var det knapt et insekt på bilruten. Det var ganske så skremmende å se, på få år hadde insektene blitt halvert. De fleste av oss ser på insekter som noen ufordragelige små beist, men fakta er at vi ikke hadde klart oss uten de.

Det er ingenting som gir meg mer sommerfølelse enn når jeg hører en lett summing i luften,, og det er en av grunnene til at jeg elsker blomster så mye. Min datter derimot kan ikke fordra blomstene mine, de tiltrekker seg så mange insekter sier hun. Men det er jo akkurat det som er poenget, jeg vil ha mange insekter rundt meg.

Men jeg skal innrømme at myggen kunne jeg ha klart med meg uten, og når vi var her for fire år siden var vi omsvermet av mygg. Det var da jeg begynte å søke på nettet etter tips og triks, og det var da jeg kom over et triks som overraskende nok fungerte. Noe så enkelt som gjennomsiktige brød poser fylt med vann skulle visstnok fungere, og om du også puttet noen mynter oppi posen skulle effekten bli enda større.

Lyset som reflekteres i vannet skal visstnok gjøre myggen og fluene så forvirret at de ikke vet hvor de er, så de holder seg unna der posene henger. Jeg hadde ikke noe særlig tro på den løsningen med en gang, men jeg valgte likevel å prøve. Overraskelsen var derfor stor når vi oppdaget at summingen rundt oss ble mindre, så selv om det virket som en litt vel enkel løsning så var den faktisk effektiv. Så denne gangen var jeg snar med å be gubben henge opp brød poser fylt med vann rundt oss ute, for det visste jeg fungerte.

I går fikk vi en fantastisk start på vår siste uke her oppe, jeg fikk møte gamle kjente igjen og jeg var så heldig og få nydelige roser som jeg kunne ta med meg på hytta. I tillegg fikk vi oppleve midnattssolen for tredje gang under oppholdet, og det er ikke alle forunt. I dag sto vi opp til nok en tropedag, 26 grader og blå himmel så langt øyet kunne se. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så heldig med været som det vi har vært, og det ser ut som om vi får fint vær resten av oppholdet også.

I dag har vi vært i Vadsø hos lillebroren til min mann, vi måtte se huset de hadde kjøpt før vi satte kursen hjemover igjen. Dessverre var det umulig for meg å komme inn hos dem, så vi tok heller turen inn til sentrum for å spise middag. Siden været var så nydelig valgte vi en restaurant der vi kunne sitte ute, ikke kunne jeg forstå hvorfor mesteparten gikk inn for å sette seg.

Vi fikk en fin stund sammen på uterestauranten, og maten var nydelig god. Det var når vi kjørte tilbake til hytta igjen at jeg kjente de presset på, tårene over at oppholdet vårt snart nærmet seg slutten. Men før vi drar må vi få med oss Pomorfestivalen som arrangeres hvert år på denne tiden, og den starter i morgen og varer helt til søndag. Så nå skal vi nyte våre siste dager her oppe, for på søndag setter vi kursen sørover igjen…

Jeg fikk sjokk når jeg våknet i dag, for den lille hytta hadde blitt forvandlet til en badstue i løpet av morgentimene. Jeg må innrømme at jeg alltid har fnyst litt når jeg har hørt vardøværingene har skrytt over sommertemperaturer, jeg har alltid tenkt at de har skrytt på seg en temperatur eller to. Men i dag fikk jeg virkelig merke det på kroppen, aldri hadde jeg trodd at det kunne bli så varmt her oppe.

Gubben skulle ut i bilen for å hente rullestolen, og stønningen som kom fra yttersiden sa det meste om hvor varmt det var ute. Jeg var rimelig spent på temperaturmåleren som hang på hytteveggen, og i dag kunne vi lese av 27 røde. Ikke var det vind heller, og uten skygge var det nesten uholdbart å sitte der. Så vi fant ut at her måtte vi bare komme oss ut til øya i havgapet, for der kunne vi forhåpentligvis få litt avkjølende vind.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Men på veien måtte vi ta et obligatorisk stopp hos svigerfar, og det stoppet skulle vise seg å by på et aldri så lite eventyr. Siden det var så fint vær bestemte vi oss for å ta en tur ned på Kiberg stranda som lå et steinkast fra svigerfar sitt hus, og det til stor glede for en liten gutt. Vi hadde ikke gått mange meterne før vi var omringet av måker, eller krykkjer som de sier her nord. De har nemlig bygget krykkjehotell her, og der var det et yrende liv.

Se film her!

Krykkjene hadde også inntatt strandkanten når vi kom gående, og de var tydeligvis ikke de eneste som hadde behov for å kjøle seg ned denne varme sommerdagen. For selv om det var mennesker på stranda så var også reinen der, og det skulle gubben få merke etter hvert. For det gikk ikke lang tid før en liten gutt så sitt snitt til å ta seg et lite bad på den innbydende stranda, lite visste vi at det skulle føre til et aldri så lite nervesammenbrudd hos gubben.

I idylliske omgivelser la en liten gutt på sprang ut i det avkjølende Barentshavet, gubben selv sto igjen på land og fulgte med. Plutselig ser jeg de kommer løpende i sidesynet, to villrein i full galopp mot gubben som sto på land. Gubben selv var opptatt med å filme en liten gutt så han oppdaget ikke de med det første, men når galopperende hover nærmet seg ti meter fra der gubben sto fikk han øye på de. Jeg så hvordan gubben gikk fra lett sommerbrun farge i ansiktet til kritthvit på et øyeblikk, han stivnet helt til der han sto.

Mens et av reinsdyrene hadde vett til å snu i tide så det ikke ut som om det andre hadde tenkt til å stoppe, Gubben sto fortsatt fryst som en statue på stranden når reinen nærmet seg fem meter, men plutselig skjønte gubben at han måtte gjøre noe.  Med veivede armer prøvde gubben febrilsk å påkalle seg oppmerksomhet, og det var tydeligvis i grevens tid. Kun få meter fra der gubben sto tok reinen en u-sving før den galopperte tilbake andre vei, og først da så jeg gubben fikk pusten igjen.

“Så du det” ropte en svett gubbe nede fra stranda, “Æ trudde æ måtte løpe ut til fyrtårnet og sette mæ”. Sakte men sikkert beveget han seg mot der jeg satt, og når han dumpet ned ved siden av meg ble det tydelig at sjokket enda ikke hadde lagt seg. “Hadde ikke reinj#vel#n snudd så hadde æ vært på hurtigruten no” sa gubben mens han kikket ut på det gjenkjennelige skipet som seilte forbi ut i havgapet, “og da hadde det ikke bare vært Gud som hadde klart å gå på vannet ” konstaterte han bestemt.

Gubben mente tydeligvis at han hadde løpt så fort at beina ikke hadde rukket å synke ned i vannet, så hadde ikke reinen snudd i tide så hadde vi fått oppleve et nytt mirakel, og det hadde satt Kiberg på kartet en gang for alle mente gubben bestemt. I en rullestol satt jeg og lo så tårene trillet, og igjen holdt jeg på å stryke med. Heldigvis forløp resten av dagen litt roligere, og det tror jeg spesielt gubben var glad for…

Jeg kom meg altfor sent ut i går, en liten gutt hadde nemlig stukket av med rullestolen min. Han og bestefar skulle nemlig på fisketur igjen, og siden de måtte kjøre et stykke tok de bilen vår. Vi glemte helt av at rullestolen sto i bilen, ja det vil si alle bortsett fra en liten gutt. Han visste godt at rullestolen min sto i bilen, og det var en god grunn til at han ikke sa noe.

Rullestolen min sto nemlig i lås fremme, og det ga en liten gutt muligheten til å sitte fremme i bilen for en gangs skyld. Selv gikk det ikke opp for meg før lenge etter at de hadde kjørt, og da var det for sent. Så jeg måtte pent vente til en liten gutt kom hjem igjen, og det lot vente på seg. Langt ut på ettermiddagen kom de tilbake, og da ble kontrastene store.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

For mens kjerringa satt og surmulte over egen tilværelse så var det en smørblid liten gutt som kom tilbake. Klokken ble fem når jeg omsider kom meg ut i sola, og det var i grevens tid. For når jeg først kom meg ut var det så varmt at jeg kunne sitte i t skjorte, men det tok ikke lang tid før solstrålene sluttet å varme. Men når jeg først hadde kommet meg ut nektet jeg å gå inn igjen med det første, så gubben så ingen vei utenom enn å pakke meg inn der jeg satt. Vi fikk nemlig besøk i går ettermiddag, og det var så kjekt å sitte ute og skravle på plattingen.

Akkurat det samme skjedde i dag også, men heldigvis var det varmere i dag ute enn i går. Så selv om jeg kom meg sent ut i dag også så slapp gubben å pakke meg inn, for i dag har vi hatt 24 grader her i Komagvær. Besøk fikk vi i dag også, hele familien til min mann kom og grillet med oss.  Dessverre har gubben vært rimelig fortvilet i dag, aldri hadde han sett for seg slike temperaturer her oppe. Det har kommet noen gloser i løpet av dagen, og de ble ganske så høylytte når han oppdaget at det skulle bli enda varmere i morgen. Så når svigermor hintet om at vi burde komme hit neste sommer også var gubben klar i sin tale, “neste sommer drar vi til Antarktis”. 

Det er noe spesielt med luften her oppe, den er så frisk og ren. Jeg elsker å sitte ute på plattingen og bare stirre utover det åpne landskapet, vel vitende om at jeg kanskje ikke får oppleve det igjen. Jeg vet at jeg må nyte omgivelsene når jeg først er her, for jeg vet at jeg lever langt på overtid. For alt jeg vet kan dette bli min siste sommerferie sammen med mine, så alt som betyr noe er livet her og nå.

Det som er ekstra kjekt ved å være her er å møte kjente og nære igjen, og jeg blir så glad hver gang kjente kommer bort til meg for å hilse på. Jeg vet at det er mange som ikke tør å komme bort fordi jeg er syk, så når noen faktisk nærmest stopper meg på gata for å hilse på betyr det så mye for meg. Jeg er fortsatt den samme selv om skallet mitt nå er svekket, og det er når mennesker jeg en gang hadde et forhold til kommer bort til meg at den gamle meg våkner til liv.

Men det er ekstra sårt når jeg ser at min mann blir påvirket av at folk ikke tør å ta kontakt, gamle bekjente som han en gang hadde et nært forhold til skygger nå banen. Heldigvis gjelder ikke det alle, og det er ingenting som gleder meg mer enn når jeg ser min mann lyse opp når gamle kjente tar kontakt. Det er så lett å glemme hvor mye min mann står i hver dag, og jeg tror ikke folk klarer å sette seg inn i hans situasjon.

Han kan ikke bare ta seg en tur når han selv vil, spesielt ikke nå når vi ikke har hjelp. Her må alt planlegges til den minste detalj, for jeg er avhengig av å ha noen rundt meg som kan hjelpe. Derfor betyr det ekstra mye for oss begge de gangene folk tilbyr seg å komme til oss her på hytta, og denne helgen har vi hatt mye besøk. Så disse dagene har det vært fullt liv her i Komagvær, og både gubben og jeg har virkelig satt pris på selskapet…

Landskapet ligger vidåpent fremfor meg, endeløse grønne vidder så langt øyet kan se.
Kjente stier dukker opp, som en gammel venn hilser de meg velkommen.
De ligger der som de alltid har gjort, de samme småsteinene jeg engang løp over er der fortsatt. Jeg lar blikket mitt gli over landskapet som omringer meg, jeg kan nærmest høre hvordan de grønne viddene roper på meg.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

De små fjellknausene dukker opp, små men likevel så uendelig mektige.
Jeg lukker øynene et øyeblikk, ser det så klart fremfor meg.
Det føles ut som om det var i går, jeg kan nærmest føle vinden fra fortiden der jeg en gang satt på toppen av fjellknausen.  Jeg kan enda se den samme utsikten som jeg en gang gjorde når jeg gikk oppover.

En lett kribling sprer seg rundt i kroppen min, alt jeg vil er å oppleve det en gang til.
Jeg visker det inni meg, “vær så snill, bare en sjanse til”.
En siste sjanse, en siste mulighet blant grønne endeløse vidder.
Alt jeg vil er og løpe, klarte opp og løpe inn i uendeligheten.

Men innerst inne vet jeg det, jeg har fått denne muligheten for en grunn.
Velkommen er blitt til farvel, et farvel til livet som en gang var.
Klumpen i halsen vokser, sorgen og lengselen fyller meg sakte opp.
En tåre blir til flere, de er beviset på at jeg engang har levd.

Jeg kan føle hjertet banke, enda lever jeg.
Men friheten har jeg mistet, den forlot jeg blant endeløse vidder.
Jeg kan høre hvordan de roper etter meg, ser hvor vakre de gjør seg i det jeg lar blikket mitt gli forbi.
Men jeg sitter fastspent, fengslet i egen kropp.

Alt jeg nå kan gjøre er å se, lukke øynene mens jeg drømmer meg tilbake.
Tilbake til en tid der friheten fortsatt fantes i en frisk kropp.
Viddene vil for alltid være der, men jeg forlot.
På grønne vidder finnes mine fotspor, usynlige fotspor fra et tidligere liv…

PS : Min kjære mann har tatt bilder med dronen slik at jeg igjen fikk oppleve endeløse vidder…

Jeg husker enda første gang min mann tok meg med på hytta i Komagvær, savnet etter mitt eget barndomsparadis ble plutselig litt mindre. Jeg falt pladask for dette idylliske stedet, og når jeg kom inn på hytta var det som å gå tilbake i tid. For her var det verken innlagt vann eller strøm, og rett bak hytta sto en liten sjarmerende utedo.

Her på hytta fant jeg en ro som jeg ikke hadde kjent på lenge, og aller helst ville jeg dra på hytta hver frihelg. Men min mann var bare vant til å bruke hytta på vinterstid, for da kunne han kjøre snøscooter. Jeg skjønte aldri hvorfor han ikke brukte hytta mer enn hva han gjorde, men det forandret seg når jeg kom inn i bildet. Jeg tvang gubben med meg på hytta sommer som vinterstid, og som meg elsket også barna mine og dra på hytta.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Vi har mange gode minner herfra, og snøscooter kjøring på vinteren var alltid et høydepunkt for store og små. Om sommeren var det fiske som gjaldt, for her ligger alt til rette for å få noe på kroken. Komagelva lokker fiskeinteresserte til seg hver sommer, og da er det laksefiske som gjelder. Men det finnes også mange vann i området her, så mulighetene er mange.

De siste årene har hytta her blitt oppgradert til litt mer moderne standard, her er kommet solcelle plater på taket og innlagt vann på sommerstid. Svigerfar har gjort en fantastisk jobb de siste årene, og det er spesielt glad jeg glad for. Det er takket være jobben han har lagt ned at jeg fortsatt kan være her, og det betyr mye for oss alle.

Nå er det en liten gutt som får oppleve gledene ved å tilbringe tid her, og denne helgen har vi valgt å bli her på hytta. Det har blitt mye kjøring til og fra Vardø øya i det siste, så nå kjente vi på at vi trengte å ta det litt med ro. Svigerfar har også vært her med oss i helga, og det til stor glede for en liten gutt. Både i går og i dag har de to tilbrakt tiden langs elva med fiskestanga i hånden, og gleden som stråler ut av en liten gutt gjør meg varm om hjertet.

I dag våknet vi opp til nok et strålende vær, og det er nesten så jeg må klype meg i armen. Det er helt utrolig hvor heldige vi har vært når det gjelder været, jeg kan telle på en hånd de dagene vi har hatt gråvær. Vi har hatt sol nesten hele tiden mens vi har vært her, og det er et lite mirakel i seg selv. Nå nyter jeg livet mens gubben tar oppvasken, hverdagens tjas og mas er for lengst glemt…

En liten tåre triller

Den triller stille og lydløs ned på mitt kinn

En liten tåre triller

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Den triller for deg som sliter, sliter med indre demoner og kvelende valg 

En liten tåre triller

Som en salt dråpe fra åpent hav

En liten tåre triller 

Den triller for deg som bærer tunge bør på dine skuldre, som ikke får endene til å møtes

En liten tåre triller

Som et fjærlett kyss mot munn

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som kun ser mørke, et mørke i ditt sinn og hjerte 

En liten tåre triller

Som et speilbilde av livet

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som ikke har et trygt fang i ditt liv, deg som mangler et fyrtårn når alt er svart

To små tårer triller

Som et kjærestepar som skal skilles

To små tårer triller

De triller for deg, deg som nå sitter med en bunnløs sorg, et kaldt hjerte over den du har mistet

To små tårer triller

Som to dråper fra åpen himmel

To små tårer triller

De triller for deg, deg som syns det er tungt å leve, for deg som er omringet av håpløsheten

En liten tåre triller

Som et snøfnugg en kald vinterkveld

En liten tåre triller

Den triller for deg, deg som lever i ensomhet, en kald og altoppslukende ensomhet

En liten tåre triller, mine tårer triller, de triller for deg og bare deg…

I går hadde jeg lite lyst til å dra til Vardø, jeg visste nemlig hva som ventet meg. Det er helt utrolig hvor store temperatur forskjeller det er mellom Komagvær og Vardø, enda Komagvær bare ligger 30 minutter unna. Men på øya blåser det alltid en vind, og de siste dagene har nordavinden lagt en demper på stemningen. Da er det bedre i Komagvær, her er det minimalt med vind på solskinnsdager.

Det fikk jeg merke i går, det var faktisk så varmt at jeg vurderte å hive på meg sommerkjole. At det var over 20 grader i solveggen er jeg sikker på, så da var det en liten nedtur å komme til den vindforblåste øya ut i havgapet. I tillegg er hav tåka et vedvarende problem sommerstid på øya, og når den først kommer ligger den tett over den lille øya.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Men jeg skal ikke klage, vi kom ikke til Vardø for været sin skyld. Men jaggu har vi vært heldige tross alt, foruten om en gråværsdag så har vi hatt sol hele tiden. I dag har vi vært her i en uke, og vi har hatt strålende vær hele tiden. Prognosene for neste uke er også lovende, sol så langt øyet kan se. Men det var ikke været dette innlegget skulle handle om, for i går tvang jeg gubben med meg ut på gåtur på øya.

Det er nemlig noen steder jeg bare må innom mens jeg er her, og en av plassene kunne vi krysse av i går. Da tok vi turen til Vardøhus festning som er trekkplaster for turister som kommer hit, og siden vi nå er som turister å regne så måtte vi ta en tur. Vardøhus festning er Norges mest østlige og nordligste festning, den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst.

Festningen er et fantastisk syn fra luften, og da spesielt på grunn av de åttekantete festningsvollene som ble bygget mellom 1734 og 1738. Under den andre verdenskrig hadde Vardøhus det norske flagget oppe lenger enn noen annen av våre festninger, frem til kommandanten ble arrestert 9. november 1940. Vil du vite mer om festningen så kan du lese mer her.

Her blir også Yukigass festivalen arrangert hvert år, en snøballkrig konkurranse som er inspirert av den japanske sporten Showa-Shinzan. Det var årets høydepunkt når vi bodde i Vardø, en hel helg fullstappet med festligheter for alle uansett alder. Ja selv etter vi flyttet måtte vi tilbake i mars måned når Yukigassen skulle arrangeres, vi reiste opp hit hvert eneste år frem til jeg ble syk. Så har du anledning til å reise til Vardø på våren/vinteren, så anbefaler jeg å ta turen når Yukigassen arrangeres.

Vi fikk en fin stund inne på festningen i går, og selv om jeg ikke kom meg inn i byggene så var det fint å være tilbake. Her vokser også det eneste treet her på øya, et lite rognetre som står med kommandantboligen. Utsikten oppe på vollene er fantastisk, og dit skulle selvfølgelig gubben ha meg opp. Jeg satt med hjertet i halsen når gubben kjørte meg opp de bratte gressvollene, og han skulle på død og liv kjøre nærmest murkanten som ikke hadde sikring.

Jeg måtte lukke øynene der et øyeblikk, for å sitte hjelpeløs i en rullestol og se fem meter rett ned var mer enn jeg maktet å se på. Gubben kunne som vanlig ikke begripe hvorfor jeg stresset sånn, han hadde jo full kontroll? Men akkurat sånn føltes det ikke der jeg satt, spesielt ikke når rullestolen satte seg fast på vei opp. Jeg var rimelig lettet når vi kom oss ned igjen på bakkenivå, og da var jeg rimelig ferdig med festningen for denne gang. Men det skal gubben ha, han vet hva han skal gjøre for å få meg til å føle meg levende…