Når lengselen vekkes…

Landskapet ligger vidåpent fremfor meg, endeløse grønne vidder så langt øyet kan se.
Kjente stier dukker opp, som en gammel venn hilser de meg velkommen.
De ligger der som de alltid har gjort, de samme småsteinene jeg engang løp over er der fortsatt. Jeg lar blikket mitt gli over landskapet som omringer meg, jeg kan nærmest høre hvordan de grønne viddene roper på meg.

Annonsørinnhold

Sjekkliste: Alt du trenger til friluftsferien

De små fjellknausene dukker opp, små men likevel så uendelig mektige.
Jeg lukker øynene et øyeblikk, ser det så klart fremfor meg.
Det føles ut som om det var i går, jeg kan nærmest føle vinden fra fortiden der jeg en gang satt på toppen av fjellknausen.  Jeg kan enda se den samme utsikten som jeg en gang gjorde når jeg gikk oppover.

En lett kribling sprer seg rundt i kroppen min, alt jeg vil er å oppleve det en gang til.
Jeg visker det inni meg, “vær så snill, bare en sjanse til”.
En siste sjanse, en siste mulighet blant grønne endeløse vidder.
Alt jeg vil er og løpe, klarte opp og løpe inn i uendeligheten.

Men innerst inne vet jeg det, jeg har fått denne muligheten for en grunn.
Velkommen er blitt til farvel, et farvel til livet som en gang var.
Klumpen i halsen vokser, sorgen og lengselen fyller meg sakte opp.
En tåre blir til flere, de er beviset på at jeg engang har levd.

Jeg kan føle hjertet banke, enda lever jeg.
Men friheten har jeg mistet, den forlot jeg blant endeløse vidder.
Jeg kan høre hvordan de roper etter meg, ser hvor vakre de gjør seg i det jeg lar blikket mitt gli forbi.
Men jeg sitter fastspent, fengslet i egen kropp.

Alt jeg nå kan gjøre er å se, lukke øynene mens jeg drømmer meg tilbake.
Tilbake til en tid der friheten fortsatt fantes i en frisk kropp.
Viddene vil for alltid være der, men jeg forlot.
På grønne vidder finnes mine fotspor, usynlige fotspor fra et tidligere liv…

PS : Min kjære mann har tatt bilder med dronen slik at jeg igjen fikk oppleve endeløse vidder…