Som foreldre til en fotball gutt ble det en travel 1 Mai på oss i år, og i dag var det jeg som måtte vekke gubben. For i dag skulle en liten gutt spille fotballkamp på øya rett over fjorden for oss, og siden laget hadde avtalt å møtes klokken ni i dag tidlig var det bare å komme seg opp. Så halv åtte i dag tidlig sendte jeg melding til gubben, for skulle vi rekke alt så måtte jeg få gubben opp.
Det første som sto på planen var å heise flagget, for selvfølgelig skulle arbeidernes dag hedres. Deretter gikk det slag i slag, og som vanlig gikk det fort unna når gubben først kom i gang. Dessverre hadde ikke værgudene stått opp på riktig fot i dag, skydekket lå tett og faretruende over fjorden når vi sto opp.
Egentlig kan vi ta fergen som går rett nede i veien her over fjorden, men siden de opererte med søndagsruter i dag så måtte vi kjøre den lange veien rundt. Ja ja lang var vel å ta litt hardt i, tre kvarters kjøretur er ikke akkurat den store kjøreturer når alt kommer til alt. Jeg har i hvert fall ingenting i mot en liten kjøretur, spesielt ikke når jeg får mulighet til å se min lille gutt spille.
Jeg har vært fotball mamma halve livet mitt, og når min datter la opp tok lillebroren over. Jeg elsker å stå langs sidelinjen og følge med, jeg skulle bare ønske at jeg hadde stemmen i behold. Jeg skulle ønske jeg kunne heie en liten gutt frem, kunne bruke min stemme til å gi han kraft ute på banen. Heldigvis er trenerne flinke til å bakke han opp, og det betyr mye for meg.
Visste dere at gubben er pysete? Det skulle man kanskje ikke tro, men jeg har fått utallige eksempler på nettopp det opp i gjennom årene. Enten det er flaggermus eller andre krypdyr, eller bare det å tøye grensene, gubben takler det ikke. Han hater å stikke seg ut, og i dag fikk jeg nok et bevis på det.
Jeg har nemlig vært på den fotballbanen før, men da var det med min datter for mange år siden. Det begynte nemlig å bøtte ned når vi kom fram, men jeg visste at det var mulig å parkere oppe med selve banen. Men gubben nektet å høre, så det endte med at jeg måtte kjøre rullestolen flere hundre meter og bli søkkvåt på vei opp til banen. Der og da var jeg glad for at ingen kunne forstå hva jeg sa, for de glosene tåler ikke å bli gjentatt.
Først når gubben så at det var andre som kjørte opp til banen bestemte han seg for å flytte bilen, men da var jeg allerede blitt gjennomvåt. At jeg har handikap bil teller ingenting når gubben er sjåfør, en liten hindring bidrar til at gubben får panikk. Med en gang jeg søkte ly i bilen sluttet det å regne, typisk min flaks.
Nå sitter jeg her og lurer på hvor dagen ble av, timene har bare flydd av gårde uten at jeg har fått det med meg. Ute fosser det ned fra himmelen, og det ser ikke ut som om regnet skal avta med det første. Så værmessig har ikke 1 Mai vært noe å skryte av, men det har likevel vært en begivenhetsrik dag. Nå gleder jeg meg bare til Bodø glimt kampen, måtte de bare skremme livet av Tottenham…