Jeg kan aldri vinne…

Jeg har kjent på det de siste dagene, veggene kommer stadig nærmere.
Enkelte dager har jeg bare lyst til å bli i sengen, legge dynen over hodet og bare glemme verden.

Hver dag som går glir jeg lenger og lenger i fra,  noen ganger føler jeg meg som en fremmed i mitt eget hjem. Det er som om jeg står på utsiden av mitt eget liv og ser inn, jeg er blitt til en skygge av meg selv.

Ordene som kommer fra min munn har mistet sin kraft, kroppen min er blitt til et skall jeg ikke kjenner igjen. Et sted på veien har jeg mistet meg selv, og noen ganger føler jeg meg helt usynlig for omverden. Følelsene jeg sitter med blir visket bort som tørt kritt på en krittavle, små blanke dråper er alt jeg har igjen. Jeg sitter fast i min egen kropp, og hengelåsene blir stadig flere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger har jeg bare lyst til å skrike høyt, fylle lungene mine med all kraft og rope ut maktesløsheten. Men kraften sitter fast inni meg, og igjen kommer små blanke dråper. Lydløse dråper for håpløsheten, mørket fyller hele meg.
Skrikene jeg har inni meg er ikke hørbart for det blotte øre, de er blitt begravd for alltid.

Jeg kjemper i motvind, og noen ganger er det vanskelig å se hva jeg kjemper for.
For i enden av veien ligger det en grav, en mørk grav med mitt navn på.
Aldri kan jeg vinne, skjebnen min er allerede bestemt.
ALS ble min skjebne, og uansett hvor hardt jeg kjemper så vinner den til slutt…