I går var en stor dag for en liten gutt, for i går skulle Sandviken bataljon (buekorps) stille opp for Skansen bataljon som feiret sitt 165 jubileumsår. For en liten gutt ble det første gang han virkelig fikk være med å marsjere, og jeg kunne se på hele han hvor mye dette betydde.
Synet av han i full uniform gjorde meg varm om hjertet, en liten gutt struttet av stolthet. Samtidig kjente jeg på en forbannelse så stor, og igjen kunne gubben takke høyere makter for at jeg ikke var frisk. For gubben var årsaken til at jeg ikke kom meg til byen for å se på en liten gutt, nok en gang hadde gubben tatt på seg et graveprosjekt!
I går var det nummeret før jeg la ut gravemaskinen for salg på Finn.no, og hvis noen ville ha en gubbe med på kjøpet kunne de få han helt gratis. Ja jeg må innrømme at jeg er drittlei gubbens graveprosjekter, spesielt når det hindrer meg i å følge opp en liten gutt. Det eneste håpet jeg har er at jeg en dag for flere assistenter på helg slik at jeg ikke er avhengig av gubben, men det er vel for mye å håpe på.
Hele dagen var en liten gutt borte, eller en liten soldat som jeg fikk påpakning fra en liten gutt om å skrive. “Jeg er en soldat i buekorpset mamma, og jeg er ikke en liten gutt lenger heller mamma” sa han med en bestemt tone, og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor stor han hadde blitt. Det var en strålende fornøyd soldat som kom tilbake i går kveld, og det var da vi forsto at buekorpset var kommet for å bli.
Forrige helg fikk jeg gubben til å rive rekkverket som sto ved siden av huset, det sto der til ingen nytte. Dessuten hadde det blitt så stygt gjennom årenes løp, så det var en befrielse å få det bort. Den eneste ulempen var at fuglehuset vårt sto med det rekkverket, så når gubben rev det måtte han finne en ny plass til fuglehuset.
Men det skulle vise seg å bli en enkel sak å løse, ja det var i det minste det jeg fikk høre fra gubben. For når rekkverket forsvant fikk jeg mye bedre utsikt fra godstolen inne, så gubben kunne trygt flytte fuglehuset lenger ut i hagen uten at det hindret meg fra å se det. Men det skulle vise seg at arbeidet med å sette det fast ikke skulle bli like enkelt.
Igjen hadde gubben undervurdert arbeidet, og det fikk han svi for. For hele tomten vår består av fjell og stein, så når gubben hadde gravd et hull og skulle helle sement ned i hullet forsvant all sementen ned gjennom sprekkene blant fjellet under bakken. Glosene til gubben kunne høres helt inn gjennom lukkede dører, heldigvis for gubben hadde naboen mer sement som han kunne låne.
Så etter mye om og men fikk gubben plassert fuglehuset på sin nye plate, nå må vi bare vente på at sementen tørker. Etter rekkverket forsvant dukket det opp en plante jeg helt hadde glemt av, en grønn hosta som jeg ikke har sett siden jeg var frisk. I tillegg kom rhododendronen min enda bedre til syne, og den er alltid et vakkert syn når den begynner å blomstre. Jeg har tre til på tomten, og nå er alle i ferd med å blomstre.
I dag kom regnet tilbake, og det ser ikke akkurat så lovende ut værmessig de neste dagene. Så da blir jeg igjen sittende inne og glo i veggen, og det er spesielt frustrerende på denne årstiden. Bonusen er at jeg har bedre utsikt nå, så nå får jeg heller nyte den mens regnet bøtter ned…
Det var en stram kar i uniform, ja! 🤩 Og det oser stolthet av ham! 🥰
Ja han var virkelig stolt der han sto, det blir spennende å følge han videre 💕
Flott gutt som er tydelig stolt.Har jo inntrykk av at buekorpsene sliter med rekruttering så da er det jo godt å få nye medlemmer.Ellers må jeg berømme den flotte hagen din med alle blomster og busker.🌞
Ja jeg tror folk flest tror det er så mye dugnadsarbeid som følger med når barn begynner i buekorps, men det er det ikke. Dessuten er det et meget godt samhold mellom de eldste og de minste, og vi har bare gode opplevelser så langt. Ja nå blomstrer det som aldri før, og for hver dag som går skjer det nye ting.