Kategori: Blogg

For en fantastisk helg vi har hatt i Bergen, det har vært så varmt at jeg nesten ikke har trengt å kle på meg. I mangel av bikini har jeg sittet i bh og shorts hele helgen, men jeg har stort sett holdt meg i skyggen. Det har vært alt for varmt i solen, og når jeg sier det ja da er det virkelig varmt.

Gubben  har ligget rett ut på sofaen stort sett hele helgen, enda det var varmere inne enn ute i skyggen.  Spesielt på ettermiddagen, for da ble vi velsignet med litt vind. Men på lørdag fikk gubben virkelig kjørt seg i varmen, for på lørdag dro gubben ut og kjøpte noe som hadde stått på ønskelisten lenge, og det til stor glede for en liten gutt.

Et oppblåsbart boblebad ble kjøpt inn, men om gubben hadde visst hvor mye arbeid det skulle ta å få satt det opp hadde han nok aldri kjøpt det. Gradestokken nærmet seg 29 varmegrader når gubben kom tilbake fra butikken, og glosene begynte allerede når gubben måtte bære eskene opp til huset.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det som egentlig bare skulle ta en halv time tok til slutt fem timer, og etter hvert som timene gikk økte volumet på glosene. På et tidspunkt så gubben ut som en nykokt hummer, og like etter kunne jeg sverge at gubben talte i tunger. Først når klokken hadde passert halv ni på kvelden kunne vi begynne å fylle vann i boblebadet, selv var jeg bare lettet over at boblebadet fortsatt var intakt etter gubbens mange raserianfall.

I går ble boblebadet innviet av en liten gutt, og jeg tror gubben syns alt strevet var verdt det når han så hvor lykkelig en liten gutt ble. Vi fikk han knapt nok opp av vannet i går, ikke så rart kanskje så varmt som det var. Jeg skulle gitt mye for å slenge meg oppi jeg også, for det er døden å sitte i en helsvart rullestol på slike dager.

Det er en av de tingene jeg savner mest om sommeren, kunne stupe i vannet for å kjøle meg ned. Men i stedet for ble jeg dømt til et liv fanget i egen kropp,  og de siste nettene har virkelig vært et helvete. Dynen og lakenet har klistret seg til kroppen, ikke særlig behagelig når man ikke klarer å bevege seg. Men jeg klager ikke, for slike deilige dager er en sjelden vare her på Vestlandet…

Jeg må starte dette innlegget med å skryte av min datter, hun er neimen ikke mye mørke redd. I går var det siste arbeidsdag for gubben før ferien, og i mangel av assistenter hadde min datter sagt ja til å være hjemme med meg. Gubben tok meg opp i halv åtte tiden før han dro på jobb, slik at min datter skulle slippe unna den biten.

Egentlig var det meningen at jeg skulle plasseres i rullestolen etter morgenstellet var unnagjort i går, men jeg kjente når jeg våknet at formen ikke var helt bra. Jeg er egentlig helt bra igjen etter antibiotakuren, men fremdeles hangler jeg litt. Så selv om det var meldt et strålende vær så tok jeg ingen sjanser, jeg ba gubben plassere meg i hvilestolen i stedet for i rullestolen.

Men så sto min datter opp, og da fikk jeg jaggu høre det. “Det kommer IKKE på tale at du skal sitte inne i dag”  sa min datter med en myndig tone i stemmen, “jeg skal ut og sole meg og du skal være med” sa hun bestemt. “Ja da må du bruke heisen” sa jeg med en litt spak stemme, for min datter har nemlig aldri brukt heisen før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg klarer nemlig å stå på beina ved forflytning enda, og da bruker jeg en dreieskive som jeg kan stå på som snurrer rundt. Det er det min datter alltid har brukt når hun har forflyttet meg, men da er det tryggest å være to. Siden jeg ikke var helt i form og hun var alene var det tryggest for oss begge om hun brukte heisen, men siden hun aldri hadde brukt den før var jeg helt sikker på at hun ville gi opp tanken om å få meg ut.

“Gå nå bare ut og sol deg, jeg kan heller gå ut når gubben kommer hjem” , men det nektet min datter å høre på. Hun dro heisen ut i stuen og ba meg forklare hva hun skulle gjøre, og ti minutter senere satt jeg i rullestolen. En mer behagelig heistur har jeg aldri hatt, selv om hun aldri hadde gjort dette før var hun ferdig utlært etter en runde. “Jeg tror du må lære opp assistentene og hjemmesykepleien fremover” sa jeg med en stolt stemme, jeg var mektig imponert der jeg satt.

Så takket være min datter kunne jeg sitte ute og nyte varmen i går, og det gjorde meg utrolig godt. Det var når gubben kom hjem at jeg virkelig ble glad for at min datter hadde klart å få meg i rullestolen, for det var en slagen mann som kom hjem i går. Han går helt ned for telling med en gang gradestokken bikker 20 varmegrader, og når vi nå har over 30 grader sier det seg selv at gubben ikke klarer å holde seg oppreist…

Helt siden jeg fikk ALS diagnosen så har jeg kjempet for mine barn, først for min datter som på den tiden bare var elleve år, og etter det har jeg prøvd å kjempe for min sønn som fyller ti år om noen måneder.  For selv om jeg har en dødelig diagnose så må jeg kjempe for at mitt barn skal få hjelp, hvorfor lurer du kanskje på? Jo fordi jeg har “feil” diagnose.

Jeg skulle ønske at alle barn av alvorlige syke foreldre fikk det samme tilbudet, men slik er det dessverre ikke. Siden jeg var så uheldig å få en sjelden sykdom som ALS så ble mine barn også frarøvet et rikt aktivitets og hjelpe tilbud, og det er sårt for meg som mor og tenke på.

I ti år har jeg kjempet, ikke bare mot egen sykdom men også for barna mine. Jeg er veldig takknemlig for at jeg faktisk har fått følge mine barn i ti år med denne sykdommen, jeg vet at det ikke er mange med samme diagnose som er like heldig. Men la oss være ærlig, ting kunne sett helt annerledes ut dersom jeg hadde fått en kreftdiagnose.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For det første hadde overlevelsesevnen vært mye større, for i dag finnes det en rekke kurer mot mange kreftdiagnoser. Jeg hadde faktisk hatt et håp om jeg hadde fått kreft, det hadde jeg ikke den dagen jeg fikk ALS diagnosen. “To til fem år” sa legen, “det finnes ingen kur” var neste beskjed.

Men det var i tiden etter at diagnosen var fastsatt at jeg oppdaget det, jeg fikk ingen støtte til mine barn. Jeg ble helt overlatt til meg selv, ingen psykolog hjelp til verken meg eller mine barn. Gudene skal vite at jeg prøvde, vår familie var i en akutt krisesituasjon, så hvor var hjelpen når vi trengte det?

Det verste jeg noen gang har gjort var å fortelle mine barn at deres mor skulle dø, spørsmålene var mange og jeg hadde på det tidspunktet få svar. Redselen i øynene på mine barn traff meg hardt den dagen, og sorgen ble altoppslukende. Men vi var overlatt til oss selv, det var ingen hjelp å få.

Det eneste jeg kunne benytte av var gratistilbudene i kommunen fikk jeg beskjed om, men der var det lang ventetid. Jeg søkte etter støttegrupper og aktivitetstilbud for barn med ALS foreldre, men der fantes det ingenting. Jeg tok kontakt med kreftforeningen for å høre om de hadde noen tilbud vi kunne delta på, men de hadde svært få tilbud som vi kunne benytte oss av. Det var da jeg skjønte at jeg hadde fått feil diagnose.

Feil diagnose for både meg og mine barn, for når man får en sykdom som kun rammer noen få så er tilbudet deretter. Jeg blir glad når jeg ser at barn med kreftdiagnostiserte foreldre kan velge og vrake mellom ulike aktivitetstilbud, spesielt på denne årstiden. Men så ser jeg på min sønn og det er da jeg føler på det, hvor urettferdig det er at ikke mitt barn får det samme tilbudet bare fordi jeg har fått “feil” diagnose…

Selv om formen min er mye bedre nå så er jeg fremdeles sliten, men ikke sliten nok til at jeg har lyst til å gjøre hundre ting. Jeg er nå inne i den “nå er det kjedelig” fasen å være syk, heldigvis for min del dukket det opp noe som ga meg en real utfordring. Viltkameraet kom nemlig forrige uke, og det skulle vise seg å gi både meg og min mann noe å fikle med.

Min mann som ikke forstår engelsk bannet kraftig når han oppdaget at bruksanvisningen ikke kom på norsk, ikke det at jeg tror det hadde hatt noe å si om den faktisk hadde kommet med en norsk utgave. Min mann skyr nemlig bruksanvisninger, jeg kan telle på en hånd de gangene han faktisk har vært nødt til å ty til bruksanvisningen i løpet av disse 17 årene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men selv uten bruksanvisning fikk gubben viltkameraet opp og gå, og det var da min jobb begynte. For når gubben tok inn kameraet og koblet det opp til datamaskinen min fikk jeg sjokk, det var hundrevis med få filmsnutter fra det siste døgnet. Det var da jeg skjønte at dette kom til å ta tid, i tillegg innså jeg at jeg ikke kunne laste opp hundrevis av små video snutter.

I over et år nå har jeg hatt et video redigeringsprogram liggende på datamaskinen min, men jeg har aldri funnet ut av hvordan det fungerer.  Jeg har vel aldri orket å sette meg inn i det skal jeg være ærlig, men nå som jeg hadde hundrevis av filmsnutter å gå i gjennom hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte finne ut av det redigeringsprogrammet, for først da kunne jeg sette sammen disse små film snuttene.

Hele helgen har jeg prøvd å finne ut av det, slike ting er ikke fullt så enkelt når man kun har to øyne til redskap. For mens dere funksjonsfriske kan bruke fingrene til å skrolle dere lekende lett gjennom ting på nettet så kan jeg bare bruke øynene mine, og det er ikke like enkelt bestandig.

Men stoltheten blir desto større når jeg faktisk får det til, og på lørdags kveld knakk jeg endelig koden på video redigeringsprogrammet. Tre korte filmsnutter ble satt sammen til en film, og jeg kunne se stoltheten i øynene på gubben når jeg viste han filmen. Så nå har jeg laget tre filmer av dyrelivet her hos oss, og nå kan jeg dele de mest dere.

Den første filmen er ble fanget opp av viltkameraet midt på natta, opprinnelig var det to filmer, men av en eller annen grunn klarte jeg ikke laste ned den ene filmen. Det skjer tydeligvis mye spennende her på natten, vi vet det er ugler her i området, vi har hørt de på kvelden men vi har aldri sett de.

Den andre filmer er av ekornene og fuglelivet rundt ekornmateren, tre små video snutter som jeg har limt sammen til en.

Den tredje filmen er filmet fra klokken 11 00 på formiddagen til 19 30 på kvelden, rådyrene på filmen bryr seg tydeligvis ikke om klokken, de kommer midt på lyse dagen og bryr seg lite om oss som bor her. Filmen er på fire minutter, så se gjerne hele filmen for å få med deg alle blinkskuddene…

Det var alt for meg denne gangen, men jeg regner med viltkameraet kommer til å fange opp flere fantastiske små øyeblikk, og da skal jeg dele de mest dere.

Hilsen fra en nyforelsket naturfotograf…

Dette har vært en grusom uke, det er lenge siden jeg har vært så dårlig. Jeg har hatt feber hele uken, men det verste har vært den smerten i hodet og nakken. At jeg har hatt en urinveisinfeksjon er jeg ikke i tvil om, men denne gangen har jeg nok også pådratt meg influensa. Det har vært en grusom uke, men i dag føler jeg meg heldigvis mye bedre.

Men selv når jeg er dårlig så må jeg kjempe for å få hjelp, og det er det som gjør at jeg blir så inderlig forbanna! Det hele begynte på mandag, da ba jeg hjemmesykepleien ta en urinprøve av meg.  De tok en test uten å få utslag, men det var da det første problemet oppsto. For jeg skulle egentlig leverer inn urinprøven til fastlegen min, men det gikk bokstavelig talt i vasken når hjemmesykepleieren tømte ut urinprøven i do.

Fastlegen min er ganske vanskelig på det området, hun nekter å skrive ut antibiotika uten urinprøve. Jeg hadde ikke krefter til å ta en ny når hjemmesykepleieren kom tilbake noen timer etter, og ikke fikk jeg anledning til å ta en ny dagen etter heller. Jeg har nemlig ikke assistenter på dag for tiden, alt har gått helt i grus nå før sommerferien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden gubben ikke kunne være mer borte fra jobb før han går ut i ferie så har mine eldste barn byttet på å være hos meg, ja mine foreldre har også vært nødt til å stille opp. Dagene gikk og jeg ble bare dårligere og dårligere, og jeg skjønte at uten antibiotika kom jeg aldri til å bli bedre.

Det er ikke ofte jeg ber fastlegen om hjelp, jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har kontaktet henne de siste årene. På onsdag var jeg så elendig at jeg så stjerner, og det var da jeg ba min mann kontakte lungelegen min. Selv om han var på ferie så reagerte han med en gang, og dagen etter kunne vi hente ut antibiotika fra apoteket.

Lungelegen hadde skrevet ut mange tabletter, så nå har jeg liggende til neste gang jeg har behov for antibiotika. Jeg er så glad for at jeg har den lungelegen jeg har, Ove Fondenes er en fantastisk mann. Han strekker seg langt for sine pasienter, selv på sin egen fritid kommer han oss til unnsetning.

Jeg fikk en real hestekur med antibiotika, en tre dagers kur som jeg virkelig har hatt effekt av. Fremdeles er jeg litt pjusk, men i forhold til hvordan jeg var tidligere i uken så er jeg ti ganger bedre nå. Jeg har en mistanke om at jeg har hatt covid influensa i tillegg til urinveisinfeksjon, for så dårlig har jeg ikke vært på mange år.

Jeg har fått så mange meldinger og kommentarer fra dere de siste dagene, og det har varmet mye skal dere vite. Jeg har ikke hørt krefter til å svare, men jeg har lest alle deres varme ord. Det er når jeg ligger nede for telling at dere virkelig gir meg lys i mørket, og det betyr så uendelig mye for meg. Så tusen takk til alle dere som har sendt meg melding og lagt igjen varme kommentarer, dere er grunnen til at denne bloggen fortsatt lever…

Jeg har kjent på det hele helgen, noe var på gang. Formen har vært dalende, men det var først på søndag at det virkelig begynte å slå ut. Feberen begynte å stige, og en lett surkling i brystet ga meg frysninger på ryggen.

Sist gang jeg var innlagt på sykehus var juli 2022, og det var på grunn av dehydrering. Jeg har ikke vært innlagt en eneste gang etter det, ikke har jeg vært syk heller med infeksjoner. Det er kun urinveisinfeksjoner som har satt meg ut av spill de siste årene, så jeg har vært veldig heldig.

Jeg har stor tro på at vaksineringen jeg har fått de siste årene har hjulpet meg, både mot covid, influensa og lungebetennelse. Jeg vet hvor lite kroppen min tåler, og jeg vet at en infeksjon fort kan bety kroken på døra for meg. Så når jeg følte at det begynte å surkle i brystet på meg ble jeg redd, for mye slim i brystet kan gi meg alvorlige problemer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så denne uken har ikke startet bra for min del, i hele går måtte jeg bruke masken for å få opp slimet. Mye slim gir meg pusteproblemer, og uten respirator maskebehandling hadde jeg ikke hatt sjans. Takket være den fikk jeg opp mye slim i går, men fortsatt har jeg mye igjen. Så nå krysser jeg bare fingrene for at dette ikke blir verre, for dette er helt pyton…

Jeg satt ute og solte meg her om dagen da jeg plutselig fikk øye på noe i sidesynet, et lite nysgjerrig ekorn nærmet seg forsiktig. Først klatret det opp i huset hvor det visste maten lå tilgjengelig, og der ble det sittende en stund. At jeg satt to meter unna brydde den seg ikke om, den hadde nok forstått at jeg ikke var en trussel.

Nettopp det fikk jeg bevis på like etter, for plutselig kom det lille ekornet opp på verandaen. Det er ikke første gangen det har skjedd, for det har stått utenfor vinduet flere ganger og kikket inn på meg. Gubben sier han skal legge nøtter i fanget på meg neste gang jeg sitter ute, så kan jeg sitte der til ekornet kommer.

Nå har jeg og gubben bestilt oss viltkamera, det skal vi montere opp når det kommer. Det er nemlig tre ekorn som er her til tider, men det er svært vanskelig å få fanget de på film. Håpet er at viltkameraet skal fange de opp, og da kan jeg dele filmen med dere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men i mellomtiden deler jeg dagens bilder, og ønsker dere en riktig god helg fra oss her i ekorn huset…

Det har vært så hektisk rundt meg i det siste at jeg har jo glemt å fortelle dere det viktigste, for jeg var jo på sykehuset forrige uke. Med alt som skjedde forrige uke så har jeg helt glemt av det, for jeg var mer opptatt av å komme meg på tur med buekorpset og en liten gutt.

Forrige torsdag var det igjen tid for kontroll, og normalt sett må jeg alltid innom nevrologen først. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har prøvd å nevne smerteproblematikken min for nevrologen, men jeg har fått liten respons de gangene jeg har tatt det opp. Så når jeg skjønte at jeg hadde fått time hos lungelegen først denne gangen bestemte jeg meg for å prøve å ta det opp med han, for jeg visste at han ville lytte.

Lungelegen min er nemlig en fantastisk mann, han strekker seg langt for sine pasienter både på jobb og sin egen fritid. Jeg har sendt han mailer i helgen flere ganger og fått raskt svar, og har vi problemer med respiratoren er han alltid tilgjengelig. Så når jeg nevnte smertene mine for han ble det fortgang kan du tro, han kontaktet nevrologen min og samme dag ble det skrevet ut en resept på et nytt smertelindrende preparat jeg kunne prøve.

Siden jeg sliter med å få sove om natten på grunn av smertene, så skulle jeg prøve å ta Neurontin på kvelden før jeg la meg. Det har jeg nå prøvd i en uke nå, og ja søvnen er blitt mye bedre. Men jeg tror Neurontin tabletten sammen med sovemedisinen slår meg helt ut, for jeg merker ikke så mye forskjell på smertene. Det viktigste er likevel at jeg får sove på natten, så enn så lenge fungerer de.

Men det er ikke bare smertene mine jeg har hatt problemer med den siste tiden, for madrassen i sengen min har også bydd på problemer den siste tiden. Jeg har nemlig en luft madrass som vi selv kan regulere luften i, men den siste tiden har jeg fått vondt i korsryggen hver gang jeg har blitt lagt i sengen.

Jeg og gubben har kranglet om dette i lengre tid, for mens jeg mener det er luftdysene i madrassen jeg føler på, så mener gubben det er psykisk. Jeg har prøvd å få gubben til å forstå at madrassen er fylt med luftdyser, men gubben har som vanlig nektet å høre etter. Men i dag fikk fikk jeg beviset jeg trengte, for ergoterapeuten min hadde tatt kontakt med produsenten av madrassen min.

De trodde kanskje det var overpolstringen som hadde blitt tynnslitt, og det kunne være grunnen til at jeg kjente luft cellene i madrassen. Så nå kan gubben stikke den “det er bare psykisk” teorien sin en viss plass der solen aldri kommer til, for ingen skal fortelle meg at jeg bare innbiller meg ting!

Alle prøver hos lungelegen viste seg å være stabile, så igjen kunne jeg puste lettet ut. Nok et år kan jeg gå inn i sommerferien med avslappede skuldre, og det gjør meg veldig takknemlig. Det eneste jeg kan håpe på med denne sykdommen er at jeg holder meg stabil så lenge som mulig, for en kur er for lengst ute for meg…

Noen ganger vil jeg bare gi opp, legge meg under dyna og bare bli der.
Ligge i mørket og syns synd på meg selv, kjenne på den ugne følelsen av at man hater livet. Bare rulle seg rundt i ensomhet og selvmedlidenhet, late som at en hel verden ikke eksisterer. I en liten stund er det ingen som har det verre, livet eksisterer bare inne i et mørkt lite rom.

Men av en eller annen grunn så klarer jeg det ikke, jeg klarer ikke å bare legge meg ned og gi faen. Selv med tre bokstaver så klarer jeg ikke ligge å velte meg i selvmedlidenhet, samvittigheten veier størst. For jeg får dårlig samvittighet med en gang de tankene kommer, den samvittigheten har reddet meg mang en gang. Jeg har ikke hjerte til å bare gi opp, selv om jeg føler at hele livet butter i mot.

For det er ikke bare jeg som har det vondt, mine kjære bærer også på den samme sorgen.  Jeg har sett sorgen i øynene på en stor og sterk mann, jeg har sett den i øynene på mine fire barn. Hver dag ser jeg sorgen i øynene deres, og hver gang jeg ikke kan delta på ting føler jeg smerten deres.

Jeg ser det på min mann de gangene han må alene må gjøre de samme tingene som vi før brukte å gjøre sammen, og jeg ser det på mine barn hver gang de gjør aktiviteter uten at deres mamma kan delta. Men den største smerten får jeg fra en liten gutt, for nå etter ti år med en syk mamma kan han se hva han har gått glipp av.

Jeg ser det hver gang vi er på skole sammenkomster, der alle andre elever møter opp med to friske foreldre mangler du en. Tilstedeværelse er det viktigste hører jeg mange si, men for en liten gutt er deltakelse viktigere. Han vil ha det alle andre har, to friske foreldre som kan hjelpe, lære og finne på ulike ting med han.

Så nei jeg klarer ikke legge meg ned i selvmedlidenhet, for jeg er ikke den eneste som har det vondt. Mine barn sin smerte er større enn min, det er de som har mistet mest etter jeg ble syk. Så når jeg kjenner selvmedlidenheten kommer snikende og jeg bare har lyst til å grave meg ned, da går tankene til mine kjære, for deres sorg er større enn min…

Denne helgen har opplevelsene stått i kø, og det kan vi takke Sandviken Bataljon for. På fredag dro vi ut til Bruvoll camping på Hundvin der langturen til buekorpset skulle arrangeres i år, og der var en liten gutt allerede på plass. Jeg kan ikke få takket foreldrene til kompisen til vår gutt nok, for de har virkelig stilt opp for oss den siste tiden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For selv om vi også skulle ut dit på fredag så hentet de vår gutt tidligere på dagen slik at deres sønn og vår skulle få tilbringe litt tid sammen. De to går i samme klasse, og det siste året har de hengt sammen som erteris. De har det så kjekt sammen, og det fikk vi et bevis på når vi omsider kom oss ut på campingen.

Vår gutt hadde knapt nok tid til å prate med oss, han var opptatt med de andre ungene som var der. Det ble så tydelig hvor godt miljø det var i buekorpset, og selv om det er stor aldersforskjell mellom de yngste og de eldste, så stiller de eldste bestandig opp for de yngste og passer godt på de.

Det var ikke spesielt bra vær når vi ankom campingen på fredag, men heldigvis våknet vi opp til sol og blå himmel på lørdagen. Akkurat det kunne ikke passet bedre, for buekorpset hadde planlagt flere gøyale aktiviteter. Først på planen var en løpekonkurranse, og der stakk vår gutt av med seieren blant de minste.

Deretter ble det arrangert skytekonkurranse og vannkrig, men det fikk dessverre ikke vi med oss. Vi måtte nemlig dra litt tidlig på lørdag, for jeg hadde en frisørtime som jeg ikke kunne gå glipp av. Vår gutt skulle bli igjen og overnatte den siste natten hos kompisen sin, og det er første gang han har turt å sove hos noen andre.

Det er ingen tvil om at buekorpset har hatt en positiv effekt på gutten vår, og han har virkelig vokst etter han begynte. “Jeg skal gå i buekorpset i tjue år” sa vår lille gutt for en stund siden, og i dag fikk vi se med egne øyne hvor mye buekorpset betyr for han.

For i dag var siste marsjdag for sesongen, og der skulle det hele avsluttes med medalje og pokal utdeling. Vi sto og ventet på de på Sandvikstorget, og det var et fantastisk syn når de kom marsjerende ned gaten. Jeg måtte virkelig kjempe mot tårene når vår lille gutt kom til syne, jeg kunne se stoltheten i øynene på han.

Men når medalje og pokal seremonien begynte klarte jeg ikke holde meg lenger, for vår gutt ble ropt opp hele to ganger. Først fikk han medalje for kappløpet dagen før, og så fikk han pokal for beste nybegynner. Det var en stolt gutt som tok i mot pokalen, og det var en stolt mor som sto på sidelinjen å så på.

Jeg kan virkelig anbefale buekorps livet til andre, og spesielt når det gjelder Sandviken Bataljon. De trenger flere soldater så det er bare å hive seg med, sesongen er kort og varer kun fra mars til juni. Vi er i hvert fall veldig glad for at vår gutt ville begynne, for han har virkelig blomstret opp siden oppstart. En stor takk til Sandviken Bataljon for en super helg, og for å ha tatt vår lille gutt i mot med åpne armer…

Ps: Jeg fikk klar beskjed fra en liten gutt når jeg ba han smile, “Nei mamma, en god soldat smiler ikke når han er på oppdrag”…