Kategori: Blogg

Endelig kom sommeren til Bergen! Jeg har ventet så lenge på en skikkelig solskinnsdag, og i dag kom den endelig. Gubben startet ferien sin i dag, og da han så været var han bare glad for at han ikke var på jobb. Han skulle egentlig hatt sin siste arbeidsdag i dag, men på grunn av sykdom i staben måtte han starte ferien en dag tidligere.

Men som sagt var han bare glad til, for det er en kjent sak at gubben ikke liker varme. Han sluttet å fungere hver gang termometeret viser mer enn tjue grader, så for ham er slike dager tortur. Jeg derimot elsker varme, og så fort jeg hadde fått i meg sondematen, var jeg snar med å komme meg ut.

Det var så deilig å kjøre lettkledd ut verandadøren, og for første gang denne sommeren skinte solen fra en skyfri himmel. Jeg er sikker på at det var godt over tretti grader i solveggen; heldigvis kunne jeg flytte meg til verandaen der det var litt vind. Der er vi heldige: når det blir skygge på verandaen, kan vi bare flytte oss til den andre siden av huset.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært så værsyk i det siste at denne soldagen kom i grevens tid. Nå er det meldt sol hele neste uke, så nå kan jeg se frem til mange timer i solveggen. Men det jeg er mest glad for, er at gubben nå har ferie, for da kan vi ta livet som det kommer. Utenom turen til Kristiansand har vi ingen store planer, men noen småturer hit og dit blir det.

Datteren min skulle egentlig komme hit neste uke, men flybillettene var så fryktelig dyre at hun måtte gi seg. Hun har valgt å jobbe mesteparten av ferien; den eneste uken hun ikke hadde fått vakter, var neste uke. Både jeg og datteren min ble lei oss, men av oss to var det jeg som ble mest lei meg.

Det var da gubben slo på stortromma, for selvfølgelig skulle mor i huset få datteren sin hjem! Så nå kommer hun hjem neste uke likevel, og det er jeg veldig glad for at hun gjør. Det er ikke så ofte jeg ser henne; sånn går det når man flytter til Bodø for å studere. Men det viktigste er at hun trives, da får vi heller prøve å gripe de få friperiodene hun har til å få henne hjem…

I går fikk jeg melding fra min bror; minstemann hadde fått hjemlengsel og ville nå komme hjem. Siden gubben fremdeles har noen dager igjen på jobb før han går på ferie, ble det opp til meg å få hentet minstemann. Jeg spurte min bror om de kunne ta fergen over fjorden slik at vi slapp å kjøre så langt, og da kunne vi møtes på fergekaien.

Heldigvis jobbet min mest erfarne i dag, og hun er ikke mørkeredd. Jeg føler meg veldig trygg når jeg har henne på jobb, så det var ingen sak med en litt spontan kjøretur. Det tar cirka en time å kjøre fra oss til fergekaien, og selv om jeg ikke ferdes den veien like ofte som før, så er den veien grodd fast i ryggmargen min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som frisk grep jeg hver mulighet jeg fikk til å dra på hytta, så hver gang jeg nå kjører den veien blir jeg påminnet om den tiden. Minnene våknet til liv igjen for hver sving vi tok, og selv om jeg har vært syk i snart elleve år, kjenner jeg det fremdeles godt. Jeg skulle gitt mye for å ferdes der inne med en frisk kropp, men jeg vet at det kapittelet er lukket for godt.

Jeg husker enda min siste tur på hytta som syk; det var da det gikk opp for meg at nå var det slutt. Jeg knakk helt sammen når vi skulle dra derfra, og hele veien hjem satt jeg oppløst i tårer. Fremdeles kjenner jeg på det hver gang jeg kjører den veien; hjertet mitt brister litt hver gang jeg får se bilder fra hytta jeg var så glad i.

Likevel er jeg så glad for at minstemann fikk disse dagene på hytten, og at han har fått egne sommerminner fra mitt barndomsparadis. Men det må jeg innrømme: det var veldig godt å få ham hjem igjen; så lenge borte fra oss har han ikke vært før. Det var en sliten gutt som kom gående ut av fergen, og det ble tydelig at han hadde vært i aktivitet fra morgen til kveld der inne. Så nå blir det noen rolige dager resten av uken, men neste uke starter gubben på ferie, og da må vi finne på noe…

PS : En stor takk til min bror og svigerinne som har tatt så godt vare på vår gutt… 

Tenk at Norge slo Brasil!! Jeg trodde jeg drømte under kampen i går; det føltes helt uvirkelig at Norge skulle dominere kampen så mye som de gjorde, siden det tross alt var Brasil som var motstander. Jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve dette, for dette VM kommer jeg til å huske for alltid.

Jeg må si at jeg savnet minstemann i går, for han har vært bortreist siden fredag. Min eldste bror sendte meg en melding på torsdag i forrige uke; de var på hytta i Gulen, og da inviterte de minstemann til å komme og være med dem noen dager. Minstemann ble jublende glad da han fikk invitasjonen, og han har hatt det som plommen i egget der inne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han har opplevd så mye på disse dagene at han knapt har rukket å trekke pusten mellom slagene. Han har fått oppleve alt det jeg fikk oppleve i min barndom; det er ikke uten grunn at jeg kaller den plassen for mitt barndomsparadis. Det var min største sorg etter at jeg ble syk, at jeg ikke kom meg på hytta lenger.

Jeg tror ikke han savner oss, og jeg tviler på at han vil hjem med det første. Jeg er så glad for at min bror og svigerinne har gitt ham alle disse opplevelsene, for han har kjedet seg litt hjemme i det siste. Alle kompisene er bortreiste, og da er det ikke mye å finne på. Men på hytta står opplevelsene i kø, så der er det ikke rom for å kjede seg.

Så nå er det bare gubben og meg her hjemme, og det merker vi godt. Det ble sent for minstemann i går; han måtte jo selvfølgelig se kampen. Han ringte oss halv ett i natt, og da var han helt i hundre. Likevel måtte han opp tidlig i dag, for i dag skulle de trekke garn. Det ble storfangst av makrell – hundre stykker dro de inn.

Det er så godt å vite at han koser seg, og han har mye å fortelle hver gang han ringer hjem. Siden vi har vært alene denne helgen, fant vi ut at vi skulle ta med mine foreldre ut for å spise i går. Min eldste sønn ville også bli med, og da var gubben snar med å utpeke min sønn som sjåfør.

Vi bestemte oss for å ta turen ut til Kilstraumen brygge, en times kjøretur fra der vi bor. Der har de buffé hver søndag, og det er verdt kjøreturen. Selv klarer jeg ikke spise når jeg sitter i rullestolen; jeg orker heller ikke alle blikkene på meg. Men resten av gjengen fikk nyte godt av buffetutvalget, og siden været var bra, valgte vi å sitte ute.

Jeg kjenner at jeg er sliten i dag; jeg var ikke i seng før ett i natt. Det tar på med VM, og nå skal vi møte England i kvartfinalen. Men for øyeblikket klarer jeg ikke tenke på den kampen; jeg lever enda på en sky etter gårsdagens kamp. Tenk at vi igjen klarte å slå Brasil, og Nyland burde få medalje etter VM. For en keeper, for et lag – jeg elsker dette laget…

Gårsdagen ble av det rolige slaget, for i går kom regnet tilbake. Dette har virkelig vært en dårlig vår og sommer så langt; jeg kan telle på en halv hånd hvor mange soldager vi har hatt. Jeg er så værsyk at jeg holder på å gå fra vettet. Jeg fikk en liten time med sol på onsdags ettermiddag, men i går sto jeg opp til regn igjen.

Min nest eldste sønn kom for å være med meg og minstemann i går, for gubben skulle igjen grave på tomten til min sønn etter jobb. Jeg skal innrømme at jeg er ganske lei den gravemaskinen, og jeg har truet mang en gang med å legge både gubben og gravemaskinen ut for salg.

Etter middag i går foreslo jeg at vi kunne se en film, for med regnvær ute er det ikke så mye å finne på. Minstemann har blitt så stor nå at utvalget av filmer også har blitt større. Men midt i filmen i går skjedde det noe som fikk oss alle til å bråvåkne, og igjen gikk tankene mine til gubben.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For midt i filmen begynte hele huset her å riste, og det var da jeg sa høyt: «Nå kommer gubben». Jeg er nemlig så vant med at det braker når gubben kommer hjem, for han er ikke akkurat stille av seg. Jeg har mang en gang beskrevet gubbens fakter som om det var et jordskjelv på gang, så det er kanskje ikke så rart at gubben fikk skylden denne gangen også.

Men denne gangen var det faktisk et jordskjelv! Og det merket vi godt! Hele huset ristet her, så mye at alle kjente det. Så selv om jeg liker å skylde på gubben, kan jeg ikke skylde på ham denne gangen – men det skulle ikke ha forundret meg om han hadde gravd så mye at det slo ut på Richters skala…

God helg alle sammen 😊

I går kom endelig lysglimtet jeg har ventet på, og det ble et stort lysglimt! Norge skulle spille mot Elfenbenskysten, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg satt og holdt pusten mange timer før kampen begynte; så nervøs har jeg ikke vært på lenge. Men der jeg var nervøs, hadde gubben det ti ganger verre, og han sier at han ikke er fotballinteressert?

Den som løp på do i hele går var gubben; han var så nervøs at det slo seg i magen. Det ble ren komikk her i går kveld, mens jeg knep øynene igjen hver gang Elfenbenskysten hadde ballen – løp gubben på do. Gubben satt på do når Nusa scoret, og jeg begynte å hylgrine når jeg så målet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Minstemann ropte så høyt at ekkoet ga gjenklang over hele nabolaget, og gubben som satt på do, gaulte spørrende om hvem som hadde scoret. Galskapen var til å ta og føle på her i huset i går kveld, og det er nettopp derfor jeg elsker fotball! Det ble en nervepirrende kamp; takk og lov for at vi hadde Nyland i mål!

Haaland og Sørloth virket ikke påskrudd i går. Jeg håper virkelig de våkner til i god tid før Brasil-kampen. Men all ære til gutta som klarte å holde unna; lettelsen var enorm når dommeren endelig blåste av kampen. Nå håper jeg guttene klarer å senke skuldrene litt og tør å leke seg litt mot Brasil. Klarer de det, så har vi faktisk en sjanse, men da må de være samlet i presspillet.

Over til noe helt annet, for her på Breistein skjer det merkelige ting. For en stund siden oppdaget jeg at potten til prestekragene mine var blitt ødelagt, så jeg fant ut at her måtte jeg be assistentene flytte dem over til en annen potte. Som sagt så gjort, og like etter begynte de velvillige å spire.

Men her om dagen fikk jeg meg en overraskelse når jeg kom ut; for i tillegg til prestekrageknopper så var det kommet fullt av stemor i potten. Jeg skjønte ingenting der jeg satt i rullestolen. Den eneste forklaringen må være at det har vært noe i jorden jeg har kjøpt, så får vi bare håpe at prestekragene mine også klarer å kjempe om plassen.

Rådyrene er her hver dag nå, og i går fikk jeg et nydelig syn. En liten kalv dukket opp på enga her, og den kan ikke ha vært mange dager gammel. Den gikk tett ved sin mor, men etter en stund følte den seg trygg nok til å vandre rundt på egenhånd. Det var så fint å se på dem; jeg er så glad for at vi bor så landlig til.

Så lenge de holder seg unna tomten vår, får de gå i fred, men nåde dem om de våger seg inn i hagen vår. Men fine er de, det må jeg innrømme at jeg synes. Nå gleder jeg meg til søndag, for da skal Norge møte Brasil! Både Tyskland og Nederland har røket ut mot mindre motstandslag, så jeg vet at mirakler kan skje. Heia Norge!

Igjen ble jeg grepet av håpløsheten, og igjen gikk jeg til sengs oppløst i tårer. Noen ganger blir det bare for mye; uansett hvor mye jeg prøver, ender jeg opp med å tape hver gang. Jeg prøver så hardt å leve til tross for denne ubarmhjertige sykdommen, men noen ganger blir det for tøft.

Jeg er omringet av høylytte stemmer – sterke stemmer som sjelden tar seg tid til å lytte. Med min svake stemme prøver jeg å få dem til å forstå, men mine ord lar seg lett overdøve. Gjemt bort i et ugjenkjennelig skall er det ikke lett for andre å se mitt virkelige jeg; alt enkelte ser, er en person som trenger hjelp til alt.

Uansett hvor dårlig dag jeg har, presser jeg frem et smil. Uansett hvor store smerter jeg har, kjemper jeg meg opp til en ny dag. Jeg gjør det fordi jeg ikke vet hvor lang tid jeg har igjen; jeg gjør det fordi jeg vet at jeg ikke er garantert noen morgendag. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at døden kom, for det ville vært en befrielse i forhold til de smertene jeg lever med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv om lungekapasiteten har holdt seg stabil i mange år nå, merker jeg sykdommen godt på kroppen. De to siste årene har smertene bare økt i styrke – så mye at jeg knapt har krefter til å stå opp om morgenen. Det koster mye krefter, mer enn jeg tror noen klarer å forstå. Livet er ikke så enkelt lenger, og hver dag skulle jeg ønske jeg fikk slippe.

Likevel prøver jeg å kjempe – kjempe for livet selv om det koster. For jeg vet at livet byr på lysglimt; små lysglimt som gjør livet verdt å leve. De kommer kanskje sjeldnere enn før, men jeg vet at de er der. Det er derfor jeg fortsatt kjemper, for jeg lever med håpet om at hver dag skal by på et lite lysglimt for meg og mine…

Endelig har dagen kommet! I kveld skal de norske gutta virkelig få testet formen mot Frankrike. Uavhengig av om Norge taper eller vinner, så blir det ingen lett vei videre, for i VM kan alt skje. Det har vært mange overraskelser så langt i VM, og i går fikk vi enda en overraskelse.

Ecuador skulle opp mot Tyskland i går, og for en kamp det ble! Tyskland fikk mål ganske raskt etter avspark, men spør du meg, skulle det målet aldri ha blitt stående. For når ble det tillatt å sparke en motspiller i hodet? Er det ikke derfor vi har VAR? Heldigvis klarte Ecuador å snu kampen og til slutt vinne velfortjent over Tyskland.

I går hadde jeg slett ikke lyst til å legge meg, spesielt ikke før kampen mellom Ecuador og Tyskland var over. Igjen forbannet jeg tre små bokstaver; jeg skulle gitt mye for å kunne legge meg selv når jeg følte for det. Jeg freste som en villkatt når gubben skulle legge meg, vel vitende om at jeg ikke hadde noe valg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men over til noe helt annet, for nå har agurkpantene mine virkelig fått fart på seg. For første gang kan jeg se antydninger til små miniagurker, så nå krysser jeg fingrene for at agurkene vokser seg store og fine. Melonplantene mine har også vokst seg store, så jeg håper at det kommer noen meloner også.

Minstemann har nå sommerferie, og det merkes godt. For når han var mindre ville han alltid være med sin far på jobb, men nå vil han bare være hjemme med meg. Så nå har jeg selskap hele dagen lang, og i dag har vi varmet opp til Norges kamp med å se Sveriges kamp mot Japan i reprise.

Med det norske skjerfet rundt halsen er vi klare for kveldens oppgjør; måtte bare de norske gutta gi franskmennene en real fight. Uansett hvordan kveldens oppgjør går, så er vi videre, men det hadde vært kult om vi klarte å jekke Frankrike ned et hakk. Selv er jeg bare glad for at kampen blir sendt på et norsk-vennlig tidspunkt, for da får minstemann også se kampen …

Nå er det andre gang jeg har vært våken på natten for å se Norge spille, og begge gangene har gitt meg en fantastisk opplevelse. Jeg føler meg utrolig heldig som nok en gang får oppleve fotball-VM, for alle som kjenner meg vet at jeg er fotballgal. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har sett alle kampene som har blitt spilt så langt i VM, og det har vært en ren fornøyelse.

Kampen som har gitt mest inntrykk var Spania mot Kapp Verde; takket være et godt forsvar og en keeper klarte de å holde Spania unna målet. Jeg elsker slike kamper, når David klarer å stå opp mot Goliat. Det har vært mange slike kamper så langt i VM, og det viser bare at selv de minste landene kan overraske.

Jeg sovnet fort i går kveld, og egentlig hadde jeg bestemt meg for å se kampen i reprise når jeg sto opp i dag. Men så var det som om kroppen bestemte for meg, for jeg våknet plutselig kvart på to i natt. Siden jeg våknet i tide kunne jeg like så godt se kampen, og den som kunne vært flue på veggen på soverommet mitt i natt, hadde fått seg en komisk opplevelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For der lå jeg med maske på meg og ropte for meg selv hver gang Norge fikk en sjanse. Respiratoren min fikk virkelig kjørt seg i natt; det luktet svidd der en stund. Min favorittspiller er Ødegaard, og det var en fryd å se hvor godt han og resten av gutta spilte. Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk før kampen, spesielt etter at jeg så hvor gode Senegal var mot Frankrike.

På fredag er det vi som skal spille mot Frankrike, og etter å ha sett kampen i natt har jeg mer tro på at vi kan gi Frankrike en real fight. Ute regner det som aldri før, men akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. For jeg koser meg gløgg i hjel med fotball dagen lang, så kan sola heller komme frem når fotball-VM er over…

Jeg kjenner det i kroppen at det ble sent i går; vi kom ikke hjem før etter elleve i går kveld. Det ble nemlig en tidlig start på dagen i går, for i går skulle vi ut på tur. Min eldste bror flyttet til Bømlo for et halvt år siden, og for en stund siden fikk vi en invitasjon om å komme og besøke dem.

Mine foreldre ville også bli med, så det ble vårt første stopp i går. Ulempen med at jeg nå sitter bak i bilen, er at jeg må ut for at min far skal komme seg inn. Vår firbeinte venn måtte jo også være med på tur, så når vi kom opp til mine foreldre, måtte både jeg og hundeburet ut.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Heldigvis er gubben godt vant, og siden minstemann var flink til å hjelpe til, gikk ting raskt unna. Med alle på plass var det bare å sette kursen mot fergen, og etter førti minutter havnet vi midt oppi en endeløs fergekø. Hahjem-Sandvikvåg er beryktet for fergekø, men til gjengjeld har de ferger som svelger unna mange biler. Vi slapp heldigvis å stå over en ferge, og med en fergetur på førtifem minutter hadde det vært kjedelig å stå igjen på fergekaien.

Jeg var mye på Bømlo som ung, for jeg hadde venner som bodde der. Men det er så mange år siden jeg var der sist, og jeg hadde helt glemt hvor nydelig det er på Bømlo. Min svigerinne sto utenfor huset når vi kom, så vi fikk en hyggelig velkomst. Huset deres lå nydelig til med utsikt over havet; jeg ble bergtatt over beliggenheten med en gang jeg kom ut.

Etter en omvisning ute på tomten gikk vi inn, og der ble minstemann satt i arbeid på kjøkkenet. Som alltid var servicen upåklagelig hos min bror og svigerinne; vi kom til dekket bord med både lasagne og pizza på menyen. Etter at vi hadde spist, gikk vi oss en tur ned til sjøkanten, og der havnet gubben tilbake i barndommen.

Far og sønn gikk rundt i fjæra for å lete etter flate steiner, for nå skulle det kastes stein. Det er lenge siden jeg har sett gubben så ivrig; han løp rundt i fjæra som en guttunge på julekvelden. Det var heldigvis bedre vær på Bømlo enn i Bergen, men særlig varmt var det ikke. Jeg satt med to tepper på meg og enda frøs jeg – man skulle ikke tro at det var sommer.

Hele dagen gikk med i går; tiden flyr fort i godt selskap, og plutselig hadde klokka blitt halv ni på kvelden. Det skulle vise seg at det var slutt på flaksen når vi startet hjemover igjen, for når vi nærmet oss fergekaien så vi at fergen dro, og denne gangen uten oss. Derfor ble det sent i går, men det var en liten pris å betale for en ellers så fin tur. Så i dag må jeg sende en stor takk til min bror og svigerinne på Bømlo – takk for at dere ga oss en fin dag…

I dag var det bare å komme seg opp av sengen, for i dag hadde vi ingen tid å miste. Det var nemlig tid for kontroll på sykehuset, og denne gangen var det assistentene som skulle bli med meg. Jeg ba gubben finne frem alt jeg skulle ha med meg i går kveld, likevel var det en ting jeg glemte.

Jeg har vært med i et studie siden 2020, og der har jeg fått forsøksmedisin. Hver gang jeg skal på kontroll må jeg ta med all forsøksmedisinen; da skal alt telles opp og dobbeltsjekkes at jeg har fått forsøksmedisin hver dag. Men i dag manglet vi en boks med forsøksmedisin – assistentene endevendte skapet den egentlig skulle ligge i uten hell.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden det er hjemmesykepleien som har ansvaret for alle medisinene mine, ba jeg en av assistentene ringe dem. Tidligere i dag var det en av de nyeste sykepleierne fra hjemmesykepleien som var hos meg, og hun er ikke vant til alle prosedyrene før jeg skal på kontroll. Det viste seg at hun hadde tatt med seg den ene boksen som var halvfull av medisiner; heldigvis rakk hun å komme tilbake med boksen rett før vi skulle dra.

Jeg var merkelig nok helt rolig i dag. Normalt sett pleier jeg å være veldig stresset før kontroll, men ikke i dag. Som alltid var det blodprøver som sto som første punkt på dagens plan, og som alltid skulle de komme fra anestesien med et ultralydapparat. Planen var at de skulle komme halv tolv, men med en gang jeg kom til sykehuset fikk jeg beskjed om at anestesien var forsinket.

I over en time satt jeg og ventet, og siden det ble så store forsinkelser måtte timen jeg hadde hos lungelegen forskyves. Heldigvis dukket anestesien opp til slutt, og denne gangen trengte de bare to forsøk for å få ut litt blod. Blodårene mine har blitt så tynne og skjøre de siste årene at uten ultralyd er det umulig å ta blodprøver av meg.

Siden selve blodprøvetakingen gikk raskt unna til tross for forsinkelsen, var jeg ikke altfor sen til timen hos lungelegen. En smilende lungelege tok i mot oss, og ved siden av lungelegen sto det en trofast sykepleier. Denne gangen tok jeg opp spørsmålet jeg hadde grublet på en stund: om jeg kunne få dø hjemme.

Lungelegen så på meg mens han smilte, og så sa han noe litt overraskende. “Jeg tviler på at du dør innenfor min levealder,” sa han med et smil rundt munnen, “for du har vært så utrolig stabil i så mange år nå,” fortsatte han. Jeg måtte le litt når han sa det, for det hørtes nesten uvirkelig ut.

Men det var når jeg skulle ta pusteprøver at vi virkelig ble overrasket – ja, selv lungelegen ble overrasket. For denne gangen blåste jeg til ny rekord, og det har ikke skjedd før. Jeg har følt meg så opplagt i dag, og det til tross for at det er døgnet Norge skulle spille sin første VM-kamp.

Så i dag kunne jeg dra lykkelig hjem fra sykehuset; tenk at jeg skulle få oppleve å blåse ny rekord elleve år etter at jeg fikk diagnosen. Nå kan sommerferien bare begynne, og det er ingen tvil om at jeg ser frem til å reise litt rundt denne sommeren. Det er bare noen dager siden jeg syntes livet var trasig og tøft, men nå smiler livet igjen…