Kategori: Blogg

Jeg var ikke akkurat blid i går når gubben dro meg tidlig opp i går, som en illsint villkatt lå jeg og freste i sengen. Natta hadde vært såpass dårlig, nese masken hadde lekket luft hele natta og dermed fikk jeg knapt nok smake søvn. Jeg hadde akkurat sovnet når gubben kom styrtende inn på rommet mitt, men som vanlig fikk jeg ikke noe valg!

Vi hadde nemlig en avtale med farmoren til min nest eldste sønn, for når faren til min sønn døde så arvet min sønn en tomt. Jeg som verge for min sønn har tatt vare på den tomten i alle år, men det er først nå at vi har begynt å gjøre noe med den. Planen er å bearbeide tomten så mye som mulig i år, slik at vi eventuelt kan bygge to eneboliger på den med tiden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tomten ligger i et litt dyrere strøk i Fana, og det merkes godt. Det største problemet har vi fått med naboene, at de kan ta seg til rette på min sønn sin tømt er tydeligvis helt greit, men gud forby at vi skal be om noe. Jeg husker hvor forbanna jeg var på den ene naboen når min sønn var liten, for han hadde laget et svært blomsterbed inne på min sønn sin tomt.

Frekk som han var blånektet han på at blomsterbedet var inne på tomten, enda jeg hadde kart som tydelig viste hvor grensene gikk. Det hele endte med at vi måtte gå til sak mot han, men selv om han tapte så nektet han å fjerne blomsterbedet! Nå nekter naboene og la oss koble på vannledningen, og hele veien har de prøvd å stikke kjepper i hjulet for å hindre oss fra å bygge.

Men nå har vi fått byggetillatelse, så nå er planen å borre etter vann på tomten. I går dro vi mannsterke opp for å rydde på tomten, sage ned trær og rydde kvist. I flere timer sto de på, og igjen kjente jeg det kriblet i fingrene etter å kunne bidra. Selv satt jeg i bilen og så på fotball på datamaskinen min, alt for å ta fokuset bort fra den lille bitre stemmen bakerst i bakhodet.

Etter fire og en halv time sa arbeidsfolket  seg endelig ferdig, men dagen var på langt nær ferdig for oss. Vi hadde nemlig lovet og besøke min far samme ettermiddag, så etter at vi hadde hentet min mor satte vi kursen mot Fantoft til min far. Vi ble alle overrasket når min far foreslo at vi kunne gå ut i fellesområde og sette oss, og igjen gikk min far hele veien.

Vi fikk en fin stund sammen, men det er alltid like trist å forlate han. Vi håper virkelig han får komme hjem før påske, for da er planen at vi alle skal reise på påsketur noen dager. Men det viktigste er at min far kommer seg igjen, slik at han får komme hjem til min mor. I dag er det 8 mars, så da gjenstår det bare å gratulere alle oss sterke kvinner med kvinnedagen, håper dere alle får en god søndag…

Nå har jeg hatt BPA siden 2017, og helt fra begynnelsen av så har jeg vært klar på en ting når det kommer til ansettelse av assistenter. Jeg har ikke hatt så mange krav, men de som jobber her må være stødig i norsk! Jeg har hatt så mange dårlige erfaringer på akkurat det området, og siden stemmen min er blitt så dårlig gjennom årenes løp så er jeg avhengig av å ha noen som faktisk forstår meg.

Man trenger nødvendigvis ikke forstå stemmen min, men de bør forstå hva jeg skriver. Jeg har pratet med flere ALS syke som har hatt de samme dårlige erfaringene som meg, søkere som knapt kan språket har blitt forsøkt rekruttert som BPA assistenter. Heldigvis er det vi som har BPA ordningen som bestemmer hvem som skal jobbe for oss, dessverre er det ikke slik når det kommer til kommunen.

Jeg ser det i både hjemmesykepleien og på sykehjem, pleiere som knapt nok behersker språket skal ta vare på mennesker som er på sitt mest sårbare. Jeg har på nært hold sett frustrasjonen som oppstår når mennesker med pleiebehov ikke blir forstått, og det er vondt å se på. Språk har så mye og si når man jobber i helsevesenet, det er så viktig at man blir forstått når man ligger der og trenger hjelp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derfor syns jeg det er skremmende at kommunen ansetter personer som knapt nok snakker norsk, og det bare fordi de vil få egen kabal til å gå opp. Det virker som om alt enkelte kommuner er opptatt av er egen økonomi, brukernes behov og ønsker kommer i andre rekke.

Det sitter tusenvis av ensomme eldre rundt om i dette landet, og mange av dem er avhengig av daglig hjelp for å kunne bo hjemme. For mange er hjemmehjelpen det eneste lyspunktet i løpet av en dag, og da gjør det vondt når den pleieren som kommer nesten ikke kan snakke norsk.

Selv setter jeg spørsmålstegn ved norsk opplæringen de som kommer til Norge får, ikke minst kravet til å bestå norskopplæringen. Jeg er sjeleglad for at kommunen ikke vant frem med saken sin når de prøvde å ta fra meg min BPA ordning for noen år siden, i over ett år kjempet jeg mot Bergen kommune.

Hadde kommunen vunnet frem så hadde jeg hatt ingenting jeg skulle si med tanke på hvem som skulle gå her, heldigvis ga statsforvalteren meg medhold på alle punkter. Jeg er helt avhengig av at jeg blir forstått, for jeg har en sykdom som ikke er til å spøke med. Livet er vanskelig nok og akseptere når man plutselig blir pleietrengende, så det minste man kan be om er å bli tatt vare på av noen som faktisk forstår oss…

Det siste døgnet har jeg observert noe på sosiale medier som har gått meg litt på nervene, syting som i mine øyne egentlig burde vært erstattet med takknemlighet. For når USA og Israel valgte å gå til angrep på Iran var det mange som fikk kansellert ferie planene sine, og det var det mange som ikke likte.

Jeg må innrømme at jeg ble litt sjokkert når jeg kom over flere innlegg fra personer der de regelrett klaget over at de ikke kom seg av gårde, og selv om jeg til en viss grad kan forstå frustrasjonen så mener jeg de heller burde prise seg lykkelig. Selv er jeg glad for at jeg ikke er en av dem som sitter strandet ned i et land mens bombene hagler, men det er nå bare min tankegang da.

Bekymringene burde heller vært rettet mot det som nå er en ny storkrig, og ikke mot egne ferie planer. Dubai er et av de landene som er et ferie paradis for mange, og nå er luftrommet stengt. Jeg må si at jeg syns det er skremmende det som skjer nå, vi ser igjen at stormaktene gjør akkurat som de selv vil.

Iran har alltid vært et beryktet land, spesielt når det kommer til terror og vold. Problemet er bare at ingen vet hva de er kapabel til når de blir truet, det har vi mange eksempler på om vi ser tilbake på historien. Hva som er målet for USA er ikke godt å si, men igjen har vi fått et eksempel på at Trump gjør akkurat som han selv vil!

På nittitallet jobbet min far i Saudi Arabia, og da fikk vi dro på besøk til han. Det var spesielt å ligge i bassenget og kikke opp på amerikanske jagerfly som for over for å vokte på Saddam Hussein, det kommer jeg aldri til å glemme. På den tiden var Saudi et dels lukket land, spesielt for turister.

Verden har blitt enda mer urolig de siste dagene, og det bør bekymre oss alle. Det siste man bør bry seg om er kansellerte ferieplaner, vi bør heller prise oss lykkelig over at vi bor i et fredelig land. Jeg håper vår neste generasjon aldri får oppleve krig på nært hold, ingen barn fortjener å vokse opp i et krigsherjede land…

Tårene trillet når jeg så premieren av Team Pølsa i går, og det var spesielt en deltaker som traff meg midt i hjertet. Benjamin bor nemlig ikke langt i fra mitt barndomsparadis, jeg har tilbrakt mye tid der inne både som ung og voksen. Så når jeg så at Benjamin fra Rutledal skulle være med kjente jeg det traff meg hardt, for jeg vet hvordan det på godt og vondt er å vokse opp på en liten plass.

Jeg lar meg stadig bli sjokkert over hvor stygge barn er mot hverandre, det er helt forferdelig å høre alt det stygge som kan komme ut av små barnemunner. Jeg vet selv hvor vondt det er som mor når ens eget barn blir mobbet, man føler seg så hjelpeløs. Jeg husker hvordan jeg troppet opp på skolen til mitt bare for å gi klar beskjed om at de nå måtte ta affære, dessverre var det lite som endret seg.

Vi som foreldre har et ansvar for å se til at barna våre prøver å være inkluderende, vise tålmodighet og nestekjærlighet overfor andre. Det er egenskaper jeg har prøvd å lære mine barn, og det er de viktigste egenskapene man kan lære fra seg. Hadde jeg vært en av foreldrene til barna som mobber Benjamin så hadde jeg fått vondt i magen, spesielt etter å ha sett første episode i går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke enkelt å være annerledes i dag, vårt rike mangfold er truet mer enn noen gang før. Derfor trenger vi slike serier som Team Pølsa, vi trenger slike personer som Øystein Pettersen for å vise at det er greit og være annerledes. Samfunnet vårt blir mer og mer overfladisk, spesielt når man tenker på hvor mange Influensere som kun fokuserer på et perfekt ytre.

Jeg er så glad for at jeg vokste opp i en tid der sosiale medier ikke eksisterte, jeg hadde mer enn nok med å takle utfordringene som kom med puberteten som det var. Det presset som unge vokser opp med i dag er umenneskelig, og jeg syns ikke det er det minste rart at så mange ungdommer ender opp med psykiske problemer.

Så all ære til Øystein Pettersen og Team Pølsa, jeg hyller motet til deltakerne som er med. Det krever enorm styrke og stå frem med sine utfordringer som de gjør, det er slettes ikke alle som klarer det. Jeg gleder meg allerede til neste episode, og jeg er glad for at det ble laget en ny sesong…

I dag er det 26 år siden min nest eldste sønn kom til verden, og han ble nærmest født med et stort smil rundt munnen. Som liten gutt kunne han lyse opp et helt rom bare ved hjelp av smilet sitt, og hjertevarmen hans var stor allerede da. Nysgjerrigheten hans var enorm, og det gikk ikke en dag uten at jeg fikk spørsmålet “hvorfor er det sånn mamma”.

Livet til min nest eldste sønn fikk en tøff start helt fra begynnelsen av, med navlestrengen to ganger rundt halsen hastet det med å få han ut. Det ble en svært tøff og traumatisk fødsel, og stillheten som oppsto rett etter fødselen sitter enda i meg. Jeg husker hvordan jeg helt utslitt lukket øynene og ba en stille bønn når legen i hu og hast begynte å gi en liten bylt surstoff, lettelsen var stor når jeg omsider hørte det første skriket.

To diagnoser skulle senere vise seg å prege livet hans, men aldri har det stoppet hans nysgjerrighet til livet. “Min lille diamant”, ja det var det jeg brukte å kalle ham. Han var den i søskenflokken som alltid søkte nærkontakt, og aller helst ville han bo på fanget mitt. Jeg husker den tiden som om det var i går, så det føles helt utrolig at det i dag er 26 år siden min nest eldste ble født.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er så stolt over deg gutten min, for jeg vet at livet ikke har vært så enkelt for deg. Du har en viljestyrke som er de sjeldne forunt, og selv om du står overfor flere utfordringer enn andre så gir du aldri opp. Du har et stort hjerte, og du bærer følelsene dine uten på kroppen.

Nå er det en stund siden du flyttet u, og du jobber hardt med å ta opp fag for å få en tilleggsutdanning til den du allerede har. I morgen skal vi samles for å feire deg, og det gleder jeg meg til. Vi har laget vårruller og stekt ris som er din favoritt mat, og selvsagt er gaver kjøpt inn. Gratulerer så mye med dagen vennen min, jeg er veldig glad i deg…

Jeg fikk mye fint til jul i fjor, men det er en gave som virkelig har skapt hodebry her i det siste. Min datter ga meg den perfekte julegaven i fjor, en lilla veske med deilige produkter fra Rituals. Den vesken inneholdt alt jeg trengte, dusjskum, bodylotion, håndkrem, duftpinner, og en duftspray til baderommet.

Det var sistnevnte vi tenkte vi skulle prøve denne uken, for det er ingen tvil om at en duftspray til toalettet/badet kommer godt med her i huset! Enkelte ganger skulle man tro at det var et fjøs man hadde kommet inn i, men når jeg tenker meg om så er det bare parfymelukt i et fjøs sammenlignet med vårt baderom noen ganger.

Det er spesielt når gubben har vært på do at jeg knapt nok våger meg inn der, for den lukta der kan få de døde til å stå opp igjen bare for og falle om stiv igjen like etterpå. Derfor ble jeg veldig glad når jeg oppdaget at det lå en duftspray til badet opp i veska jeg fikk i julegave, og når gubben gikk på do tidligere denne uken ba jeg han teste den.

I stuen satt jeg og ante fred og ingen fare, men hadde jeg visst hva som skulle skje ute på badet hadde jeg nok revurdert å sette frem den duftsprayen. Etter atten år sammen med gubben burde jeg egentlig visst bedre (jeg måtte faktisk telle hvor mange år vi hadde vært sammen), for er det en ting gubben er kjent for så er det og overdrive.

Jeg ropte “husk sprayen” til gubben når jeg hørte at han trakk i snoren, og like etter ble det helt stille inne på badet. Plutselig kom det noen lyder fra badet som fikk kroppshårene mine til å reise seg av skrekk, for der og da var jeg helt sikker på at gubben var i ferd med å stryke med!

“Går det bra” ropte jeg ut til gubben som fremdeles befant seg på badet, men alt jeg fikk til svar var noen gurglelyder. Like etter kom gubben krypende ut i stuen til meg, og det var da jeg skjønte at noe hadde gått alvorlig galt på badet. Der lå gubben som en strandet hval på gulvet og gispet etter luft, tårer og snørr rant ned fra et rødsprengt ansikt.

Hadde jeg ikke visst bedre så kunne man nesten tro at gubben hadde vært i et gasskammer, hadde gubben blitt dårlig av sin egen ræv lukt mon tro? Men så kjente jeg det, en sterk parfyme lukt kom plutselig sivende.

Det viste seg at gubben hadde tatt min oppfordring om å bruke duftsprayen, men igjen hadde han tatt litt vel av. Gubben hadde tatt sprayflasken og fyrt av rundt seg som et luftgevær på steroider, lite visste han at det holdt med et lite trykk! “Denne sprayen kan jo ta livet av Gammelerik” sa gubben når han omsider kom seg til hektene, så nå tror jeg det blir lenge til gubben tør å bruke en duftspray igjen…

I går dro vi igjen opp på sykehjemmet der min far fremdeles er på opptrening etter lårhalsbruddet han fikk tidligere i år, men i motsetning til tidligere besøk hadde jeg lagt en plan. Jeg visste utmerket godt at min far kom til å bli fly forbanna på meg, men akkurat det brydde jeg meg fint lite om.

Min far er nemlig nå der jeg en gang var når jeg fikk diagnosen, alt av hjelpemidler var bare noe dritt. Der er min far nå, og det er spesielt et hjelpemiddel som gjør min far fly forbanna. For en stund siden fikk min far en rullestol, men den er knapt nok blitt brukt. Jeg skjønner godt at min far hater tanken på å måtte bruke rullestol, samtidig kan rullestolen bidra til at han kan spare litt krefter.

Min far er en stabeis, men det er jaggu jeg også. Hvem som er mest sta av meg og min far er ikke godt å si, men ingen av oss gir oss på tørre møkka. Når vi kom frem til sykehjemmet i går gikk min mor og en liten gutt inn først, når jeg omsider kom meg ut av bilen fikk jeg en sjelden advarsel om hva som ventet meg.

Både jeg og gubben kvapp når vi hørte et høyt smell borte i gaten, og det var da gubben lurte på om det var far min som hadde funnet frem hagla. Lite ante vi hvilken komikk som ventet oss, men i dag er jeg glad for at jeg trumfet rullestolen i gjennom.

Minstemann fant raskt ut av rullestolen til min far, så han hoppet opp i rullestolen og begynte å kjøre rundt på sykehjemmet. Min mor hadde tydeligvis fortalt min far om datterens plan, og planen min var at vi skulle ta min far med ut i fellesområdet slik at vi kunne sitte der. Det er nemlig begrenset med plass på rommet til far, og siden rullestolen min tar så stor plass tenkte vi at det var bedre plass i fellesområdet.

Problemet var bare at fellesområdet lå helt i andre enden fra der min far har rom, og så langt hadde ikke min far gått under oppholdet. Det var der rullestolen kom inn i bildet, problemet var bare å få overtalt min far til å sette seg i rullestolen. Jeg skjønte at det kom til å bli en umulig oppgave når vi kom inn til min far, for der satt han fly forbanna når vi kom med rullestolen.

Ikke pokker om han skulle sette seg i rullestolen, ikke skulle han ut i fellesområdet heller. Det var da jeg satte foten ned, for jeg visste at min far hadde godt av litt avveksling. Så når min far nektet så nektet jeg også, jeg snudde rullestolen rett om og kjørte tilbake til fellesområdet. Der ble jeg sittende og vente, og det var når jeg satt der at jeg fikk en ide.

Min far er nemlig veldig glad i kaffe, og i fellesområdet sto det både kaffe og te som vi kunne forsyne oss av. Derfor sendte jeg minstemann inn igjen til min far og ba han si at det sto kaffe og ventet på min far, og det funket kan du tro! Vi ble helt sjokkert når min far plutselig kom gående, og jubelen sto i taket når han omsider kom frem til fellesområdet der jeg satt og ventet.

Igjen fikk vi et bevis på hvor mye litt forbannelse kan gjøre med viljestyrken, og det kunne vi takke en rullestol for. Etter noen timer på fellesområdet var det på tide å gå tilbake til rommet, og det var da min far virkelig fikk fart på seg. Han spratt opp fra stolen som en ungfole, og det førte til at min mor ble så forfjamset at hun måtte sette seg ned litt.

Jeg sa til min far i går at nå skulle vi ta med rullestolen hver gang vi kom på besøk, for det var helt tydelig at synet av den gjorde underverker. En ting er i hvert fall sikkert, gjør man min far forbanna nok så klarer han det utroligste, det fikk vi erfare i går…

En ny helg står for døren, og i dag følte jeg på en enorm sorg når jeg våknet. Det var nemlig karneval på skolen til en liten gutt i dag, og for første gang denne uken var det ikke noe problem å få en liten gutt til å stå opp. Faktisk så trengte vi ikke vekke han i dag, jeg skjønte ingenting når jeg fikk melding fra min gutt kvart over seks i dag tidlig.

Vår gutt og en kamerat i klassen hadde avtalt at de skulle gå som soldater, ja altså som buekorps soldater. Helt siden en liten gutt begynte i buekorps i fjor så har han vært frelst, så nå lever han og ånder for bataljonen. Der lå jeg i sengen og hørte hvordan en liten gutt strevde med uniformen, og jeg kjente hvordan hjertet mitt brast.

Jeg skulle ønske jeg kunne stå opp og hjelpe en liten gutt i dag tidlig, men i stedet for ble jeg liggende i sengen og føle på min egen hjelpeløshet. Jeg kjente hvordan tårene presset på der jeg lå, men jeg visste at dersom jeg lot de få strømme fritt så ville jeg få problemer med pusten. Snørr og tårer går ikke særlig bra når man ligger med nesemake på, så igjen måtte jeg bite smerten i meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er på slike dager som i dag jeg virkelig føler på urettferdigheten over tre små bokstaver, og med ett ble jeg veldig nostalgisk. Hver kveld i ti år nå har jeg bedt en stille bønn til høyere makter om å få min friske kropp tilbake, og selv om jeg vet at min bønn drukner blant langt verre skjebner enn min så fortsetter jeg å leve i håpet.

Nå er det helg igjen, men for meg er det ingen forskjell på dagene lenger. Etter jeg ble syk går dagene over hverandre, noen ganger må jeg tenke over hvilken dag det er. Men neste uke skal en liten gutt være hjemme, for da er det nemlig vinterferie. Så da må vi prøve å finne på noe gøy, ellers blir det veldig lange dager for en liten gutt.

Denne uken har Åsane virkelig fått sin plass i nyhetsbildet, jeg våknet plutselig opp og følte at hele Åsane sto i brann. Først ble en voksen dame savnet, så fikk vi vite at det brant på Fysak som er et aktivitetstilbud for barn og unge her i Åsane, og brannen var mest sannsynlig påsatt. Til slutt var det en kar som boltret seg innendørs mens han skjøt mot politiet, snakk om ville tilstander!

Åsane har alltid vært litt beryktet, og de siste årene virker det som det har gått fra verre til vondt. Nå håper jeg på en rolig helg sammen med mine, og kjenner jeg gubben rett så håper han på det samme. OL går også mot slutten, og det er synd for min del. For jeg har virkelig kost meg med OL programmet i år, og jeg har fått med meg alle medaljene til Norge. Nå skal jeg nyte de siste dagene av OL, og jeg regner med at det blir flere medaljer til Norges utøvere…

I går var det igjen tid for ansvarsgruppemøte, og det er noe alle alvorlige syke burde hatt. Jeg har nemlig et ansvars team rundt meg, og teamet består av ulike fagpersoner som samarbeider for at jeg skal ha det best mulig. Det er jeg som bestemmer selv hvem som skal være en del av teamet mitt, og teamet mitt består av ergoterapeut, sosionom, fastlege og min primærkontakt i hjemmesykepleien.

Hver tredje måned kommer de hjem til meg for å diskutere eventuelle problemstillinger som jeg har skrevet ned i forkant før møtet, og det kan være alt fra hjelpemidler som jeg trenger til helseplager som jeg sliter med. Disse møtene har virkelig bidratt til at livet med ALS har blitt enklere å bære, bare tanken på at jeg har fagpersoner jeg vet jeg kan kontakte dersom jeg trenger noe bidrar til at jeg blir tryggere.

Det er i hovedsak ergoterapeuten og sosionomen min jeg har mest kontakt med, sosionomen hjelper meg med søknader, og ergoterapeuten tar seg av hjelpemidler. Men det at fastlegen også kommer på disse møtene gjør at jeg kan ta opp helse problemer hjemme fremfor å måtte ta turen ned på legekontoret, og det setter jeg ekstra pris på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var det som sagt møte igjen, og denne gangen hadde jeg et spesielt punkt på listen. Jeg var nemlig bare 36 år gammel når jeg fikk diagnosen ALS, så jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle leve så lenge at jeg trengte å stille det spørsmålet som jeg gjorde i går. Jeg har nemlig merket en forandring i kroppen den siste tiden, og jeg skjønte med en gang hva det var.

Så jeg måtte lufte det for fastlegen i går, og når fastlegen sa “du er i rute” fikk jeg bekreftet mine mistanker. Jeg har nemlig hatt mange hetetokter de siste månedene, og det er svært ulikt meg og være. Mens gubben sitter med ullgenser på sitter jeg og svetter, så jeg skjønte jo at her var det snakk om perimenopause/fasen før overgangsalderen.

Jeg har nemlig menstruasjonen enda, så jeg er ikke helt kommet i overgangsalderen enda. Dessverre kan jeg ikke få østrogen på grunn av min tidligere historikk med blodpropper, så nå har jeg fått enda en utfordring jeg bare må leve med. Men aldri hadde jeg satt for meg at jeg skulle få oppleve å komme i perimenopausen, så nå kan jeg krysse av det i boka også…

PS : Jeg sto opp til full vinter igjen i dag…

Hver dag kommer han inn til meg, står ved sengekanten min og stryker meg varsomt på kinn. Han har vært min faste klippe i ti år nå, for det var han som ble ved min side når så mange dro. Tre små bokstaver rammet hardt og brutalt, men det var når mørket ble altoppslukende at en mann trådte frem.

I går var det valentinsdagen, og det gikk ikke ubemerket hen. Sosiale medier var fylt opp av røde roser og store kjærlighetserklæringer, butikkene lokket med store reklame tilbud for den store kjærlighets dagen. Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre, for en dag kan ikke veie opp for den kjærligheten jeg er så heldig å motta hver dag.

Jeg har nemlig en mann som hver dag jobber dobbelt opp, for i tillegg til å jobbe 100% på sin faste jobb nøler han ikke med å ta seg av meg også når han kommer hjem. Hver kveld legger han meg, ikke fordi han må men fordi han vil. I ti år har han båret rundt på meg, og det sier han at han skal gjøre til det siste.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så jeg trenger verken roser eller diamanter for å bevise kjærligheten, for det viser min mann overfor meg hver eneste dag. Selv de dagene han ikke har overskudd gir han meg kjærlighet, i tillegg tar han seg av vår lille gutt. Hver eneste dag føler jeg på en takknemlighet så stor, en takknemlighet over at jeg har en mann som hver dag står ved min side.

Når alt annet svikter så står han der så støtt, og når jeg føler meg svak gir han meg styrke. Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var som ung, men nå ser jeg at jeg ikke hadde peiling. Kjærlighet er så mye mer enn roser og diamanter, det er ikke nødvendig med store ord for å bevise din kjærlighet. Det er de små handlingene i hverdagen som virkelig bør bety noe, og jeg er heldig som har en mann som gir meg ekte kjærlighet hver eneste dag…