Kategori: Blogg

Som alltid kom vi oss litt for sent i seng i går kveld; først når klokken hadde passert midnatt begynte gubben å klargjøre for å få meg i seng. Det siste jeg sa til gubben i går kveld var at han jaggu måtte komme seg opp i dag, for vi hadde en lang kjøretur foran oss. Heldigvis hadde vi nattevakt, så hun fikk oppgaven med å være vekkerklokke i dag.

Normalt sett pleier jeg å våkne av en velkjent buldring i trappa når vi skal reise, men i dag var det ingenting. Jeg våknet av en nesten lydløs rasling fra stuen, og det var et lite øyeblikk der jeg trodde vi hadde fått mus i hus. Plutselig hørte jeg to velkjente stemmer, og det var da jeg nesten ble bekymret!

For det viste seg at både far og sønn hadde stått opp uten at jeg hadde fått det med meg, og det har aldri skjedd før! Trøtt som en dupp lurte jeg på om det var meg eller gubben som hadde fått et illebefinnende, for dette var ikke normalt i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg ikke tid til å dvele ved den tanken, for like etter ble skyvedøren min åpnet med et smell.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En utålmodig gubbe kom stormende inn på soverommet mitt, og sekunder etter ble dynen revet av like fort som et plaster på et sår. Igjen kjente jeg hvordan brystvortene mine nærmest krøp inn under huden på meg, og like etter kunne jeg konstatere at de hadde forsvunnet helt. Selv var jeg denne gangen mer lettet enn noen gang, for gubben sine bråe bevegelser ble et synlig bevis på at alt var ved det normale.

Morgenstellet gikk unna med lynets hastighet, og jeg bråvåknet når jeg fikk en iskald vaskeklut klasket i trynet! Før jeg visste ordet av det satt jeg i rullestolen, og jeg er fremdeles litt fortumlet her jeg sitter. Men vi har i det minste kommet oss på landeveien, og som alltid har første etappe vært preget av finnmarksgloser.

Bobiler og andre campingturister har fått blodpumpa til gubben i gang; det hjalp heller ikke på at gradestokken nærmet seg 30-tallet jo lenger sørover vi kom. Bortsett fra det har kjøreturen gått knirkefritt for seg, og like før klokken 19 00 kom vi frem til Kristiansand dyrepark.

Akkurat som i fjor har vi innlosjert oss på hotellet som er tilknyttet dyreparken; det er det enkleste for oss. Her skal vi bo i tre netter, og vi regner med at vi får mange uforglemmelige øyeblikk mens vi er her. Været er upåklagelig for meg, men for gubben er det i varmeste laget. Følg gjerne med oss videre på reisen; jeg regner med det blir litt av hvert å blogge om…

PS : Bilturen fikk en nedtur når vi fikk høre at Olaf Tufte er død, våre tanker går til familien ❤

Det er ikke ofte jeg er hos frisøren; faktisk er det et år siden sist jeg var der. Jeg har alltid hatt tykt hår, og etter at jeg ble syk, har det vokst så innmari mye. Det siste året har håret mitt vokst ut av proporsjoner – så mye at assistentene har hatt store problemer med å børste det igjennom.

Så nå måtte jeg bare komme meg til frisøren. Problemet er bare at nakken min har blitt betydelig svakere de siste årene. Jeg klarer ikke holde hodet oppe selv lenger, og det er en utfordring når jeg skal til frisøren. For at frisøren min skal komme til, må nakkestøtten på rullestolen tas av, og siden jeg ikke klarer å holde hodet oppe selv, må gubben holde hodet mitt.

Det aller beste med å dra til frisøren er hårvasken, og min faste frisør kan virkelig vaske hår. Håret mitt hadde vokst så mye at frisøren min så seg nødt til å klippe av en del mens jeg satt ved vasken; jeg er helt sikker på at hadde jeg stått oppreist, ville håret vært ned til rumpen min. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde av lengden, men før frisørtimen hadde jeg bestemt meg for å klippe mye av håret.

Spesielt gubben var glad for den beslutningen, for nå er det han alene som må slite med håret mitt i ferien. En halv meter forsvant fort i hendene på min fantastiske frisør, i tillegg tynnet hun håret mitt kraftig ut. Etter at jeg ble syk, har jeg fått barndomskrøllene mine tilbake, og jo mer frisøren min klippet, jo mer krøllet håret mitt seg.

Så nå har jeg tatt sommerklippen, og i morgen bærer det ut på landeveien igjen. Da bærer det av gårde til Kristiansand dyrepark, noe minstemann gleder seg veldig til. Der skal han nemlig få møte Terje Formoe og Kaptein Sabeltann, noe som blir stort for en liten gutt.

Selv har jeg fått en nabo til å ta seg av blomster og planter mens vi er borte, og siden agurk- og melonplantene mine nå har vokst over evne, måtte jeg gjøre et impulsivt innkjøp. Et minidrivhus i plast ble løsningen, så nå har agurk- og melonplantene mine flyttet ut! Så får vi håpe det blir noen frukter etter hvert; plantene har i det siste blitt enorme.

Nå gleder vi oss bare til å dra på tur igjen og lage mange nye minner til minnebanken. Jeg skal selvfølgelig holde dere informert underveis, jeg regner med at vi får mange uforglemmelige øyeblikk. God sommer til dere alle, håper solen skinner på deres vei også hvor enn dere er…

Jeg kjente hvordan tårene presset på i går, men denne gangen av ren lykke. Min datter kom hjem tidligere i uken, og da ymtet hun frem et ønske om å dra på en dagstur til hytta. Siden min eldste bror har overtatt hytta, har de lagt ned en god del arbeidstimer der inne, og når vår sønn var hos dem i flere dager for en uke siden, var de i full gang med å lage en liten vei ned til hytta.

Det er mange år siden jeg har vært fysisk på det som var vår familiehytte, og jeg har kjent på savnet i alle disse årene. Problemet er bare at det er umulig å få rullestolen ned til hytta, og da blir det umulig for meg å være der over lengre tid. Hadde vi fått rullestolen ned, så kunne vi vært der over tid, for jeg er godt vant med å sove i rullestolen.

Men siden det er umulig, tar vi til takke med dagsturer, og jeg var ikke akkurat vondt å be når min datter sa at hun ønsket seg inn dit. Min bror og svigerinne tok oss som alltid i mot med stor gjestfrihet; det eneste de var litt skeptiske til, var hva jeg skulle sitte i. Men på det området har jeg opparbeidet meg litt erfaring, og en justerbar campingstol er mer enn godt nok for meg.

Siden min bror og svigerinne hadde opparbeidet veien største delen ned til hytta, ville selvfølgelig gubben teste den med rullestolen – selv må jeg innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten. Det er nemlig fryktelig bratte partier på deler av veien, og det er ikke akkurat behagelig å kjenne på at rullestolen tipper bakover.

Til og med min datter ble litt skeptisk på vei ned, for på det aller bratteste var det bare det ene bakhjulet som var nedi bakken. Selv kunne jeg ikke gjøre annet enn å lukke øynene og be en stille bønn til høyere makter, men det er ikke akkurat første gangen etter et halvt liv sammen med en finnmarking.

Vel nede var det bare sjarmøretappen igjen, men siden det var en lang, bratt trapp måtte jeg bæres. Igjen ble gubben overmodig, for han mente at han bare kunne hive meg over skulderen og bære meg ned alene! Men der satte jeg foten ned; jeg satt fremdeles med skyhøy puls etter nedstigningen med rullestolen, så nå fikk vi gå for en tryggere løsning.

Jeg hadde nemlig tvunget gubben til å ta med heisseilet inn på hytta, og det er glimrende å bruke når jeg må bæres. Jeg veier kanskje ikke så mye, men alt blir dobbelt så tungt når det er snakk om dødvekt. Tre personer måtte til for å få meg ned, men ned kom jeg takket være sterke hjelpere.

Vi fikk en nydelig dag på hytta i mitt hjerte, og jeg kjente tårene presse på når jeg kom ned og igjen kunne kikke ut på den samme fjorden som jeg har tilbrakt så mye tid på som både barn og voksen. Minstemann fikk igjen tilbringe tid sammen med søskenbarna, og jeg fikk besøk av min andre svigerinne og en barndomskamerat.

Perfekt vær fikk vi også, i hvert fall hvis du spør gubben. Det var for første gang denne uken overskyet, men temperaturen var god. Jeg som alltid fryser måtte ty til teppe, men når min bror begynte å fyre ute ble det fort varmt for meg også. Minstemann og søskenbarnet var tøffe nok til å hoppe i fjorden, og kvelden ble fullkommen når et par svaner kom glidende forbi.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk tilbringe noen timer på hytta igjen, og minnene kom flommende over meg der jeg satt og speidet utover det som en gang var mitt paradis på jord. I dag kjenner jeg både på takknemlighet og sorg, men det jeg er mest takknemlig for, er at jeg fikk noen gode timer sammen med noen av mine nære og kjære…

PS: Om jeg hadde puls på vei ned så var det ingenting i forhold til på vei opp, for igjen ble gubben overmodig og ga gass, og det endte med at rullestolen nesten havnet utenfor veien… 

Det har vært mye sukking og stønning fra gubben de siste dagene, for her har det vært sydentemperaturer denne uken. Plutselig kom varmen til Vestlandet, og når den først kom, så kom den skikkelig også. Jeg har ikke hatt tid til å tenke på bloggen; jeg har kun hatt én tanke i hodet denne uken.

For når det først er fint vær, må jeg bare ut, og denne uken har jeg sittet og slikket sol fra morgen til kveld. I motsetning til gubben så elsker jeg varme, og heldigvis tåler jeg det også. Så lenge jeg smører meg med solfaktor 50+, går det bra, men skulle jeg glemme det, blir jeg fort påminnet om det. For etter at jeg ble syk, ble jeg så himla plaget med soleksem at jeg må smøre meg hver dag.

Men i går fikk jeg klar beskjed fra gubben: «Nå kommer du inn før JEG blir dårlig.» Ja, du leste riktig – gubben ble dårlig av å se på at jeg solte meg. Det skal ikke være lett; nå må jeg tydeligvis gjemme meg hver gang jeg skal sole meg, ellers blir gubben dårlig. Men i går skjedde det noe som gjorde meg alvorlig bekymret for gubbens ve og vel – det var like før jeg ringte 113.

For plutselig begynte gubben å vrenge av seg klærne, og like etter kom han ut på verandaen med et ullteppe. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; hva i huleste var det nå gubben skulle? Gubben la ullteppet på betongen midt i solen, og like etter la han seg selv ned for å sole seg.

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne der jeg satt, og det var et øyeblikk der hvor jeg trodde at det var jeg som hadde fått solstikk! Men uansett hvor mange ganger jeg blinket med øynene, så lå han der fortsatt, og det var da jeg innså at varmen hadde gått til hodet på gubben.

Jeg har vært sammen med gubben i et halvt liv, og aldri har han lagt seg frivillig ned for å sole seg. Den kritthvite huden på gubben ble et synlig bevis – et synlig bevis på at huden til gubben ikke hadde vært mye utsatt for solstråler. Minstemann var snar med å forevige øyeblikket med mobilen sin, men ifølge gubben egnet ikke det bildet seg for sarte øyne.

Etter ti minutter liggende i solsteken måtte jeg jage gubben i skyggen; enten det eller så måtte jeg ringe etter hjelp. Så nå tør jeg knapt lukke øynene når jeg soler meg, for jeg må vokte over gubben. Takk og lov for at vi bor såpass landlig til, og at nærmeste naboer er på ferie. Hadde de vært hjemme i går, så hadde de fått seg et syn – for med gubben som nabo må man være forberedt på det meste…

Endelig kom sommeren til Bergen! Jeg har ventet så lenge på en skikkelig solskinnsdag, og i dag kom den endelig. Gubben startet ferien sin i dag, og da han så været var han bare glad for at han ikke var på jobb. Han skulle egentlig hatt sin siste arbeidsdag i dag, men på grunn av sykdom i staben måtte han starte ferien en dag tidligere.

Men som sagt var han bare glad til, for det er en kjent sak at gubben ikke liker varme. Han sluttet å fungere hver gang termometeret viser mer enn tjue grader, så for ham er slike dager tortur. Jeg derimot elsker varme, og så fort jeg hadde fått i meg sondematen, var jeg snar med å komme meg ut.

Det var så deilig å kjøre lettkledd ut verandadøren, og for første gang denne sommeren skinte solen fra en skyfri himmel. Jeg er sikker på at det var godt over tretti grader i solveggen; heldigvis kunne jeg flytte meg til verandaen der det var litt vind. Der er vi heldige: når det blir skygge på verandaen, kan vi bare flytte oss til den andre siden av huset.

Jeg har vært så værsyk i det siste at denne soldagen kom i grevens tid. Nå er det meldt sol hele neste uke, så nå kan jeg se frem til mange timer i solveggen. Men det jeg er mest glad for, er at gubben nå har ferie, for da kan vi ta livet som det kommer. Utenom turen til Kristiansand har vi ingen store planer, men noen småturer hit og dit blir det.

Datteren min skulle egentlig komme hit neste uke, men flybillettene var så fryktelig dyre at hun måtte gi seg. Hun har valgt å jobbe mesteparten av ferien; den eneste uken hun ikke hadde fått vakter, var neste uke. Både jeg og datteren min ble lei oss, men av oss to var det jeg som ble mest lei meg.

Det var da gubben slo på stortromma, for selvfølgelig skulle mor i huset få datteren sin hjem! Så nå kommer hun hjem neste uke likevel, og det er jeg veldig glad for at hun gjør. Det er ikke så ofte jeg ser henne; sånn går det når man flytter til Bodø for å studere. Men det viktigste er at hun trives, da får vi heller prøve å gripe de få friperiodene hun har til å få henne hjem…

I går fikk jeg melding fra min bror; minstemann hadde fått hjemlengsel og ville nå komme hjem. Siden gubben fremdeles har noen dager igjen på jobb før han går på ferie, ble det opp til meg å få hentet minstemann. Jeg spurte min bror om de kunne ta fergen over fjorden slik at vi slapp å kjøre så langt, og da kunne vi møtes på fergekaien.

Heldigvis jobbet min mest erfarne i dag, og hun er ikke mørkeredd. Jeg føler meg veldig trygg når jeg har henne på jobb, så det var ingen sak med en litt spontan kjøretur. Det tar cirka en time å kjøre fra oss til fergekaien, og selv om jeg ikke ferdes den veien like ofte som før, så er den veien grodd fast i ryggmargen min.

Som frisk grep jeg hver mulighet jeg fikk til å dra på hytta, så hver gang jeg nå kjører den veien blir jeg påminnet om den tiden. Minnene våknet til liv igjen for hver sving vi tok, og selv om jeg har vært syk i snart elleve år, kjenner jeg det fremdeles godt. Jeg skulle gitt mye for å ferdes der inne med en frisk kropp, men jeg vet at det kapittelet er lukket for godt.

Jeg husker enda min siste tur på hytta som syk; det var da det gikk opp for meg at nå var det slutt. Jeg knakk helt sammen når vi skulle dra derfra, og hele veien hjem satt jeg oppløst i tårer. Fremdeles kjenner jeg på det hver gang jeg kjører den veien; hjertet mitt brister litt hver gang jeg får se bilder fra hytta jeg var så glad i.

Likevel er jeg så glad for at minstemann fikk disse dagene på hytten, og at han har fått egne sommerminner fra mitt barndomsparadis. Men det må jeg innrømme: det var veldig godt å få ham hjem igjen; så lenge borte fra oss har han ikke vært før. Det var en sliten gutt som kom gående ut av fergen, og det ble tydelig at han hadde vært i aktivitet fra morgen til kveld der inne. Så nå blir det noen rolige dager resten av uken, men neste uke starter gubben på ferie, og da må vi finne på noe…

PS : En stor takk til min bror og svigerinne som har tatt så godt vare på vår gutt… 

Tenk at Norge slo Brasil!! Jeg trodde jeg drømte under kampen i går; det føltes helt uvirkelig at Norge skulle dominere kampen så mye som de gjorde, siden det tross alt var Brasil som var motstander. Jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve dette, for dette VM kommer jeg til å huske for alltid.

Jeg må si at jeg savnet minstemann i går, for han har vært bortreist siden fredag. Min eldste bror sendte meg en melding på torsdag i forrige uke; de var på hytta i Gulen, og da inviterte de minstemann til å komme og være med dem noen dager. Minstemann ble jublende glad da han fikk invitasjonen, og han har hatt det som plommen i egget der inne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han har opplevd så mye på disse dagene at han knapt har rukket å trekke pusten mellom slagene. Han har fått oppleve alt det jeg fikk oppleve i min barndom; det er ikke uten grunn at jeg kaller den plassen for mitt barndomsparadis. Det var min største sorg etter at jeg ble syk, at jeg ikke kom meg på hytta lenger.

Jeg tror ikke han savner oss, og jeg tviler på at han vil hjem med det første. Jeg er så glad for at min bror og svigerinne har gitt ham alle disse opplevelsene, for han har kjedet seg litt hjemme i det siste. Alle kompisene er bortreiste, og da er det ikke mye å finne på. Men på hytta står opplevelsene i kø, så der er det ikke rom for å kjede seg.

Så nå er det bare gubben og meg her hjemme, og det merker vi godt. Det ble sent for minstemann i går; han måtte jo selvfølgelig se kampen. Han ringte oss halv ett i natt, og da var han helt i hundre. Likevel måtte han opp tidlig i dag, for i dag skulle de trekke garn. Det ble storfangst av makrell – hundre stykker dro de inn.

Det er så godt å vite at han koser seg, og han har mye å fortelle hver gang han ringer hjem. Siden vi har vært alene denne helgen, fant vi ut at vi skulle ta med mine foreldre ut for å spise i går. Min eldste sønn ville også bli med, og da var gubben snar med å utpeke min sønn som sjåfør.

Vi bestemte oss for å ta turen ut til Kilstraumen brygge, en times kjøretur fra der vi bor. Der har de buffé hver søndag, og det er verdt kjøreturen. Selv klarer jeg ikke spise når jeg sitter i rullestolen; jeg orker heller ikke alle blikkene på meg. Men resten av gjengen fikk nyte godt av buffetutvalget, og siden været var bra, valgte vi å sitte ute.

Jeg kjenner at jeg er sliten i dag; jeg var ikke i seng før ett i natt. Det tar på med VM, og nå skal vi møte England i kvartfinalen. Men for øyeblikket klarer jeg ikke tenke på den kampen; jeg lever enda på en sky etter gårsdagens kamp. Tenk at vi igjen klarte å slå Brasil, og Nyland burde få medalje etter VM. For en keeper, for et lag – jeg elsker dette laget…

Gårsdagen ble av det rolige slaget, for i går kom regnet tilbake. Dette har virkelig vært en dårlig vår og sommer så langt; jeg kan telle på en halv hånd hvor mange soldager vi har hatt. Jeg er så værsyk at jeg holder på å gå fra vettet. Jeg fikk en liten time med sol på onsdags ettermiddag, men i går sto jeg opp til regn igjen.

Min nest eldste sønn kom for å være med meg og minstemann i går, for gubben skulle igjen grave på tomten til min sønn etter jobb. Jeg skal innrømme at jeg er ganske lei den gravemaskinen, og jeg har truet mang en gang med å legge både gubben og gravemaskinen ut for salg.

Etter middag i går foreslo jeg at vi kunne se en film, for med regnvær ute er det ikke så mye å finne på. Minstemann har blitt så stor nå at utvalget av filmer også har blitt større. Men midt i filmen i går skjedde det noe som fikk oss alle til å bråvåkne, og igjen gikk tankene mine til gubben.

For midt i filmen begynte hele huset her å riste, og det var da jeg sa høyt: «Nå kommer gubben». Jeg er nemlig så vant med at det braker når gubben kommer hjem, for han er ikke akkurat stille av seg. Jeg har mang en gang beskrevet gubbens fakter som om det var et jordskjelv på gang, så det er kanskje ikke så rart at gubben fikk skylden denne gangen også.

Men denne gangen var det faktisk et jordskjelv! Og det merket vi godt! Hele huset ristet her, så mye at alle kjente det. Så selv om jeg liker å skylde på gubben, kan jeg ikke skylde på ham denne gangen – men det skulle ikke ha forundret meg om han hadde gravd så mye at det slo ut på Richters skala…

God helg alle sammen 😊

I går kom endelig lysglimtet jeg har ventet på, og det ble et stort lysglimt! Norge skulle spille mot Elfenbenskysten, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg satt og holdt pusten mange timer før kampen begynte; så nervøs har jeg ikke vært på lenge. Men der jeg var nervøs, hadde gubben det ti ganger verre, og han sier at han ikke er fotballinteressert?

Den som løp på do i hele går var gubben; han var så nervøs at det slo seg i magen. Det ble ren komikk her i går kveld, mens jeg knep øynene igjen hver gang Elfenbenskysten hadde ballen – løp gubben på do. Gubben satt på do når Nusa scoret, og jeg begynte å hylgrine når jeg så målet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Minstemann ropte så høyt at ekkoet ga gjenklang over hele nabolaget, og gubben som satt på do, gaulte spørrende om hvem som hadde scoret. Galskapen var til å ta og føle på her i huset i går kveld, og det er nettopp derfor jeg elsker fotball! Det ble en nervepirrende kamp; takk og lov for at vi hadde Nyland i mål!

Haaland og Sørloth virket ikke påskrudd i går. Jeg håper virkelig de våkner til i god tid før Brasil-kampen. Men all ære til gutta som klarte å holde unna; lettelsen var enorm når dommeren endelig blåste av kampen. Nå håper jeg guttene klarer å senke skuldrene litt og tør å leke seg litt mot Brasil. Klarer de det, så har vi faktisk en sjanse, men da må de være samlet i presspillet.

Over til noe helt annet, for her på Breistein skjer det merkelige ting. For en stund siden oppdaget jeg at potten til prestekragene mine var blitt ødelagt, så jeg fant ut at her måtte jeg be assistentene flytte dem over til en annen potte. Som sagt så gjort, og like etter begynte de velvillige å spire.

Men her om dagen fikk jeg meg en overraskelse når jeg kom ut; for i tillegg til prestekrageknopper så var det kommet fullt av stemor i potten. Jeg skjønte ingenting der jeg satt i rullestolen. Den eneste forklaringen må være at det har vært noe i jorden jeg har kjøpt, så får vi bare håpe at prestekragene mine også klarer å kjempe om plassen.

Rådyrene er her hver dag nå, og i går fikk jeg et nydelig syn. En liten kalv dukket opp på enga her, og den kan ikke ha vært mange dager gammel. Den gikk tett ved sin mor, men etter en stund følte den seg trygg nok til å vandre rundt på egenhånd. Det var så fint å se på dem; jeg er så glad for at vi bor så landlig til.

Så lenge de holder seg unna tomten vår, får de gå i fred, men nåde dem om de våger seg inn i hagen vår. Men fine er de, det må jeg innrømme at jeg synes. Nå gleder jeg meg til søndag, for da skal Norge møte Brasil! Både Tyskland og Nederland har røket ut mot mindre motstandslag, så jeg vet at mirakler kan skje. Heia Norge!

Igjen ble jeg grepet av håpløsheten, og igjen gikk jeg til sengs oppløst i tårer. Noen ganger blir det bare for mye; uansett hvor mye jeg prøver, ender jeg opp med å tape hver gang. Jeg prøver så hardt å leve til tross for denne ubarmhjertige sykdommen, men noen ganger blir det for tøft.

Jeg er omringet av høylytte stemmer – sterke stemmer som sjelden tar seg tid til å lytte. Med min svake stemme prøver jeg å få dem til å forstå, men mine ord lar seg lett overdøve. Gjemt bort i et ugjenkjennelig skall er det ikke lett for andre å se mitt virkelige jeg; alt enkelte ser, er en person som trenger hjelp til alt.

Uansett hvor dårlig dag jeg har, presser jeg frem et smil. Uansett hvor store smerter jeg har, kjemper jeg meg opp til en ny dag. Jeg gjør det fordi jeg ikke vet hvor lang tid jeg har igjen; jeg gjør det fordi jeg vet at jeg ikke er garantert noen morgendag. Noen ganger skulle jeg faktisk ønske at døden kom, for det ville vært en befrielse i forhold til de smertene jeg lever med.

Selv om lungekapasiteten har holdt seg stabil i mange år nå, merker jeg sykdommen godt på kroppen. De to siste årene har smertene bare økt i styrke – så mye at jeg knapt har krefter til å stå opp om morgenen. Det koster mye krefter, mer enn jeg tror noen klarer å forstå. Livet er ikke så enkelt lenger, og hver dag skulle jeg ønske jeg fikk slippe.

Likevel prøver jeg å kjempe – kjempe for livet selv om det koster. For jeg vet at livet byr på lysglimt; små lysglimt som gjør livet verdt å leve. De kommer kanskje sjeldnere enn før, men jeg vet at de er der. Det er derfor jeg fortsatt kjemper, for jeg lever med håpet om at hver dag skal by på et lite lysglimt for meg og mine…