I to år har jeg nevnt for gubben at spisebordet burde vært pusset, men det er først de siste månedene jeg virkelig har begynt å mase på ham. I går fikk gubben plutselig ilden over seg, og før jeg rakk å blunke hadde han skrudd av bordplaten. Gubben og minstemann bar bordplaten ned i garasjen, og jeg må innrømme at jeg var spent når gubben skulle begynne å pusse bordet.
Slik så bordet ut før, ingen tvil om at bordet trengte en makeover…
Det tok ikke lang tid før jeg fikk bilde, og jeg måtte le da jeg så hvor oppfinnsom gubben hadde vært når han skulle finne en innretning som bordplaten skulle stå på. Fire bildekk ble løsningen – ganske oppfinnsomt når jeg tenker meg om. Etter at gubben hadde installert bordplaten for ham og minstemann på Coop Bygg, der ble det handlet både lakk og pussepapir.
Gubben fikk låne en litt bedre pussemaskin av naboen, og med rett utstyr i hus satte han i gang. Minstemann hadde satt sitt avtrykk på bordet; for når han var liten, var det ikke bare fatet som fikk gjennomslag fra bestikket. Spisebordet var fullt av kniv- og gaffelmerker, så gubben måtte ta noen runder med pussemaskinen.
Selv måtte jeg gå i tenkeboksen da gubben sendte bildet av et nypusset bord; jeg ble plutselig i tvil om jeg skulle lakke det mørkt. Men jeg rakk ikke å tenke så lenge, for like etter fikk jeg bilde av et nylakkert spisebord. Det første strøket med lakk kom på før jeg fikk sukk for meg, og da var det ingen vei tilbake.
Ved første øyekast syntes jeg bordet ble utrolig mørkt, men jeg trøstet meg med at det ville bli lysere når lakken hadde tørket. Så i dag var jeg rimelig spent da jeg våknet, og det tok ikke lang tid før jeg fikk bekreftet antakelsene mine. Lakken hadde delvis tørket, og bordet var nå blitt lysere.
Jeg ble litt skeptisk der en stund, for det ble veldig mørkt med en gang lakken kom på… Men mest en gang lakken hadde tørket så det mye bedre ut…
Så ut på formiddagen i dag ble det andre strøket tatt på, og når det har tørket skal gubben forsegle bordet med klarlakk. Jeg er så glad for at gubben fikk ilden over seg, og nå gleder jeg meg til spisebordet er ferdig. Hvorfor bruke tusenvis av kroner på å kjøpe nytt når man kan pusse opp det man har? Forhåpentligvis blir bordet som nytt når gubben er ferdig…
Før vi tar oss for tittelen på dette innlegget, må jeg begynne med noe annet – en liten oppsummering av de siste dagers hendelser. Det har vært fint vær hele uken, og jeg har virkelig prøvd å få mest mulig sol på kroppen denne uken. Men akkurat det har ikke vært så enkelt; jeg vet ikke hvem jeg har fornærmet i det siste, men noe må det være.
For hver eneste gang jeg har kjørt ut på verandaen, har det kommet skyer fremfor solen, og hver gang jeg har kjørt inn igjen, har solen kommet frem. Det har vært ren skjær komikk her; ja, til og med assistentene har begynt å lure. På et tidspunkt prøvde jeg å stille meg i døråpningen bare for å prøve å lure solen.
Så jeg har fått minimalt med sol på meg denne uken; til slutt ga jeg opp rett og slett. Heldigvis har jeg hatt andre ting å glede meg over, som da min mor sendte meg en melding på onsdag og fortalte at hun og min far hadde gått en lang tur sammen. Bildet av min far i sin nye scooter fylte meg med glede, og jeg ble så glad på mine foreldres vegne.
Men det var ikke bare min far som ga meg glede denne uken, for denne uken har den ene assistenten min gjennomsøkt Finn.no på mine vegne. Jeg har nemlig hatt lyst til å kjøpe nye spisestuestoler i lengre tid, for etter ti år hadde mine spisestuestoler blitt rimelig slitte. Hadde jeg fremdeles vært frisk, så hadde jeg nok trukket stolene om, men nå går ikke det.
Heldigvis har jeg en assistent som elsker gjenbruk, og hun er en kløpper på å finne ting på Finn.no. Så det tok ikke lang tid før hun fant noen stoler til meg, og i går kjørte hun og hentet dem. Jeg fikk sjokk da hun bar dem inn til meg, for de var så fine. I tillegg var de mye større enn mine gamle spisestuestoler, og ifølge minstemann mye bedre å sitte i.
Så nå må jeg bare få gubben til å pusse spisebordet, for i likhet med stolene bærer bordet også preg av å være ti år gammelt. Spørsmålet er bare om jeg må leie inn noen for å pusse bordet mitt, for det er en kjent sak at gubben ikke akkurat har hastverk med å gjøre ting. Jeg må nok belage meg på et halvt års ventetid; ja, på det området er gubben verre enn NAV!
Som forrige uke ble denne uken også avsluttet med fysioterapi, men i dag kjente jeg at jeg var sliten når jeg våknet. Det er egentlig ganske typisk når jeg har gjort litt om dagene, og spesielt når uken går mot slutten. Likevel fikk jeg gjennomgå av fysioterapeuten i dag også, og det er så sinnssykt vondt når han borrer fingrene inn i de stive musklene mine.
Men hard massasje hjelper faktisk, spesielt mot spasmer. Så selv om jeg nesten hyler av smerte hver gang fysioterapeuten er hos meg, så er det godt for meg i lengden. Det er vel slik at man skal lide litt for å ha det godt; det er i det minste min erfaring gjennom livet.
Klar for fysioterapi…
Til slutt over til innleggets tittel, for i går kveld begynte jeg å lure på om gubben hadde blitt syk. Gubben er ikke akkurat kjent for å være spontan, så da han i går kveld spurte om jeg var klar for en svinetur til Sverige i dag, måtte jeg se to ganger på ham. Jeg begynte for alvor å lure på om det var noe alvorlig galt med gubben, men da han kom hjem fra jobb i ettermiddag og la seg på sofaen i kjent stil, kunne jeg puste lettet ut; gubben hadde tydeligvis bare hatt et lite illebefinnende…
I går våknet jeg opp uthvilt, og det har ikke skjedd på en stund. Derfor bestemte jeg meg for å utnytte dagen, og siden jeg endelig hadde en god dag, bestemte jeg meg for å dra på shopping. Jeg trengte sårt noen nye klær, og siden jeg så og si aldri unner meg noe nytt, hadde jeg ikke dårlig samvittighet akkurat.
Sammen med to assistenter dro vi av gårde, og første stopp var på skolen til minstemann. Med starten på et nytt skoleår var det mye som måtte på plass, deriblant korg med byttetøy og innesko. Med det unnagjort kunne shoppingen begynne, og det første som sto på handlelisten var en skjøteledning.
Det hadde nemlig min far bedt meg kjøpe når vi var hos de på søndag; han trengte skjøteledning til den nye scooteren. Det var to glade foreldre som møtte oss når vi kom og leverte skjøteledningen – det er ikke mye som skal til for å gjøre dem glade. Etter at vi hadde vært hos mine foreldre, kjørte vi ned på butikken Lager157, men det ble en nedtur for meg som sitter i rullestol.
For mens alle andre kunne løpe opp trappen eller ta rulletrappen, er jeg derimot avhengig av å bruke heis. Men når vi kom inn til heisen fikk jeg meg en skikkelig nedtur, for det viste seg at den var ute av drift. Igjen ble jeg påminnet om hvor lite det er som skal til for å ekskludere meg; en ubrukelig heis er alt som skal til.
Plutselig ble jeg rådvill, for det var i den butikken jeg hadde sett meg ut før vi dro. Men så minnet den ene assistenten min på butikken Cubus Outlet, så da ble det neste stopp. Der fant jeg meg både bukse og genser, så nå har jeg i det minste en begynnelse.
Men jeg må nok ut en gang til i løpet av uken og kjøpe flere plagg, eller vente til heisen på Lager157 blir ordnet. Det er ikke like enkelt når man er avhengig av rullestol; det er ikke første gang jeg har blitt ekskludert på grunn av en heis som ikke er i orden. Alle butikkeiere skulle hatt seg en time i rullestol, så kunne de selv sett hvor vanskelig det er å komme inn og ikke minst, komme seg frem mellom trange klesstativer og butikkhyller…
Først av alt må jeg begynne dette innlegget med å si takk, takk til alle dere som har sendt meg mange gode ord etter min lille utblåsning på fredag. Innlegget mitt Når smertene stopper meg var for meg nødvendig å skrive, for av og til føler jeg at enkelte glemmer hvor mye jeg har å stri med.
Jeg er en person som alltid setter de jeg er glad i først; jeg presser meg til det ytterste for å gjøre dem glade. Jeg har alltid vært en person som har satt andres behov først, og hver dag prøver jeg å vise takknemlighet overfor de rundt meg. Men av og til har jeg behov for å koble helt av, og da har jeg rett og slett ikke overskudd til å ta like mye hensyn.
Derfor hadde jeg behov for en aldri så liten utblåsning på fredag, og hele helgen har jeg fått rørende meldinger og fine ord fra dere lesere. Jeg har dessverre ikke hatt overskudd til å svare alle, men dere skal vite at jeg setter stor pris på alle deres fine ord. Det betyr så mye for meg at jeg har dere lesere i ryggen; dere gir meg håp når jeg selv ligger nede.
Men over til noe helt annet, for i går dro vi for å besøke foreldrene mine. Helt siden min far falt og knakk lårhalsen, har jeg sagt at han burde søke om å få en scooter, men det har ikke vært like enkelt å overbevise ham. Heldigvis skiftet min far mening for en stund siden, men da han nevnte for ergoterapeuten sin at han gjerne ville søke om en scooter, viste det seg at hun ikke visste at NAV hadde scootere på rammeavtale.
Endelig litt sol…
Jeg ble ganske overrasket når min far fortalte at ergoterapeuten ikke visste at NAV hadde scootere, for det er nettopp slik kunnskap en ergoterapeut bør ha. Men der kunne mitt lange sykdomsforløp komme til nytte, for i løpet av disse elleve årene har jeg opparbeidet meg en del erfaring. Så jeg sendte over en lenke til min far som han kunne vise ergoterapeuten, og ba ham si til henne at hun måtte søke om en Hepro C4-scooter.
Endelig fikk vi sol, så nå kan blomstene få litt fred fra regnet…
Det gjorde hun, og på fredag ble den levert på døren til foreldrene mine. Da vi var hos dem i går, ba vi min far teste den ut, men han var først skeptisk til det. Han ville vente til ergoterapeuten hadde gitt ham opplæring, men det ville ikke min mann høre på. Min mann kjørte scooteren inn i stuen til min far og viste ham alt med det nye hjelpemiddelet. Da min far så at gubben faktisk hadde peiling, følte han seg trygg nok til å prøve, og like etter satte han seg på scooteren.
Det var så fint å se hvor lett min far tok det, og før jeg fikk sukk for meg, hadde han kjørt ut døren. Synet av min far som freste rundt ute fylte meg med glede, for jeg visste at denne scooteren ville gi ham en helt ny hverdag. Min far har nemlig sittet mye inne etter fallet; han har ikke hatt en skikkelig rullestol som fungerer utendørs.
Men nå har han fått en stødig scooter som han kan frese rundt i, så nå kan mor og far gå på turer igjen. Det vet jeg de har savnet begge to, min mor spesielt. Jeg håper bare at min far får mange gode dager som gir ham overskudd til å komme seg ut av huset, og at foreldrene mine får en bedre hverdag takket være den nye scooteren…
PS : Minstemann måtte jo også prøve scooteren, og den nye doningen til morfaren falt fort i smak…
Jeg skulle gjerne vært mer aktiv enn det jeg er; det er ikke slik at jeg frivillig velger å sitte hjemme. Noen ganger ser det ut som om noen glemmer at jeg er syk, og at jeg ikke har valgt dette livet selv. Jeg skulle gjerne hadde hoppet i rullestolen hver eneste dag og kommet meg ut av dette forbanna huset!
Ja, jeg er lei – lei av at enkelte tror jeg vil sitte hjemme og glo på TV hver dag. Jeg sitter hjemme fordi jeg ikke klarer det, fordi jeg må spare krefter. Ta denne uken som et eksempel; i denne uken har jeg hatt et smertehelvete. Jeg fikk nemlig menstruasjonen for en uke siden, og hver gang den kommer blir jeg ekstra dårlig.
Hver dag sliter jeg med nervesmerter, men smertene blir ekstra ille både før og under menstruasjonen. I tillegg til nervesmertene får jeg bestandig kraftig migrene når jeg har menstruasjon; da sover jeg heller ikke godt om natten i den uken det står på. Så unnskyld meg for at jeg ikke orker å gå ut når jeg har det vondt, unnskyld meg for at jeg trenger å hente meg inn igjen når jeg er dårlig.
Livet mitt har blitt begrenset de siste årene, for smertene har bare blitt verre i den perioden. Alt avhenger av dagsformen min, og noen ganger når jeg vet at jeg skal gjøre ting på ettermiddagen, må jeg bruke formiddagen til å spare krefter. Livet med ALS tærer på både det psykiske og det fysiske; noen ganger har jeg mer enn nok med bare å komme meg opp av sengen.
Jeg prøver virkelig å omfavne livets små gleder og ikke la sykdommen hindre meg. Dessverre for meg vinner sykdommen oftere nå enn før, men det har ingenting med viljen min å gjøre. Nå sitter jeg i bilen med tårer på kinnene, for selv om jeg sitter her og kjenner på intense smerter, så presser jeg meg selv for å glede mine kjære…
I morgen starter minstemann på skolen igjen. Hvorfor de starter opp på en fredag forstår jeg ikke, men i morgen er det altså første skoledag for minstemann. Igjen kjente jeg på klumpen i magen: For hvor har årene blitt av? Jeg synes ikke det er lenge siden minstemann begynte i første klasse, og nå skal han ta fatt på nest siste året på barneskolen.
Jeg kan ikke tro at minstemann nå skal begynne i sjette klasse, og jeg må innrømme at jeg gruer meg til at han skal begynne på ungdomsskolen. Fremdeles er han min lille gutt, og selv om han snart fyller elleve år, så har han fremdeles mye som skal læres. Det er fryktelig skummelt å tenke på at det bare er et og et halvt år til før han begynner på ungdomsskolen, for da vet jeg at det åpner seg en helt ny verden for ham.
En helt ny skole og mange nye klassekamerater venter ham til neste år, og bare det er skremmende nok i seg selv. Lite vet han hva han har i vente, men akkurat det er jeg glad for. Jeg har enda minner fra da mine eldste barn begynte på ungdomsskolen, og jeg har ikke akkurat bare gode minner. Jeg blir stadig overrasket over hvor stygge enkelte barn kan være, og det virker som om det bare har eskalert de siste årene.
Ungdomsmiljøet her i Åsane er ikke særlig godt; ungdommer ned i tolv års alderen henger rundt bussterminalen, ruser seg og lager bråk. Min sønn får ikke dra til Åsane alene etter skoletid. Heldigvis har han så langt ikke spurt heller. Han er og har alltid vært hjemmekjær, så får vi håpe at det fortsetter når han begynner på ungdomsskolen også.
Det er rart å tenke på at minstemann nå tar fatt på sitt siste år på barneskolen, og at jeg sitter her og får oppleve det. Det hadde jeg aldri sett for meg da jeg fikk diagnosen ALS; da trodde jeg at jeg aldri ville leve lenger enn to år maks. Men her sitter jeg altså, og er jeg heldig, så får jeg følge minstemann noen år til…
Som dere kanskje husker, var jeg på Haukeland i april og fikk støpt en maske, og helt siden den gang har jeg ventet. Det skal tydeligvis ikke være enkelt å få slike hjelpemidler gjennom tollen; jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig. Jeg fikk e-post 20. mai om at den hadde blitt sendt fra Sverige, men hva som har skjedd etter det, er uvisst.
I forrige uke kom lungelegen hjem til meg for å se på CO2-målingene jeg hadde ligget med om natten, og da spurte jeg om han hadde hørt noe om masken min. Jeg øynet et håp når lungelegen min mente at den hadde kommet, men i dag fikk jeg motsatt beskjed. For nå i ettermiddag ringte lungelegen, og da kunne han fortelle at han ikke fant masken min.
Jeg kjente hvordan skuffelsen kom over meg, for nå hadde jeg virkelig hatt bruk for den nye masken. Til dere som ikke skjønner hva jeg prater om: Jeg har fått støpt en ny nesemaske til respiratoren min, og det er den jeg venter på. Hvor den er eller hva som har skjedd, er det ingen som vet; alt jeg kan håpe på, er at den dukker opp snart.
Grunnen til at jeg fikk tilbud om en støpt maske var at jeg er så plaget med lekkasje på de silikonmaskene jeg har; hver gang jeg vrir på hodet mitt, begynner masken å lekke. Nattesøvnen blir helt ødelagt, og i tillegg er det svært frustrerende. Om jeg ikke våkner av lekkasjelydene, så våkner jeg garantert opp når jeg får luft i øynene. Derfor gleder jeg meg til den støpte masken kommer, for da blir jeg kvitt det problemet.
Jeg kan bare håpe på at lungelegen min finner ut av hvor masken min er, eller eventuelt finner et sporingsnummer slik at vi kan spore den opp. Det er ikke så enkelt når det er så mange som er involvert; i tillegg har hun som har vært mest involvert vært langtidssykemeldt, og da har det blitt enda vanskeligere å nøste opp i ting.
To søte små avtrykk av en liten nese…
De siste nettene har vært spesielt dårlige, jeg har hatt mye lekkasje. Det går utover dagsformen min, og de siste dagene har jeg ikke følt meg uthvilt når jeg har våknet. Så nå kan jeg bare håpe på at lungelegen min finner ut av hva som har skjedd, for jeg trenger virkelig den nye masken snart…
For noen måneder siden hadde jeg ansvarsgruppemøte. Da kom både ergo, sosionom, hjemmesykepleien og fastlegen min hjem til meg for å drøfte eventuelle utfordringer som jeg trengte hjelp med. Det var da jeg uttrykket et ønske om å få fysioterapi igjen; jeg mistet nemlig tilgang til fysioterapi for tre år siden.
Kommunen skulle spare penger, og da var jeg en av mange som mistet tilgang til hjemmebasert fysioterapi. Det syntes jeg selvfølgelig var blodig urettferdig, for med min diagnose så sier det nesten seg selv at jeg har stort behov for fysioterapi. For i tillegg til at jeg har mye smerter, er muskulaturen min forferdelig stiv – det samme gjelder leddene mine.
Så ved forrige ansvarsgruppemøte spurte jeg om jeg ikke kunne prøve å søke på nytt, og da var fagfolkene som satt rundt meg enstemmig enige om at det hadde jeg krav på. Jeg trengte ikke søke engang; ergoterapeuten min kunne bare formidle videre at jeg ville ha fysioterapi igjen.
Ergoterapeuten min hadde formidlet e-postadressen min videre, og når vi var på ferie i Kristiansand fikk jeg en mail. En hyggelig mannlig fysioterapeut lurte på om han kunne komme hjem til meg for å ta en prat, og i går kom han hjem til meg for første gang. Jeg er godt vant med å bli undervurdert, spesielt fra mennesker som ikke kjenner meg.
Etter en kort prat bestemte fysioterapeuten seg for å gå rett på sak; han ville begynne å tøye gjennom muskulaturen min. Assistentene flyttet meg over til sengen, og etter litt justeringer kunne fysioterapeuten begynne. Siden jeg har mest smerter i beina, valgte fysioterapeuten å fokusere på dem først.
Han begynte forsiktig å tøye, og så ba han meg prøve å være med på bevegelsene. Det var da han ble overrasket, for han – som mange andre trodde – at jeg ikke hadde noe bevegelighet igjen i kroppen. Jeg klarer kanskje ikke gjøre så mange bevegelser, men jeg har fremdeles styrke i beina mine.
Det tok ikke lang tid før fysioterapeuten oppdaget at jeg klarte mer enn det så ut til, og like etter ba han meg presse hånden hans ned med beinet mitt. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket selv over hvor mye styrke jeg fremdeles hadde i beina, for på et tidspunkt lå fysioterapeuten opp på beinet mitt mens jeg presset ned.
Man skulle tro at jeg ble sliten etter min første økt med fysio, det var tross alt tre år siden sist. Men der jeg ikke ble sliten, ble fysioterapeuten svett, så det var tydeligvis ikke bare jeg som fikk meg en treningsøkt. Gubben var spent på å høre hvordan min første økt med fysioterapi hadde gått, og etter en rask oppsummering utbrøt han: «Du slutter aldri å overraske, kjære.»
Det var godt å kjenne på at jeg brukte kroppen litt; det er altfor lenge siden sist jeg har kjent på den følelsen. Nå skal jeg få fysioterapi to ganger i uken fremover, så det blir bra for meg. Selv er jeg bare glad for at jeg har klart å bevare styrken i beina, for den styrken bidrar til at jeg fremdeles klarer å stå ved forflytning…
Det er ikke lett å finne klær som passer når man sitter i rullestol!
Noen ganger treffer det meg som lyn fra klar himmel; fortidens liv kommer snikende over meg som et usynlig teppe. Jeg har vært syk i så mange år nå, så livet som syk har blitt den nye normalen for meg. Men av og til kommer fortidens liv snikende, og da er det som om jeg får en knyttneve i magen.
I går kveld traff det meg som lyn fra klar himmel, og igjen traff det meg så hardt at jeg mistet pusten. Som alltid bar min kjære mann meg i seng, men i går kveld måtte jeg ligge med transkutan CO2-måling gjennom natten. Det var når mannen min festet sensoren i pannen min at det kom over meg: Hvor ble livet mitt av?
Jeg kjente hvordan fortidens sår åpnet seg igjen; lengselen etter fortidens frihet fylte hele meg der jeg lå. Med ett følte jeg meg så fryktelig naken, blottet for alt privatliv. Jeg tenker knapt over det i hverdagen, for da jeg fikk diagnosen skjønte jeg at fortidens liv måtte fortrenges slik at jeg skulle klare å leve videre.
Men av og til får jeg små glimt; det er som om hjernen min ikke lar meg glemme. Små glimt av hvordan livet mitt var før, små glimt av hvordan det føltes å være fri. Friheten man har når man har en frisk kropp – friheten jeg lengter etter hver eneste dag – er den samme som mange tar for gitt.
Jeg kjenner på det hver dag, men jeg nekter å tillate meg selv å dvele over det. Men noen ganger kommer fortidens minner over meg som en flodbølge som skyller innover land, og det er da jeg virkelig kjenner på det: Hvor hjelpeløs og sårbar jeg har blitt, og hvor fritt livet mitt var før. Hver dag prøver jeg hardt å fortrenge fortidens liv, men uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg aldri å unnslippe fortidens minner….
Denne helgen startet ikke særlig bra for min del, for jeg kjente det med en gang vi kom frem til Gardermoen; magen min var ikke helt i lage. Vi sjekket inn på hotellet litt over klokken fem på fredag ettermiddag, og etter litt avslapping på rommet fant gubben ut at han ville kjøre til Nebbenes kro for å spise middag.
Gubben og minstemann bestilte seg mat, og det var når maten kom jeg virkelig kjente det; jeg måtte akutt på do. Dessverre for meg viste det seg at Nebbenes kro ikke hadde toalett oppe, og uten heis kunne jeg bare glemme å komme meg på noe toalett der. Så jeg måtte pent prøve å knipe igjen etter beste evne.
Det er noe av det verste med denne sykdommen – å ikke kunne løpe på do når man føler at det trenger på. Heldigvis klarte jeg å holde meg sånn noenlunde; det kunne i hvert fall endt mye verre enn det gjorde. Jeg følte meg som et nytt menneske etter dobesøket og kunne heldigvis konstatere at mageproblemene var over for denne gang.
Gubben blir alltid bekymret når jeg ikke er i mitt vante jeg, selv syns jeg at han overreagerer noen ganger. For selv jeg må ha lov til å bli sliten i blant, og som regel er det bare en god natt søvn som skal til for at jeg skal føle meg bedre. Det var alt som skulle til denne gangen også, og i går våknet jeg uthvilt og klar for en ny dag.
Noe særlig sommervarme har det ikke blitt på meg denne helgen; jeg trenger mer enn 20 varmegrader for å kunne kle av meg. Men jeg har i det minste fått kjenne på solen, noe som er mer enn jeg hadde fått dersom vi hadde blitt hjemme. I går satte vi kursen mot riksgrensen, nå skulle det endelig handles.
Lite visste jeg at gubben var så dårlig på å orientere seg, men det fikk jeg virkelig erfare i går. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har vært på det samme kjøpesenteret i Charlottenberg, men jeg kan si at vi har vært der så mange ganger at man skulle tro gubben hadde blitt vant. Når vi kunne skimte kjøpesenteret ga jeg gubben klar beskjed: nå måtte han parkere ved rett inngang.
Det er nemlig to forskjellige innganger på kjøpesenteret, men den ene inngangen ligger i kortere gåavstand i forhold til de butikkene vi skulle innom. Den første butikken vi kom til var snopebutikken, til minstemanns store glede. Der ble første handlevogn fylt opp, og det var da gubben fant ut han ville gå til bilen for å tømme handlevognen før vi gikk i neste butikk.
Gubben gikk som vanlig tre meter foran meg på vei ut av butikken, men der og da tenkte jeg ikke noe over det. Men så kom vi frem til der veien delte seg, og i stedet for å ta til venstre fortsatte gubben bare rett frem. Siden gubben ikke så seg tilbake et eneste sekund trodde jeg først at han hadde ombestemt seg; det var først når gubben nærmet seg utgangen at jeg skjønte at gubben hadde bommet fullstendig.
Gubben stormet ut døren før jeg i det hele tatt rakk å si noe, selv sto jeg og minstemann igjen inne og ventet. Det tok ikke lang tid før gubben kom inn igjen, og det ansiktuttrykket på gubben når han kom inn gjennom døren skulle jeg gitt mye for å få på film. “Noen har stjålet bilen,” sa gubben med spak stemme. “Pokker ta de svenske j#vlene,” fulgte han opp med å si.
Selv lo jeg så mye at jeg nesten tisset på meg, og det var da gubben skjønte at han hadde gått feil. “Pokker ta deg kjerring, og ingenting sier du!” sa gubben; lenger kom vi ikke når en dame plutselig kom bort til oss. Det viste seg at det var en gammel utflyttet Vardøværing som sto der, og den første hun dro kjensel på var meg.
Så hadde ikke gubben gått feil så hadde vi mest sannsynlig ikke truffet på henne – aldri så galt at det ikke er godt for noe. Etter en hyggelig prat fikk jeg streng beskjed fra gubben: “Nå går du først, så vi kommer oss levende ut av dette kjøpesenteret.” Gubben hadde endelig tatt til fornuft; han hadde skjønt at det lønnet seg å høre på kjerringa av og til. Det tok ikke lang tid før vi fant frem til riktig utgang, og jeg kunne nærmest høre hvordan gubben dro et lettelsens sukk når han fikk øye på bilen.
Med varene trygt parkert i bilen kunne vi fortsette handlerunden, og nå var det kjøtt som skulle handles. Når enda en handlevogn var fylt opp sa vi oss fornøyd, og det var på vei ut av butikken at gubben kom med et forslag: “Vi skal ikke bare kjøre hjem nå da,” spurte gubben, “det blir sikkert forferdelig mye kø i morgen.”
Som sagt så gjort, og det er jeg glad for i dag. For i tillegg til at fellesferien nå er over, var det mange som skulle hjem fra Norway Cup i dag, så da fant vi ut at det var best å ta kvelden og natten til hjelp. Det var forbausende mye trafikk over Hardangervidda; det hjalp heller ikke på at det var kolonnekjøring på vei ned fra vidda på grunn av veiarbeid.
Bortsett fra det gikk nattkjøringen knirkefritt, og klokken 02:36 parkerte vi bilen utenfor huset vårt. Det samme regnværet vi hadde når vi dro ønsket oss velkommen hjem i natt, og igjen ble jeg dyvåt på vei inn. Men nå er vi i det minste hjemme igjen, og jeg må innrømme at det har vært koselig å kjøre om natta. Jeg er ikke i tvil om at vi tok det rette valget i går; nå kan vi slappe av hjemme mens andre må stå i kø…
