Kategori: Blogg

I dag var det bare å komme seg opp av sengen, for i dag hadde vi ingen tid å miste. Det var nemlig tid for kontroll på sykehuset, og denne gangen var det assistentene som skulle bli med meg. Jeg ba gubben finne frem alt jeg skulle ha med meg i går kveld, likevel var det en ting jeg glemte.

Jeg har vært med i et studie siden 2020, og der har jeg fått forsøksmedisin. Hver gang jeg skal på kontroll må jeg ta med all forsøksmedisinen; da skal alt telles opp og dobbeltsjekkes at jeg har fått forsøksmedisin hver dag. Men i dag manglet vi en boks med forsøksmedisin – assistentene endevendte skapet den egentlig skulle ligge i uten hell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden det er hjemmesykepleien som har ansvaret for alle medisinene mine, ba jeg en av assistentene ringe dem. Tidligere i dag var det en av de nyeste sykepleierne fra hjemmesykepleien som var hos meg, og hun er ikke vant til alle prosedyrene før jeg skal på kontroll. Det viste seg at hun hadde tatt med seg den ene boksen som var halvfull av medisiner; heldigvis rakk hun å komme tilbake med boksen rett før vi skulle dra.

Jeg var merkelig nok helt rolig i dag. Normalt sett pleier jeg å være veldig stresset før kontroll, men ikke i dag. Som alltid var det blodprøver som sto som første punkt på dagens plan, og som alltid skulle de komme fra anestesien med et ultralydapparat. Planen var at de skulle komme halv tolv, men med en gang jeg kom til sykehuset fikk jeg beskjed om at anestesien var forsinket.

I over en time satt jeg og ventet, og siden det ble så store forsinkelser måtte timen jeg hadde hos lungelegen forskyves. Heldigvis dukket anestesien opp til slutt, og denne gangen trengte de bare to forsøk for å få ut litt blod. Blodårene mine har blitt så tynne og skjøre de siste årene at uten ultralyd er det umulig å ta blodprøver av meg.

Siden selve blodprøvetakingen gikk raskt unna til tross for forsinkelsen, var jeg ikke altfor sen til timen hos lungelegen. En smilende lungelege tok i mot oss, og ved siden av lungelegen sto det en trofast sykepleier. Denne gangen tok jeg opp spørsmålet jeg hadde grublet på en stund: om jeg kunne få dø hjemme.

Lungelegen så på meg mens han smilte, og så sa han noe litt overraskende. “Jeg tviler på at du dør innenfor min levealder,” sa han med et smil rundt munnen, “for du har vært så utrolig stabil i så mange år nå,” fortsatte han. Jeg måtte le litt når han sa det, for det hørtes nesten uvirkelig ut.

Men det var når jeg skulle ta pusteprøver at vi virkelig ble overrasket – ja, selv lungelegen ble overrasket. For denne gangen blåste jeg til ny rekord, og det har ikke skjedd før. Jeg har følt meg så opplagt i dag, og det til tross for at det er døgnet Norge skulle spille sin første VM-kamp.

Så i dag kunne jeg dra lykkelig hjem fra sykehuset; tenk at jeg skulle få oppleve å blåse ny rekord elleve år etter at jeg fikk diagnosen. Nå kan sommerferien bare begynne, og det er ingen tvil om at jeg ser frem til å reise litt rundt denne sommeren. Det er bare noen dager siden jeg syntes livet var trasig og tøft, men nå smiler livet igjen…

Jeg satt foran speilet i går, og for første gang følte jeg at livet mitt var i ferd med å ebbe ut. Kragebeinet stakk ut gjennom den tynne huden, og jeg innså hvor tynn jeg hadde blitt. Jeg skulle gitt mye for å få noen ekstra kilo på kroppen; der jeg før trente hardt for å bli kvitt noen kilo, jobber jeg nå hardt for å få noen ekstra kilo på kroppen.

På søndag var det avslutningsseremoni for buekorpset vår sønn går i, og det skulle vise seg å bli en rørende stund for mor i huset. Det er alltid stor stas å se buekorpset komme marsjerende, og det er ingen tvil om at minstemann elsker å gå i buekorps. Selv de gangene han har marsjert i flere timer sammen med buekorpset, fortsetter han å marsjere når han kommer hjem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lidenskapen hans for buekorpset ble virkelig belønnet på søndag, for hele fire ganger ble han ropt opp under medaljeseremonien. Han kunne ta med seg to medaljer og to pokaler hjem, og den utmerkelsen som gjorde mest inntrykk var da han ble utnevnt til den mest fremgangsrike soldaten.

Da kjente jeg at tårene kom; heldigvis kunne jeg skjule tårene bak solbrillene. Igjen kjente jeg på en enorm takknemlighet over å fortsatt være til, for det er akkurat slike øyeblikk jeg kjemper for. Mine foreldre ble også med for å se på, og det var veldig kjekt for gutten vår.

Været viste seg også fra sin beste side, og selv om det blåste mye, fikk jeg heldigvis vinden bakfra denne gangen. Jeg har kun 15 % lungekapasitet igjen, så jeg klarer ikke å puste i sterk vind lenger. Likevel som lungelegen sier: siden jeg ikke klarer å bevege meg lenger, klarer jeg meg fint med bare 15 % lungekapasitet.

Jeg er så takknemlig for at jeg fremdeles er sterk nok til å dra på slike tilstelninger, for det er ingen selvfølge med denne sykdommen. Barna mine er det kjæreste jeg har, og jeg føler meg så heldig som har fått mulighet til å følge dem så lenge som jeg har gjort. Jeg trenger ikke mer enn det – tid sammen med dem som betyr mest for meg; det er det som holder meg oppe …

Denne helgen har vært en ren fest; det er lenge siden jeg har opplevd så mange forskjellige øyeblikk over to dager. For en stund siden fikk jeg en invitasjon jeg ikke kunne takke nei til – min tremenning fylte 60 år, og den skulle selvfølgelig feires. Det passet ekstra bra at 60-årsdagen skulle feires denne helgen, for denne helgen skulle minstemann på sommerleir med buekorpset.

Hver juni arrangerer buekorpset sommerleir som en avslutning på sesongen, og i år skulle de ta turen til Grindafjorden. Minstemann har gledet seg stort til denne turen, og for første gang skulle han få dra alene uten mor og far. Vår sønn har en klassekamerat som går i samme buekorps, og foreldrene hans har tatt vår sønn under vingene.

De stiller opp med både kjøring til og fra buekorpset, og det er vi evig takknemlige for. Så denne helgen fikk minstemann bo sammen med dem på sommerleiren, og det betyr så mye både for vår sønn og oss, for da vet vi at han er i trygge hender. Jeg kjente det stakk i hjertet når han dro; heldigvis fikk jeg ikke tid til å dele over det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden min datter også skulle reise denne helgen, måtte vi samle de andre barna litt. Så i går gikk det slag i slag: først kom de eldste ungdommene rennende inn dørene her, og etter at de hadde gått var det bare å gjøre seg klar til fest. Jeg hadde kjøpt meg ny sommerkjole for anledningen, men ute var det ikke akkurat sommertemperatur.

Min datter hjalp meg med å krølle håret før hun dro, og det satte jeg stor pris på. Hadde jeg vært alene med gubben, så vet jeg ikke hvordan det skulle ha gått, for på det området har gubben mye å lære. Vi var litt spente på hvordan det kom til å gå på festen, for det var ikke så mange vi kjente der.

Men nesten med en gang vi kom ble vi overrasket, for det tok ikke lang tid før vi innså at mesteparten av de som var der visste godt hvem vi var. En etter en kom bort til meg og sa at de leste bloggen min, og igjen kjente jeg at jeg ble rørt over alle de fine ordene jeg fikk høre. Det er i slike sammenhenger at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde stemmen i behold, men det skal alle dere som leser bloggen min vite: Jeg setter stor pris på at dere kommer bort til meg og hilser på.

Vi fikk noen fantastiske timer sammen med jubilanten, og som alltid sørget hun for at alle hadde det bra på festen. En dame med et større hjerte skal du lete lenge etter, noe som også gikk igjen i alle talene som ble holdt. Jeg er så takknemlig for at vi ble invitert, og at jeg klarte å holde ut så lenge at jeg fikk med meg det viktigste.

Det eneste jeg ikke tenkte på i går var å ta med meg sondemat, og det fikk jeg svi for. Jeg ble sittende sulten i altfor mange timer, og selv om gubben kjørte hjem for å hente sondematen, så var det i seneste laget. For like etter at gubben hadde startet maten, kjente jeg at jeg begynte å bli dårlig. Hetebyger og en intens kvalme kom plutselig over meg; et blodtrykksfall var på vei.

Det var da jeg skjønte at her var det bare å komme seg hjem. Heldigvis så gubben det på meg, så han reagerte raskt. Jeg må snart begynne å lære av mine feil – jeg skal hele tiden presse kroppen min til det ytterste. Heldigvis klarte jeg å holde ut så lenge at jeg fikk med meg alle talene, likevel skulle jeg ønske at jeg kunne blitt litt lenger.

I dag fikk jeg heldigvis ligge litt lenger enn vanlig, og det hjalp på. Jeg trenger å ha en noenlunde uthvilt kropp i dag, for i dag skal vi til Sandviken for å se avslutningsseremonien til buekorpset vår sønn går i. Sommeren har også kommet til Bergen i dag, en stor kontrast til hvordan været var i går. Denne helgen har bydd på mange fine øyeblikk, og i dag får jeg enda flere når min sønn skal marsjere for siste gang denne sesongen…

Når jeg fikk ALS for snart elleve år siden, visste jeg ingenting om denne sykdommen. Jeg trodde det kun fantes én type ALS og at sykdomsforløpet var likt for oss alle. Der tok jeg skammelig feil, for i tillegg til at det finnes flere typer ALS, er sykdomsforløpet veldig forskjellig fra person til person.

Måten vi som er syke av ALS opplever sykdomsforløpet på, er også veldig forskjellig; mens noen bare er takknemlige for å være i live, er andre fylt med bitterhet og redsel over sykdommen de har fått. Mens noen lever lenge med ALS, er det andre som lever under et år med den samme sykdommen.

Det finnes to typer ALS: bulbær og spinal ALS. I tillegg skiller man mellom familiær/arvelig ALS og sporadisk ALS. Jeg er takknemlig for at jeg har fått spinal og sporadisk ALS; det er nok derfor jeg har holdt ut så lenge. Rett etter at jeg fikk diagnosen, ble jeg spurt om jeg ville ta en gentest, og det takket jeg ja til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tenkte på barna mine, og da ville jeg avdekke om det var arvelig eller sporadisk ALS jeg hadde fått. Heldigvis viste testen at det var sporadisk ALS, og da var lettelsen stor. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å få påvist arvelig ALS og vite at barna en dag kan lide samme skjebne.

Denne sykdommen er så ubarmhjertig; sakte men sikkert tærer den ned hele deg. Alt man sitter igjen med, er et ugjenkjennelig skall – et skall av den personen man en gang var. I helgen var vi hos mine foreldre, og da fikk vi se mange filmopptak som min far hadde filmet.

Min datter, som kun var elleve år da jeg ble syk, sa at hun ikke husket hvordan jeg var som frisk. «Jeg husker ikke stemmen din, mamma, og det synes jeg er trist,» sa min datter før vi dro opp til mine foreldre, og igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt bristet litt av ordene hennes.

Jeg kjente hvordan tårene presset på når vi satt og så på filmopptakene, og jeg kunne se smerten i øynene på alle som satt rundt meg. Det var vemodig og godt på samme tid, men for minstemann var det rart å se mammaen sin som frisk. Han har kun sett meg som syk; han har vokst opp med en mor i rullestol.

Det var veldig spesielt å se den livsglade jenta på TV-skjermen, hun som hadde så mange planer for fremtiden. Jeg er glad for at hun ikke visste hva som ventet, for det hadde tatt fra henne livsgnisten. Jeg vet hvor hardt denne sykdommen rammer; den rammer ikke bare personen som får diagnosen, den rammer hele familien. Så selv om vi som er syke av ALS er veldig forskjellige, så er det én ting vi har til felles alle sammen: Alle skulle ønske vi kunne spole livet tilbake til før vi ble syke…

Jeg har kjent på det en stund nå, at kroppen ikke har vært helt i orden. Det første jeg kjente på var symptomer på urinveisinfeksjon, så jeg ba hjemmesykepleien ta en test. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar, og det viste seg å være utslag på protein. Urinprøven ble sendt til legekontoret, og samme kveld kom hjemmesykepleien med en antibiotakur.

Men det stoppet ikke der, for dagen etter fikk jeg symptomer på noe helt annet. Jeg våknet plutselig opp med en sår hals, og det har bare blitt verre utover uken. I dag var det så ille at jeg ikke hadde veldig lyst til å stå opp, for i tillegg til en vond hals, følte jeg meg slett ikke i form.

I går kveld måtte jeg igjen Google meg frem til hva som kunne hjelpe meg, for jeg føler meg ikke trygg på å bruke halstabletter lenger. Jeg er redd for å få de i halsen, og det ville vært katastrofalt. Det var når jeg begynte å søke på nettet i går kveld at jeg kom over det: en munnspray for sår hals.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snakk om noe så genialt, og helt perfekt for meg som ikke tar sjansen på å suge på halstabletter. Merk dere navnet: Strefen munnspray; selv hadde jeg aldri hørt om det før. Jeg var rask med å sende assistenten på apoteket i dag tidlig, for denne måtte jeg bare prøve.

Nå håper jeg bare på at den vil hjelpe; hvis det ikke blir bedre i løpet av helgen, må jeg gå til legen. Munnsprayen smakte i det minste godt, og den har lindret den verste smerten. Så jeg krysser fingrene for at den hjelper, for jeg vil ikke bli syk nå.

I dag kom nemlig min datter hjem, hun er nå ferdig med sitt første år på universitetet. Hun har den siste måneden hatt hele fire eksamener, så du kan trygt si at det har vært tøft. Hun ringte i går og sa at hun hadde en overraskende nyhet, og jeg skjønte med en gang hva det var. “Jeg har fått A på vitnemålet, mamma,” sa hun med en sjokkerende stemme, men jeg var slett ikke sjokkert.

Helt siden hun begynte i første klasse som seksåring har hun vært disiplinert; hun har vært så skoleflink opp gjennom oppveksten at jeg nesten har bedt henne om å gjøre noe galt. For i motsetning til andre tenåringer har hun sittet hjemme og pugget fag mens klassekameratene har vært ute og festet, så da er det ikke rart at hun får igjen for det harde arbeidet nå.

I dag var det fullt rundt spisebordet, for alle de eldste barna kom hjem til middag. Endelig er hele gjengen samlet igjen, og det er godt for mor i huset. Den eneste som mangler er gubben; han har vært hos en kamerat etter jobb og gravd de siste tre dagene. Men jeg er bare glad for at han har vært opptatt, for da har de to eldste guttene vært her med meg og minstemann. Jeg blir varm i hjertet når alle barna samles hjemme, mer kan ikke en mor kan ønske seg…

Jeg sitter her og er ganske frustrert, for selv om jeg fikk en ny hvilestol for mange måneder siden, er den fortsatt ikke tilpasset mine behov. Både jeg og ergoterapeuten min har purret flere ganger, men alt de gjør er å snakke om hva de skal utbedre på stolen. Jeg vet at de har mye å gjøre, men man skulle tro at mennesker med ALS ble prioritert.

Jeg tilbringer tross alt mange timer i hvilestolen, så det er veldig viktig at den fungerer for meg. Nå har ergoterapeuten min purret igjen, og nå håper jeg at det skjer noe snart. Ute regner det fortsatt, og nå begynner det dårlige været å gå meg på nervene. Hvis det blir slik hele sommeren, må vi rømme, så jeg gleder meg til gubben går på fri.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg ser med glede frem til fotball-VM; det blir en opptur for meg. Jeg krysser bare fingrene for at de norske guttene gjør det bra i sin gruppe, og at de takler presset og varmen. Et minus er at det er USA som arrangerer VM denne gangen, spesielt med tanke på hvem som er president. Jeg vil ikke nevne navnet hans engang, for jeg vil ikke gi ham den oppmerksomheten.

Selv om det er dårlig vær, spirer det og gror rundt meg, både ute og inne. To av agurkplantene mine har vokst enormt de siste dagene, noe jeg er veldig fornøyd med. Det er så kjekt å se hvordan de forandrer seg for hver dag som går, spesielt når de vokser så fort.

I dag tidlig fikk jeg helt panikk, for mens jeg lå i sengen, kom assistentene inn og sa at Hjorten var i hagen min. Assistentene er ikke vant til å ha naturen så tett på, men jeg vet hvor mye skade de gjør. Jeg tenkte på liljene jeg har plantet i krukker nede ved flaggstangen, for jeg vet at Hjorten elsker dem.

Sorgen var stor da jeg så at de hadde spist fra den ene blomsterkassen; heldigvis hadde de ikke tatt de med mest løker i. Jeg har vært litt sløv denne våren, for normalt er jeg tidlig ute med å strø blodmel over plantene mine når våren nærmer seg. Men det har jeg ikke gjort i år, så jeg kan egentlig skylde på meg selv. I dag sendte jeg assistenten ut for å strø, for jeg har erfart at Hjorten hater blodmel…

Heldige meg, jeg fikk enda en gang oppleve 17. mai-stemning i Bergen by. Jeg er så glad for at minstemann ville begynne i buekorps, for det har ført til mange herlige øyeblikk. I dag ble sentrum stengt for biltrafikk, og grunnen var at det var buekorpsenes dag.

Siden vi visste at sentrum ble stengt halv to i dag, valgte vi å være ute i god tid, for vi måtte sikre oss en parkeringsplass. I sentrum var det fullt av folk, spesielt på tivoliet som hadde stasjonert seg på bryggen. Vi kom til byen en god halvtime før buekorpsene skulle begynne å marsjere; heldigvis var det for en gangs skyld noe lunde bra vær.

Presis klokken halv to kom politiet for å stenge bryggen for biltrafikk, og i det fjerne hørte vi lyden av trommer. Plutselig så vi at en politibil kom kjørende, og like bak kom det det første av mange buekorps. Det var et fantastisk syn å se så mange buekorps marsjere gjennom byens gater, så mange forskjellige uniformer, og så mange generasjoner i de forskjellige buekorpsene.

Det er det som er så fantastisk med buekorps; de eldre lærer de yngre nye rekruttene. Samholdet er rett og slett unikt, og jeg er så takknemlig for at vår sønn får ta del i det. Gubben som sto rett ved siden av meg påsto at han fulgte med, men igjen var det bra at han hadde kjerringa med seg.

Planen var at gubben skulle filme når minstemann kom, men jeg oppdaget raskt at gubben ikke fulgte med så godt som han påsto. Jeg så nemlig fanen til Sandviken Bataljon lenge før de kom bort til der vi sto, og det prøvde jeg å formidle til gubben. Men det var umulig for meg å overdøve trommene; heldigvis klarte jeg å få kontakt med gubben i siste øyeblikk.

Det var så mange folk der vi sto, så minstemann så oss ikke. Men det viktigste var at vi fikk se han, og jeg kjente jeg ble rørt når jeg så han marsjere forbi. Igjen ble jeg fylt med en takknemlighet så stor; tenk at jeg fremdeles lever og er så heldig som får oppleve slike øyeblikk.

Plutselig åpnet himmelen seg, og akkurat som på 17. mai begynte det å bøtte ned. Jeg har slitt med en lett forkjølelse i det siste, og jeg ville nødig ikke bli verre. Siden vi hadde fått se mesteparten av toget og minstemann sitt buekorps, valgte vi å gå tilbake til bilen. Det var knappe hundre meter å gå til der bilen sto parkert, likevel rakk jeg bli dyvåt.

Vel fremme ved bilen løp gubben for å ta ned heisen, plutselig dukket det opp en paraply over hodet mitt. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; jeg klarte ikke se hvem som sto bak meg heller. Plutselig begynte personen bak meg å prate engelsk, og gubben, som slettes ikke er stødig i engelsk, stotret frem «thank you very much».

Det viste seg at det var en turist som hadde kommet meg til unnsetning, og det var kjempefint gjort av han. Nå sitter vi hjemme og venter på minstemann; han dro elleve i dag tidlig og har enda ikke kommet hjem. Jeg regner med at han kommer til å være helt utslitt når han kommer hjem, så det blir nok en tidlig kveld på en buekorps soldat…

PS: Nå håper jeg Arsenal vinner finalen i kveld; det hadde blitt en perfekt avslutning på dagen…

I går fikk jeg melding fra min mor, og jeg ble sjokkert over det jeg leste. Min far hadde nemlig en time hos fastlegen i går, og selv om legekontoret kun lå ti minutter unna i gåavstand, bestemte de seg for å ta taxi. Etter at min far brakk lårhalsen tidligere i år, klarer han ikke å gå lengre turer, så han er avhengig av rullestol hver gang han skal ut.

Fremdeles har han ikke klart å venne seg til den lille elektriske rullestolen, selv skulle jeg ønske at han kunne få en rullestol med ledsagerstyring. Da hadde det blitt enklere for min mor å få min far ut, spesielt siden hun er så glad i å gå på tur. Men siden de enda ikke har den muligheten, måtte de ta drosje, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

Etter at de hadde vært inne hos legen, satte mine foreldre seg på venterommet og ventet på at taxien skulle komme og hente dem igjen. En time gikk uten at noen kom, så legekontoret ringte for å purre. Enda en time gikk uten at taxien dukket opp, først når det hadde gått tre timer kom drosjen som Bergen Taxi hadde sendt ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble rasende da jeg hørte at de hadde ventet så lenge, snakk om å spytte på egne kunder. Hadde jeg visst at de hadde time, skulle vi selvfølgelig ha kjørt dem selv, men aldri hadde jeg sett for meg at de måtte vente så lenge. Det er hårreisende at det kan gå så lang tid, og at det aldri ser ut til å bli bedre.

Det var akkurat slik da jeg fikk diagnosen ALS; før jeg fikk spesialtilpasset bil, måtte jeg også ta mye taxi. Selv om man hadde forhåndsbestilt, var ventetiden lang; jeg kunne sitte på sykehuset og vente i flere timer på en drosje som aldri kom, og det er ingenting som er mer frustrerende.

Nå har jeg gitt min mor beskjed om at neste gang dette skjer, må hun ringe meg, for jeg er helt sikker på at det ikke blir siste gang de må vente så lenge. Det er en kjent sak at småturer ikke er like attraktive for drosjesjåførene; de vil heller ha lengre kjøreturer. Men tre timers ventetid er uholdbart; Bergen Taxi burde skamme seg…

I går gjorde jeg noe som jeg har tenkt på lenge, og det resulterte i en skikkelig opptur for hele familien. Som tidligere nevnt har vi ikke lagt noen store planer for sommeren, men når minstemann sa at han ville til dyreparken i Kristiansand fikk jeg en idé.

Minstemann elsker nemlig å dra til dyreparken, og det som står ekstra høyt i fokus er Kaptein Sabeltanns rike. Vi har vært i dyreparken ørten ganger, og hver gang vi kommer dit må vi først inn i Kaptein Sabeltanns rike. Minstemann har vært fan av Kaptein Sabeltann helt siden han var en liten gutt, og selv om han nå er blitt stor, elsker han fremdeles Kaptein Sabeltann.

Så i går sendte jeg e-post til e-postadressen som var oppgitt på dyreparkens nettside, med en forespørsel om å kanskje få møte Kaptein Sabeltann. Jeg hadde ikke akkurat store forventninger, for jeg visste at jeg var sent ute med å spørre. Jeg vet at de får mange slike henvendelser hvert år, likevel måtte jeg bare prøve. Jeg visste at minstemann hadde blitt ellevill om han fikk møte Kaptein Sabeltann, så for hans skyld måtte jeg gjøre et forsøk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En snau time etter at jeg hadde sendt forespørselen, oppdaget jeg at jeg hadde fått e-post, og da jeg så hvem jeg hadde fått svar fra trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg hadde fått svar fra selveste Terje Formoe! Jeg fikk sjokk der jeg satt! Plutselig øynet jeg et håp om at dette kom til å gå seg til, og like etter måtte jeg ta en beslutning.

For Terje Formoe ga meg to datoer jeg kunne velge mellom; jeg måtte bare sikre meg at de hadde ledige billetter til showet den dagen. Hele ettermiddagen i går holdt jeg på, og først klokken syv i går kveld kunne jeg konstatere at alt var i boks. Jeg valgte å la være å si noe til minstemann før jeg visste at alt var i orden; heldigvis var far og sønn ute da jeg holdt på.

Da de kom inn i går kveld, var jeg snarere med å rope på minstemann. “Gjett hvem jeg har skrevet med i dag,” sa jeg mens jeg åpnet e-posten min. Minstemann satte seg ned ved siden av meg, og da han så navnet til Terje Formoe på e-posten, ropte han ut: “Du får møte han og Kaptein Sabeltann i sommer.” Forklarte jeg, og da ble minstemann helt satt ut.

Minstemann fikk stjerner i øynene,  og jeg kunne se hvor mye det betød for han. “Hva om jeg besvimer” sa han plutselig, men jeg forsikret han om at det ville nok gå bra. Minstemann pratet ikke om noe annet i går kveld, og det gjorde meg varm om hjertet. Gubben ble til og med imponert, og han lar seg sjeldent imponere.

Selv er jeg bare imponert over hvor raskt jeg fikk svar, for jeg kan bare tenke meg hvor mange som skriver slike forespørsler.  Derfor må jeg bare sende en stor takk til Terje Formoe i dag, takket være han har vi virkelig fått noe å se fram til. Nå er jeg i full gang med å bestille hotell og inngangsbillett til dyreparken, dette kommer til å bli helt fantastisk…

I går kunne endelig Arsenal heve Premier League trofeet, og som trofast Arsenal-fan kunne jeg endelig slippe jubelen løs. Det ble en opptur på det som ellers har vært en trasig pinse, for her har det bare bøttet ned fra himmelen. Bortsett fra et legebesøk før helgen så har jeg ikke vært ute, og det gjør meg bare deprimert.

Selv om det nå har blitt grønt ute, føler jeg ikke at vi har hatt vår. Vi har hatt nattefrost mange netter denne måneden, og det er uvanlig for Vestlandet å være. Jeg, som har gledet meg til å holde på ute, har i stedet blitt med innendørsplanting. Agurk- og melonspirene trives godt i vinduskarmen, ser det ut til, og det er nå en liten trøst.

Likevel er jeg værsyk her jeg sitter, og dersom det ikke snur snart, så har jeg mest lyst til å stikke av. Vi pratet tidligere om å ta en tur til Finnmark igjen i sommer, men med renteøkningen la vi lokk på den planen. Vi skal heller prøve å putle på her hjemme og ta noen spontane småturer hit og dit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg håper bare at været blir sånn noenlunde, slik at vi får gjort noe ute. Min eldste sønn har vært her mye de siste dagene, og det har jeg satt stor pris på. Han har gitt meg flere gode serie tips, så nå har jeg i det minste noe å se på når været er så dårlig. Nå er planen at jeg skal få alle plantene hans på rehabilitering her en stund, så får vi se hvordan det går.

Livet er litt kjedelig for tiden; jeg er litt lei her jeg sitter. Mens alle andre løper ut av huset, sitter jeg igjen på stedet hvil, for med dette været er det et tiltak å komme seg ut. Det eneste som holder meg oppe nå er tanken på ferie, for da har vi i det minste mulighet til å rømme fra regnværet…