Kategori: Blogg

Denne helgen har opplevelsene stått i kø, og det kan vi takke Sandviken Bataljon for. På fredag dro vi ut til Bruvoll camping på Hundvin der langturen til buekorpset skulle arrangeres i år, og der var en liten gutt allerede på plass. Jeg kan ikke få takket foreldrene til kompisen til vår gutt nok, for de har virkelig stilt opp for oss den siste tiden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For selv om vi også skulle ut dit på fredag så hentet de vår gutt tidligere på dagen slik at deres sønn og vår skulle få tilbringe litt tid sammen. De to går i samme klasse, og det siste året har de hengt sammen som erteris. De har det så kjekt sammen, og det fikk vi et bevis på når vi omsider kom oss ut på campingen.

Vår gutt hadde knapt nok tid til å prate med oss, han var opptatt med de andre ungene som var der. Det ble så tydelig hvor godt miljø det var i buekorpset, og selv om det er stor aldersforskjell mellom de yngste og de eldste, så stiller de eldste bestandig opp for de yngste og passer godt på de.

Det var ikke spesielt bra vær når vi ankom campingen på fredag, men heldigvis våknet vi opp til sol og blå himmel på lørdagen. Akkurat det kunne ikke passet bedre, for buekorpset hadde planlagt flere gøyale aktiviteter. Først på planen var en løpekonkurranse, og der stakk vår gutt av med seieren blant de minste.

Deretter ble det arrangert skytekonkurranse og vannkrig, men det fikk dessverre ikke vi med oss. Vi måtte nemlig dra litt tidlig på lørdag, for jeg hadde en frisørtime som jeg ikke kunne gå glipp av. Vår gutt skulle bli igjen og overnatte den siste natten hos kompisen sin, og det er første gang han har turt å sove hos noen andre.

Det er ingen tvil om at buekorpset har hatt en positiv effekt på gutten vår, og han har virkelig vokst etter han begynte. “Jeg skal gå i buekorpset i tjue år” sa vår lille gutt for en stund siden, og i dag fikk vi se med egne øyne hvor mye buekorpset betyr for han.

For i dag var siste marsjdag for sesongen, og der skulle det hele avsluttes med medalje og pokal utdeling. Vi sto og ventet på de på Sandvikstorget, og det var et fantastisk syn når de kom marsjerende ned gaten. Jeg måtte virkelig kjempe mot tårene når vår lille gutt kom til syne, jeg kunne se stoltheten i øynene på han.

Men når medalje og pokal seremonien begynte klarte jeg ikke holde meg lenger, for vår gutt ble ropt opp hele to ganger. Først fikk han medalje for kappløpet dagen før, og så fikk han pokal for beste nybegynner. Det var en stolt gutt som tok i mot pokalen, og det var en stolt mor som sto på sidelinjen å så på.

Jeg kan virkelig anbefale buekorps livet til andre, og spesielt når det gjelder Sandviken Bataljon. De trenger flere soldater så det er bare å hive seg med, sesongen er kort og varer kun fra mars til juni. Vi er i hvert fall veldig glad for at vår gutt ville begynne, for han har virkelig blomstret opp siden oppstart. En stor takk til Sandviken Bataljon for en super helg, og for å ha tatt vår lille gutt i mot med åpne armer…

Ps: Jeg fikk klar beskjed fra en liten gutt når jeg ba han smile, “Nei mamma, en god soldat smiler ikke når han er på oppdrag”… 

Jeg fikk bange anelser når invitasjonen kom, og enda verre ble det når gubben overraskende nok sa ja til å være med. For på onsdag skulle fotball laget til en liten gutt ha siste trening før sommerferien, og i den anledningen ble alle foreldre invitert til å spille kamp mot barna.

Aldri i livet hadde jeg forestilt meg at gubben skulle si ja, for i løpet av de 16 årene vi har holdt i lag har jeg virkelig fått erfart hvor mye gubben hater trening. Dessuten har gubben aldri sagt ja til slike invitasjoner så lenge jeg har vært sammen med han, så jeg var skråsikker på at han kom til å si nei denne gangen også.

Derfor ble overraskelsen stor når jeg hørte at gubben hadde takket ja, og det var da jeg kjente panikken grep meg. Når onsdagen omsider kom satt jeg med nervene i helspenn, for jeg visste at gubben igjen hadde undervurdert hva han hadde meldt seg på. Selv ble jeg hjemme den dagen, været var så ustabilt at jeg ikke tok sjansen.

To timer skulle det gå før jeg hørte det første livstegnet utenfor ytterdøren, og igjen kunne jeg puste lettet ut. Gubben hadde i det minste overlevd økten tenkte jeg stille for meg selv, men når gubben etter hvert kom inn i stuen grep panikken meg på nytt. For gubben så ut som om han kom rett fra skyttergraven, det var ingen som helst tvil om at gubben hadde fått kjørt seg på fotballbanen.

En ugjenkjennelig farge hadde tatt over ansiktet til gubben, en blanding mellom rød og grønn tydet på at det hadde gått hardt for seg. En heseblesende gubbe stilte seg opp fremfor meg, svettedråpene som kom fra topplokket til gubben minnet meg om de kraftige regnskyllene i regnskogen.

“Jeg har ikke trent så hardt siden jeg var med i et kappløp under den kalde krigen” sa gubben med heseblesende stemme, “muskler jeg ikke visste jeg hadde har våknet til liv” hørte jeg gubben si mens han ålte seg mot badet. Det skulle gå to døgn før gubben kom seg til hektene igjen, og det var i grevens tid.

For denne helgen hadde vi nemlig store planer, buekorpset som vår gutt er med i skulle på helgetur og vi skulle også være med. Så i dag har vi brukt mesteparten av dagen på å pakke, og for første gang som syk skal jeg få prøve meg på campinglivet. Turen går nemlig til en campingplass, men siden eieren selv sitter i rullestol så har han sørget for at det er handikap vennlige hytter på området.

Så der skal vi bo i natt, og på søndag skal vi for første gang se på at vår lille gutt skal marsjere. Etterpå skal det deles ut pokaler og medaljer, så det skal bli kjekt å være med på. Nå gleder jeg meg bare til å dra på tur, men den som gleder seg aller mest er en liten gutt. Han kan ikke komme seg av gårde fort nok, denne helgen har han ventet lenge på, en perfekt start på sommerferien som nå er i gang for en skolegutt…

I helgen tok vi en besøksrunde til min nest eldste sønn som flyttet ut for en stund siden, og det var da jeg la en plan. For leiligheten var akkurat den samme som når han flyttet inn, den manglet personlighet. Det var ingen bilder på veggene, og minimalt med pynt rundt om kring.

Det var da jeg fikk en idé om å ta en tur på IKEA, der visste jeg vi ville finne alt vi trengte. Så i dag hadde vi avtalt å møtes på IKEA, og denne gangen skulle jeg spandere handlerunden på min sønn. IKEA har det meste som du trenger i et hus, og det er den eneste butikken som er godt tilrettelagt for oss rullestolbrukere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hater å kjøre inn i overfylte butikker, og de fleste butikker er nettopp det. Det er et mareritt for meg når jeg feks skal kjøpe klær eller gå på julegave shopping, for alle butikker jeg har vært i har vært fylt til randen med ting. Ja i enkelte butikker er det umulig å komme seg mellom hyllereolene, og i enkelte butikker er det en risikosport å i det hele tatt kjøre inn.

Men på IKEA er det en fryd for meg å rulle rundt, det eneste jeg må passe på er menneskene rundt meg. Jeg lar meg stadig overraske over hvor lite oppmerksomme enkelte mennesker er, de gjør alt mulig annet enn å se hvor de går. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har falt over meg fordi de har vært mer opptatt av å se på mobilen enn å se hvor de går, og det verste er at jeg har stått helt i ro de gangene det har skjedd.

Men det verste er når jeg på tilstelninger med mange barn, de er så uforutsigbare at jeg vet aldri hva de kan finne på. Heldigvis slapp jeg å bekymre for det i dag, for på IKEA er det mye boltringsplass. Jeg kan frese rundt som jeg selv vil, uten å være redd for å kjøre på noe.

Vi fikk en fin stund sammen på IKEA, og min sønn var veldig fornøyd med handlerunden. Shopping runden ble avsluttet med et kafebesøk, og der fikk gjengen seg en etterlengtet pause. Jeg er så glad for at jeg enda kan gjøre slike ting, det betyr så mye for meg. Så nå skal vi finne en dag og hjelpe min sønn med å få orden på leiligheten slik at den blir litt mer hjemmekoselig, og det gleder jeg meg til…

Jeg har virkelig kjempet mot indre demoner i det siste, litt etter litt kjente jeg at de vonde tankene kom tilbake. Når man er så hjelpeløs som det jeg er kan man aldri unnslippe, det skal så lite til for å vekke de indre demoner til liv.

De siste ukene har jeg bare følt meg i veien, uansett hvor jeg har snudd meg så har jeg bare følt meg til bry. Jeg har prøvd å rope men har ikke blitt hørt, og det er da den usynlighetsfølelsen dukker opp.

Noen ganger føler jeg meg som et bortglemt støvete møbel, et møbel som er gjemt bort som ingen kan se. Det er vondt når man til stadighet blir påminnet om at man bare er til hinder, et hinder som mine kjære stadig må ta hensyn til.

Jeg ser hvor lei de blir noen ganger, for det er de som må trå til når alt annet svikter rundt meg. Det gjør vondt når jeg ser at de må sette sine egne liv på vent for å ta seg av meg, for det eneste jeg ønsker er at min sykdom ikke skal stå i veien for deres liv.

Men i går skjedde det noe, for første gang på lenge følte jeg meg sett. For når nattevakten kom ved midnatt i går ga min mann meg en real kjærlighetserklæring, jeg skjønte ingenting når gubben bar meg rett i rullestolen i stedet for rett i seng.

“Jeg tenkte du ville ut og se lysene i hagen, det er så fint ute i kveld” sa min mann med kjærlighet i stemmen, og plutselig fikk jeg tilbake den mannen jeg ble forelsket i for så mange år siden. Den tålmodige snille mannen som tok hjertet mitt med storm for seksten år siden, han som gjorde alt for å glede meg.

Med tårer i øynene og et varmt hjerte kjørte jeg ut gjennom døren, lukten av nyklippet gress omfavnet meg i det jeg kom ut. Stolt kunne min mann vise meg resultatet av plenen han hadde klippet noen timer før, og sammen tok vi turen rundt huset for å se på solcelle lysene vi hadde kjøpt.

Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor lite det er som skal til for at jeg virkelig føler meg inkludert, det er så lett for å glemme det i en travel hverdag. Jeg er heldig som har så mye kjærlighet rundt meg, og det er den kjærligheten som er grunnen til at jeg fortsatt er her…

Endelig kom varmen tilbake, den har jeg ventet på. Jeg er så lei av å våkne opp til lyden av regndråper, så når solen endelig kom tilbake var det en befrielse for meg. Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg hater å sitte inne på denne tiden av året, det er ren tortur. Dessverre ser det ikke ut som sommervarmen skal vare så lenge, på søndag er det meldt regn igjen.

I dag hadde jeg kun gubben som assistent, og da går ting som vanlig fort unna. Men denne gangen sætte jeg foten ned, det kom ikke på tale at gubben skulle tilbringe dagen i gravemaskinen! Denne fredagen var min, og jeg hadde ting jeg ville få gjort. Så når gubben dro meg opp av senga i dag var planen klar, og første punkt på dagens plan var en handlerunde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ville på Sparkjøp og kjøpe ny neglelakk, men når jeg sa det til gubben ble jeg møtt av ville protester. “Du har skuffa full av neglelakk” protesterte gubben, ja han freste verre enn en illsint villkatt der han sto på gulvet. “Jeg er tom for rosa neglelakk” sa jeg med en oppgitt tone i stemmen, jeg var rimelig lei av å måtte krangle for å få viljen min.

Ting var mye enklere før, når jeg kunne gjøre alle mine ærend på egenhånd. Men den tiden er over, nå er jeg avhengig av hjelp til den minste ting. Så når vi kom frem til Sparkjøp var jeg innstilt på å være rask, kun kjøpe det jeg skulle ha og dra ut igjen. Men når jeg hadde plukket ut to rosa neglelakker gikk gubben for å finne en kurv, og det var da jeg skjønte at dette kom til å ta tid.

Plutselig var det som om gubben skiftet personlighet, og det endte med at vi måtte tråkke oss gjennom hele butikken fordi gubben plutselig skulle shoppe! Først når handlekurven var full sa gubben seg fornøyd, og da ble mine to neglelakker en bagatell i forhold til det gubben hadde handlet.

Det hele endte med at jeg ikke rakk innom flere butikker den formiddagen, gubben hadde brukt så lang tid inne på Sparkjøp at vi knapt rakk å hente en skolegutt. Snakk om personlighetsforandring, her måtte jeg kjempe for å få kjøpe to neglelakker, og så endte det med at gubben kom hjem med halve butikken?

Siden vi ikke rakk innom Plantasjen i formiddag så måtte vi ta en ettermiddagstur, og da passet det bra at vi uansett måtte kjøre minstemann i bursdag. Dessverre har jeg ikke fått vært så mye ute i dag som jeg ønsket, for det har blåst så mye. Med en lungekapasitet på kun 15% sier det seg selv at mye vind er ikke noe for meg, jeg klarer ikke puste når jeg får vind mot ansiktet mitt. Men til slutt fikk jeg handlet alt jeg skulle ha, så nå kan helgen bare komme…

PS : Jeg er litt sliten for tiden, derfor har det ikke kommet noen innlegg før nå… 

For fire år siden bestemte vi oss for å plante jordbær i hagen, og det første året var vi flinke til å ta vare på avleggere. Men løsningen med plante kassene var ikke særlig bra, så de siste årene har vi ikke gjort så mye for å holde jordbær plantene ved like. Så i år bestemte vi oss for å starte på nytt, og denne gangen skulle vi gjøre det skikkelig.

Denne gangen bestemte vi oss for å flytte jordbær plantene over i den store plantekassen som gubben laget for noen år siden på muren, der har vi mye plass til å plante nye avleggere. I dag begynte en ny assistent på opplæring, så det passet bra å begynne med jordbær prosjektet når vi hadde to assistenter på jobb.

Heldigvis har værmeldingen endret seg litt det siste døgnet, nå ser det ut som om vi kan begynne med grillhytten likevel. Planen er å få beiset den på nytt, for den har ikke blitt beiset siden jeg gjorde det for tolv år siden. Jeg er bare glad for at vi får gjort mest mulig før sommerferien starter, for da kan vi eventuelt reise bort med god samvittighet.

Vi har ingen store planer i år, vi tar det litt som det kommer. Min datter venter på svar om skoleplass, og det innebærer mest sannsynlig at hun må flytte. Så da må vi nok kjøre flyttelass på kort varsel, og siden hun satser på å komme inn i Trondheim så må vi bero oss på noen dager der i ferien.

Plutselig har snart alle flyttet ut, og det blir spesielt rart for minstemann i huset. Han har alltid hatt søsknene sine i nærheten hele tiden, men nå blir det kun han igjen i huset med oss gamlinger som han sier så fint. Men å bli hjemme hele ferien når man har en ni år gammel gutt går ikke, så noe må vi finne på.

Jeg hadde håpet på at vi kunne fått litt besøk av svigers i sommer, men det ser ikke ut til at det skjer. Vi får heller ta ting litt på sparket i år, og håpe på at været slår til slik at vi kan være mye ute. Men før det skal jeg kose meg med prosjektene vi nå holder på med, og takket være mine flinke assistenter ser det ut til at vi kommer i mål med det meste før ferien starter…

I går hadde gubben bestemt seg, det skjønte jeg når gubben plutselig sto over meg klokken ni om morgenen. Det var ikke likt gubben å stå så tidlig opp på en lørdag, normalt sett er det jeg som må mase for å få han til å stå opp. Men når gubben så at det hadde meldt oppholdsvær i går bestemte han seg, nå skulle male prosjektet vårt ferdigstilles en gang for alle!

Det er nemlig flere uker siden vi bestemte oss for å måle rekkverket på fremsiden, men denne gangen ble det ikke hvitt. Hvitt rekkverk når man bor så nær naturen er som å be om bråk, og jeg har irritert meg i mange år over grønske og mose som har festet seg til det hvite rekkverket. Vi har prøvd det meste uten særlig hell, så nå bestemte vi oss for å male rekkverket i samme farge som resten av huset.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men akkurat det prosjektet har tatt tid, for været har ikke akkurat spilt på lag den siste tiden. Men i går glimtet været til, vi fikk en liten luke som vi bare måtte gripe. Det var derfor gubben bestemte seg for å ta en tidlig start i går, for nå skulle det males ferdig. Jeg var bare glad for at gubben valgte å gjøre noe hjemme for en gangs skyld, det har vært litt for mange graveprosjekter på gubben den siste tiden.

Mens gubben malte kjørte jeg rundt huset og inspiserte blomstene mine, og det var da den plutselig dukket opp. Et lite ekorn dukket opp i synsvinkelen min, og det at jeg satt knappe tre meter unna så ikke ut til å bry han så mye. Etter at vi flyttet ekornmateren/fuglehuset har jeg virkelig fått underholdning hele dagen, og det beste er at jeg kan sitte inne i min egen stue og følge med på de.

Gubben brukte hele dagen på å male ferdig rekkverket, først når klokken nærmet seg seks på kvelden kom jeg meg ut av rullestolen og over i godstolen. Men det gjør noe med humøret mitt å være ute, så jeg setter virkelig pris på de få dagene jeg kan kjøre ut av huset på egenhånd.

I dag våknet jeg opp til lyden av regndråper mot soveromsvinduet mitt, og det var da jeg skjønte hvor heldig vi hadde vært. Jeg priset meg lykkelig for at gubben klarte å bli ferdig med malejobben i går, for nå er det meldt regn hver dag fremover. Siden det ikke var så bra vær i dag bestemte vi oss for å ta en tur på kino, og der har vi ikke vært på lenge.

To brødre ville på kino og se Minecraft filmen, og da bestemte gubben og jeg oss for å hive oss med. Det var kjekt å finne på noe sammen for en gangs skyld, og vi hadde nesten en hel kinosal for oss selv. Nå sitter jeg her og venter på finalen mellom Portugal og Spania, og jeg lever enda på en sky etter at våre gutter klarte å slå Italia overlegent…

I går ble jeg igjen dratt tilbake i tid, tilbake i tid da jeg var den som ga hjelp til de som trengte det som mest. Det er rart hvordan livet endrer seg, for nå har jeg havnet i samme situasjon som de jeg engang hjalp.

Nå er det jeg som ligger og klager over kalde hender, de samme kalde hendene som jeg en gang brukte å varme opp før hvert hjemmebesøk. Nå er det er jeg som ligger sårbar i sengen og venter, venter på hjelp til å starte en ny dag.

Jeg husker det som om det var i går, husker alle de menneskene jeg engang prøvde å hjelpe. De gode samtalene tidlig om morgenen, og tårene når nattemørket kom.

Jeg husker hvordan jeg prøvde, prøvde å sette meg inn i deres hverdag. Men først nå føler jeg den, jeg føler den fordi deres hverdag er nå blitt min.

Alt jeg kan gjøre er å håpe, håpe på at jeg ga nok av meg selv. De gode smilene var det mange av, og takknemligheten var stor.

Kampen mot klokken var alltid verst, ingen skulle være nødt til å vente. Jeg husker hvordan jeg sto utenfor dørene, prøvde å stresse ned selv om klokka tikket så altfor fort.

Jeg ville aldri vise det, de som trengte meg som mest skulle få ro. Derfor tvang jeg meg selv, ga de den tiden de trengte selv om tiden var knapp.

Jeg husker også samvittigheten, den dårlige samvittigheten som meldte seg når vakten var over. Den rev og slet i meg hver dag, og hver kveld gikk jeg til sengs med et ønske om at neste vakt ble bedre.

Jeg husker kulden, kulden som kom når livet var i ferd med å ebbe ut. Fastvakt satt jeg på min egen fødselsdag, og på min egen bursdag gikk et langt liv bort. Svøpt inn i et hvitt klede la vi henne, med kjærlige hender ga vi vår siste respekt.

Men nå er det jeg som nærmer meg slutten av livet, nå er det jeg som teller dager. Det er nå jeg virkelig forstår hvordan de menneskene hadde det, for nå er det jeg som lever i deres sko….

Husker dere at vi flyttet fuglehuset for en stund siden? Ja i dag fikk vi beviset på at det var en riktig avgjørelse. For fuglehuset vårt er egentlig beregnet på ekorn, men selv om vi har mange ekorn i området rundt her så har de aldr turt å nærme seg huset vi har satt opp til de. Men etter vi flyttet det lille huset lenger bort fra huset vårt skjedde det noe, og i dag fikk vi for første gang besøk av ekorn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ble helt varm om hjertet når jeg så den lille pelskledde tassen nærme seg huset, og før vi fikk sukk for oss sto den på toppen av taket. Det tok en stund før den fant inngangen, det var litt av et syn og se hvordan den klatret rundt for å få tak i jordnøttene som lå fristende til inni huset.

Til slutt fant den åpningen, og når den først kom seg inn virket det som om den lille krabaten hadde flyttet inn for godt. Den ble værende så lenge inne i huset at småfuglene ble utålmodige, de sirklet rundt huset flere ganger i håp om at den nye leieboeren skulle flytte ut igjen. Så nå vet vi at beslutningen om å flytte huset var riktig, og nå venter vi bare på flere ekorn besøk.

Det er ikke mye jeg kommer meg ut før tiden, så slike opplevelser som å få et lite ekorn på besøk er virkelig kjærkomment. De få stundene jeg kommer meg ut bruker jeg på å sjekke blomstene mine, og nå står alle rhododendronene mine i full blomst. Det er bare synd at været er så dårlig, for jeg skulle gjerne vært ute hele tiden på denne årstiden.

Men det er en ting jeg trenger hjelp til, vet dere hva slags blomster det er på bildet ovenfor? Jeg har en mistanke om at det er Dahlia, for jeg vet jeg plantet noen for mange år siden. Jeg vil gjerne ha flere slike blomster, men jeg må først finne ut om det er Dahlia. De er i hvert fall helt nydelige å se på, og det beste er at de blomstrer lenge…

To ganger har gubben vært døden nær den siste uken, ja gubben sine graveprosjekter har virkelig tatt på. I forrige uke var det en likblek gubbe som kom hjem etter å ha hatt en arbeidsøkt hos naboen, tydelig ustø kom han mot meg mens han strevde med å holde beina oppreist over stuegulvet.

“Blør jeg enda” spurte gubben med skjelven stemme, i en stol satt jeg helt uvitende om hva som hadde skjedd. At gubben ikke tåler synet av blod er en kjent sak, han holder jo på å besvime hver gang jeg må ta blodprøver når jeg er på kontroll. Men denne gangen var det så gale i følge han selv, ja om han ikke våknet opp neste dag så var han i det minste forsikret.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gubben hadde som vanlig vært litt brå i vendingen, han skulle være kjapp ut av gravemaskinen så han bestemte seg for å hoppe. Men denne gangen hang ene buksebeinet seg fast i trappetrinnet på gravemaskinen, og igjen fikk gubben erfare på den harde måten at hastverk er lastverk. Det endte med at bakhodet til gubben fikk seg en trøkk, og når gubben skulle kjenne etter med hånda si og oppdaget litt blod var det gjort.

På fredag skjedde det nok et uhell, gubben falt ned i et dypt hull med ene foten i hagen til naboen, og igjen fikk jeg høre hvor gale det var. “Æ var så nær med å bli kastrert kjerring” utbrøt han med panikk i stemmen, og det var da jeg bestemte meg for å takke ja til mine foreldres invitasjon om en spontan helgetur.

Min mor ville nemlig hjem en tur for å gå på graven til sine foreldre, og hjem for henne betydde en kjøretur til Svelgen som ligger i Bremanger. Så etter gubben sine nær døden opplevelser den siste tiden satte jeg foten ned, nå fikk vi dra før det virkelig var kroken på døren for gubben. Ja for min ALS sykdom kunne tydeligvis ikke måle seg mot gubben sine uhell, så en pause var tydeligvis helt nødvendig.

Så i går inntok vi igjen landeveien, og med fullstappet bil satte vi av gårde i et nydelig vær. En fem timers kjøretur langs landeveien var akkurat det jeg trengte, etter noen dager innestengt i eget hus var det en befrielse å komme seg ut. Det beste var at min lillebror og familien også hadde bestemt seg for å være med, og det ble en liten gutt veldig glad for å høre.

For barna til min lillebror er jevngamle med vår gutt, og de går alltid veldig godt sammen når de møtes. Det var rart å komme tilbake til Svelgen etter så mange år, og det syns min lillebror også. Vi deler mange barndomsminner fra denne lille plassen, og når vi begynte å vandre i de samme gatene som vi gjorde når vi var små kom bortgjemte minner over oss begge.

Vi hadde en fantastisk dag i går, og været viste seg virkelig fra sin beste side. Svelgen fjordhotell har blitt oppusset de siste årene, og det var enkelt for meg å kjøre rundt på området. Til barnas store glede var det lekeområder både inne og ute, og et nydelig hage og uteområdet for oss voksne.

Ungene var ute hele dagen og herjet fra seg, først når klokken ble elleve på kvelden trakk vi oss tilbake til rommet. Men det var når jeg er time senere gjorde meg klar for å ta kveld at problemene begynte, og denne gangen var det virkelig krise. For respiratoren som jeg er avhengig av om natten ville plutselig ikke fungere, uansett hvor mye gubben prøvde fikk han bare opp feilmeldinger.

Jeg har to respiratorer hjemme, men tror du gubben hadde giddet å ta med to for en natt? Neida, og nå satt vi der på en guds forlatt plass midt på natta uten mulighet for å få hjelp. Jeg overlever selvfølgelig en natt uten respiratoren, men jeg blir fryktelig dårlig dagen etterpå. Så i natt har jeg prøvd å holde meg mest mulig våken, for jeg visste at dersom jeg duppet av så ville jeg falle i oksygenmetning.

Gubben skulle tydeligvis også holde seg våken, for det var ikke snakk om at kjerringa skulle krepere på hans vakt. Men det gikk ikke lang tid før snorkelydene fylte hotellrommet, og det kjente jeg var like greit. Gubben skulle tross alt kjøre hjem neste dag, så han trengte søvn.

Jeg var helt kaputt når jeg våknet i dag, for selv om det ble minimalt med søvn på meg i natt så kjente jeg på kroppen at jeg hadde slumret litt. Hodepinen tydet på at jeg hadde hatt surstoffmangel i løpet av natten, og jeg var så sliten at jeg knapt klarte å holde øynene oppe. Det ble en fryktelig lang kjøretur hjem igjen for min del, med smerter i både hode og rygg slet jeg med å finne en god sittestilling, i tillegg satt jeg med en konstant kvalme hele veien.

Heldigvis brukte vi kortere tid hjem igjen enn til, det hjalp at vi kunne kjøre rett om bord ferga i dag. I dag sto vi opp til et skikkelig drittvær, og jeg blir stadig forundret over hvor fort været kan snu her på Vestlandet. Først når vi nærmet oss Førde kunne vi skimte litt bedre vær i horisonten, og når vi kom fram igjen var det plutselig sol og sommer igjen.

Nå sitter jeg her helt gåen men med mange nye opplevelser innenbords, så selv om ikke alt gikk knirkefritt for seg denne gangen så var det virkelig verdt det. Jeg trengte virkelig å komme meg bort litt, og bonusen var at vi fikk tilbringe litt tid med min bror også. Så dette har virkelig vært en begivenhetsrik helg, kanskje ikke så rart at gubben ligger rett ut nå…