I går kunne endelig Arsenal heve Premier League trofeet, og som trofast Arsenal-fan kunne jeg endelig slippe jubelen løs. Det ble en opptur på det som ellers har vært en trasig pinse, for her har det bare bøttet ned fra himmelen. Bortsett fra et legebesøk før helgen så har jeg ikke vært ute, og det gjør meg bare deprimert.
Selv om det nå har blitt grønt ute, føler jeg ikke at vi har hatt vår. Vi har hatt nattefrost mange netter denne måneden, og det er uvanlig for Vestlandet å være. Jeg, som har gledet meg til å holde på ute, har i stedet blitt med innendørsplanting. Agurk- og melonspirene trives godt i vinduskarmen, ser det ut til, og det er nå en liten trøst.
Likevel er jeg værsyk her jeg sitter, og dersom det ikke snur snart, så har jeg mest lyst til å stikke av. Vi pratet tidligere om å ta en tur til Finnmark igjen i sommer, men med renteøkningen la vi lokk på den planen. Vi skal heller prøve å putle på her hjemme og ta noen spontane småturer hit og dit.
Jeg håper bare at været blir sånn noenlunde, slik at vi får gjort noe ute. Min eldste sønn har vært her mye de siste dagene, og det har jeg satt stor pris på. Han har gitt meg flere gode serie tips, så nå har jeg i det minste noe å se på når været er så dårlig. Nå er planen at jeg skal få alle plantene hans på rehabilitering her en stund, så får vi se hvordan det går.
Livet er litt kjedelig for tiden; jeg er litt lei her jeg sitter. Mens alle andre løper ut av huset, sitter jeg igjen på stedet hvil, for med dette været er det et tiltak å komme seg ut. Det eneste som holder meg oppe nå er tanken på ferie, for da har vi i det minste mulighet til å rømme fra regnværet…
Hver dag tenker jeg på den, og for hver dag som går vet jeg at den kommer nærmere. Når jeg fikk diagnosen ALS for nesten elleve år siden, var døden alt jeg klarte å tenke på; sjokket og redselen for at jeg en dag skulle dø av en uhelbredelig sykdom tok helt over hverdagen. Tanken på døden ble altoppslukende, så mye at jeg ikke klarte å leve.
Men etter hvert som tiden gikk, tok livet mer og mer plass, og selv om jeg kjente at døden pustet meg i nakken, klarte jeg å fokusere på livet. Likevel tenker jeg på den hver dag; hver eneste dag tenker jeg på døden. Jeg vet at døden ikke lar seg rosemale, for for mange kan den være smertefull og uverdig.
Spørsmålene har alltid vært mange, og den første tiden var jeg redd for å snakke om døden. Elleve år senere har døden blitt et normalt samtaleemne her i huset, og nå prater vi om den så og si hver dag. Likevel er det noen beslutninger jeg ikke har tatt enda, spørsmål jeg ikke har drøftet med familien eller legene på sykehuset.
Hvordan kommer min siste tid til å se ut? Vil jeg lide mer siden jeg har tatt valget om å ikke få trakeostomi, og sist men ikke minst, hvor vil jeg dø? Hjemme eller på sykehuset? Da min datter var mindre, var hun veldig klar på én ting: hun ville ikke at jeg skulle dø hjemme.
Hun var bare 12 år da jeg ble syk, og siden hun hadde vokst opp med en frisk mamma, var sorgen stor da jeg ble syk. Nå er hun blitt 23 år, og jeg føler meg heldig som har fått følge henne så langt i livet. Men datteren har vært veldig tydelig og klar i sin tale etter jeg ble syk, spesielt med tanke på gravlegging.
Jeg har hele tiden ytret et ønske om kremasjon, at jeg ikke vil at mine kjære skal belastes med å betale for og ta hånd om et gravsted. Men på det punktet nektet min datter å høre på meg, for hun skulle ha et gravsted hun kunne besøke. Det er mange forskjellige meninger i en familie, og det er derfor det er så vanskelig.
I juni skal jeg på ny kontroll, og da er planen å ta opp spørsmålene jeg lurer på. Det er rart i bunn, for da jeg var på visning i huset, fikk jeg vite at ektemannen til hun som eide huset hadde tatt beslutningen om å dø hjemme. Han hadde fått kreft, og i motsetning til meg, så gikk det fort med ham.
Så når jeg nå sitter og vurderer den samme beslutningen, føler jeg nesten at det er forutbestemt at jeg skal dø hjemme. Jeg har levd så lenge med denne sykdommen at tanken på døden nesten er blitt borte, for til tross for at jeg vet at jeg skal dø, velger jeg å fokusere på livet. Likevel føler jeg meg heldig, for det er ikke alle som får muligheten til å planlegge sin egen død…
Det ble litt av en dag i går, og når jeg sitter her og ser tilbake må jeg bare le. Aldri før har nasjonaldagen startet så tidlig, selv om vi var sent i seng kvelden før. Vi måtte jo få med oss Norges opptreden i Eurovision, ja, til og med minstemann ville få med seg det. Så da ble det en sen kveld for oss, spesielt siden vi måtte stå opp klokken seks dagen etter.
Jeg våknet allerede klokken fem, livredd for at vi skulle forsove oss, lå jeg og voktet på klokken. Fem minutter på seks sendte jeg melding til gubben, for da kom jeg på at vi hadde glemt å pusse skoene til minstemann. Det var nemlig særdeles viktig at uniformen til minstemann så bra ut til den store dagen, medaljene og pen skoene måtte pusses blanke.
Gubben hev seg rundt på kjøkkenet rett etter at han hadde tatt meg opp, det var veldig viktig at minstemann fikk i seg en solid frokost før han skulle dra. Vi visste at buekorpset skulle marsjere i flere timer på 17. mai, og da var det viktig at han hadde noe å gå på. Minstemann dro allerede klokken halv åtte, vi dro en time senere.
Vi har aldri feiret 17. mai i sentrum før, så vi visste ikke hva vi gikk til. Likevel skjønte vi at vi måtte være ute i god tid, spesielt med tanke på parkeringsplasser. Det var bare én vei som var åpen inn til selve bykjernen, heldigvis var vi så tidlig ute at vi slapp å stå i kø. Men da vi kom inn der vi hadde tenkt å parkere ble jeg rimelig provosert, for den eneste rekken med handicap-parkeringsplasser var okkupert av biler uten gyldig HC-bevis.
Det er ikke akkurat flust av handicap-plasser i sentrum, og da er det ekstra provoserende at funksjonsfriske bare tar seg til rette. Spesielt på slike dager som 17. Mai, da føles det ekstra krenkende. Det endte med at gubben måtte hive meg av midt i veien, for så å luke parkere på den eneste vanlige parkeringsplassen som var der.
Like etterpå fikk jeg noe helt annet å tenke på, for når gubben begynte å kjøre rullestolen, gikk det opp for meg hvorfor vi er så sjeldent i sentrum. Gi meg gjerne navnet på vedkommende som har besluttet å legge brostein over så å si hele byen; en ting er i hvert fall sikkert: de har ikke tenkt på oss rullestolbrukere.
Hele kroppen ristet når gubben kjørte meg over brosteinen, og når vi endelig kom oss opp på fortauet som ikke var dekket av brostein, da holdt jeg på å falle ut av rullestolen fordi fortauet helte så mye nedover. Likevel hadde jeg bestemt meg, ingenting skulle stoppe meg fra å gå i tog med en buekorps soldat denne dagen!
Vi hadde hatt det så travelt at jeg ikke hadde tenkt på å kle på meg varme klær, alt jeg hadde på meg var en tynn sommerkjole og en åpen strikkejakke. Jeg hadde vært så opptatt av å pynte meg til 17 mai at jeg hadde glemt å sjekke værmeldingen, og det kunne jeg angre på i går. For det skulle vise seg å være bortkastet og pynte seg, for rett før vi skulle gå åpnet himmelen seg.
Mens gubben kunne ta på seg regnjakke med hette hadde jeg ingenting over hodet, og mens gubben freste ut noen lavmælte gloser over hodet på meg, måtte jeg le. Jeg kjente hvordan regndråpene begynte å finne veien ned bak ryggen min, så man kan trygt si at det hele ble en våt opplevelse.
Likevel var det en fantastisk opplevelse å gå i Flaggtoget, spesielt når vi møtte på hovedprosesjonen som kom i motsatt retning. Under ligger en link fra BA som har filmet både Flaggtoget og hovedprosesjonen, så håper jeg den fungerer for dere som vil se. Bergensere vet virkelig hvordan de skal feire 17. Mai, og når det gjelder tog så er det ingen som kan måle seg med oss.
Etter vi var ferdig i toget var det en sliten soldat som satte seg i bilen, men den som så ut som hun hadde vært i krigen var meg. “Du er en kriger, alt du holder ut” sa gubben når vi kom inn i bilen, selv var jeg bare glad for alt jeg hadde fått oppleve. Når vi kom hjem var jeg snar med å be gubben finne frem det elektriske varmeteppet, og det teppet ble redningen i går.
Gubben hentet mine foreldre ut til oss, for vi hadde lagt en strabasiøs plan om å grille. Heldigvis holdt det seg opplett lenge nok til at vi fikk reddet middagen, men i det øyeblikket gubben satte grillmaten på spisebordet, åpnet himmelen seg på nytt. Likevel fikk vi en fin 17. mai, og hvis jeg lever til neste 17. mai så blir det Flaggtoget på meg til neste år også, men da skal jeg huske å sjekke værmeldingen først…
Jeg har hatt sterke smerter hele uken, og jeg forstod hvorfor. Hver gang menstruasjonen nærmer seg blir nervesmertene mine verre, og da er det ikke enkelt å være meg. Men selv om jeg visste at menstruasjonen nærmet seg var jeg ikke sikker på når den kom, men det visste tydeligvis en av assistentene mine.
På onsdag sa hun: “i morgen får du mensen, for du og jeg har menstruasjon på samme tid”. Så nå vet jeg hvem jeg skal spørre neste gang jeg venter mensen, for akkurat som assistenten sa, fikk jeg mensen i går. Typisk min uflaks, rett før 17. mai. Men når vi først er inne på 17. mai så har det vært full rulle her denne uken; alt har handlet om å gjøre alt klart til nasjonaldagen.
Alltid koselig når min gode venninne kommer på besøk…
Jeg har nemlig ingen assistenter som kan jobbe fast i helgene, dermed må vi klare oss selv denne helgen. Så denne uken har jeg prøvd å planlegge for helgen, fått mest mulig gjort mens jeg fortsatt hadde hjelp. Jeg har handlet inn alt av mat og drikke, begynt så smått å plante ute, og fått assistenten til å lage både pastasalat og bake kake.
På onsdag fikk jeg besøk av min gode venninne fra Voss, og det er alltid like koselig. Hver vår kommer hun med blomster som hun selv har dyrket frem, og i år fikk jeg to nye spennende sorter. I tillegg fikk jeg noen knoller som hun hadde spart på siden i fjor, men det er fremdeles nattefrost her, så de må jeg vente med å sette ut.
Ekornet dukket også opp når min venninne var her, og da var hun rask med å ta bilde…
I år kunne jeg for første gang gi noe tilbake til henne. en av agurkplantene sto og ventet på henne da hun kom. Jeg hadde tross alt plantet fire potter med agurkfrø, så mange trenger jeg ikke selv. Jeg har like mange potter med melon, så jeg skulle egentlig ha gitt henne en av dem også.
Far og sønn har holdt på med den nye båten de siste tre dagene, og det første de måtte gjøre var å få den opp til grillhytten. Jeg har knapt sett dem de siste dagene, men jeg er bare glad for at far og sønn gjør noe sammen. I kveld kommer min datter hjem, hun ville hjem til 17 mai. Men det er nok en sliten student som kommer hjem i kveld, for hun er midt inne i den verste eksamensperioden. Uansett skal det bli godt å få henne hjem, for det er ikke så ofte hun er hjemme.
Nå ser vi frem til å feire nasjonaldagen sammen, så krysser vi fingrene for at vi får fint vær. Selv håper jeg på at smertene avtar litt før søndag, ellers blir det en veldig lang dag. I år skal vi for første gang til byen for å gå i tog, og det blir ekstra stas for en buekorps soldat. Nå gjenstår det bare å ønske dere alle en god 17 mai, håper dere får en strålende nasjonaldag…
Helt siden vi kom hjem fra Svelgen, har minstemann mast på oss fordi han hadde fått en idé. Nå skal det strengt tatt sies at idéen opprinnelig var min, og jeg klarte som vanlig ikke å holde munn. Så, da minstemann begynte å mase, kunne jeg ikke gjøre annet enn å skylde på meg selv, men mens jeg prøvde å engasjere meg, lukket gubben ørene.
Jeg ga minstemann idéen på vei hjem fra Svelgen, fordi hele tiden mens vi var der lekte han på skipet som sto på lekeområdet utenfor hotellet. Det var da vi satte oss i bilen for å starte hjemover igjen at det glapp ut av meg: “Du kan jo lage et sjørøverskip hjemme i hagen,” sa jeg til minstemann.
Skipet som står utenfor hotellet er veldig populært.
Øynene til minstemann lyste opp i det øyeblikket jeg sa det, og da skjønte jeg at nå var det gjort. Hele veien hjem pratet han om ingenting annet, og spørsmålene ville ingen ende ta. Gubben sa som vanlig ingenting, heller ikke når vi kom hjem. Mens jeg saumfarte Finn.no på jakt etter båter, lå han på sofaen og snorket.
Plutselig spratt gubben opp av sofaen, og som vanlig skjønte jeg ingenting. Det skulle imidlertid vise seg at gubben hadde fått en idé, så de snorkelydene jeg hadde hørt var tydeligvis grublelyder. Ideen gubben hadde fått var den samme som min: å finne en trebåt og bygge den om til et sjørøverskip.
Heldigvis fant vi en båt til salgs rett over fjorden, og da var vi snar med å sende melding for å avtale tid og sted. Så, på søndag dro vi til Osterøy for å se på båten, og det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å kjøpe den. I går dro far og sønn av gårde for å hente båten, og det var en spent gutt som satte seg i farens lastebil.
Nå står båten på tunet vårt, så etter 17. mai er planen å begynne arbeidet med å forvandle båten til et sjørøverskip. Far og sønn har fått et felles prosjekt, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg til å følge prosessen, og til å se det endelige resultatet. Men det som gleder meg mest, er at minstemann fortsatt liker å leke, for mens mange av hans jevnaldrende kompiser sitter foran datamaskinen og gamer, er vår sønn ute og leker…
I går var det ikke snakk om at gubben skulle få lov til å grave, denne gangen skulle kjerringa få bestemme dagens gjøremål. For helt siden en skolegutt begynte i buekorps i fjor så har jeg prøvd å stille opp på de få arrangementene de har, og i går var det virkelig viktig å stille opp.
Det var nemlig fellesoppvisning med tre andre buekorps i går, i tillegg til å holde oppvisning så skulle de marsjere gjennom Sandviken. En skolegutt ble hentet allerede klokken elleve i går, for akkurat denne helgen var det kaos i trafikken. Statens vegvesen besluttet nemlig å stenge fløyfjellstunnelen hele denne helgen på grunn av arbeid med utbedring, og da ble det endeløse køer i retning mot sentrum.
Det de tydeligvis ikke hadde tatt høyde for var alle arrangementene som skulle foregå i sentrum denne lørdagen, for foruten om Sandviken Bataljon sin fellesoppvisning så skulle Tobias Sten holde gratis konsert, og det var lagt opp til festkveld med storskjerm som skulle vise cupfinalen mellom Bodø Glimt og Brann.
Det ble en lang dag for en skolegutt, de startet og marsjere klokken to i går, og var ikke ferdig før halv seks. Vi valgte å stå over selve marsjeringen, men oppvisningen kunne vi ikke gå glipp av. Siden vi visste at det kom til å bli mye trafikk så startet vi en og en halv time før vi skulle være der, likevel var det så vidt vi rakk det. Vi kunne høre slagerne når vi parkerte bilen, og jeg ble tårevåt når jeg så de kom nedover gaten.
Først i rekken kom Sandviken Bataljon som vår gutt går i, og selv om de ikke er så mange så ble de godt lagt merke til. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere som begynner i buekorps, det er så og si gratis, og siden sesongen kun er fra mars til juni så er det ikke så mange arrangementer. Dessuten er det veldig sosialt, og de eldste passer godt på de yngste i buekorpset.
Det var en fantastisk opplevelse og se på de i går, de var så flinke alle sammen. Vi var litt skeptisk til været før vi startet i går, for det bøttet med tidligere på dagen. Heldigvis klarnet det opp når vi skulle dra, så vi hadde virkelig værgudene med oss i går. Vi kom hjem i tide til cupfinalen i går, og da var det en utslitt buekorps soldat som satte seg med spisekorpset.
Rett etter han hadde spist gikk han på rommet sitt for å hvile, og når gubben gikk opp for å se til han litt over syv i går kveld så hadde han sovnet. Gubben forsøkte å vekke han flere ganger i går, men det var helt umulig å få liv i han. Han sto ikke opp før klokken åtte i dag tidlig, så det var ingen tvil om at han trengte å hvile ut. Så i dag blir det en rolig dag på oss, for en sliten buekorps soldat trenger å hvile ut…
Jeg har i årevis hatt lyst til å prøve og dyrke frem grønnsaker og frukt, men så langt har det aldri blitt noe av. Men for noen uker siden kom jeg over noe spennende på Hageglede sin nettside, og da klarte jeg ikke motstå fristelsen. Akkurat det er jo ikke noe nytt, for Hageglede har så mye fint innenfor planter at jeg lett lar meg friste.
I løpet av de siste seks årene har jeg bestilt mye derfra, og jeg har alltid vært heldig med alt jeg har bestilt. Jeg husker enda den gangen jeg bestilte hundre tulipan løker, jeg var så glad når jeg plantet de. Jeg gledet meg til å se når alle løkene kom opp, for jeg hadde bestilt tulipan løker i mange forskjellige farger.
Høsten 2023 plantet jeg hundre tulipan løker, til stor glede for rådyrene!
Dessverre for meg ble gleden kortvarig, for allerede neste dag kom jeg ut og fant bedet mitt rasert. Alle hundre løkene mine var borte, rådyrene hadde spist alle sammen i løpet av et døgn. Snakk om skuffelse, drømmen om et blomsterhav forsvant i løpet av en natt. Siden den gang har jeg latt være å bestille tulipan løker, for jeg vet at rådyrene elsker dem.
De er fine og se på der de går rundt huset vårt, men de spiser opp alle løkene mine hvis jeg ikke passer på…
Men la oss nå vende tilbake til min nyeste bestilling fra Hageglede, for denne gangen bestilte jeg agurk og melon frø. Jeg har aldri prøvd meg på noe sånt før, så jeg var og er litt spent på om jeg får det til. Men de siste dagene har det virkelig begynt å spire opp i begrene mine, så enn så lenge ser det bra ut.
Agurk spirene har vokst en del på kort tid…Melonen er også begynt å vokse…
I morgen skal vi plante om agurk spirene i større potter, men melon spirene må enda vokse litt til før vi planter de om. Det er melon spirene jeg virkelig er spent på om jeg får til, for jeg har hørt at det er vanskelig å få melon frøene til å gro. Likevel lever jeg i håpet, for jeg har en gutt her som elsker melon. Derfor hadde det vært kjekt om jeg fikk det til, da kunne en skolegutt gått og plukket meloner hjemme…
Så kom drittværet tilbake, og plutselig sank gradestokken ned til lavere temperaturer. Jeg måtte finne frem ullteppet igjen, plutselig ble det så innmari kaldt. Jeg har gått med en lett forkjølelse i lengre tid nå, og det samme gjelder for gubben. Jeg øynet et lite håp om varmere tider forrige uke når vi fikk litt godvær, men nå er det på an igjen med drittvær.
Jeg er i det minste glad for at vi fikk gjort så mye forrige uke, og det takket være ene assistenten min. Hun tok på seg arbeidet med å spyle bort grønsken på verandaen og muren rundt huset, et arbeid som jeg virkelig satte pris på ble gjort. I går begynte hun arbeidet med å spyle plattingen oppe med grillhytten, for den var blitt helt svart på grunn av grønsken.
Men i går kveld skjønte jeg at vi ikke fikk gjort oss ferdig oppe med grillhytten, for i går kveld rett før leggetid begynte det å snø. Så i dag våknet vi opp til vinter igjen, gubben måtte skrape vinduet på bilen i dag tidlig før han kjørte på jobb. Snakk om uflaks, for det er bare noen dager siden vi la om til sommerdekk.
Plattingen under grillhytten var svært før assistenten begynte å spyle, uheldigvis kom kong vinter og ødela vårrengjøringen…
At våren er sen i år er det ingen tvil om, men forhåpentligvis er det siste krampetrekning fra kong vinter. Når jeg bodde i Vardø fikk jeg høre et uttrykk som folket der brukte og si når våren var sen, og det er et uttrykk jeg har hatt med meg siden. Så når jeg sto opp i dag tidlig og så at bakken var hvit, ja da måtte jeg bare spørre, “Har ikke reinen kalva enda”.
Jeg måtte ta inn blomstene som jeg kjøpte i forrige uke, for de tåler ikke frost og snø. Enn så lenge står de i yttergangen, men det ser ut som om hortensiaen jeg fikk ikke har tålt frosten som kom i natt. Dette var det siste jeg trengte nå, jeg kjente det på kroppen i dag at kulden hadde kommet tilbake.
Nervesmertene mine blir ti ganger verre når det er kaldt ute, og i dag kjenner jeg at jeg lever for å si det sånn. Jeg har knapt nok sovet i natt på grunn av smerter i kroppen, og dessverre for meg ser det ikke ut som kulden skal gi seg med det første. Det er nemlig meldt enda mer snø i morgen, så det ser ut som om våren lar vente på seg…
Ja eplet faller ikke langt fra stammen, i hvert fall ikke i denne familien. Staheten har gått i arv fra far til datter, og den ble igjen satt på prøve i dag. Hjemreisen fikk nemlig en brå start i dag, min far lå plutselig rett ut på gulvet etter et fall på hotellrommet. Heldigvis gikk det bra med størstedelen av kroppen, men hodet fikk seg en trøkk. Et kutt over øyet åpenbarte seg plutselig, og siden min far går på blodfortynnende medisin så fosset blodet ut.
Min mor ringte gubben, og når jeg hørte hvor fortvilet hun var skjønte jeg at her måtte vi få tak i hjelp. Siden Svelgen ikke har verken legevakt eller lege lenger så ble løsningen å ringe ambulansen i Førde en god time unna, det er ikke akkurat like flott med denne sentraliseringen som regjeringen holder på med.
Ambulansen kom og stripset såret til min far, og dermed håpet vi på at det ville roe seg. Men det skulle vise seg å være mye forlangt, for når vi satte oss i bilen begynte såret og blø igjen. Det er her komikken begynner mellom to stabeiser, for når vi kom til Førde ba jeg gubben stoppe bilen.
Jeg skjønte at her måtte vi på legevakten, og siden såret blødde så kraftig så kunne det ikke vente. Men tror du min far skulle ha hjelp?? Nei da som vanlig nektet han, og det kom ikke på tale at han skulle på noe legevakt her i Førde! Men der satte jeg foten ned, jeg ba gubben kjøre opp til sykehuset hvor jeg visste legevakten lå.
Når min far skjønte at her kom han til kort overfor sin stae datter prøvde han seg på en skrøne, han påsto plutselig at Førde ikke hadde noen legevakt lenger. Jeg måtte humre litt for meg selv der jeg satt, til og med gubben dro på smilebåndet. Når vi kom opp til sykehuset og legevakt skiltet lyste mot oss med grønne store bokstaver innså min far at han måtte gi seg, og min mor gikk inn for å prate med de i resepsjonen.
Når hun like etter kom løpende ut igjen skjønte vi at han hadde fått time, så da var det bare å omrokere alt i bilen slik at vi fikk min far ut. Mens mine foreldre gikk inn på legevakten satt vi i bilen og ventet, en og en halv time senere kom min far strålende fornøyd ut igjen av legevakten.
De hadde fått så god behandling kunne de fortelle, og som om ikke det var nok så fortalte min far at legen som behandlet han var fra Svelgen. Han smilte fra øre til øre når vi trillet han inn i bilen, selv var vi bare sjeleglad for at vi hadde klart å overtale min far til å gå inn på Førde legevakt.
For dersom vi hadde ventet til vi var hjemme så hadde det endt med at gubben hadde måtte ta med mine foreldre på Bergen legevakt, og da hadde hele kvelden røket med i venting. Nå har vi omsider kommet oss om bord på fergen, så får vi håpe på at resten av kjøreturen forløper uten flere problemer…
På årets første dag i Mai måned valgte vi å dra på tur, og denne gangen gikk turen til hjemplassen til min mor. Svelgen er en liten plass i Bremanger, og her har jeg tilbrakt mange sommerferier opp i gjennom oppveksten. Etter at både min mormor og min onkel gikk bort har vi hatt noen å reise til lengre, og det er alltid litt trist å kjøre forbi husene deres.
Min mor har ytret i lengre tid et ønske om å besøke gravene til min mormor og onkel, for etter at min far ble satt tilbake etter lårhalsbruddet har de ikke kommet seg noe sted. Siden det plutselig dukket opp en langhelg tilbød vi oss og ta de med, dessuten sier jeg aldri nei takk til en tur.
Vi har hatt noen strålende dager her i det siste, og 1 Mai var intet unntak. Vi våknet opp til en knall blå himmel, solen varmet allerede godt halv ti om morgenen. Der satt jeg og nøt solens varme stråler når jeg plutselig kom på en gammel myte, for det sies at dersom det er godt vær på 1 mai så betyr det en dårlig sommer, så gjenstår det og se om det faktisk stemmer.
Noe tid til å dvele over den myten fikk jeg ikke, for akkurat da ringte min mor og lurte på hvor vi ble av. Det viste seg at gubben hadde vært litt overmodig noen dager før, han hadde sagt til min mor at vi skulle hente de klokken ni om morgenen. Men den avtalen røk når gubben forsov seg, når jeg sendte melding kvart over åtte lå han fremdeles og sov.
Så etter min mor ringte for å etterlyse oss hev vi oss i bilen, og når vi kom opp til mine foreldre satt de klare. Det tar oss ca fem timer å kjøre til Svelgen, men vi var sjeleglad for at vi valgte og vente til fredagen med å dra. Torsdagen var det nemlig en endeløs bilkø ut av byen, alle skulle komme seg på tur denne langhelgen.
Vi derimot slapp unna bilkø, og siden vi visste at søndagen også kom til å bli preget av endeløse bilkøer så valgte vi og korte ned turen. Vi bor alltid på Bremanger fjordhotell når vi er i Svelgen, det er så fint der. Rommene er romslige og servicen er upåklagelig. Uteområdet er spesielt flott, med både fisker og stort lekeområde for barna.
På uteområdet står det en stor skute, og den er en skolegutt spesielt begeistret for. Han sprang rett opp til skuten når vi kom frem, og der ble han resten av ettermiddagen. Gubben og jeg gikk på rommet mens en skolegutt herjet fra seg, men vi hadde knapt nok kommet oss inn på rommet når det plutselig banket på døren. Det var min mor som kom, og når jeg så hvor oppspilt hun var skjønte jeg at noe var på ferde.
Det viste seg at min mor hadde truffet på slektninger her på hotellet, og nå ville de møte oss også. Så da var det bare å komme seg ut av rommet, for dette kunne vi jo ikke gå glipp av. Det ble et hyggelig møte med slekta som vi ser altfor sjelden, spesielt kjekt ble det for min mor.
Etter det plutselige slektstreffet var over bestemte vi oss for å spise middag på hotellet, for vi visste at de serverte god mat. Vi fikk en fin ettermiddag og kveld sammen, og med et strålende vær i tillegg så ble det en fin 1 mai for oss alle. Kontrastene var til og ta og føle på når vi sto opp i dag, for ute hadde gråværet kommet tilbake. Nå holder vi på og gjøre oss klar for å starte hjemover igjen, og selv om det nå regner ute så har vi i det minste fått en fin tur sammen…
