Som dere kanskje husker, var jeg på Haukeland i april og fikk støpt en maske, og helt siden den gang har jeg ventet. Det skal tydeligvis ikke være enkelt å få slike hjelpemidler gjennom tollen; jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig. Jeg fikk e-post 20. mai om at den hadde blitt sendt fra Sverige, men hva som har skjedd etter det, er uvisst.
I forrige uke kom lungelegen hjem til meg for å se på CO2-målingene jeg hadde ligget med om natten, og da spurte jeg om han hadde hørt noe om masken min. Jeg øynet et håp når lungelegen min mente at den hadde kommet, men i dag fikk jeg motsatt beskjed. For nå i ettermiddag ringte lungelegen, og da kunne han fortelle at han ikke fant masken min.
Jeg kjente hvordan skuffelsen kom over meg, for nå hadde jeg virkelig hatt bruk for den nye masken. Til dere som ikke skjønner hva jeg prater om: Jeg har fått støpt en ny nesemaske til respiratoren min, og det er den jeg venter på. Hvor den er eller hva som har skjedd, er det ingen som vet; alt jeg kan håpe på, er at den dukker opp snart.
Grunnen til at jeg fikk tilbud om en støpt maske var at jeg er så plaget med lekkasje på de silikonmaskene jeg har; hver gang jeg vrir på hodet mitt, begynner masken å lekke. Nattesøvnen blir helt ødelagt, og i tillegg er det svært frustrerende. Om jeg ikke våkner av lekkasjelydene, så våkner jeg garantert opp når jeg får luft i øynene. Derfor gleder jeg meg til den støpte masken kommer, for da blir jeg kvitt det problemet.
Jeg kan bare håpe på at lungelegen min finner ut av hvor masken min er, eller eventuelt finner et sporingsnummer slik at vi kan spore den opp. Det er ikke så enkelt når det er så mange som er involvert; i tillegg har hun som har vært mest involvert vært langtidssykemeldt, og da har det blitt enda vanskeligere å nøste opp i ting.
To søte små avtrykk av en liten nese…
De siste nettene har vært spesielt dårlige, jeg har hatt mye lekkasje. Det går utover dagsformen min, og de siste dagene har jeg ikke følt meg uthvilt når jeg har våknet. Så nå kan jeg bare håpe på at lungelegen min finner ut av hva som har skjedd, for jeg trenger virkelig den nye masken snart…
For noen måneder siden hadde jeg ansvarsgruppemøte. Da kom både ergo, sosionom, hjemmesykepleien og fastlegen min hjem til meg for å drøfte eventuelle utfordringer som jeg trengte hjelp med. Det var da jeg uttrykket et ønske om å få fysioterapi igjen; jeg mistet nemlig tilgang til fysioterapi for tre år siden.
Kommunen skulle spare penger, og da var jeg en av mange som mistet tilgang til hjemmebasert fysioterapi. Det syntes jeg selvfølgelig var blodig urettferdig, for med min diagnose så sier det nesten seg selv at jeg har stort behov for fysioterapi. For i tillegg til at jeg har mye smerter, er muskulaturen min forferdelig stiv – det samme gjelder leddene mine.
Så ved forrige ansvarsgruppemøte spurte jeg om jeg ikke kunne prøve å søke på nytt, og da var fagfolkene som satt rundt meg enstemmig enige om at det hadde jeg krav på. Jeg trengte ikke søke engang; ergoterapeuten min kunne bare formidle videre at jeg ville ha fysioterapi igjen.
Ergoterapeuten min hadde formidlet e-postadressen min videre, og når vi var på ferie i Kristiansand fikk jeg en mail. En hyggelig mannlig fysioterapeut lurte på om han kunne komme hjem til meg for å ta en prat, og i går kom han hjem til meg for første gang. Jeg er godt vant med å bli undervurdert, spesielt fra mennesker som ikke kjenner meg.
Etter en kort prat bestemte fysioterapeuten seg for å gå rett på sak; han ville begynne å tøye gjennom muskulaturen min. Assistentene flyttet meg over til sengen, og etter litt justeringer kunne fysioterapeuten begynne. Siden jeg har mest smerter i beina, valgte fysioterapeuten å fokusere på dem først.
Han begynte forsiktig å tøye, og så ba han meg prøve å være med på bevegelsene. Det var da han ble overrasket, for han – som mange andre trodde – at jeg ikke hadde noe bevegelighet igjen i kroppen. Jeg klarer kanskje ikke gjøre så mange bevegelser, men jeg har fremdeles styrke i beina mine.
Det tok ikke lang tid før fysioterapeuten oppdaget at jeg klarte mer enn det så ut til, og like etter ba han meg presse hånden hans ned med beinet mitt. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket selv over hvor mye styrke jeg fremdeles hadde i beina, for på et tidspunkt lå fysioterapeuten opp på beinet mitt mens jeg presset ned.
Man skulle tro at jeg ble sliten etter min første økt med fysio, det var tross alt tre år siden sist. Men der jeg ikke ble sliten, ble fysioterapeuten svett, så det var tydeligvis ikke bare jeg som fikk meg en treningsøkt. Gubben var spent på å høre hvordan min første økt med fysioterapi hadde gått, og etter en rask oppsummering utbrøt han: «Du slutter aldri å overraske, kjære.»
Det var godt å kjenne på at jeg brukte kroppen litt; det er altfor lenge siden sist jeg har kjent på den følelsen. Nå skal jeg få fysioterapi to ganger i uken fremover, så det blir bra for meg. Selv er jeg bare glad for at jeg har klart å bevare styrken i beina, for den styrken bidrar til at jeg fremdeles klarer å stå ved forflytning…
Det er ikke lett å finne klær som passer når man sitter i rullestol!
Noen ganger treffer det meg som lyn fra klar himmel; fortidens liv kommer snikende over meg som et usynlig teppe. Jeg har vært syk i så mange år nå, så livet som syk har blitt den nye normalen for meg. Men av og til kommer fortidens liv snikende, og da er det som om jeg får en knyttneve i magen.
I går kveld traff det meg som lyn fra klar himmel, og igjen traff det meg så hardt at jeg mistet pusten. Som alltid bar min kjære mann meg i seng, men i går kveld måtte jeg ligge med transkutan CO2-måling gjennom natten. Det var når mannen min festet sensoren i pannen min at det kom over meg: Hvor ble livet mitt av?
Jeg kjente hvordan fortidens sår åpnet seg igjen; lengselen etter fortidens frihet fylte hele meg der jeg lå. Med ett følte jeg meg så fryktelig naken, blottet for alt privatliv. Jeg tenker knapt over det i hverdagen, for da jeg fikk diagnosen skjønte jeg at fortidens liv måtte fortrenges slik at jeg skulle klare å leve videre.
Men av og til får jeg små glimt; det er som om hjernen min ikke lar meg glemme. Små glimt av hvordan livet mitt var før, små glimt av hvordan det føltes å være fri. Friheten man har når man har en frisk kropp – friheten jeg lengter etter hver eneste dag – er den samme som mange tar for gitt.
Jeg kjenner på det hver dag, men jeg nekter å tillate meg selv å dvele over det. Men noen ganger kommer fortidens minner over meg som en flodbølge som skyller innover land, og det er da jeg virkelig kjenner på det: Hvor hjelpeløs og sårbar jeg har blitt, og hvor fritt livet mitt var før. Hver dag prøver jeg hardt å fortrenge fortidens liv, men uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg aldri å unnslippe fortidens minner….
Denne helgen startet ikke særlig bra for min del, for jeg kjente det med en gang vi kom frem til Gardermoen; magen min var ikke helt i lage. Vi sjekket inn på hotellet litt over klokken fem på fredag ettermiddag, og etter litt avslapping på rommet fant gubben ut at han ville kjøre til Nebbenes kro for å spise middag.
Gubben og minstemann bestilte seg mat, og det var når maten kom jeg virkelig kjente det; jeg måtte akutt på do. Dessverre for meg viste det seg at Nebbenes kro ikke hadde toalett oppe, og uten heis kunne jeg bare glemme å komme meg på noe toalett der. Så jeg måtte pent prøve å knipe igjen etter beste evne.
Det er noe av det verste med denne sykdommen – å ikke kunne løpe på do når man føler at det trenger på. Heldigvis klarte jeg å holde meg sånn noenlunde; det kunne i hvert fall endt mye verre enn det gjorde. Jeg følte meg som et nytt menneske etter dobesøket og kunne heldigvis konstatere at mageproblemene var over for denne gang.
Gubben blir alltid bekymret når jeg ikke er i mitt vante jeg, selv syns jeg at han overreagerer noen ganger. For selv jeg må ha lov til å bli sliten i blant, og som regel er det bare en god natt søvn som skal til for at jeg skal føle meg bedre. Det var alt som skulle til denne gangen også, og i går våknet jeg uthvilt og klar for en ny dag.
Noe særlig sommervarme har det ikke blitt på meg denne helgen; jeg trenger mer enn 20 varmegrader for å kunne kle av meg. Men jeg har i det minste fått kjenne på solen, noe som er mer enn jeg hadde fått dersom vi hadde blitt hjemme. I går satte vi kursen mot riksgrensen, nå skulle det endelig handles.
Lite visste jeg at gubben var så dårlig på å orientere seg, men det fikk jeg virkelig erfare i går. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har vært på det samme kjøpesenteret i Charlottenberg, men jeg kan si at vi har vært der så mange ganger at man skulle tro gubben hadde blitt vant. Når vi kunne skimte kjøpesenteret ga jeg gubben klar beskjed: nå måtte han parkere ved rett inngang.
Det er nemlig to forskjellige innganger på kjøpesenteret, men den ene inngangen ligger i kortere gåavstand i forhold til de butikkene vi skulle innom. Den første butikken vi kom til var snopebutikken, til minstemanns store glede. Der ble første handlevogn fylt opp, og det var da gubben fant ut han ville gå til bilen for å tømme handlevognen før vi gikk i neste butikk.
Gubben gikk som vanlig tre meter foran meg på vei ut av butikken, men der og da tenkte jeg ikke noe over det. Men så kom vi frem til der veien delte seg, og i stedet for å ta til venstre fortsatte gubben bare rett frem. Siden gubben ikke så seg tilbake et eneste sekund trodde jeg først at han hadde ombestemt seg; det var først når gubben nærmet seg utgangen at jeg skjønte at gubben hadde bommet fullstendig.
Gubben stormet ut døren før jeg i det hele tatt rakk å si noe, selv sto jeg og minstemann igjen inne og ventet. Det tok ikke lang tid før gubben kom inn igjen, og det ansiktuttrykket på gubben når han kom inn gjennom døren skulle jeg gitt mye for å få på film. “Noen har stjålet bilen,” sa gubben med spak stemme. “Pokker ta de svenske j#vlene,” fulgte han opp med å si.
Selv lo jeg så mye at jeg nesten tisset på meg, og det var da gubben skjønte at han hadde gått feil. “Pokker ta deg kjerring, og ingenting sier du!” sa gubben; lenger kom vi ikke når en dame plutselig kom bort til oss. Det viste seg at det var en gammel utflyttet Vardøværing som sto der, og den første hun dro kjensel på var meg.
Så hadde ikke gubben gått feil så hadde vi mest sannsynlig ikke truffet på henne – aldri så galt at det ikke er godt for noe. Etter en hyggelig prat fikk jeg streng beskjed fra gubben: “Nå går du først, så vi kommer oss levende ut av dette kjøpesenteret.” Gubben hadde endelig tatt til fornuft; han hadde skjønt at det lønnet seg å høre på kjerringa av og til. Det tok ikke lang tid før vi fant frem til riktig utgang, og jeg kunne nærmest høre hvordan gubben dro et lettelsens sukk når han fikk øye på bilen.
Med varene trygt parkert i bilen kunne vi fortsette handlerunden, og nå var det kjøtt som skulle handles. Når enda en handlevogn var fylt opp sa vi oss fornøyd, og det var på vei ut av butikken at gubben kom med et forslag: “Vi skal ikke bare kjøre hjem nå da,” spurte gubben, “det blir sikkert forferdelig mye kø i morgen.”
Som sagt så gjort, og det er jeg glad for i dag. For i tillegg til at fellesferien nå er over, var det mange som skulle hjem fra Norway Cup i dag, så da fant vi ut at det var best å ta kvelden og natten til hjelp. Det var forbausende mye trafikk over Hardangervidda; det hjalp heller ikke på at det var kolonnekjøring på vei ned fra vidda på grunn av veiarbeid.
Bortsett fra det gikk nattkjøringen knirkefritt, og klokken 02:36 parkerte vi bilen utenfor huset vårt. Det samme regnværet vi hadde når vi dro ønsket oss velkommen hjem i natt, og igjen ble jeg dyvåt på vei inn. Men nå er vi i det minste hjemme igjen, og jeg må innrømme at det har vært koselig å kjøre om natta. Jeg er ikke i tvil om at vi tok det rette valget i går; nå kan vi slappe av hjemme mens andre må stå i kø…
Endelig er vi på landeveien igjen; vår eneste tanke er å komme oss så langt bort fra Bergen som mulig! For nå er jeg lei, drittlei av dette ufyselige sommerværet her på Vestlandet. Det toppet seg i dag tidlig når vi skulle reise, for da åpnet himmelen virkelig alle sine sluser.
Regndråpene var like store som små kattunger; det føltes ut som om jeg fikk ti fulle bøtter med vann helt over meg på vei ut til bilen. Minstemann ga et tappert forsøk på å holde paraplyen over meg, men det er en litt for smal passasje ved siden av huset, og da ble det vanskelig for minstemann som virkelig prøvde.
Det siste gubben måtte gjøre før vi dro, var å redde blomstene mine; det var på høy tid å få dem under tak. Det er begrenset hvor mye regn de tåler, og jeg vil gjerne beholde blomstene mine så lenge som mulig. Jeg håper virkelig vi får litt sommervarme denne helgen, for det har det ikke blitt for mye av denne sommeren.
To uker med sol er det jeg har fått denne sommeren, og den ene uken med sol fikk vi når vi reiste til Kristiansand. Så dårlig vår og sommer kan jeg ikke huske at vi har hatt før; jeg føler vi knapt har hatt sommer i år. Men nå er vi endelig kommet oss på landeveien igjen, og nå rømmer vi som sagt fra våte Vestlandet.
Nå er vi på vei til Gardermoen der vi skal være denne helgen, og i morgen blir det harryhandel i Sverige. Vi har fått med oss handleliste fra foreldrene våre, mine to eldste sønner og en av assistentene mine. Så nå håper vi at Charlottenberg kan gjøre alle fornøyde.
Kaldt på Hardangervidda i dag, bare 7 varmegrader…
Gubben har enda en god uke igjen av ferien sin, og hadde det vært opp til meg, så ville jeg foretrukket å være på Østlandet noen dager ekstra. Men gubben har påtatt seg for mange gravejobber de siste månedene, så den siste uken går med til gravearbeid. Derfor skal jeg nyte helgen til det fulle, for jeg vet godt hva som venter meg hjemme…
Jeg kunne egentlig vært på reisefot store deler av året, for det er da jeg virkelig klarer å slappe av. Jeg merket det spesielt godt denne gangen; jeg kjente hvordan klumpen i magen vendte tilbake jo nærmere hjem vi kom. Jeg vet nemlig hva som venter meg hjemme: mye arbeid og dårlig vær.
Til neste år blir det sommerferie i flere uker borte en plass, for jeg trenger en skikkelig ferie borte hjemmefra. Det var virkelig en nedtur å komme hjem på søndag, for det bøttet ned her hjemme. Stresset grep tak i meg med en gang jeg rullet inn døren, for jeg visste at nå måtte jeg gripe tak i arbeidet som jeg hadde utsatt.
Det er nemlig prisen jeg må betale for å leve et tilnærmet fritt liv; som arbeidsleder får jeg aldri helt fri. Misforstå meg rett, jeg tar med glede det arbeidet på meg for å kunne leve det livet jeg ønsker, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg slapp. Spesielt om sommeren når jeg selv har ferie, og det er da det hjelper å reise bort.
Jeg gledet meg til å sove i egen seng, men jeg har slett ikke sovet godt etter jeg kom hjem. Nå gleder jeg meg bare til å reise bort igjen, for her er det meldt regn så langt øyet kan se. I dag, for første gang etter vi kom hjem, kom solen frem en liten stund, men det tar nok ikke lang tid før himmelens sluser åpner seg igjen.
Jeg måtte le i går når jeg så værmeldingen på TV, for alle andre steder meldte det sol eller oppholdsvær, bortsett fra her i Bergen. Så ja, det var en liten nedtur å komme hjem igjen; alt jeg kan håpe på er at været snur snart. Det kommer til å bli en tung høst og vinter hvis det fortsetter å bøtte ned, da tror jeg at jeg emigrerer til utlandet. Nå ser jeg bare frem til en svensketur; vi trenger å fylle opp fryseren før jul. Så får vi håpe på litt bedre vær der borte – jeg får i det minste kommet meg bort litt…
Med dette været kan jeg bare pakke vekk sommerklærne…
I går hadde vi egentlig tenkt å besøke Hunderfossen eventyrpark, men vi ombestemte oss da vi så været. Det bøttet nemlig ned ute når vi sto opp, og da fristet det ikke så mye med utendørsaktiviteter. Derfor valgte vi heller å dra til Norsk vegmuseum, og det førte til at jeg ble dratt tilbake til barndommen.
Jeg anbefaler alle som skal i nærheten av Lillehammer å ta en tur innom Norsk vegmuseum; det er så mye spennende historie der. Selv kan jeg ikke si at jeg er bilinteressert, men selv jeg ble fenget. Gamle biler fra sytti- og åttitallet vekket barndomsminner til liv, og det var spesielt en bil som fikk smilebåndet frem.
En gammel Lada sto utstilt, men det var utstillingsdukkene inni bilen og teksten som fanget min oppmerksomhet. For jeg husker enda da vi bodde i Lyngdal; hver sommer kjørte vi fra Lyngdal til Gulen for å dra på hytta. Baksetene ble slått ned, og der lå jeg og min lillebror med hver vår Walkman uten setebelte. Min far satt med sigaretten i munnen, og min mor hadde mer enn nok med å være megler for oss i baksetet.
Norsk vegmuseum har utstillinger både ute og inne, og da vi oppdaget at regnet hadde gitt seg, var vi snar med å gå ut. Det er nemlig så fantastisk godt tilrettelagt for rullestolbrukere, og løypen vi kunne gå lå i naturskjønne omgivelser. Det var ingen tvil om at gubben hadde havnet i sitt rette element, for kjeften hans gikk i ett. Jeg fikk høre historier jeg aldri har hørt før om alle kjøretøy og maskiner han hadde kjørt.
Det som var mest spennende, var gruven vi kunne gå inn i, og der måtte vi alle få hjelm på hodet. Jeg hørte gubben spekulere på hvilken farge på hjelmen han skulle gi meg; selv skjønte jeg ikke hva han bablet om. Det viste seg imidlertid at fargene på hjelmen hadde en viktig betydning, og gubben mente at min hjelmfarge betydde formann – noe vi enda ikke er enige om.
Apache var ønskedrømmen til gubben når han var ung…
Jeg måtte selvfølgelig søke opp hva fargene betydde og ble litt snurt da jeg leste at grønn hjelm betydde fersk gruvearbeider. Nei da, jeg ble slettes ikke snurt; jeg ville bare at gubben skulle bestemme seg. Det var fascinerende å lære mer om gruvedriftens historie her i Norge, samt se alle maskinene som var stilt ut.
Fra Sydvaranger…
Timene gikk fort når vi vandret rundt, spesielt når minstemann insisterte på at han skulle lære seg å gå på stylter! Det skulle imidlertid vise seg å bli en prøvelse, spesielt siden vi ikke kunne være der resten av dagen. Klokken ble faktisk fire før vi kom oss av gårde, og da vi kom tilbake til hotellet ville minstemann utforske fasilitetene.
Vi har bodd på Scandic Hafjell denne helgen, og der er det mye for barna å finne på. I tillegg til svømmebasseng har de eget trampolinerom samt spillrom og lekerom. Så vi som foreldre har virkelig fått kjørt oss denne helgen, og da gubben kapitulerte måtte jeg bli med minstemann. Men nå er det over for denne gang; i akkurat dette øyeblikket sitter vi i bilen på vei hjemover igjen til Bergen.
Gubben har fremdeles to uker igjen av ferien sin, så det blir nok en tur til eller to før gubben starter på jobb igjen. Men planen er å ta noen dager hjemme før en eventuell neste tur, og jeg kjenner at det skal bli godt å ligge i sengen min igjen. Jeg klarer nemlig ikke ligge i hotellsenger lenger; uansett hvor gode de er får jeg vondt i ryggen.
Ligge i andre senger går for en liten stund, men jeg klarer ikke ligge der over lengre tid…
Så jeg sover i rullestolen, da får jeg i det minste en god natts søvn. Rullestolen har nemlig mange innstillinger, så jeg kan legge den helt ned i sovemodus. Likevel blir det ikke det samme som sengen min, så jeg gleder meg til å kunne strekke meg ut. Det eneste jeg gruer meg til er å bli vekket klokken ni av hjemmesykepleien; det er fordelen med å reise bort – da kan jeg sove så lenge jeg vil…
Denne fredagen fikk jeg en ufrivillig tidlig start, og det førte til at gubben sine finnmarksgloser kunne høres over hele hotellet. Jeg skjønte at det lå an til bråk da vi fikk nye «naboer» på naborommet i går kveld; en småbarnsfamilie med en gneldrebikkje av en hund booket seg nemlig inn på rommet ved siden av oss.
I hele går hørte jeg hvordan en stresset bikkje sto og bjeffet, men det var ingenting mot det som ventet oss i dag tidlig. Allerede klokken halv sju begynte hylekoret; at en unge kunne lage et slikt spetakkel forstår jeg ikke. Jeg har selv hatt fire barn og vil si at jeg derfor har en ganske høy toleranse når det gjelder bråk fra småunger.
Men dette var noe helt annet. Hadde jeg vært en av foreldrene til denne ungen, ja da hadde jeg frivillig lagt meg inn på psykiatrisk avdeling bare for å få en pause! Dere tror meg sikkert ikke, men jeg kan love dere at det var så ille at jeg på et tidspunkt lurte på om jeg hadde fått i meg psykodellisk sopp kvelden før.
Gubben som normalt sett kan sove seg gjennom både jordskjelv og atombomber våknet også, og da var spetakkelet fullkomment. Det som begynte med noen få lavmælte gloser utviklet seg fort til å bli en sammensurium blanding av tungetale og høylytte finnmarksgloser som gubben bokstavelig talt frådet ut.
Igjen måtte jeg lukke øynene for å be en stille bønn, men akkurat i dag tror jeg høyere makter selv hadde tatt ut ferie. For like etter våknet bikkja også til liv, og da var jeg helt sikker på at det kom til å rable for gubben. Jeg er helt sikker på at jeg kunne skimte røyk borte ved der gubben lå; det luktet i hvert fall svidd inne på hotellrommet vårt.
På et tidspunkt ble tydeligvis hotellrommet for lite for en hylende unge, så da ble hun sendt ut på verandaen. Der fortsatte hylekoret, og hylekoret ble komplett når gneldrebikkja også begynte å stemme i. Plutselig spratt gubben opp av sengen, og det var da jeg virkelig ble redd. Igjen knep jeg øynene igjen for å be en stille bønn, men denne gangen tryglet jeg høyere makter om å avbryte ferien for å forhindre det som tilsynelatende kunne blitt starten på tredje verdenskrig.
Kun iført truse begynte gubben å pakke; her var det i følge han bare å komme seg av gårde før liv gikk tapt. Så nå sitter vi i bilen på god vei mot Hunderfossen, så får vi håpe på litt fredeligere «naboer» på neste hotell…
Jeg må nesten knipe meg selv i armen, eller rettere sagt, be gubben knipe meg. Tenk hvor heldig jeg er som nå nærmer meg elleve år med denne sykdommen og fremdeles kan dra ut på nye eventyr. Hvis ikke det er et lite mirakel i seg selv, så vet ikke jeg; aldri hadde jeg sett det for meg da jeg fikk denne diagnosen.
Jeg kjente det spesielt i hjertet i går da nyheten om Olaf Tufte kom – det hele føltes så uvirkelig ut. Så ung og brått revet bort, og her sitter jeg i mitt ellevte år med ALS. Livet er ikke rettferdig, og noen ganger skjer det ting som ikke gir mening. Men det jeg stadig blir påminnet om, er at livet er verdt å kjempe for, og de to siste dagene har virkelig vært en berikelse.
Vi har hatt to fantastiske dager her i Kristiansand dyrepark, og gårsdagen ble spesielt magisk. Vi startet dagen i Kaptein Sabeltanns verden, for minstemann hadde gått og verket i flere dager etter å ha komme seg inn dit. Hadde han fått lov, så hadde han bosatt seg der inne; han blir ikke lei av Kaptein Sabeltann.
Jeg prøvde å foreslå at vi kunne gjøre andre ting først, men da ble det full krig. Jeg fikk så mye kjeft av minstemann at ørene mine flagret bokstavelig talt, så jeg skjønte at her var det bare å sitte stille i båten til guttungen hadde fått rast fra seg. Etter en stund fikk jeg overtalt minstemann til å utforske andre ting ved dyreparken, men da var det gubben som begynte å skape seg.
Vi måtte jo grave etter gull…
Han sukket og stønnet over den lille solen som var, og en stund så det ut som værgudene hadde hørt bønnen til gubben. For vi sto opp til overskyet vær i går, og brått angret jeg på at jeg hadde tatt på meg så lite klær. Heldigvis kom solen frem etter hvert, likevel ble vi spart for de sinnssyke høye temperaturene.
Vi har hatt rolige dager her i dyreparken, og det takket være beliggenheten til hotellet. Det ligger knapp hundre meter fra inngangen til dyreparken, så da har det vært enkelt for oss å gå tilbake til hotellet når vi har behov for pauser. Høydepunktet fikk vi i går kveld da vi skulle på showet til Kaptein Sabeltann, for der ble vi tatt godt i mot.
Sønnen til Terje Formoe sto og ventet på oss når vi kom, og han ga oss informasjon om hvor vi skulle gå etter showet. Selve showet var nytt for året, men like fullt spektakulært. Været kunne heller ikke vist seg fra en bedre side; det var helt vindstille og ikke en sky på himmelen. Vi har vært heldige med været hver gang vi har vært her, men spesielt heldige har vi vært denne gangen, for det er meldt regn her til helgen.
Minstemann fikk oppfylt drømmen i natt, for etter showet fikk han endelig møte alle skuespillerne. Minstemann ble stor i øynene da selveste Kaptein Sabeltann kom bort til ham og spurte om han hadde noe gull! Vi fikk en hyggelig liten stund sammen med alle skuespillerne, og minstemann kommer til å leve lenge på dette møtet. Terje Formoe fikk vi også møte, dessverre glemte gubben å be om bilde.
Nå nærmer oppholdet vårt her i dyreparken seg snart slutten, i morgen setter vi kursen mot Hunderfossen. Vi har hatt det helt fantastisk her, og nå håper vi på nye eventyr når vi kommer til Hunderfossen. Selv krysser jeg fingrene for at regnet holder seg borte, det er ikke akkurat kjekt å vandre rundt i pøsregn…
Som alltid kom vi oss litt for sent i seng i går kveld; først når klokken hadde passert midnatt begynte gubben å klargjøre for å få meg i seng. Det siste jeg sa til gubben i går kveld var at han jaggu måtte komme seg opp i dag, for vi hadde en lang kjøretur foran oss. Heldigvis hadde vi nattevakt, så hun fikk oppgaven med å være vekkerklokke i dag.
Normalt sett pleier jeg å våkne av en velkjent buldring i trappa når vi skal reise, men i dag var det ingenting. Jeg våknet av en nesten lydløs rasling fra stuen, og det var et lite øyeblikk der jeg trodde vi hadde fått mus i hus. Plutselig hørte jeg to velkjente stemmer, og det var da jeg nesten ble bekymret!
Klar for avreise, vi reiste fra overskyet vær og 18 grader, og kom frem til sol og 30 grader…
For det viste seg at både far og sønn hadde stått opp uten at jeg hadde fått det med meg, og det har aldri skjedd før! Trøtt som en dupp lurte jeg på om det var meg eller gubben som hadde fått et illebefinnende, for dette var ikke normalt i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg ikke tid til å dvele ved den tanken, for like etter ble skyvedøren min åpnet med et smell.
En utålmodig gubbe kom stormende inn på soverommet mitt, og sekunder etter ble dynen revet av like fort som et plaster på et sår. Igjen kjente jeg hvordan brystvortene mine nærmest krøp inn under huden på meg, og like etter kunne jeg konstatere at de hadde forsvunnet helt. Selv var jeg denne gangen mer lettet enn noen gang, for gubben sine bråe bevegelser ble et synlig bevis på at alt var ved det normale.
Morgenstellet gikk unna med lynets hastighet, og jeg bråvåknet når jeg fikk en iskald vaskeklut klasket i trynet! Før jeg visste ordet av det satt jeg i rullestolen, og jeg er fremdeles litt fortumlet her jeg sitter. Men vi har i det minste kommet oss på landeveien, og som alltid har første etappe vært preget av finnmarksgloser.
Bobiler og andre campingturister har fått blodpumpa til gubben i gang; det hjalp heller ikke på at gradestokken nærmet seg 30-tallet jo lenger sørover vi kom. Bortsett fra det har kjøreturen gått knirkefritt for seg, og like før klokken 19 00 kom vi frem til Kristiansand dyrepark.
Akkurat som i fjor har vi innlosjert oss på hotellet som er tilknyttet dyreparken; det er det enkleste for oss. Her skal vi bo i tre netter, og vi regner med at vi får mange uforglemmelige øyeblikk mens vi er her. Været er upåklagelig for meg, men for gubben er det i varmeste laget. Følg gjerne med oss videre på reisen; jeg regner med det blir litt av hvert å blogge om…
PS : Bilturen fikk en nedtur når vi fikk høre at Olaf Tufte er død, våre tanker går til familien ❤
