Kategori: Blogg

Endelig kom den, varmen jeg har ventet så lenge på! Værmeldingen kunne ikke vært mer innbydende, for nå er det meldt sol så langt øyet kan se. Vi har vært litt bortskjemte de siste årene når det gjelder 17 mai været, for det bruker som regel å være fint vær på Norges nasjonaldag.

Denne helgen har jeg virkelig fått vært mye ute, og jeg har elsket hvert sekund. Det er nå jeg virkelig føler at jeg lever, bare en enkel ting som å kunne kjøre ut gjennom en åpen verandadør gir meg en frihetsfølelse så stor. Det føles ut som om jeg har holdt pusten i flere måneder nå, men nå kan jeg endelig puste fritt igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det samme tror jeg gjelder gubben, det var i det minste det inntrykket jeg fikk når gubben i går stormet ut i bare trusa for å grave hull i hagen. Jeg kunne ikke annet enn å takke høyere makter i går for at vi ikke har hus og bebyggelse ved siden av oss, men jeg måtte også be en stille bønn om at turfolket holdt seg unna mens gubben holdt på.

For i går bestemte gubben seg for å flytte fuglehusstativet vårt, men at han skulle gjøre det i bare trusa hadde jeg ikke sett for meg. Men sånn er gubben, når han først bestemmer seg for å gjøre noe så skal det skje der og da, og da bryr ikke gubben seg om noe så trivielt som klær!

Vi har fått gjort mye denne helgen, og takket være meg har gubben fått sitt ønske oppfylt. For husker dere gubben sin forelskelse over den kunstige planten på Plantasjen? Den som kostet fire tusen? Jeg vet ikke om gubben tror vi driter penger, men der satte jeg foten ned! Det kom ikke på tale at gubben skulle bruke så mye penger på en kunstig plante, da fikk jeg heller se om jeg fant en billigere på nettet.

Det tok ikke lang tid før jeg fant en som gubben likte, og bare tre dager etter var den på plass på verandaen. Så nå er både gubben og kjerringa fornøyd, det eneste som mangler nå er noen nye hagemøbler. Det er heldigvis meldt fint vær hele uken, og det betyr at jeg får vært mye ute. Så nå håper jeg vi får gjort oss ferdig før 17 mai, værgudene er i det minste med oss…

Jeg sitter og ser på folkemengden rundt meg. De svirrer rundt meg som maur i en maurtue, alle med forskjellige oppgaver å gjøre. Like på innsiden men forskjellige utenpå, på vei mot samme mål til syvende og sist.

Alle er vi forskjellig, meningene om livet er mange. Men en ting er felles for oss alle, vi prøver alle og finne en mening med det livet vi lever. Jeg gjorde ihvertfall det, stilte de store spørsmålene på jakt etter svar. Men plutselig innså jeg noe, jeg innså at de store spørsmålene betyr ingenting, meningen med livet lå rett fremfor meg.

For meningen med livet trenger ikke bety at du må gjøre de store tingene, det trenger ikke være så komplisert. Selve livet handler ikke om hvilken bakgrunn du har eller hvilken utdannelse du har, livet handler om hvordan du velger å leve ditt eget liv.

Hvorfor bruker vi så mye tid på å studere hvordan andre mennesker lever? Hvorfor er vi så opptatt av å kopiere andre sin stil? Ditt liv er unikt, det finnes bare en av deg, vi må heller vende fokuset mot oss selv. Dama i butikken kan ikke fortelle deg hvordan du skal leve, ikke naboen heller. Du må følge dine egne drømmer, du må selv finne ut hvem du er.

Livet er ingen gåte som må løses, det finnes heller ikke noe fasit på hvordan det er å leve. Det er først når du sier deg tilfreds med det du har at livet kan begynne. Ikke kast bort tiden på å jage etter det uoppnåelige, finn din egen vei å gå. Det finnes nemlig ikke perfekte liv, men du kan gjøre det beste ut av det du har.

Hvorfor vil vi være som alle andre, usynlige og grå, aldri skille oss ut fra mengden. Det bor en stjerne i oss alle, la den skinne og aldri la den slukke. Mangfold gjør oss rikere, vi må lære oss verdien av å skille oss ut. Du trenger nemlig ikke alltid følge strømmen, du må tørre og spre dine egne vinger.

Usynlige bak lukkede dører lever vi, bak doble vinduer ser vi ut på livet. Mitt liv tilbringes mest bak lukkede dører, min vei er blitt bestemt for meg. Jeg ser livet på utsiden av vinduet, jeg føler det når jeg sitter i folkemengden. Min skjebne er forseglet, jeg kan ikke lenger bestemme over eget liv.

Men for dere er det enda ikke for sent, dere har en mulighet så stor. Grip livet med begge hender, ikke vær en stillesittende passasjer. Der ute venter et hav av muligheter, magiske øyeblikk for dere alle. Følg deres drømmer, aldri la frykt stå i veien. Følg din egen vei, la den bli til mens du går. Livet handler om de enkle ting, livet handler om å leve…

Jeg kjenner hvordan stresset blir større og større for hver dag som går, for igjen nærmer det seg 17 Mai. Men akkurat det skulle man ikke tro når man ser på gubben, han tenker som vanlig på alt annet enn den store dagen som nærmer seg. Noen ganger skulle jeg ønske vi kunne ha byttet kjønn, ja om så bare for en dag.

Man skulle slettes ikke tro at jeg var syk, i hvert fall ikke med tanke på hvor mye jeg gjør. Stort sett gjør jeg det med glede, men noen ganger kan det bli litt mye. Husarbeid for gubben er å ta ut av oppvaskmaskinen, da er han fornøyd med egen innsats. Det skal generelt lite til før gubben blir særdeles fornøyd med seg selv, og er det en ting gubben er god på så er det å skryte av seg selv!

Da er det verre med oss andre, vi får sjeldent skryt av gubben. I to dager nå har jeg prøvd å få oversikt, en oversikt over hva vi trenger til 17 mai. Som om jeg ikke har nok med å tenke på ungene så må jeg tenke på gubben også, ellers kunne jeg risikert at han hadde stilt opp på skoleplassen i arbeidstøy og klogger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På mange områder føler jeg at jeg har fem unger, og den femte er gubben. Som eksempel kan vi spole tilbake to dager, da skulle gubben nemlig ta et nettkurs gjennom jobben. Både jeg og min datter måtte trå til, for gubben er nemlig håpløs på alt som har med datamaskiner å gjøre. Men det verste kom når kursvideoene begynte å rulle over skjermen, det var nemlig da jeg fikk klar beskjed fra gubben. “Nå følger du med kjerring, for jeg klarer ikke huske dette alene”. 

Men når jeg etter kurset påpekte at gubben aldri hadde klart seg uten meg fikk tonen en annen lyd, “pøh, dette hadde jeg fint klart uten deg”. Snakk om å vise takknemlighet, her hadde jeg brukt en time på gubben, og så var det jeg fikk fra gubben? Jeg burde egentlig ikke bli overrasket, for etter 16 år burde jeg egentlig blitt godt vant til gubbens fakter.

Så i dag har jeg gått gjennom alle klærne til både en liten gutt og gubben, samt funnet ut av alt vi mangler. Gubben ligger som vanlig rett ut på sofaen helt uvitende om alt vi har ordnet i dag, og jeg regner med at når han på 17 mai oppdager at det er kommet nye klær i skapet hans at han tror det er en usynlig fe som har ordnet det…

Jeg er helt utslitt her jeg sitter, og det er kun takket være gubben. I dag var det nemlig bare jeg og han, og jeg visste det ville gi meg en begivenhetsrik dag. Egentlig hadde jeg tenkt å ligge litt lenger i dag, men det tok ikke lang tid før jeg innså at gubben hadde lagt planer for dagen.

Igjen fikk jeg en brå start på dagen, og igjen fikk jeg en følelse av å være midt inni en tornado. Puter og tepper ble kastet rundt på soverommet, og når dyna til slutt ble revet av meg skjønte jeg at her var det bare å holde seg fast. I bare Evas drakt lå jeg der og kjente hvordan brystvortene mine krympet inn, og enda verre ble det når to rue arbeidshender grep tak i meg.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at brystvortene mine forsvant, fortvilet kikket jeg ned på senga når gubben dro meg opp, kunne de faktisk ha falt av? Det var ikke før jeg klasket ned på toalettskåla at brystvortene kom til syne igjen, og igjen kunne jeg puste lettet ut. Jeg skjønte ikke hvorfor gubben hadde det så travelt, men det skulle vise seg at gubben hadde bestemt seg for å dra kjerringa med på en shoppingrunde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Vi trenger nye hagemøbler” sa gubben med bestemt stemme, og det var de ordene som fikk meg til å lyse opp som en sol! Jeg har nemlig prøvd i lengre tid å overbevise gubben om at det var på tide med noe nytt, men det var ikke før i år at det gikk opp for han at hagemøblene våre hadde sett bedre dager.

Første stopp ble Jysk, men der var det lite utvalg og kvaliteten var så som så. Siden Bohus lå vegg i vegg tok vi turen innom der også, men det tok ikke lang tid før jeg bråsnudde! Jeg skjønner ikke at de ikke skammer seg over prisene, tretti tusen for en tre seter sofa som ser ut som den er hentet fra et støvete lager?

Jeg ble bare provosert av å kjøre rundt der inne, og når glosene til gubben begynte å gi gjenklang inne i butikken skjønte jeg at det var på tide å gå. Jeg var helt svett på ryggen når vi kom ut der fra, men gubben hadde tydeligvis fått blod på tann. “Hvor skal vi nå” gaulte gubben mens han travet med bestemte skritt mot bilen, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en lang dag.

Plantasjen ble neste stopp, min favoritt butikk. Men vi hadde knapt nok rukket å komme inn døren før gubben var borte, men denne gangen visste jeg hvor jeg skulle lete. For når vi var på Plantasjen for en måned siden skjedde nemlig akkurat det samme, gubben forsvant sporløst for oss. Det viste seg at gubben hadde forelsket seg i en kunstig svær plante, og det var der jeg fant han i dag også.

Men i dag var ikke forelskelsen like stor hos gubben, jeg klarte i hvert fall å overbevise gubben om at jeg kunne finne en som var mye finere og billigere på nettet, det kom ikke på tale at gubben skulle bruke fire tusen på en plast plante! Etter mye om og men kom vi oss videre, og når vi omsider kom frem til hagemøbel avdelingen var jeg helt utslitt. I tre butikker hadde jeg hengt etter gubben som et slips på tørk, hva gubben hadde fått i seg ante jeg ikke, men noe hadde skjedd!

Så mens gubben løp rundt blant hagemøblene sto jeg helt i ro og ventet, men det tok ikke lang tid før jeg hørte gubben rope på meg. “Denne var fin” ropte gubben mens jeg kom kjørende, og jeg så det på hele han at han var fornøyd.  “Ja skal vi kjøpe den da” spurte jeg med en håpefull stemme, for nå ville jeg bare bli ferdig med gubben sin shoppingrunde. Men det var da jeg fikk et svar som fikk meg til å se rødt, og like etter fikk rullestolen et ekstra gir når jeg spant mot utgangen. “Vi skal ikke kjøpe noe i dag, jeg skulle bare se jeg”… 

PS : Det blir lenge til jeg drar på shopping med gubben igjen! 

Jeg har ikke så mange venner igjen, mesteparten forsvant i det tre små bokstaver slo ned. Det har virkelig vært vondt å oppleve at så mange forsvant når jeg trengte de som mest, men alt de så var sykdommen og ikke meg. Sorgen ble enda større når de jeg en gang hadde valgte å gå, sykdommen hadde allerede frarøvet meg så mye.

Jeg skjønner hvorfor de valgte å gå, det ble for vanskelig å se meg svinne hen. Men jeg skulle ønske de så hvor mye jeg prøvde, prøvde å vise dem at jeg fremdeles var meg selv. For selv om alt de så var døden som ventet der fremme så var ikke det fokuset hos meg, alt jeg ville var å gripe livet mens jeg hadde muligheten.

Frustrasjonen over at de kun så sykdommen var stor, for uansett hvor mye jeg prøvde så nådde jeg ikke inn. De hadde allerede bestemt seg, så jeg hadde tapt uansett hvor mye jeg prøvde. Tre små bokstaver var alt de så, de så ikke meg lenger. Plutselig ble jeg et symbol på deres største frykt, alt de følte på når de så meg var en lammende redsel.

Men i går fikk jeg føle på det igjen, vennskapets uknuselige bånd. For selv om det var mange som valgte å dra når jeg ble syk så var det noen få som valgte å bli, og i går fikk jeg se med egne øyne hvor mye et sterkt vennskap kan bety. To av mine nære venninner kom på besøk i går, og brått ble en liten stue fylt med ren glede. Sørg ble erstattet med latter og lykke, og igjen kjente jeg hvordan takknemligheten fylte hele meg.

Jeg så hvordan mine kjøre også blomstret opp, og vi fikk en hel ettermiddag sammen fylt med pur glede. Det er slike stunder jeg lever for, øyeblikk fylt med intet annet enn glede. Så i dag vil jeg bare si takk, takk til dere som valgte å bli. Det er takket være dere at jeg fortsatt orker å kjempe, for dere gir meg ny kraft i form av latter og glede…

Som foreldre til en fotball gutt ble det en travel 1 Mai på oss i år, og i dag var det jeg som måtte vekke gubben. For i dag skulle en liten gutt spille fotballkamp på øya rett over fjorden for oss, og siden laget hadde avtalt å møtes klokken ni i dag tidlig var det bare å komme seg opp. Så halv åtte i dag tidlig sendte jeg melding til gubben, for skulle vi rekke alt så måtte jeg få gubben opp.

Det første som sto på planen var å heise flagget, for selvfølgelig skulle arbeidernes dag hedres. Deretter gikk det slag i slag, og som vanlig gikk det fort unna når gubben først kom i gang. Dessverre hadde ikke værgudene stått opp på riktig fot i dag, skydekket lå tett og faretruende over fjorden når vi sto opp.

Egentlig kan vi ta fergen som går rett nede i veien her over fjorden, men siden de opererte med søndagsruter i dag så måtte vi kjøre den lange veien rundt. Ja ja lang var vel å ta litt hardt i, tre kvarters kjøretur er ikke akkurat den store kjøreturer når alt kommer til alt. Jeg har i hvert fall ingenting i mot en liten kjøretur, spesielt ikke når jeg får mulighet til å se min lille gutt spille.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har vært fotball mamma halve livet mitt, og når min datter la opp tok lillebroren over. Jeg elsker å stå langs sidelinjen og følge med, jeg skulle bare ønske at jeg hadde stemmen i behold. Jeg skulle ønske jeg kunne heie en liten gutt frem, kunne bruke min stemme til å gi han kraft ute på banen. Heldigvis er trenerne flinke til å bakke han opp, og det betyr mye for meg.

Visste dere at gubben er pysete? Det skulle man kanskje ikke tro, men jeg har fått utallige eksempler på nettopp det opp i gjennom årene. Enten det er flaggermus eller andre krypdyr, eller bare det å tøye grensene, gubben takler det ikke. Han hater å stikke seg ut, og i dag fikk jeg nok et bevis på det.

Jeg har nemlig vært på den fotballbanen før, men da var det med min datter for mange år siden. Det begynte nemlig å bøtte ned når vi kom fram, men jeg visste at det var mulig å parkere oppe med selve banen. Men gubben nektet å høre, så det endte med at jeg måtte kjøre rullestolen flere hundre meter og bli søkkvåt på vei opp til banen. Der og da var jeg glad for at ingen kunne forstå hva jeg sa, for de glosene tåler ikke å bli gjentatt.

Først når gubben så at det var andre som kjørte opp til banen bestemte han seg for å flytte bilen, men da var jeg allerede blitt gjennomvåt. At jeg har handikap bil teller ingenting når gubben er sjåfør, en liten hindring bidrar til at gubben får panikk. Med en gang jeg søkte ly i bilen sluttet det å regne, typisk min flaks.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor dagen ble av, timene har bare flydd av gårde uten at jeg har fått det med meg. Ute fosser det ned fra himmelen, og det ser ikke ut som om regnet skal avta med det første. Så værmessig har ikke 1 Mai vært noe å skryte av, men det har likevel vært en begivenhetsrik dag. Nå gleder jeg meg bare til Bodø glimt kampen, måtte de bare skremme livet av Tottenham…

Jeg har tenkt på det lenge nå, en frisørtime måtte bestilles. Men denne gangen var det vår firbente lille venn som måtte til pers, for den pelsen hans hadde vokst over evne den siste tiden. I tillegg var han inne i sin verste røyteperiode, det var ikke mulig å ha han på fanget uten å se ut som en sau etterpå.

Ja det datt store hårdotter av han hver gang vi klappet han, og når vi skulle børste han endte vi opp med nok pels til å kle en stor nakenhund. Så det var ingen tvil om at noe måtte gjøres, problemet var bare at min firbente venn aldri hadde vært hos frisøren før. Vi har jo prøvd å klippe han hjemme uten store problemer, men hvordan han ville reagere når en fremmed skulle klippe han ante jeg ikke.

For vår firbente lille chihuahua er veldig lettskremt av seg, det tar litt tid før han stoler på fremmede. Dessuten er han veldig var for høye lyder og brå bevegelser, så jeg var rimelig spent på hvordan han ville reagere. Jeg hadde bestilt frisørtime hos Musti, og i går var dagen kommet.

En av assistentene mine tok han med seg til frisøren, og til min store overraskelse sa de at hun kunne bare gå og komme tilbake en time etterpå. Vi hadde forventet at hun måtte bli der og hjelpe til siden vår firbente venn tydelig var livredd, men det slapp hun tydeligvis. Det medførte til at jeg ble enda mer spent, for jeg visste at dersom min firbente venn ble redd nok så kunne det ende med at han sa i fra.

I løpet av ett og en halv time hadde de badet, fønet og klippet han, ja til og med klørne ble tatt. Det var en helt ny hund som kom inn døren her, han ble så fin! Simba hadde oppført seg eksemplarisk under hele timen, og det ble jeg glad for å høre. Så nå vet jeg hvor jeg skal gå neste gang vår firbente venn trenger en klipp, jeg kan ikke få skrytt nok av personalet på Musti.

Men det var ikke bare vår firbente venn som måtte under saksen før 17 mai, i dag var det en liten gutt sin tur til å gå til frisøren. De siste to årene har han blitt mer sta når det gjelder egen frisyre, så når jeg sa at jeg hadde bestilt frisørtime til min sønn så kommanderte han meg til å søke opp bilder av kule guttefrisyrer.

Det gikk ikke lang tid før han fant en frisyre som han ville ha, så da måtte jeg sende vår faste frisør en melding å høre om hun tok på seg en utfordring. Som alltid var hun lett å be, og i løpet av en halv time hadde hun fornyet en liten gutt. Det var en kry gutt som kom hjem fra frisøren i dag, og jeg må si at jeg ble mektig imponert. Så nå er det bare meg igjen, så er vi alle klare for å feire 17 mai igjen…

PS: Tusen takk til Linda på Linc frisør, du er fantastisk flink! 

“Hvem er den mannen” tenkte jeg for meg selv i går mens hjertet mitt gjorde et skikkelig hopp. Med ett følte jeg meg som en nyforelsket tenåringsjente, hjertet pumpet ekstra hardt, og sommerfuglene løp løpsk inni meg. Med stjerner i øynene kikket jeg opp på mannen som sto fremfor meg, en ny mann hadde kapret mitt hjerte.

Velkledd og med glimt i øyet sto han fremfor meg, jeg kjente på hele meg at jeg var fortapt. To blå øyne stirret meg i senk, og jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg i frydefull ekstase. Jeg følte meg svett og nervøs der jeg satt, og på et tidspunkt klarte jeg ikke få frem et eneste ord.

Jeg har ikke følt meg så nyforelsket på mange år, stum av beundring kikket jeg opp på mannen som sto på gulvet. Jeg kjente hvordan det kriblet i hele kroppen min, en deilig følelse som jeg ikke har følt på siden jeg var ung. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få føle på den følelsen igjen, spesielt ikke etter at tre små bokstaver slo ned.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde det ikke vært for at jeg satt fastlåst i stolen så hadde jeg kastet meg over han der han sto på gulvet, men da hadde jeg vel risikert å skremme livet av fyren. Nå lurer du sikkert på hvem denne mannen var? Men for å få svaret på det må vi skru tiden tilbake noen år.

Gubben min er nemlig umulig på flere områder, men det er et område som virkelig har frustrert meg i flere år nå. Gubben går nemlig i arbeidstøy året rundt, og det ble enda verre etter jeg ble syk. Gudene skal vite at jeg har prøvd, jeg har kjøpt inn utallige klær til gubben opp i gjennom årene som aldri har blitt brukt. Som nå i påsken, da var bursdagsgaven til gubben nye klær.

Men som alltid nektet gubben å prøve de, så de ble lagt i skapet hans med lappen på. Jeg er så lei av de arbeidsklærne til gubben, ja enten han jobber eller ei så er de som limt til kroppen hans. Derfor ble overraskelsen stor i går kveld når en ny mann kom ut av badet i går kveld, gubben hadde nemlig tatt på seg noen av bursdagsklærne jeg hadde kjøpt til han.

Så i går fikk jeg en ny mann, og det var bare noen få klesplagg som skulle til. Jeg så det på hele gubben i går, han var strålende fornøyd. Med en fornyet selvtillit stilte gubben seg opp på gulvet fremfor meg og flashet muskler, og like etter fikk jeg en privat mannekengoppvisning.

Men i morgen er det igjen arbeidsdag, og da kommer arbeidsklærne frem igjen. Så nå lurer jeg på hvor lenge jeg må vente før arbeidsklærne blir byttet ut igjen, kjenner jeg gubben riktig så må jeg nok vente en god stund…

Jeg har kjent på det en stund nå, den vonde følelsen av mindreverdighet kom plutselig tilbake. Når man sitter der som syk og vet man trenger hjelp til absolutt ALT så er det ikke til å komme utenom, man føler seg rett og slett ubrukelig noen ganger. Jeg hører det til stadighet fra friske personer “du er så sterk”, men sannheten er at jeg slettes ikke føler meg sterk.

For faktum er at det ikke er mulig for funksjonsfriske å forstå hvordan det er for oss bevegelseshemmede, de kan selvfølgelig prøve å sette seg inn i situasjonen, men uansett hvor mye de prøver så vil de aller klare å forstå. Jeg har fått høre mange eksempler på forståelse opp i gjennom disse årene, men en knekt fot eller kortvarig lammelse på grunn av bedøvelse kan ikke sammenlignes.

Hver dag sitter jeg fastlåst i en stol uten mulighet til å bevege meg, alle mine kroppsdeler er som limt fast. Jeg kan ikke klø meg, jeg kan ikke ta hår vekk fra ansiktet, jeg kan ikke  flytte på bein eller armer når jeg trenger forandring. Men det som er det aller vanskeligste er at jeg ikke har stemmen min i behold, jeg kan ikke føre en vanlig samtale lenger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For hver dag som går blir lenkene flere, og hengelåsene blir bare større og større. Jeg føler det på kroppen hver eneste dag, jeg blir bare svakere og svakere. Følelsen av å være en byrde må jeg leve med til jeg er i graven, for den følelsen kommer jeg ikke utenom.

Men selv om jeg må leve med disse vonde følelsene hver dag så blir jeg fremdeles påminnet om at mitt nærvær betyr noe, og i går var det en liten gutt som fikk de vonde følelsene til å forsvinne. Igjen sto jeg på sidelinjen under en fotballkamp for laget til en liten gutt, og det var etter kampen en liten gutt kom med sine hjertevarme ord.
“Jeg er glad du kunne bli med mamma” sa en glad liten gutt i går, og i en liten stund fikk han meg til å føle meg betydningsfull…

Hver dag venter jeg, mitt liv er satt på vent.
Mitt liv er ikke mitt lenger, mitt liv tilhører fortiden.
En fortid jeg aldri får tilbake, mitt gamle liv forsvant.
Forsvant med viserne på klokken, for nå er tiden stoppet opp.

Alt jeg gjør er å vente, sekunder blir til minutter.
Minutter blir til timer, jeg teller dager nå.
Dager blir til uker, uten at jeg henger med.
Ukene blir til år, år som ikke tilhører meg lenger.

Hver dag venter jeg, venter på en dag jeg vet vil komme.
Ventetiden er lang, ventetiden er full av sorg og redsel.
Klokken tikker, jeg ser hvordan viserne stadig kommer nærmere.
Før eller siden vil de stoppe, mitt liv er fanget i to små visere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

To visere tikker for meg, de tikker for oss.
Vi er mange, mange sjeler som venter på det samme.
Sarte sjeler som er fanget i tiden, fanget i egen kropp mens vi venter.
Venter i takt med tiden , venter på at to visere en dag skal stoppe for godt…