Kategori: Blogg

I går hadde vi egentlig tenkt å besøke Hunderfossen eventyrpark, men vi ombestemte oss da vi så været. Det bøttet nemlig ned ute når vi sto opp, og da fristet det ikke så mye med utendørsaktiviteter. Derfor valgte vi heller å dra til Norsk vegmuseum, og det førte til at jeg ble dratt tilbake til barndommen.

Jeg anbefaler alle som skal i nærheten av Lillehammer å ta en tur innom Norsk vegmuseum; det er så mye spennende historie der. Selv kan jeg ikke si at jeg er bilinteressert, men selv jeg ble fenget. Gamle biler fra sytti- og åttitallet vekket barndomsminner til liv, og det var spesielt en bil som fikk smilebåndet frem.

En gammel Lada sto utstilt, men det var utstillingsdukkene inni bilen og teksten som fanget min oppmerksomhet. For jeg husker enda da vi bodde i Lyngdal; hver sommer kjørte vi fra Lyngdal til Gulen for å dra på hytta. Baksetene ble slått ned, og der lå jeg og min lillebror med hver vår Walkman uten setebelte. Min far satt med sigaretten i munnen, og min mor hadde mer enn nok med å være megler for oss i baksetet.

Norsk vegmuseum har utstillinger både ute og inne, og da vi oppdaget at regnet hadde gitt seg, var vi snar med å gå ut. Det er nemlig så fantastisk godt tilrettelagt for rullestolbrukere, og løypen vi kunne gå lå i naturskjønne omgivelser. Det var ingen tvil om at gubben hadde havnet i sitt rette element, for kjeften hans gikk i ett. Jeg fikk høre historier jeg aldri har hørt før om alle kjøretøy og maskiner han hadde kjørt.

Det som var mest spennende, var gruven vi kunne gå inn i, og der måtte vi alle få hjelm på hodet. Jeg hørte gubben spekulere på hvilken farge på hjelmen han skulle gi meg; selv skjønte jeg ikke hva han bablet om. Det viste seg imidlertid at fargene på hjelmen hadde en viktig betydning, og gubben mente at min hjelmfarge betydde formann – noe vi enda ikke er enige om.

Jeg måtte selvfølgelig søke opp hva fargene betydde og ble litt snurt da jeg leste at grønn hjelm betydde fersk gruvearbeider. Nei da, jeg ble slettes ikke snurt; jeg ville bare at gubben skulle bestemme seg. Det var fascinerende å lære mer om gruvedriftens historie her i Norge, samt se alle maskinene som var stilt ut.

Timene gikk fort når vi vandret rundt, spesielt når minstemann insisterte på at han skulle lære seg å gå på stylter! Det skulle imidlertid vise seg å bli en prøvelse, spesielt siden vi ikke kunne være der resten av dagen. Klokken ble faktisk fire før vi kom oss av gårde, og da vi kom tilbake til hotellet ville minstemann utforske fasilitetene.

Vi har bodd på Scandic Hafjell denne helgen, og der er det mye for barna å finne på. I tillegg til svømmebasseng har de eget trampolinerom samt spillrom og lekerom. Så vi som foreldre har virkelig fått kjørt oss denne helgen, og da gubben kapitulerte måtte jeg bli med minstemann. Men nå er det over for denne gang; i akkurat dette øyeblikket sitter vi i bilen på vei hjemover igjen til Bergen.

Gubben har fremdeles to uker igjen av ferien sin, så det blir nok en tur til eller to før gubben starter på jobb igjen. Men planen er å ta noen dager hjemme før en eventuell neste tur, og jeg kjenner at det skal bli godt å ligge i sengen min igjen. Jeg klarer nemlig ikke ligge i hotellsenger lenger; uansett hvor gode de er får jeg vondt i ryggen.

Så jeg sover i rullestolen, da får jeg i det minste en god natts søvn. Rullestolen har nemlig mange innstillinger, så jeg kan legge den helt ned i sovemodus. Likevel blir det ikke det samme som sengen min, så jeg gleder meg til å kunne strekke meg ut. Det eneste jeg gruer meg til er å bli vekket klokken ni av hjemmesykepleien; det er fordelen med å reise bort – da kan jeg sove så lenge jeg vil…

Denne fredagen fikk jeg en ufrivillig tidlig start, og det førte til at gubben sine finnmarksgloser kunne høres over hele hotellet. Jeg skjønte at det lå an til bråk da vi fikk nye «naboer» på naborommet i går kveld; en småbarnsfamilie med en gneldrebikkje av en hund booket seg nemlig inn på rommet ved siden av oss.

I hele går hørte jeg hvordan en stresset bikkje sto og bjeffet, men det var ingenting mot det som ventet oss i dag tidlig. Allerede klokken halv sju begynte hylekoret; at en unge kunne lage et slikt spetakkel forstår jeg ikke. Jeg har selv hatt fire barn og vil si at jeg derfor har en ganske høy toleranse når det gjelder bråk fra småunger.

Men dette var noe helt annet. Hadde jeg vært en av foreldrene til denne ungen, ja da hadde jeg frivillig lagt meg inn på psykiatrisk avdeling bare for å få en pause! Dere tror meg sikkert ikke, men jeg kan love dere at det var så ille at jeg på et tidspunkt lurte på om jeg hadde fått i meg psykodellisk sopp kvelden før.

Gubben som normalt sett kan sove seg gjennom både jordskjelv og atombomber våknet også, og da var spetakkelet fullkomment. Det som begynte med noen få lavmælte gloser utviklet seg fort til å bli en sammensurium blanding av tungetale og høylytte finnmarksgloser som gubben bokstavelig talt frådet ut.

Igjen måtte jeg lukke øynene for å be en stille bønn, men akkurat i dag tror jeg høyere makter selv hadde tatt ut ferie. For like etter våknet bikkja også til liv, og da var jeg helt sikker på at det kom til å rable for gubben. Jeg er helt sikker på at jeg kunne skimte røyk borte ved der gubben lå; det luktet i hvert fall svidd inne på hotellrommet vårt.

På et tidspunkt ble tydeligvis hotellrommet for lite for en hylende unge, så da ble hun sendt ut på verandaen. Der fortsatte hylekoret, og hylekoret ble komplett når gneldrebikkja også begynte å stemme i. Plutselig spratt gubben opp av sengen, og det var da jeg virkelig ble redd. Igjen knep jeg øynene igjen for å be en stille bønn, men denne gangen tryglet jeg høyere makter om å avbryte ferien for å forhindre det som tilsynelatende kunne blitt starten på tredje verdenskrig.

Kun iført truse begynte gubben å pakke; her var det i følge han bare å komme seg av gårde før liv gikk tapt. Så nå sitter vi i bilen på god vei mot Hunderfossen, så får vi håpe på litt fredeligere «naboer» på neste hotell…

Jeg må nesten knipe meg selv i armen, eller rettere sagt, be gubben knipe meg. Tenk hvor heldig jeg er som nå nærmer meg elleve år med denne sykdommen og fremdeles kan dra ut på nye eventyr. Hvis ikke det er et lite mirakel i seg selv, så vet ikke jeg; aldri hadde jeg sett det for meg da jeg fikk denne diagnosen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kjente det spesielt i hjertet i går da nyheten om Olaf Tufte kom – det hele føltes så uvirkelig ut. Så ung og brått revet bort, og her sitter jeg i mitt ellevte år med ALS. Livet er ikke rettferdig, og noen ganger skjer det ting som ikke gir mening. Men det jeg stadig blir påminnet om, er at livet er verdt å kjempe for, og de to siste dagene har virkelig vært en berikelse.

Vi har hatt to fantastiske dager her i Kristiansand dyrepark, og gårsdagen ble spesielt magisk. Vi startet dagen i Kaptein Sabeltanns verden, for minstemann hadde gått og verket i flere dager etter å ha komme seg inn dit. Hadde han fått lov, så hadde han bosatt seg der inne; han blir ikke lei av Kaptein Sabeltann.

Jeg prøvde å foreslå at vi kunne gjøre andre ting først, men da ble det full krig. Jeg fikk så mye kjeft av minstemann at ørene mine flagret bokstavelig talt, så jeg skjønte at her var det bare å sitte stille i båten til guttungen hadde fått rast fra seg. Etter en stund fikk jeg overtalt minstemann til å utforske andre ting ved dyreparken, men da var det gubben som begynte å skape seg.

Han sukket og stønnet over den lille solen som var, og en stund så det ut som værgudene hadde hørt bønnen til gubben. For vi sto opp til overskyet vær i går, og brått angret jeg på at jeg hadde tatt på meg så lite klær. Heldigvis kom solen frem etter hvert, likevel ble vi spart for de sinnssyke høye temperaturene.

Vi har hatt rolige dager her i dyreparken, og det takket være beliggenheten til hotellet. Det ligger knapp hundre meter fra inngangen til dyreparken, så da har det vært enkelt for oss å gå tilbake til hotellet når vi har behov for pauser. Høydepunktet fikk vi i går kveld da vi skulle på showet til Kaptein Sabeltann, for der ble vi tatt godt i mot.

Sønnen til Terje Formoe sto og ventet på oss når vi kom, og han ga oss informasjon om hvor vi skulle gå etter showet. Selve showet var nytt for året, men like fullt spektakulært. Været kunne heller ikke vist seg fra en bedre side; det var helt vindstille og ikke en sky på himmelen. Vi har vært heldige med været hver gang vi har vært her, men spesielt heldige har vi vært denne gangen, for det er meldt regn her til helgen.

Minstemann fikk oppfylt drømmen i natt, for etter showet fikk han endelig møte alle skuespillerne. Minstemann ble stor i øynene da selveste Kaptein Sabeltann kom bort til ham og spurte om han hadde noe gull! Vi fikk en hyggelig liten stund sammen med alle skuespillerne, og minstemann kommer til å leve lenge på dette møtet. Terje Formoe fikk vi også møte, dessverre glemte gubben å be om bilde.

Nå nærmer oppholdet vårt her i dyreparken seg snart slutten, i morgen setter vi kursen mot Hunderfossen. Vi har hatt det helt fantastisk her, og nå håper vi på nye eventyr når vi kommer til Hunderfossen. Selv krysser jeg fingrene for at regnet holder seg borte, det er ikke akkurat kjekt å vandre rundt i pøsregn…

Som alltid kom vi oss litt for sent i seng i går kveld; først når klokken hadde passert midnatt begynte gubben å klargjøre for å få meg i seng. Det siste jeg sa til gubben i går kveld var at han jaggu måtte komme seg opp i dag, for vi hadde en lang kjøretur foran oss. Heldigvis hadde vi nattevakt, så hun fikk oppgaven med å være vekkerklokke i dag.

Normalt sett pleier jeg å våkne av en velkjent buldring i trappa når vi skal reise, men i dag var det ingenting. Jeg våknet av en nesten lydløs rasling fra stuen, og det var et lite øyeblikk der jeg trodde vi hadde fått mus i hus. Plutselig hørte jeg to velkjente stemmer, og det var da jeg nesten ble bekymret!

For det viste seg at både far og sønn hadde stått opp uten at jeg hadde fått det med meg, og det har aldri skjedd før! Trøtt som en dupp lurte jeg på om det var meg eller gubben som hadde fått et illebefinnende, for dette var ikke normalt i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg ikke tid til å dvele ved den tanken, for like etter ble skyvedøren min åpnet med et smell.

En utålmodig gubbe kom stormende inn på soverommet mitt, og sekunder etter ble dynen revet av like fort som et plaster på et sår. Igjen kjente jeg hvordan brystvortene mine nærmest krøp inn under huden på meg, og like etter kunne jeg konstatere at de hadde forsvunnet helt. Selv var jeg denne gangen mer lettet enn noen gang, for gubben sine bråe bevegelser ble et synlig bevis på at alt var ved det normale.

Morgenstellet gikk unna med lynets hastighet, og jeg bråvåknet når jeg fikk en iskald vaskeklut klasket i trynet! Før jeg visste ordet av det satt jeg i rullestolen, og jeg er fremdeles litt fortumlet her jeg sitter. Men vi har i det minste kommet oss på landeveien, og som alltid har første etappe vært preget av finnmarksgloser.

Bobiler og andre campingturister har fått blodpumpa til gubben i gang; det hjalp heller ikke på at gradestokken nærmet seg 30-tallet jo lenger sørover vi kom. Bortsett fra det har kjøreturen gått knirkefritt for seg, og like før klokken 19 00 kom vi frem til Kristiansand dyrepark.

Akkurat som i fjor har vi innlosjert oss på hotellet som er tilknyttet dyreparken; det er det enkleste for oss. Her skal vi bo i tre netter, og vi regner med at vi får mange uforglemmelige øyeblikk mens vi er her. Været er upåklagelig for meg, men for gubben er det i varmeste laget. Følg gjerne med oss videre på reisen; jeg regner med det blir litt av hvert å blogge om…

PS : Bilturen fikk en nedtur når vi fikk høre at Olaf Tufte er død, våre tanker går til familien ❤

Det er ikke ofte jeg er hos frisøren; faktisk er det et år siden sist jeg var der. Jeg har alltid hatt tykt hår, og etter at jeg ble syk, har det vokst så innmari mye. Det siste året har håret mitt vokst ut av proporsjoner – så mye at assistentene har hatt store problemer med å børste det igjennom.

Så nå måtte jeg bare komme meg til frisøren. Problemet er bare at nakken min har blitt betydelig svakere de siste årene. Jeg klarer ikke holde hodet oppe selv lenger, og det er en utfordring når jeg skal til frisøren. For at frisøren min skal komme til, må nakkestøtten på rullestolen tas av, og siden jeg ikke klarer å holde hodet oppe selv, må gubben holde hodet mitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det aller beste med å dra til frisøren er hårvasken, og min faste frisør kan virkelig vaske hår. Håret mitt hadde vokst så mye at frisøren min så seg nødt til å klippe av en del mens jeg satt ved vasken; jeg er helt sikker på at hadde jeg stått oppreist, ville håret vært ned til rumpen min. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde av lengden, men før frisørtimen hadde jeg bestemt meg for å klippe mye av håret.

Spesielt gubben var glad for den beslutningen, for nå er det han alene som må slite med håret mitt i ferien. En halv meter forsvant fort i hendene på min fantastiske frisør, i tillegg tynnet hun håret mitt kraftig ut. Etter at jeg ble syk, har jeg fått barndomskrøllene mine tilbake, og jo mer frisøren min klippet, jo mer krøllet håret mitt seg.

Så nå har jeg tatt sommerklippen, og i morgen bærer det ut på landeveien igjen. Da bærer det av gårde til Kristiansand dyrepark, noe minstemann gleder seg veldig til. Der skal han nemlig få møte Terje Formoe og Kaptein Sabeltann, noe som blir stort for en liten gutt.

Selv har jeg fått en nabo til å ta seg av blomster og planter mens vi er borte, og siden agurk- og melonplantene mine nå har vokst over evne, måtte jeg gjøre et impulsivt innkjøp. Et minidrivhus i plast ble løsningen, så nå har agurk- og melonplantene mine flyttet ut! Så får vi håpe det blir noen frukter etter hvert; plantene har i det siste blitt enorme.

Nå gleder vi oss bare til å dra på tur igjen og lage mange nye minner til minnebanken. Jeg skal selvfølgelig holde dere informert underveis, jeg regner med at vi får mange uforglemmelige øyeblikk. God sommer til dere alle, håper solen skinner på deres vei også hvor enn dere er…

Jeg kjente hvordan tårene presset på i går, men denne gangen av ren lykke. Min datter kom hjem tidligere i uken, og da ymtet hun frem et ønske om å dra på en dagstur til hytta. Siden min eldste bror har overtatt hytta, har de lagt ned en god del arbeidstimer der inne, og når vår sønn var hos dem i flere dager for en uke siden, var de i full gang med å lage en liten vei ned til hytta.

Det er mange år siden jeg har vært fysisk på det som var vår familiehytte, og jeg har kjent på savnet i alle disse årene. Problemet er bare at det er umulig å få rullestolen ned til hytta, og da blir det umulig for meg å være der over lengre tid. Hadde vi fått rullestolen ned, så kunne vi vært der over tid, for jeg er godt vant med å sove i rullestolen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men siden det er umulig, tar vi til takke med dagsturer, og jeg var ikke akkurat vondt å be når min datter sa at hun ønsket seg inn dit. Min bror og svigerinne tok oss som alltid i mot med stor gjestfrihet; det eneste de var litt skeptiske til, var hva jeg skulle sitte i. Men på det området har jeg opparbeidet meg litt erfaring, og en justerbar campingstol er mer enn godt nok for meg.

Siden min bror og svigerinne hadde opparbeidet veien største delen ned til hytta, ville selvfølgelig gubben teste den med rullestolen – selv må jeg innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten. Det er nemlig fryktelig bratte partier på deler av veien, og det er ikke akkurat behagelig å kjenne på at rullestolen tipper bakover.

Til og med min datter ble litt skeptisk på vei ned, for på det aller bratteste var det bare det ene bakhjulet som var nedi bakken. Selv kunne jeg ikke gjøre annet enn å lukke øynene og be en stille bønn til høyere makter, men det er ikke akkurat første gangen etter et halvt liv sammen med en finnmarking.

Vel nede var det bare sjarmøretappen igjen, men siden det var en lang, bratt trapp måtte jeg bæres. Igjen ble gubben overmodig, for han mente at han bare kunne hive meg over skulderen og bære meg ned alene! Men der satte jeg foten ned; jeg satt fremdeles med skyhøy puls etter nedstigningen med rullestolen, så nå fikk vi gå for en tryggere løsning.

Jeg hadde nemlig tvunget gubben til å ta med heisseilet inn på hytta, og det er glimrende å bruke når jeg må bæres. Jeg veier kanskje ikke så mye, men alt blir dobbelt så tungt når det er snakk om dødvekt. Tre personer måtte til for å få meg ned, men ned kom jeg takket være sterke hjelpere.

Vi fikk en nydelig dag på hytta i mitt hjerte, og jeg kjente tårene presse på når jeg kom ned og igjen kunne kikke ut på den samme fjorden som jeg har tilbrakt så mye tid på som både barn og voksen. Minstemann fikk igjen tilbringe tid sammen med søskenbarna, og jeg fikk besøk av min andre svigerinne og en barndomskamerat.

Perfekt vær fikk vi også, i hvert fall hvis du spør gubben. Det var for første gang denne uken overskyet, men temperaturen var god. Jeg som alltid fryser måtte ty til teppe, men når min bror begynte å fyre ute ble det fort varmt for meg også. Minstemann og søskenbarnet var tøffe nok til å hoppe i fjorden, og kvelden ble fullkommen når et par svaner kom glidende forbi.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk tilbringe noen timer på hytta igjen, og minnene kom flommende over meg der jeg satt og speidet utover det som en gang var mitt paradis på jord. I dag kjenner jeg både på takknemlighet og sorg, men det jeg er mest takknemlig for, er at jeg fikk noen gode timer sammen med noen av mine nære og kjære…

PS: Om jeg hadde puls på vei ned så var det ingenting i forhold til på vei opp, for igjen ble gubben overmodig og ga gass, og det endte med at rullestolen nesten havnet utenfor veien… 

Det har vært mye sukking og stønning fra gubben de siste dagene, for her har det vært sydentemperaturer denne uken. Plutselig kom varmen til Vestlandet, og når den først kom, så kom den skikkelig også. Jeg har ikke hatt tid til å tenke på bloggen; jeg har kun hatt én tanke i hodet denne uken.

For når det først er fint vær, må jeg bare ut, og denne uken har jeg sittet og slikket sol fra morgen til kveld. I motsetning til gubben så elsker jeg varme, og heldigvis tåler jeg det også. Så lenge jeg smører meg med solfaktor 50+, går det bra, men skulle jeg glemme det, blir jeg fort påminnet om det. For etter at jeg ble syk, ble jeg så himla plaget med soleksem at jeg må smøre meg hver dag.

Men i går fikk jeg klar beskjed fra gubben: «Nå kommer du inn før JEG blir dårlig.» Ja, du leste riktig – gubben ble dårlig av å se på at jeg solte meg. Det skal ikke være lett; nå må jeg tydeligvis gjemme meg hver gang jeg skal sole meg, ellers blir gubben dårlig. Men i går skjedde det noe som gjorde meg alvorlig bekymret for gubbens ve og vel – det var like før jeg ringte 113.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For plutselig begynte gubben å vrenge av seg klærne, og like etter kom han ut på verandaen med et ullteppe. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; hva i huleste var det nå gubben skulle? Gubben la ullteppet på betongen midt i solen, og like etter la han seg selv ned for å sole seg.

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne der jeg satt, og det var et øyeblikk der hvor jeg trodde at det var jeg som hadde fått solstikk! Men uansett hvor mange ganger jeg blinket med øynene, så lå han der fortsatt, og det var da jeg innså at varmen hadde gått til hodet på gubben.

Jeg har vært sammen med gubben i et halvt liv, og aldri har han lagt seg frivillig ned for å sole seg. Den kritthvite huden på gubben ble et synlig bevis – et synlig bevis på at huden til gubben ikke hadde vært mye utsatt for solstråler. Minstemann var snar med å forevige øyeblikket med mobilen sin, men ifølge gubben egnet ikke det bildet seg for sarte øyne.

Etter ti minutter liggende i solsteken måtte jeg jage gubben i skyggen; enten det eller så måtte jeg ringe etter hjelp. Så nå tør jeg knapt lukke øynene når jeg soler meg, for jeg må vokte over gubben. Takk og lov for at vi bor såpass landlig til, og at nærmeste naboer er på ferie. Hadde de vært hjemme i går, så hadde de fått seg et syn – for med gubben som nabo må man være forberedt på det meste…

Endelig kom sommeren til Bergen! Jeg har ventet så lenge på en skikkelig solskinnsdag, og i dag kom den endelig. Gubben startet ferien sin i dag, og da han så været var han bare glad for at han ikke var på jobb. Han skulle egentlig hatt sin siste arbeidsdag i dag, men på grunn av sykdom i staben måtte han starte ferien en dag tidligere.

Men som sagt var han bare glad til, for det er en kjent sak at gubben ikke liker varme. Han sluttet å fungere hver gang termometeret viser mer enn tjue grader, så for ham er slike dager tortur. Jeg derimot elsker varme, og så fort jeg hadde fått i meg sondematen, var jeg snar med å komme meg ut.

Det var så deilig å kjøre lettkledd ut verandadøren, og for første gang denne sommeren skinte solen fra en skyfri himmel. Jeg er sikker på at det var godt over tretti grader i solveggen; heldigvis kunne jeg flytte meg til verandaen der det var litt vind. Der er vi heldige: når det blir skygge på verandaen, kan vi bare flytte oss til den andre siden av huset.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har vært så værsyk i det siste at denne soldagen kom i grevens tid. Nå er det meldt sol hele neste uke, så nå kan jeg se frem til mange timer i solveggen. Men det jeg er mest glad for, er at gubben nå har ferie, for da kan vi ta livet som det kommer. Utenom turen til Kristiansand har vi ingen store planer, men noen småturer hit og dit blir det.

Datteren min skulle egentlig komme hit neste uke, men flybillettene var så fryktelig dyre at hun måtte gi seg. Hun har valgt å jobbe mesteparten av ferien; den eneste uken hun ikke hadde fått vakter, var neste uke. Både jeg og datteren min ble lei oss, men av oss to var det jeg som ble mest lei meg.

Det var da gubben slo på stortromma, for selvfølgelig skulle mor i huset få datteren sin hjem! Så nå kommer hun hjem neste uke likevel, og det er jeg veldig glad for at hun gjør. Det er ikke så ofte jeg ser henne; sånn går det når man flytter til Bodø for å studere. Men det viktigste er at hun trives, da får vi heller prøve å gripe de få friperiodene hun har til å få henne hjem…

I går fikk jeg melding fra min bror; minstemann hadde fått hjemlengsel og ville nå komme hjem. Siden gubben fremdeles har noen dager igjen på jobb før han går på ferie, ble det opp til meg å få hentet minstemann. Jeg spurte min bror om de kunne ta fergen over fjorden slik at vi slapp å kjøre så langt, og da kunne vi møtes på fergekaien.

Heldigvis jobbet min mest erfarne i dag, og hun er ikke mørkeredd. Jeg føler meg veldig trygg når jeg har henne på jobb, så det var ingen sak med en litt spontan kjøretur. Det tar cirka en time å kjøre fra oss til fergekaien, og selv om jeg ikke ferdes den veien like ofte som før, så er den veien grodd fast i ryggmargen min.

Som frisk grep jeg hver mulighet jeg fikk til å dra på hytta, så hver gang jeg nå kjører den veien blir jeg påminnet om den tiden. Minnene våknet til liv igjen for hver sving vi tok, og selv om jeg har vært syk i snart elleve år, kjenner jeg det fremdeles godt. Jeg skulle gitt mye for å ferdes der inne med en frisk kropp, men jeg vet at det kapittelet er lukket for godt.

Jeg husker enda min siste tur på hytta som syk; det var da det gikk opp for meg at nå var det slutt. Jeg knakk helt sammen når vi skulle dra derfra, og hele veien hjem satt jeg oppløst i tårer. Fremdeles kjenner jeg på det hver gang jeg kjører den veien; hjertet mitt brister litt hver gang jeg får se bilder fra hytta jeg var så glad i.

Likevel er jeg så glad for at minstemann fikk disse dagene på hytten, og at han har fått egne sommerminner fra mitt barndomsparadis. Men det må jeg innrømme: det var veldig godt å få ham hjem igjen; så lenge borte fra oss har han ikke vært før. Det var en sliten gutt som kom gående ut av fergen, og det ble tydelig at han hadde vært i aktivitet fra morgen til kveld der inne. Så nå blir det noen rolige dager resten av uken, men neste uke starter gubben på ferie, og da må vi finne på noe…

PS : En stor takk til min bror og svigerinne som har tatt så godt vare på vår gutt… 

Tenk at Norge slo Brasil!! Jeg trodde jeg drømte under kampen i går; det føltes helt uvirkelig at Norge skulle dominere kampen så mye som de gjorde, siden det tross alt var Brasil som var motstander. Jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve dette, for dette VM kommer jeg til å huske for alltid.

Jeg må si at jeg savnet minstemann i går, for han har vært bortreist siden fredag. Min eldste bror sendte meg en melding på torsdag i forrige uke; de var på hytta i Gulen, og da inviterte de minstemann til å komme og være med dem noen dager. Minstemann ble jublende glad da han fikk invitasjonen, og han har hatt det som plommen i egget der inne.

Han har opplevd så mye på disse dagene at han knapt har rukket å trekke pusten mellom slagene. Han har fått oppleve alt det jeg fikk oppleve i min barndom; det er ikke uten grunn at jeg kaller den plassen for mitt barndomsparadis. Det var min største sorg etter at jeg ble syk, at jeg ikke kom meg på hytta lenger.

Jeg tror ikke han savner oss, og jeg tviler på at han vil hjem med det første. Jeg er så glad for at min bror og svigerinne har gitt ham alle disse opplevelsene, for han har kjedet seg litt hjemme i det siste. Alle kompisene er bortreiste, og da er det ikke mye å finne på. Men på hytta står opplevelsene i kø, så der er det ikke rom for å kjede seg.

Så nå er det bare gubben og meg her hjemme, og det merker vi godt. Det ble sent for minstemann i går; han måtte jo selvfølgelig se kampen. Han ringte oss halv ett i natt, og da var han helt i hundre. Likevel måtte han opp tidlig i dag, for i dag skulle de trekke garn. Det ble storfangst av makrell – hundre stykker dro de inn.

Det er så godt å vite at han koser seg, og han har mye å fortelle hver gang han ringer hjem. Siden vi har vært alene denne helgen, fant vi ut at vi skulle ta med mine foreldre ut for å spise i går. Min eldste sønn ville også bli med, og da var gubben snar med å utpeke min sønn som sjåfør.

Vi bestemte oss for å ta turen ut til Kilstraumen brygge, en times kjøretur fra der vi bor. Der har de buffé hver søndag, og det er verdt kjøreturen. Selv klarer jeg ikke spise når jeg sitter i rullestolen; jeg orker heller ikke alle blikkene på meg. Men resten av gjengen fikk nyte godt av buffetutvalget, og siden været var bra, valgte vi å sitte ute.

Jeg kjenner at jeg er sliten i dag; jeg var ikke i seng før ett i natt. Det tar på med VM, og nå skal vi møte England i kvartfinalen. Men for øyeblikket klarer jeg ikke tenke på den kampen; jeg lever enda på en sky etter gårsdagens kamp. Tenk at vi igjen klarte å slå Brasil, og Nyland burde få medalje etter VM. For en keeper, for et lag – jeg elsker dette laget…