Når gubben fikk solstikk!

Det har vært mye sukking og stønning fra gubben de siste dagene, for her har det vært sydentemperaturer denne uken. Plutselig kom varmen til Vestlandet, og når den først kom, så kom den skikkelig også. Jeg har ikke hatt tid til å tenke på bloggen; jeg har kun hatt én tanke i hodet denne uken.

For når det først er fint vær, må jeg bare ut, og denne uken har jeg sittet og slikket sol fra morgen til kveld. I motsetning til gubben så elsker jeg varme, og heldigvis tåler jeg det også. Så lenge jeg smører meg med solfaktor 50+, går det bra, men skulle jeg glemme det, blir jeg fort påminnet om det. For etter at jeg ble syk, ble jeg så himla plaget med soleksem at jeg må smøre meg hver dag.

Men i går fikk jeg klar beskjed fra gubben: «Nå kommer du inn før JEG blir dårlig.» Ja, du leste riktig – gubben ble dårlig av å se på at jeg solte meg. Det skal ikke være lett; nå må jeg tydeligvis gjemme meg hver gang jeg skal sole meg, ellers blir gubben dårlig. Men i går skjedde det noe som gjorde meg alvorlig bekymret for gubbens ve og vel – det var like før jeg ringte 113.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For plutselig begynte gubben å vrenge av seg klærne, og like etter kom han ut på verandaen med et ullteppe. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; hva i huleste var det nå gubben skulle? Gubben la ullteppet på betongen midt i solen, og like etter la han seg selv ned for å sole seg.

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne der jeg satt, og det var et øyeblikk der hvor jeg trodde at det var jeg som hadde fått solstikk! Men uansett hvor mange ganger jeg blinket med øynene, så lå han der fortsatt, og det var da jeg innså at varmen hadde gått til hodet på gubben.

Jeg har vært sammen med gubben i et halvt liv, og aldri har han lagt seg frivillig ned for å sole seg. Den kritthvite huden på gubben ble et synlig bevis – et synlig bevis på at huden til gubben ikke hadde vært mye utsatt for solstråler. Minstemann var snar med å forevige øyeblikket med mobilen sin, men ifølge gubben egnet ikke det bildet seg for sarte øyne.

Etter ti minutter liggende i solsteken måtte jeg jage gubben i skyggen; enten det eller så måtte jeg ringe etter hjelp. Så nå tør jeg knapt lukke øynene når jeg soler meg, for jeg må vokte over gubben. Takk og lov for at vi bor såpass landlig til, og at nærmeste naboer er på ferie. Hadde de vært hjemme i går, så hadde de fått seg et syn – for med gubben som nabo må man være forberedt på det meste…