På søndag fikk gubben en uventet melding, det var noen som hadde prøvd å få tak i meg. Normalt sett er mailen noe av det første jeg sjekker når jeg står opp, men akkurat denne søndagen hadde jeg mer enn nok med meg selv.
Men jeg skjønte jo at jeg hadde gått glipp av noe når gubben viste meg meldingen, for meldingen var fra Dagbladet.
De lurte på om de kunne få lage en reportasje om meg og familien, noe jeg selvfølgelig takket ja til. For etter seks år med denne sykdommen så betyr det så mye at jeg fortsatt får muligheten til å dele min historie, dele mitt budskap om at livet ikke er over selv om man er fanget i egen kropp.
Det er det samme med denne bloggen også, og når jeg fikk spørsmålet om hva denne bloggen betyr for meg så fikk jeg problemer med å svare.
For nå har jeg holdt på med denne bloggen i fire år, hver eneste dag har jeg delt fra livet mitt.
Hver dag eller helg, frisk eller syk, i fire år har jeg lagt ut minst et innlegg daglig.
Det tror jeg sier sitt, om hvor mye denne bloggen betyr for meg. Jeg husker enda hvordan tilværelsen min var før jeg fikk datamaskinen min, alt jeg husker var et altoppslukende mørke. Denne bloggen ga meg en ny hverdag, noe å stå opp til hver dag. Sakte men sikkert fikk jeg stemmen min tilbake, og det har endret hele min tilværelse.
I løpet av disse seks årene har jeg delt historien min flere ganger, både her på bloggen og i media. Jeg føler meg priveligert som har fått muligheten til å spre mitt budskap, og det betyr mye at jeg fortsatt blir kontaktet. Men det som betyr mest er møtene med alle disse menneskene som kommer for å intervjue meg.
Det har blitt mange fine møter opp igjennom årene, møter som har satt spor.
Møtet med Dagbladet ble et slikt møte, et møte jeg tar med meg videre.
Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt får en mulighet til å prate om livet, bruke stemmen til noe som gir mening. Det at jeg fortsatt får muligheten til å fronte denne sykdommen betyr så uendelig mye, da føler jeg i det minste at jeg bidrar med noe.
Tre små bokstaver har frarøvet meg mye, men de har også gitt mange uforglemmelige øyeblikk. Jeg har lært at selv et altoppslukende mørke ikke er lystett, livets gleder finner veien tilbake uansett. Neste uke kommer reportasjen i Dagbladet, og jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet…