Måned: november 2026

I går ble det travelt her, for plutselig fikk vi en telefon fra skolen. Minstemann hadde hatt et uhell på skolen; han hadde hoppet ute i friminuttet og landet feil med den ene foten. Jeg sendte assistenten av gårde for å hente ham, og det tok ikke lang tid før begge kom tilbake. Det ble et fryktelig styr i gangen, for minstemann klarte ikke å stå på foten. Assistenten måtte støtte ham inn i stuen, og da guttungen slang seg ned i sofaen, fikk jeg for første gang se foten.

Foten var både hoven og blå, så jeg skjønte at her måtte vi oppsøke lege. Siden minstemann trengte røntgen skjønte vi at vi måtte til legevakten i sentrum, og derfor måtte vi vente til gubben hadde kommet hjem fra jobb. Jeg trodde det bare var et overtråkk, for minstemann virket ikke særlig påvirket av uhellet.

Gubben kom hjem fra jobb rundt halv fem, og etter at han hadde spist middag, ringte han legevakten. Der fikk han beskjed om at de bare måtte komme, og da var jeg snar med å sende far og sønn av gårde. Jeg visste av erfaring at dette kunne ta tid, da det er kjent at det alltid er kø på legevakten i sentrum. Spesielt når det gjelder røntgen, så jeg belaget meg på en smule tålmodighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en knapp time sendte jeg en melding til gubben for å høre hvordan det gikk, og til min store overraskelse fikk jeg beskjed om at de hadde kommet inn til legen. Til legevakten å være syntes jeg det var usedvanlig raskt, men kanskje det var heldig at uhellet hadde skjedd på en ukedag. Etter en halvtime fikk jeg melding om at far og sønn var på vei hjem, og siden mannen min ikke skrev noe mer, gikk jeg bare ut fra at minstemann kun hadde tråkket over.

Da de omsider kom hjem, fikk jeg meg en overraskelse, for minstemann fortalte at han faktisk hadde brukket foten. Jeg stirret på gubben for å få en bekreftelse, og ble temmelig sjokkert da han nikket bekreftende. Heldigvis var bruddet så fint at gips ikke var nødvendig, noe som var heldig når uhellet først var ute. Nå humper minstemann rundt på krykker, og nå krysser vi fingrene for at kontrollen om fjorten dager viser at bruddet har begynt å gro.

Et beinbrudd nå kunne ikke ha passet dårligere, for i dag våknet vi opp til vinter. Krykker og snø er ikke akkurat en god kombinasjon, så jeg håper det går bra. Denne helgen skal jeg og feire bursdagen min, så vi har invitert til familieselskap. Siden bursdagen min er på førstkommende mandag, bestemte jeg meg å feire den nå på søndag. Nå gjenstår det å se om det kommer mer snø. Det bra vi har fått ny bil med firehjulstrekk, for da har vi i det minste mulighet til å få gjestene opp bakken dersom det kommer mye snø…

For noen uker siden var vi i Svelgen med min mor, og som alltid når vi er i Svelgen, bodde vi på Bremanger Fjordhotell. Til vårt store hell skulle bandet Ytterst ha konsert om kvelden den samme dagen vi kom, og mens vi bestilte middag gjorde bandet seg klare for å ha lydprøve.

Vi fikk være publikum under hele lydprøven og fikk nyte mange timer med god rockemusikk! Minstemann tok helt av en stund og spilte luftgitar med biljardkøen mens han headbanget til musikken. Dette fikk tydeligvis vokalisten i bandet med seg, og etter lydprøven kom han bort til oss for å slå av en prat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det var først etter jeg hadde delt innlegget fra helgen at jeg oppdaget det: Vokalisten i bandet hadde lagt inn en kommentar på bloggen min. Jeg ble nesten målløs når jeg så hva han skrev; jeg måtte blunke med øynene flere ganger for å se om jeg hadde lest rett!

Vokalisten i bandet Ytterst skrev nemlig at han skulle kjøpe seg ny gitar, og nå ville han gi sin gamle gitar videre til vår sønn! Som om ikke det var nok, skulle minstemann også få med forsterker til gitaren, og da må jeg innrømme at tårene tok meg. Jeg var snar med å rope på minstemann når jeg fikk kommentaren, for jeg ville at han skulle lese selv hva som sto.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne se tårene i øynene på minstemann også, og det ble helt tydelig at dette betydde mye. Helt siden den dagen har jeg og vokalisten i bandet korrespondert via e-post, og tidligere denne uken fikk jeg beskjed om at han skulle prøve å få en bekjent av seg til å ta den med til Bergen.

Minstemann har vært så spent, og i går kom telefonen han hadde ventet så lenge på. Kameraten til vokalisten ringte til gubben i går kveld og kunne meddele at han nærmet seg Åsane der vi bor. Far og sønn hev seg i bilen, og det var en gutt med stjerner i øynene som kom ut døren her.

Jeg var spent selv der jeg satt; heldigvis slapp jeg vente så lenge. Etter knappe tyve minutter kom de tilbake, og det var en lykkelig gutt som kom inn med gitaren over skulderen. Minstemann hadde ikke tid til å ta av seg jakken en gang før han begynte å pakke ut gitaren; øynene hans gikk nesten trill rundt når han endelig fikk av all plasten. I all hemmelighet hadde jeg spurt om alle bandmedlemmene kunne signere gitaren, og det var det første minstemann fikk øye på.

Nå har jeg meldt minstemann på gitarkurs slik at han får lært seg å spille. Dessverre er det venteliste, så det blir ikke oppstart før tidligst i februar. Selv kan jeg tre grep som jeg skal prøve å lære ham, og forhåpentligvis klarer jeg å lære videre den første melodien jeg lærte meg å spille som ung.

“Nothing Else Matters” var den første jeg lærte meg å spille, så mens vi venter på gitarkurset skal jeg prøve å lære minstemann den. YouTube har vært til god hjelp tidligere når jeg har prøvd å lære ham noe, så jeg regner med at det blir løsningen nå også. Så i kveld må jeg sende en stor takk til Kristoffer som er vokalisten i bandet Ytterst; ord blir fattige når jeg skal prøve å beskrive hvor mye dette betyr.

Selv gubben ble rørt over den gode gjerningen, og det er ikke ofte han blir rørt. Det ble rene julaften her i går – en perfekt avslutning på en ellers så god dag. Jeg våknet opp til lyden av elgitar i morges, og siden har det gått slag i slag. Dette var midt i blinken for en musikkelskende gutt, og nå får mor og sønn noe de kan gjøre sammen…

Jeg har hatt mye smerter denne uken, for i løpet av uken merket jeg et betydelig væromslag. Det har nemlig vært fint vær her hele uken, og med finværet kom også frosten. På tirsdag sto jeg opp til rim på bakken, og plutselig skjønte jeg hvorfor jeg hadde fryst sånn om natten.

For første gang måtte jeg be nattevakten ta på seg to tepper, og enda lå jeg og hutret en stund etterpå. Dessverre for meg er ikke kulden min bestevenn lenger, ikke etter at jeg ble syk. Før jeg ble syk elsket jeg vinteren; kanskje det var derfor jeg trivdes så godt i Vardø. Jeg elsket å være ute om vinteren, og det jeg savner mest av alt, er lyden av kram snø under støvlettene mine.

Jeg skulle ønske jeg hadde fått en mulighet til i en frisk kropp; da ville jeg løpt ut hver gang vinterens første snøfall åpenbarte seg. Selv er jeg et novemberbarn, så det er ikke så rart at jeg elsker vinteren så godt. Men nå takler jeg ikke kulden lenger; nervesmertene mine blir ti ganger verre når jeg fryser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med andre ord: Denne uken har vært et smertehelvete! Jeg har grått meg i søvn hver kveld, og hver gang assistenten og hjemmesykepleien har tatt meg i heisen denne uken, har det føltes ut som om noen har helt bensin over beina mine og tent på! Det er helt grusomt; hver minste lille berøring gjør sabla vondt.

Men selv om jeg fremdeles har store smerter, så har dagen i dag vært god, og det takket være mine tre sønner. Minstemann har vært hjemme fra skolen i dag på grunn av planleggingsdag, og mine to eldste sønner kom for å holde oss med selskap. Minstemann og min nest eldste sønn har laget middag mens min eldste sønn gjorde seg ferdig med hjemmekontor og møtevirksomhet for dagen, og vi har virkelig hatt en fin dag sammen.

Det er slike stunder som gir meg styrke til å holde ut, og familien min gir meg den aller største styrken jeg kan få. Jeg lever med smerter hver eneste dag, likevel kjemper jeg meg opp hver eneste dag. For jeg vet at alle dager bringer med seg små lysglimt, og selv etter elleve år med denne sykdommen får jeg fremdeles mange lysglimt hver eneste dag…

I går var det to slitne gjester som dro videre på sin rundreise, og plutselig ble det så utrolig stille i huset. Jeg må innrømme at jeg fikk veldig dårlig samvittighet lørdag kveld, for det var lett å se at all bakingen hadde tatt på gjestene våre. Begge to så helt knuste ut når de gikk opp for å legge seg; det var ingen tvil om at fire dager med baking hadde tatt på.

Så når jeg så hvor slitne de var, kjente jeg det i hjertet. Det var slett ikke meningen at de skulle slite seg helt ut mens de var her, for vi var bare glade for å få besøk. Jeg skulle ønske vi fikk noen dager til med dem, for med en gang de dro i går, kom solen også frem. Det var denne uken de skulle vært her, for nå er det meldt sol her hele uken.

Det har nemlig regnet hver dag mens de har vært her, så det har ikke vært mye rom for å komme seg ut. Men denne uken ser det bedre ut, så nå er det håp om å komme seg ut litt. Vi har i det minste fått fryseren full av bakevarer til jul, og det setter vi stor pris på. Vi er evig takknemlige for den jobben de har gjort, og nå gleder jeg meg til jul og til å få alle barna samlet under ett tak igjen.

Så i dag sender jeg en stor takk til svigermor og Sissel for alt dere har gjort for oss disse dagene; dere har virkelig vært helt fantastiske. Vi er så heldige som har så mange flotte folk rundt oss, vi føler oss veldig privilegert på det området. Det har bare gått et knapt døgn siden gjestene dro, og det merkes godt. Lydene fra kjøkkenet har stilnet helt, og det er lenge siden jeg har opplevd en større stillhet etter å ha hatt gjester på besøk…