Kategori: Blogg

Jeg har i årevis hatt lyst til å prøve og dyrke frem grønnsaker og frukt, men så langt har det aldri blitt noe av. Men for noen uker siden kom jeg over noe spennende på Hageglede sin nettside, og da klarte jeg ikke motstå fristelsen. Akkurat det er jo ikke noe nytt, for Hageglede har så mye fint innenfor planter at jeg lett lar meg friste.

I løpet av de siste seks årene har jeg bestilt mye derfra, og jeg har alltid vært heldig med alt jeg har bestilt. Jeg husker enda den gangen jeg bestilte hundre tulipan løker, jeg var så glad når jeg plantet de. Jeg gledet meg til å se når alle løkene kom opp, for jeg hadde bestilt tulipan løker i mange forskjellige farger.

Dessverre for meg ble gleden kortvarig, for allerede neste dag kom jeg ut og fant bedet mitt rasert. Alle hundre løkene mine var borte, rådyrene hadde spist alle sammen i løpet av et døgn. Snakk om skuffelse, drømmen om et blomsterhav forsvant i løpet av en natt. Siden den gang har jeg latt være å bestille tulipan løker, for jeg vet at rådyrene elsker dem.

Men la oss nå vende tilbake til min nyeste bestilling fra Hageglede, for denne gangen bestilte jeg agurk og melon frø. Jeg har aldri prøvd meg på noe sånt før, så jeg var og er litt spent på om jeg får det til. Men de siste dagene har det virkelig begynt å spire opp i begrene mine, så enn så lenge ser det bra ut.

I morgen skal vi plante om agurk spirene i større potter, men melon spirene må enda vokse litt til før vi planter de om. Det er melon spirene jeg virkelig er spent på om jeg får til, for jeg har hørt at det er vanskelig å få melon frøene til å gro. Likevel lever jeg i håpet, for jeg har en gutt her som elsker melon. Derfor hadde det vært kjekt om jeg fikk det til, da kunne en skolegutt gått og plukket meloner hjemme…

Så kom drittværet tilbake, og plutselig sank gradestokken ned til lavere temperaturer. Jeg måtte finne frem ullteppet  igjen, plutselig ble det så innmari kaldt. Jeg har gått med en lett forkjølelse  i lengre tid nå, og det samme gjelder for gubben. Jeg øynet et lite håp om varmere tider forrige uke når vi fikk litt godvær, men nå er det på an igjen med drittvær.

Jeg er i det minste glad for at vi fikk gjort så mye forrige uke, og det takket være ene assistenten min. Hun tok på seg arbeidet med å spyle bort grønsken på verandaen og muren rundt huset, et arbeid som jeg virkelig satte pris på ble gjort. I går begynte hun arbeidet med å spyle plattingen oppe med grillhytten, for den var blitt helt svart på grunn av grønsken.

Men i går kveld skjønte jeg at vi ikke fikk gjort oss ferdig oppe med grillhytten, for i går kveld rett før leggetid begynte det å snø. Så i dag våknet vi opp til vinter igjen, gubben måtte skrape vinduet på bilen i dag tidlig før han kjørte på jobb. Snakk om uflaks, for det er bare noen dager siden vi la om til sommerdekk.

At våren er sen i år er det ingen tvil om, men forhåpentligvis er det siste krampetrekning fra kong vinter. Når jeg bodde i Vardø fikk jeg høre et uttrykk som folket der brukte og si når våren var sen, og det er et uttrykk jeg har hatt med meg siden. Så når jeg sto opp i dag tidlig og så at bakken var hvit, ja da måtte jeg bare spørre, “Har ikke reinen kalva enda”.

Jeg måtte ta inn blomstene som jeg kjøpte i forrige uke, for de tåler ikke frost og snø. Enn så lenge står de i yttergangen, men det ser ut som om hortensiaen jeg fikk ikke har tålt frosten som kom i natt. Dette var det siste jeg trengte nå, jeg kjente det på kroppen i dag at kulden hadde kommet tilbake.

Nervesmertene mine blir ti ganger verre når det er kaldt ute, og i dag kjenner jeg at jeg lever for å si det sånn. Jeg har knapt nok sovet i natt på grunn av smerter i kroppen, og dessverre for meg ser det ikke ut som kulden skal gi seg med det første. Det er nemlig meldt enda mer snø i morgen, så det ser ut som om våren lar vente på seg…

Ja eplet faller ikke langt fra stammen, i hvert fall ikke i denne familien. Staheten har gått i arv fra far til datter, og den ble igjen satt på prøve i dag. Hjemreisen fikk nemlig en brå start i dag, min far lå plutselig rett ut på gulvet etter et fall på hotellrommet. Heldigvis gikk det bra med størstedelen av kroppen, men hodet fikk seg en trøkk. Et kutt over øyet åpenbarte seg plutselig, og siden min far går på blodfortynnende medisin så fosset blodet ut.

Min mor ringte gubben, og når jeg hørte hvor fortvilet hun var skjønte jeg at her måtte vi få tak i hjelp. Siden Svelgen ikke har verken legevakt eller lege lenger så ble løsningen å ringe ambulansen i Førde en god time unna, det er ikke akkurat like flott med denne sentraliseringen som regjeringen holder på med.

Ambulansen kom og stripset såret til min far, og dermed håpet vi på at det ville roe seg. Men det skulle vise seg å være mye forlangt, for når vi satte oss i bilen begynte såret og blø igjen. Det er her komikken begynner mellom to stabeiser, for når vi kom til Førde ba jeg gubben stoppe bilen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skjønte at her måtte vi på legevakten, og siden såret blødde så kraftig så kunne det ikke vente. Men tror du min far skulle ha hjelp?? Nei da som vanlig nektet han, og det kom ikke på tale at han skulle på noe legevakt her i Førde! Men der satte jeg foten ned, jeg ba gubben kjøre opp til sykehuset hvor jeg visste legevakten lå.

Når min far skjønte at her kom han til kort overfor sin stae datter prøvde han seg på en skrøne, han påsto plutselig at Førde ikke hadde noen legevakt lenger. Jeg måtte humre litt for meg selv der jeg satt, til og med gubben dro på smilebåndet. Når vi kom opp til sykehuset og legevakt skiltet lyste mot oss med grønne store bokstaver innså min far at han måtte gi seg, og min mor gikk inn for å prate med de i resepsjonen.

Når hun like etter kom løpende ut igjen skjønte vi at han hadde fått time, så da var det bare å omrokere alt i bilen slik at vi fikk min far ut. Mens mine foreldre gikk inn på legevakten satt vi i bilen og ventet, en og en halv time senere kom min far strålende fornøyd ut igjen av legevakten.

De hadde fått så god behandling kunne de fortelle, og som om ikke det var nok så fortalte min far at legen som behandlet han var fra Svelgen. Han smilte fra øre til øre når vi trillet han inn i bilen, selv var vi bare sjeleglad for at vi hadde klart å overtale min far til å gå inn på Førde legevakt.

For dersom vi hadde ventet til vi var hjemme så hadde det endt med at gubben hadde måtte ta med mine foreldre på Bergen legevakt, og da hadde hele kvelden røket med i venting. Nå har vi omsider kommet oss om bord på fergen, så får vi håpe på at resten av kjøreturen forløper uten flere problemer…

På årets første dag i Mai måned valgte vi å dra på tur, og denne gangen gikk turen til hjemplassen til min mor. Svelgen er en liten plass i Bremanger, og her har jeg tilbrakt mange sommerferier opp i gjennom oppveksten. Etter at både min mormor og min onkel gikk bort har vi hatt noen å reise til lengre, og det er alltid litt trist å kjøre forbi husene deres.

Min mor har ytret i lengre tid et ønske om å besøke gravene til min mormor og onkel, for etter at min far ble satt tilbake etter lårhalsbruddet har de ikke kommet seg noe sted. Siden det plutselig dukket opp en langhelg tilbød vi oss og ta de med, dessuten sier jeg aldri nei takk til en tur.

Vi har hatt noen strålende dager her i det siste, og 1 Mai var intet unntak. Vi våknet opp til en knall blå himmel, solen varmet allerede godt halv ti om morgenen. Der satt jeg og nøt solens varme stråler når jeg plutselig kom på en gammel myte, for det sies at dersom det er godt vær på 1 mai så betyr det en dårlig sommer, så gjenstår det og se om det faktisk stemmer.

Noe tid til å dvele over den myten fikk jeg ikke, for akkurat da ringte min mor og lurte på hvor vi ble av. Det viste seg at gubben hadde vært litt overmodig noen dager før, han hadde sagt til min mor at vi skulle hente de klokken ni om morgenen. Men den avtalen røk når gubben forsov seg, når jeg sendte melding kvart over åtte lå han fremdeles og sov.

Så etter min mor ringte for å etterlyse oss hev vi oss i bilen, og når vi kom opp til mine foreldre satt de klare. Det tar oss ca fem timer å kjøre til Svelgen, men vi var sjeleglad for at vi valgte og vente til fredagen med å dra. Torsdagen var det nemlig en endeløs bilkø ut av byen, alle skulle komme seg på tur denne langhelgen.

Vi derimot slapp unna bilkø, og siden vi visste at søndagen også kom til å bli preget av endeløse bilkøer så valgte vi og korte ned  turen. Vi bor alltid på Bremanger fjordhotell når vi er i Svelgen, det er så fint der. Rommene er romslige og servicen er upåklagelig. Uteområdet er spesielt flott, med både fisker og stort lekeområde for barna.

På uteområdet står det en stor skute, og den er en skolegutt spesielt begeistret for. Han sprang rett opp til skuten når vi kom frem, og der ble han resten av ettermiddagen. Gubben og jeg gikk på rommet mens en skolegutt herjet fra seg, men vi hadde knapt nok kommet oss inn på rommet når det plutselig banket på døren. Det var min mor som kom, og når jeg så hvor oppspilt hun var skjønte jeg at noe var på ferde.

Det viste seg at min mor hadde truffet på slektninger her på hotellet, og nå ville de møte oss også. Så da var det bare å komme seg ut av rommet, for dette kunne vi jo ikke gå glipp av. Det ble et hyggelig møte med slekta som vi ser altfor sjelden, spesielt kjekt ble det for min mor.

Etter det plutselige slektstreffet var over bestemte vi oss for å spise middag på hotellet, for vi visste at de serverte god mat. Vi fikk en fin ettermiddag og kveld sammen, og med et strålende vær i tillegg så ble det en fin 1 mai for oss alle. Kontrastene var til og ta og føle på når vi sto opp i dag, for ute hadde gråværet kommet tilbake. Nå holder vi på og gjøre oss klar for å starte hjemover igjen, og selv om det nå regner ute så har vi i det minste fått en fin tur sammen…

Tenk at jeg nå er inne i mitt ellevte år som ALS syk, hadde noen fortalt meg det den dagen jeg fikk diagnosen så hadde jeg lurt på hvor mye alkohol vedkommende hadde inntatt! Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle leve så lenge med denne sykdommen, spesielt ikke etter alle innleggelsene mine de første årene.

Men for seks år skjedde det noe, sykdommen stoppet helt opp! Jeg var bare 36 år gammel når jeg fikk diagnosen, og da husker jeg at nevrologen min sa at han håpet på at sykdommen ville bremse ned etter hvert. Det gjorde den, men hvorfor er det ingen som vet.

Selv har jeg stor tro på at aksept har mye med saken å gjøre, for i det øyeblikket jeg klarte å akseptere min skjebne stoppet sykdommen opp. Jeg er heldig på tross av denne sykdommen, for det er mange som dør kort tid etter at de har fått diagnosen. I tillegg trenger jeg svært få hjelpemidler, siden jeg fremdeles klarer å puste selv mesteparten av døgnet er jeg ikke avhengig av respirator støtte når jeg skal ut.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er mange som enten må få kateter eller bruke bleie kort tid etter diagnosen, på det området har jeg aldri hatt problemer. Fremdeles klarer jeg å spise vanlig mat, noe gubben er ergrer seg spesielt over. Så på tross av alt så kan jeg ikke klage, når jeg først skulle være så uheldig å få en slik ubarmhjertig skjebne så har jeg på tross av alt vært heldig.

Den siste tiden har vært tung for meg, men i går snudde det. Min datter ringte for å høre hvordan det gikk med meg, og når jeg kunne svare at med meg var det ikke noe nytt gikk det opp for meg hvor lite jeg har å klage over. Jeg nærmer meg elleve år med denne sykdommen, og fremdeles viser alle prøver at jeg holder meg stabil.

For ellevte gang kan jeg glede meg over en ny vår, og for hver dag som går blir livet litt lettere å bære. Alle mørke tanker har igjen blitt erstattet av takknemlighet og glede, og jeg vet at den tiden vi går inn i nå kommer til å gi meg mange gleder. Så nå sitter jeg her med et smil rundt munnen, for jeg vet at det er ingen selvfølge at jeg sitter her i dag…

I hele helgen har jeg blitt påminnet om fortiden, små glimt som sakte men sikkert har åpnet gamle sår. Det føles ut som om jeg blør på innsiden hver gang fortidens minner dukker opp, det gjør like vondt hver eneste gang. I går kom sangen “Take me home, country roads” på Tv mens jeg satt alene, en sang jeg alltid sang høyt til når jeg var frisk.

Jeg har grått meg til søvn hver kveld de siste dagene, sorgen over fortidens enkle liv har igjen lagt seg over meg som et usynlig slør. Jeg HATER denne sykdommen, sakte men sikkert begraver den meg før jeg er død. Tre små bokstaver tærer meg sakte ned, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Hver dag prøver jeg å være positiv, men noen ganger klarer jeg ikke. Enkelte dager har jeg ikke lyst til å stå opp, alt jeg har lyst til er å ligge i et mørkt rom og føle på smerten. En smerte som tre små bokstaver har påført meg, og den smerten må jeg leve med til jeg dør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en sykdom som jeg ikke unner noen å få, for den begravet deg levende. Livet med tre små bokstaver frarøver deg all frihet, friheten til å ta egne valg forsvinner sakte men sikkert når du får ALS. Min skjebne forsvant i det tre små bokstaver slo ned, og nå ligger den i hendene på menneskene rundt meg.

Ute skinner solen fra en skyfri himmel, men over meg henger det en svart sky. Noen ganger er smerten så vond at jeg skulle ønske at jeg aldri hadde blitt født, spesielt når jeg ser hvordan min sykdom påfører mine kjære den samme smerten. Jeg kikker opp på en endeløs blå himmel i jakt på svar, et lite svar på hvorfor jeg har fortjent denne skjebnen.

Men alt jeg får til svar er stillhet, en endeløs stillhet som vil følge meg til graven. Sakte men sikkert kjenner jeg at de kommer, fra to små øyne renner det en elv. En elv full av sorg og lidelse, en lidelse som aldri tar slutt. Det sies at bakom alle skyene er himmelen alltid blå, men akkurat i dag gir det meg ingen trøst…

Denne uken har vært travel men veldig fin, jeg har gjort noe hver dag. Sakte men sikkert kjenner jeg at energien kommer tilbake, og det er på denne tiden av året jeg virkelig lever. Jeg er så glad for at vi har hatt så godt vær denne uken, for det har bidratt til at jeg har fått vært mye ute.

Foruten om et sykehus besøk så startet denne uken med shopping, og for en gangs skyld så kunne jeg være til hjelp for mine foreldre. Jeg hadde nemlig avtalt med mine foreldre at jeg skulle komme og hente de denne tirsdagen, for min far ville ha seg noen nye klær.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så denne tirsdagen var det bare å komme seg i rullestolen, og siden jeg hadde to assistenter på jobb kunne vi stille mannsterke opp hos mine foreldre. Siden jeg er rimelig selvhjulpen når jeg sitter i rullestolen så kunne assistentene hjelpe mine foreldre, for min far måtte også ha rullestol med seg..

Min far har to rullestoler, en liten elektrisk og en manuell. Begge rullestolene er blitt lite brukt, og siden min far ikke følte seg trygg nok på den elektriske valgte de den manuelle rullestolen. Det er godt jeg har stor bil, og takket være heisen fikk vi min far enkelt inn i bilen. Problemet er at begge rullestolene min far har fått er ikke regulerbare, og begge rullestolene er tunge å trille.

Min far burde fått seg lik rullestol som det jeg har, og med ledsager styring bak slik at min mor har mulighet til å kjøre han. Min mor fikk prøve å kjøre meg rundt litt når vi kom ned til kjøpesenteret, og det mestret hun fint. Men siden min far er opp i årene så må han ta en synstest før han får lov til å få en større rullestol, det er slettes ikke enkelt å bli gammel i dag.

Vi fikk i det minste en fin formiddag sammen, og min mor var strålende fornøyd med å få så mye hjelp. Det var godt for meg og endelig kunne være litt til hjelp, det er ikke ofte jeg får føle meg til nytte lenger. Handle fikk jeg også, både blomster og gave til gubben. Siden vi nå har fått så nydelig vær så har jeg tatt sjansen på å begynne og plante litt ute, så får vi håpe at finværet fortsetter.

I går begynte vi arbeidet med å henge opp perlefigurene mine, men jeg trenger nok flere dager med finvær skal jeg komme i mål. Jeg har fått så mange perlefigurer av Vibbedille at jeg nesten har mistet litt oversikt, det er alltid like spennende å plukke de frem hver vår.

Jeg elsker å holde på ute, og det er så deilig å kunne kjøre ut av døren som jeg selv vil. Det er bare synd at gubben aldri er hjemme, for mens gubben hjelper alle andre med sine uteprosjekter så hoper det seg opp med arbeid her hjemme.  Det ender vel med at jeg må leie inn noen for å komme i mål før 17 mai, for gubben har ikke tid. Men jeg trøster meg med at ting kunne vært så mye verre, jeg har i det minste fått en fin uke ute i solskinnet…

Jeg kjenner en mann som står opp grytidlig hver dag for å gå på jobb
Jeg kjenner en mann som står på til sent på kveld for å ta seg av sine kjære
Jeg kjenner en mann som ved hjelp av bannskap og pur vilje kan flytte fjell
Jeg kjenner en mann som alltid har en indre tro på at alt kan løses.

Jeg kjenner en mann som hver dag tar seg av sin syke kone
Jeg kjenner en mann som hver kveld kysser sin sønn god natt
Jeg kjenner en mann som ved hjelp av humor kan dra andre opp fra et mørke
Jeg kjenner en mann som alltid setter andre sine behov først fremfor seg selv.

Jeg kjenner en mann som jeg er så heldig å kan kalle min
Jeg kjenner en mann som alltid kommer når jeg trenger han
Jeg kjenner en mann som hver morgen kommer inn for å stryke meg på kinn
Jeg kjenner en mann som bærer meg til sengs hver eneste kveld.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag har en arbeidskar bursdag, og jeg roper HURRA! 
Du sier du ikke vil ha noe ståhei, men det hører ikke jeg på!
For er det noe min arbeidskar fortjener så er det oppmerksomhet,
så i dag blir det både kake og gave.

Takk min kjære for alt du gjør,
en hedersmann som deg er en sjelden vare.
Hver dag sender jeg en stille takk til høyere makter for at du er min,
den kjærligheten du gir meg er ikke mange forunt.

Du er en fantastisk far for vår sønn,
og jeg vet at når jeg en dag er borte så har vår sønn en trygg havn hos deg.
Du er vårt fyrtårn når mørket tar over,
og uansett hvor mye det stormer rundt oss så vil du guide oss hjem.

Jeg elsker deg så høyt min kjære,
du gir meg ny styrke til å kjempe hver dag.
Gratulerer så mye med dagen min arbeidskar,
tre ganger HURRA for deg i dag…

Når jeg var på kontroll på sykehuset før påske nevnte jeg for lungelegen at jeg hadde fått et problem. Nese maskene som jeg bruker om natten har begynt å plage vettet av meg, selv om vi vasker de grundig hver dag, og er flittig til å bytte på maskene, så lekker de luft rundt nesen min.

Det er et kjent problem for alle som bruker respirator, uansett hvilken maske man bruker så kan det oppstå lekkasje. Det er først nå de siste månedene at det har blitt et stort problem for meg, jeg sliter med å få sove fordi maskene lekker sånn. Foruten om lyden som oppstår når lekkasjen er et faktum, så er det svært ubehagelig når det lekker luft opp i øynene mine. Derfor tok jeg opp problemet med lungelegen min når jeg var på kontroll sist, og da foreslo han noe som alle ALS syke bør vite om.

Det er nemlig en pensjonist i Sverige som lager nese masker etter avstøpning, og det var det lungelegen min ville at jeg skulle prøve. Planen var at de skulle ta en avstøpning av nesen min på Haukeland sykehus, for å så sende avstøpningen til Sverige. Jeg ble veldig glad når jeg fikk høre om dette, for med en nøyaktig avstøpning av nesen min ville jeg bli kvitt problemet med lekkasjer.

For noen dager siden fikk jeg en mail, og der fikk jeg beskjed om at jeg kunne møte på Haukeland denne mandagen for å ta en avstøpning. Så i dag dro vi mannsterke av gårde til sykehuset, en skolegutt fikk også være med. Jeg syns det er fint at han er med på slike ting, for jeg vet at hun lett bekymrer seg for at jeg kanskje har blitt verre hver gang jeg får nye hjelpemidler.

Det hjalp godt på at jeg sto opp til et nydelig vær i dag, og at jeg ikke hadde noe stress med å komme meg av gårde i dag. For jeg trengte ikke være på sykehuset før klokken 14, dermed fikk jeg i meg en hel flaske sondemat før jeg måtte dra. Vi kom frem til sykehuset i god tid før jeg hadde time, og heldigvis for meg var jeg ikke alene om å være tidlig ute.

For det viste seg at de som skulle ta avstøpningen på meg også var tidlig ute, og da slapp jeg vente så lenge. Det ble et hyggelig møte på sykehuset i dag, og en skolegutt ble satt i arbeid med en gang. Han fikk i arbeid og mykgjøre “leiren” som skulle brukes til avstøpningen, og på forhånd hadde jeg fått velge hvilken farge på masken jeg ville ha.

Jeg kunne velge mellom rød, blå, blank og rosa, gjett en gang hva jeg valgte?? Selvfølgelig ble det rosa, det er jo en av mine favoritt farger! Selve avstøpningen gikk greit, men jeg fikk erfare under avstøpningen hvor lite jeg bruker munnen til å puste. Med “leiren” over nesen fikk jeg ikke noe valg, jeg ble tvunget til å åpne munnen for og få luft. Det gikk bare to minutter og ta en avstøpning, så det hele var over på et blunk.

Så nå blir det spennende og se resultatet, jeg er bare så spent her jeg sitter. Etter avstøpningen i dag fikk jeg vite at de har planlagt å søke om driftsmidler til å lage slike masker på Haukeland, og da fikk jeg spørsmål om jeg ville være testperson. Det sa jeg selvfølgelig ja til, alt som kan bidra til at livet med ALS blir litt  lettere er jeg selvfølgelig med på…

Denne helgen fikk en kaotisk start, for i går var det en opp giret gutt som kom hjem fra skolen. Jeg skjønte fort at noe hadde skjedd når en skolegutt kom inn i stuen, og når hun viste meg armen fikk jeg bekreftet mine mistanker. Et plaster skjulte uhellet, og det var først når en skolegutt tok av plasteret at jeg skjønte at her måtte vi ta en tur til legen.

Under en lek i siste friminutt på skolen skjedde uhellet, en skolegutt hadde tatt armen inn gjennom et åpent vindu, og når han dro armen ut igjen oppsto det en flenge i underarmen. Som helsesekretær har jeg sett mange åpne sår, så jeg så fort at her måtte det noen sting til for å lukke såret.

Først ringte vi til legekontoret der fastlegen holdt til, men der hadde de ikke tid til å ta han inn. Det var kun to leger på jobb denne fredagen, resten av legebestanden var hjemme på grunn av sykdom. Legevakten her i Åsane behandlet ikke sår fikk vi beskjed om, dermed måtte vi inn til byen på legevakten der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En liten gutt var veldig nervøs for å dra til legen, spesielt når jeg sa at såret mest sannsynlig måtte limes eller sys. Heldigvis har jeg jeg jobbet på legekontor, og dermed kunne jeg forklare en nervøs gutt hva legen kom til å gjøre. Det er når det skjer slike ting at jeg kjenner på en bunnløs fortvilelse over å være syk, for det er svært begrenset hva jeg får hjulpet til med.

Mens gubben tok med seg en liten gutt på legevakten, kom min nest eldste sønn for å være med meg. Dessverre vet vi av erfaring at det ikke er like enkelt å komme til på Bergen legevakt, spesielt ikke en fredags ettermiddag. Det tok noen timer før de kom inn, og da fikk de bekreftet mine mistanker om at såret måtte sys.

Det var en tøff liten gutt som kom hjem i går kveld, han hadde vært så flink inne hos legen. “Legen gjorde akkurat som du sa mamma” sa en liten gutt når han kom inn i stuen, og viste stolt frem plasteret han hadde fått på. Endelig kunne jeg puste lettet ut, og helgekosen kunne endelig begynne…