I hele helgen har jeg blitt påminnet om fortiden, små glimt som sakte men sikkert har åpnet gamle sår. Det føles ut som om jeg blør på innsiden hver gang fortidens minner dukker opp, det gjør like vondt hver eneste gang. I går kom sangen “Take me home, country roads” på Tv mens jeg satt alene, en sang jeg alltid sang høyt til når jeg var frisk.
Jeg har grått meg til søvn hver kveld de siste dagene, sorgen over fortidens enkle liv har igjen lagt seg over meg som et usynlig slør. Jeg HATER denne sykdommen, sakte men sikkert begraver den meg før jeg er død. Tre små bokstaver tærer meg sakte ned, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.
Hver dag prøver jeg å være positiv, men noen ganger klarer jeg ikke. Enkelte dager har jeg ikke lyst til å stå opp, alt jeg har lyst til er å ligge i et mørkt rom og føle på smerten. En smerte som tre små bokstaver har påført meg, og den smerten må jeg leve med til jeg dør.
Jeg har en sykdom som jeg ikke unner noen å få, for den begravet deg levende. Livet med tre små bokstaver frarøver deg all frihet, friheten til å ta egne valg forsvinner sakte men sikkert når du får ALS. Min skjebne forsvant i det tre små bokstaver slo ned, og nå ligger den i hendene på menneskene rundt meg.
Ute skinner solen fra en skyfri himmel, men over meg henger det en svart sky. Noen ganger er smerten så vond at jeg skulle ønske at jeg aldri hadde blitt født, spesielt når jeg ser hvordan min sykdom påfører mine kjære den samme smerten. Jeg kikker opp på en endeløs blå himmel i jakt på svar, et lite svar på hvorfor jeg har fortjent denne skjebnen.
Men alt jeg får til svar er stillhet, en endeløs stillhet som vil følge meg til graven. Sakte men sikkert kjenner jeg at de kommer, fra to små øyne renner det en elv. En elv full av sorg og lidelse, en lidelse som aldri tar slutt. Det sies at bakom alle skyene er himmelen alltid blå, men akkurat i dag gir det meg ingen trøst…
Kjære deg. Er glad for dagene du klarer å lage gode – men disse andre trenger også sin plass. De er berettiget, om enn vonde. Sorg trenger sitt uttrykk. Jeg er imponert over at du klarer å sette ord på begge ytterpunktene ❤️. God klem!
Jeg har sett på nært hold hva denne sykdommen gjør, så jeg skjønner deg godt! 💔
Samtidig beundrer jeg deg for at du som oftest er positiv og takknemlig! ❤️
Vi er i alle fall mange som heier på deg, Vivian! 🥰
Tusen takk Bjørg, ja det er en ubarmhjertig sykdom 💖
Tusen takk gode deg, ja sorg og glede går hånd i hånd noen ganger 💖
Verdens største klem til deg, og takk for at du formidler så ærlig, både om gledene og det som er vondt og blodig urettferdig her i livet💜💜💜
For hva det er verdt, du betyr noe for oss som leser her💜💜💜
Tusen takk Kristin, det setter jeg stor pris på skal du vite 💖
Det må være som å dø i sakte film.Jeg beundrer ditt gode humør og positivitet men klart du og hat tunge dager.Vi som følger deg på bloggen din kan ikke annet enn å bøye oss i støvet.Sender deg varme klemmer 💖
Tusen takk Vibecke 💖
Sender deg en god klem, Vivian ♥️ Jeg har beundret deg fra første stund jeg begynte å følge deg for mange år siden. Du har tatt oss lesere gjennom oppturer, nedturer,frustrasjoner og gode dager. Du har gitt i allefall meg god innsikt i denne forferdelige sykdommen. Jeg håper du får mange gode dager sammen med din flotte familie 🥰
Kjenner deg ikke, men sender deg en stor klem! <3
Hilsen en annen mamma, som ikke har så mye i veien fysisk, men har slitt litt psykisk i det siste. Og tenker at jeg må ta meg kraftig sammen når jeg leser bloggen din.
Tusen takk Hannah, jeg setter stor pris på omtanken du viser 💖 Håper du får en strålende vår og sommer, med mange gode dager 🌞💕