Måned: mai 2025

Jeg kjenner hvordan stresset blir større og større for hver dag som går, for igjen nærmer det seg 17 Mai. Men akkurat det skulle man ikke tro når man ser på gubben, han tenker som vanlig på alt annet enn den store dagen som nærmer seg. Noen ganger skulle jeg ønske vi kunne ha byttet kjønn, ja om så bare for en dag.

Man skulle slettes ikke tro at jeg var syk, i hvert fall ikke med tanke på hvor mye jeg gjør. Stort sett gjør jeg det med glede, men noen ganger kan det bli litt mye. Husarbeid for gubben er å ta ut av oppvaskmaskinen, da er han fornøyd med egen innsats. Det skal generelt lite til før gubben blir særdeles fornøyd med seg selv, og er det en ting gubben er god på så er det å skryte av seg selv!

Da er det verre med oss andre, vi får sjeldent skryt av gubben. I to dager nå har jeg prøvd å få oversikt, en oversikt over hva vi trenger til 17 mai. Som om jeg ikke har nok med å tenke på ungene så må jeg tenke på gubben også, ellers kunne jeg risikert at han hadde stilt opp på skoleplassen i arbeidstøy og klogger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På mange områder føler jeg at jeg har fem unger, og den femte er gubben. Som eksempel kan vi spole tilbake to dager, da skulle gubben nemlig ta et nettkurs gjennom jobben. Både jeg og min datter måtte trå til, for gubben er nemlig håpløs på alt som har med datamaskiner å gjøre. Men det verste kom når kursvideoene begynte å rulle over skjermen, det var nemlig da jeg fikk klar beskjed fra gubben. “Nå følger du med kjerring, for jeg klarer ikke huske dette alene”. 

Men når jeg etter kurset påpekte at gubben aldri hadde klart seg uten meg fikk tonen en annen lyd, “pøh, dette hadde jeg fint klart uten deg”. Snakk om å vise takknemlighet, her hadde jeg brukt en time på gubben, og så var det jeg fikk fra gubben? Jeg burde egentlig ikke bli overrasket, for etter 16 år burde jeg egentlig blitt godt vant til gubbens fakter.

Så i dag har jeg gått gjennom alle klærne til både en liten gutt og gubben, samt funnet ut av alt vi mangler. Gubben ligger som vanlig rett ut på sofaen helt uvitende om alt vi har ordnet i dag, og jeg regner med at når han på 17 mai oppdager at det er kommet nye klær i skapet hans at han tror det er en usynlig fe som har ordnet det…

Jeg er helt utslitt her jeg sitter, og det er kun takket være gubben. I dag var det nemlig bare jeg og han, og jeg visste det ville gi meg en begivenhetsrik dag. Egentlig hadde jeg tenkt å ligge litt lenger i dag, men det tok ikke lang tid før jeg innså at gubben hadde lagt planer for dagen.

Igjen fikk jeg en brå start på dagen, og igjen fikk jeg en følelse av å være midt inni en tornado. Puter og tepper ble kastet rundt på soverommet, og når dyna til slutt ble revet av meg skjønte jeg at her var det bare å holde seg fast. I bare Evas drakt lå jeg der og kjente hvordan brystvortene mine krympet inn, og enda verre ble det når to rue arbeidshender grep tak i meg.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at brystvortene mine forsvant, fortvilet kikket jeg ned på senga når gubben dro meg opp, kunne de faktisk ha falt av? Det var ikke før jeg klasket ned på toalettskåla at brystvortene kom til syne igjen, og igjen kunne jeg puste lettet ut. Jeg skjønte ikke hvorfor gubben hadde det så travelt, men det skulle vise seg at gubben hadde bestemt seg for å dra kjerringa med på en shoppingrunde.

“Vi trenger nye hagemøbler” sa gubben med bestemt stemme, og det var de ordene som fikk meg til å lyse opp som en sol! Jeg har nemlig prøvd i lengre tid å overbevise gubben om at det var på tide med noe nytt, men det var ikke før i år at det gikk opp for han at hagemøblene våre hadde sett bedre dager.

Første stopp ble Jysk, men der var det lite utvalg og kvaliteten var så som så. Siden Bohus lå vegg i vegg tok vi turen innom der også, men det tok ikke lang tid før jeg bråsnudde! Jeg skjønner ikke at de ikke skammer seg over prisene, tretti tusen for en tre seter sofa som ser ut som den er hentet fra et støvete lager?

Jeg ble bare provosert av å kjøre rundt der inne, og når glosene til gubben begynte å gi gjenklang inne i butikken skjønte jeg at det var på tide å gå. Jeg var helt svett på ryggen når vi kom ut der fra, men gubben hadde tydeligvis fått blod på tann. “Hvor skal vi nå” gaulte gubben mens han travet med bestemte skritt mot bilen, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en lang dag.

Plantasjen ble neste stopp, min favoritt butikk. Men vi hadde knapt nok rukket å komme inn døren før gubben var borte, men denne gangen visste jeg hvor jeg skulle lete. For når vi var på Plantasjen for en måned siden skjedde nemlig akkurat det samme, gubben forsvant sporløst for oss. Det viste seg at gubben hadde forelsket seg i en kunstig svær plante, og det var der jeg fant han i dag også.

Men i dag var ikke forelskelsen like stor hos gubben, jeg klarte i hvert fall å overbevise gubben om at jeg kunne finne en som var mye finere og billigere på nettet, det kom ikke på tale at gubben skulle bruke fire tusen på en plast plante! Etter mye om og men kom vi oss videre, og når vi omsider kom frem til hagemøbel avdelingen var jeg helt utslitt. I tre butikker hadde jeg hengt etter gubben som et slips på tørk, hva gubben hadde fått i seg ante jeg ikke, men noe hadde skjedd!

Så mens gubben løp rundt blant hagemøblene sto jeg helt i ro og ventet, men det tok ikke lang tid før jeg hørte gubben rope på meg. “Denne var fin” ropte gubben mens jeg kom kjørende, og jeg så det på hele han at han var fornøyd.  “Ja skal vi kjøpe den da” spurte jeg med en håpefull stemme, for nå ville jeg bare bli ferdig med gubben sin shoppingrunde. Men det var da jeg fikk et svar som fikk meg til å se rødt, og like etter fikk rullestolen et ekstra gir når jeg spant mot utgangen. “Vi skal ikke kjøpe noe i dag, jeg skulle bare se jeg”… 

PS : Det blir lenge til jeg drar på shopping med gubben igjen! 

Jeg har ikke så mange venner igjen, mesteparten forsvant i det tre små bokstaver slo ned. Det har virkelig vært vondt å oppleve at så mange forsvant når jeg trengte de som mest, men alt de så var sykdommen og ikke meg. Sorgen ble enda større når de jeg en gang hadde valgte å gå, sykdommen hadde allerede frarøvet meg så mye.

Jeg skjønner hvorfor de valgte å gå, det ble for vanskelig å se meg svinne hen. Men jeg skulle ønske de så hvor mye jeg prøvde, prøvde å vise dem at jeg fremdeles var meg selv. For selv om alt de så var døden som ventet der fremme så var ikke det fokuset hos meg, alt jeg ville var å gripe livet mens jeg hadde muligheten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frustrasjonen over at de kun så sykdommen var stor, for uansett hvor mye jeg prøvde så nådde jeg ikke inn. De hadde allerede bestemt seg, så jeg hadde tapt uansett hvor mye jeg prøvde. Tre små bokstaver var alt de så, de så ikke meg lenger. Plutselig ble jeg et symbol på deres største frykt, alt de følte på når de så meg var en lammende redsel.

Men i går fikk jeg føle på det igjen, vennskapets uknuselige bånd. For selv om det var mange som valgte å dra når jeg ble syk så var det noen få som valgte å bli, og i går fikk jeg se med egne øyne hvor mye et sterkt vennskap kan bety. To av mine nære venninner kom på besøk i går, og brått ble en liten stue fylt med ren glede. Sørg ble erstattet med latter og lykke, og igjen kjente jeg hvordan takknemligheten fylte hele meg.

Jeg så hvordan mine kjøre også blomstret opp, og vi fikk en hel ettermiddag sammen fylt med pur glede. Det er slike stunder jeg lever for, øyeblikk fylt med intet annet enn glede. Så i dag vil jeg bare si takk, takk til dere som valgte å bli. Det er takket være dere at jeg fortsatt orker å kjempe, for dere gir meg ny kraft i form av latter og glede…

Som foreldre til en fotball gutt ble det en travel 1 Mai på oss i år, og i dag var det jeg som måtte vekke gubben. For i dag skulle en liten gutt spille fotballkamp på øya rett over fjorden for oss, og siden laget hadde avtalt å møtes klokken ni i dag tidlig var det bare å komme seg opp. Så halv åtte i dag tidlig sendte jeg melding til gubben, for skulle vi rekke alt så måtte jeg få gubben opp.

Det første som sto på planen var å heise flagget, for selvfølgelig skulle arbeidernes dag hedres. Deretter gikk det slag i slag, og som vanlig gikk det fort unna når gubben først kom i gang. Dessverre hadde ikke værgudene stått opp på riktig fot i dag, skydekket lå tett og faretruende over fjorden når vi sto opp.

Egentlig kan vi ta fergen som går rett nede i veien her over fjorden, men siden de opererte med søndagsruter i dag så måtte vi kjøre den lange veien rundt. Ja ja lang var vel å ta litt hardt i, tre kvarters kjøretur er ikke akkurat den store kjøreturer når alt kommer til alt. Jeg har i hvert fall ingenting i mot en liten kjøretur, spesielt ikke når jeg får mulighet til å se min lille gutt spille.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har vært fotball mamma halve livet mitt, og når min datter la opp tok lillebroren over. Jeg elsker å stå langs sidelinjen og følge med, jeg skulle bare ønske at jeg hadde stemmen i behold. Jeg skulle ønske jeg kunne heie en liten gutt frem, kunne bruke min stemme til å gi han kraft ute på banen. Heldigvis er trenerne flinke til å bakke han opp, og det betyr mye for meg.

Visste dere at gubben er pysete? Det skulle man kanskje ikke tro, men jeg har fått utallige eksempler på nettopp det opp i gjennom årene. Enten det er flaggermus eller andre krypdyr, eller bare det å tøye grensene, gubben takler det ikke. Han hater å stikke seg ut, og i dag fikk jeg nok et bevis på det.

Jeg har nemlig vært på den fotballbanen før, men da var det med min datter for mange år siden. Det begynte nemlig å bøtte ned når vi kom fram, men jeg visste at det var mulig å parkere oppe med selve banen. Men gubben nektet å høre, så det endte med at jeg måtte kjøre rullestolen flere hundre meter og bli søkkvåt på vei opp til banen. Der og da var jeg glad for at ingen kunne forstå hva jeg sa, for de glosene tåler ikke å bli gjentatt.

Først når gubben så at det var andre som kjørte opp til banen bestemte han seg for å flytte bilen, men da var jeg allerede blitt gjennomvåt. At jeg har handikap bil teller ingenting når gubben er sjåfør, en liten hindring bidrar til at gubben får panikk. Med en gang jeg søkte ly i bilen sluttet det å regne, typisk min flaks.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor dagen ble av, timene har bare flydd av gårde uten at jeg har fått det med meg. Ute fosser det ned fra himmelen, og det ser ikke ut som om regnet skal avta med det første. Så værmessig har ikke 1 Mai vært noe å skryte av, men det har likevel vært en begivenhetsrik dag. Nå gleder jeg meg bare til Bodø glimt kampen, måtte de bare skremme livet av Tottenham…