Takk…

Jeg har ikke så mange venner igjen, mesteparten forsvant i det tre små bokstaver slo ned. Det har virkelig vært vondt å oppleve at så mange forsvant når jeg trengte de som mest, men alt de så var sykdommen og ikke meg. Sorgen ble enda større når de jeg en gang hadde valgte å gå, sykdommen hadde allerede frarøvet meg så mye.

Jeg skjønner hvorfor de valgte å gå, det ble for vanskelig å se meg svinne hen. Men jeg skulle ønske de så hvor mye jeg prøvde, prøvde å vise dem at jeg fremdeles var meg selv. For selv om alt de så var døden som ventet der fremme så var ikke det fokuset hos meg, alt jeg ville var å gripe livet mens jeg hadde muligheten.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Frustrasjonen over at de kun så sykdommen var stor, for uansett hvor mye jeg prøvde så nådde jeg ikke inn. De hadde allerede bestemt seg, så jeg hadde tapt uansett hvor mye jeg prøvde. Tre små bokstaver var alt de så, de så ikke meg lenger. Plutselig ble jeg et symbol på deres største frykt, alt de følte på når de så meg var en lammende redsel.

Men i går fikk jeg føle på det igjen, vennskapets uknuselige bånd. For selv om det var mange som valgte å dra når jeg ble syk så var det noen få som valgte å bli, og i går fikk jeg se med egne øyne hvor mye et sterkt vennskap kan bety. To av mine nære venninner kom på besøk i går, og brått ble en liten stue fylt med ren glede. Sørg ble erstattet med latter og lykke, og igjen kjente jeg hvordan takknemligheten fylte hele meg.

Jeg så hvordan mine kjøre også blomstret opp, og vi fikk en hel ettermiddag sammen fylt med pur glede. Det er slike stunder jeg lever for, øyeblikk fylt med intet annet enn glede. Så i dag vil jeg bare si takk, takk til dere som valgte å bli. Det er takket være dere at jeg fortsatt orker å kjempe, for dere gir meg ny kraft i form av latter og glede…