En fantastisk fin helg…

Jeg kom meg altfor sent ut i går, en liten gutt hadde nemlig stukket av med rullestolen min. Han og bestefar skulle nemlig på fisketur igjen, og siden de måtte kjøre et stykke tok de bilen vår. Vi glemte helt av at rullestolen sto i bilen, ja det vil si alle bortsett fra en liten gutt. Han visste godt at rullestolen min sto i bilen, og det var en god grunn til at han ikke sa noe.

Rullestolen min sto nemlig i lås fremme, og det ga en liten gutt muligheten til å sitte fremme i bilen for en gangs skyld. Selv gikk det ikke opp for meg før lenge etter at de hadde kjørt, og da var det for sent. Så jeg måtte pent vente til en liten gutt kom hjem igjen, og det lot vente på seg. Langt ut på ettermiddagen kom de tilbake, og da ble kontrastene store.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

For mens kjerringa satt og surmulte over egen tilværelse så var det en smørblid liten gutt som kom tilbake. Klokken ble fem når jeg omsider kom meg ut i sola, og det var i grevens tid. For når jeg først kom meg ut var det så varmt at jeg kunne sitte i t skjorte, men det tok ikke lang tid før solstrålene sluttet å varme. Men når jeg først hadde kommet meg ut nektet jeg å gå inn igjen med det første, så gubben så ingen vei utenom enn å pakke meg inn der jeg satt. Vi fikk nemlig besøk i går ettermiddag, og det var så kjekt å sitte ute og skravle på plattingen.

Akkurat det samme skjedde i dag også, men heldigvis var det varmere i dag ute enn i går. Så selv om jeg kom meg sent ut i dag også så slapp gubben å pakke meg inn, for i dag har vi hatt 24 grader her i Komagvær. Besøk fikk vi i dag også, hele familien til min mann kom og grillet med oss.  Dessverre har gubben vært rimelig fortvilet i dag, aldri hadde han sett for seg slike temperaturer her oppe. Det har kommet noen gloser i løpet av dagen, og de ble ganske så høylytte når han oppdaget at det skulle bli enda varmere i morgen. Så når svigermor hintet om at vi burde komme hit neste sommer også var gubben klar i sin tale, “neste sommer drar vi til Antarktis”. 

Det er noe spesielt med luften her oppe, den er så frisk og ren. Jeg elsker å sitte ute på plattingen og bare stirre utover det åpne landskapet, vel vitende om at jeg kanskje ikke får oppleve det igjen. Jeg vet at jeg må nyte omgivelsene når jeg først er her, for jeg vet at jeg lever langt på overtid. For alt jeg vet kan dette bli min siste sommerferie sammen med mine, så alt som betyr noe er livet her og nå.

Det som er ekstra kjekt ved å være her er å møte kjente og nære igjen, og jeg blir så glad hver gang kjente kommer bort til meg for å hilse på. Jeg vet at det er mange som ikke tør å komme bort fordi jeg er syk, så når noen faktisk nærmest stopper meg på gata for å hilse på betyr det så mye for meg. Jeg er fortsatt den samme selv om skallet mitt nå er svekket, og det er når mennesker jeg en gang hadde et forhold til kommer bort til meg at den gamle meg våkner til liv.

Men det er ekstra sårt når jeg ser at min mann blir påvirket av at folk ikke tør å ta kontakt, gamle bekjente som han en gang hadde et nært forhold til skygger nå banen. Heldigvis gjelder ikke det alle, og det er ingenting som gleder meg mer enn når jeg ser min mann lyse opp når gamle kjente tar kontakt. Det er så lett å glemme hvor mye min mann står i hver dag, og jeg tror ikke folk klarer å sette seg inn i hans situasjon.

Han kan ikke bare ta seg en tur når han selv vil, spesielt ikke nå når vi ikke har hjelp. Her må alt planlegges til den minste detalj, for jeg er avhengig av å ha noen rundt meg som kan hjelpe. Derfor betyr det ekstra mye for oss begge de gangene folk tilbyr seg å komme til oss her på hytta, og denne helgen har vi hatt mye besøk. Så disse dagene har det vært fullt liv her i Komagvær, og både gubben og jeg har virkelig satt pris på selskapet…