I går hadde jeg lite lyst til å dra til Vardø, jeg visste nemlig hva som ventet meg. Det er helt utrolig hvor store temperatur forskjeller det er mellom Komagvær og Vardø, enda Komagvær bare ligger 30 minutter unna. Men på øya blåser det alltid en vind, og de siste dagene har nordavinden lagt en demper på stemningen. Da er det bedre i Komagvær, her er det minimalt med vind på solskinnsdager.
Det fikk jeg merke i går, det var faktisk så varmt at jeg vurderte å hive på meg sommerkjole. At det var over 20 grader i solveggen er jeg sikker på, så da var det en liten nedtur å komme til den vindforblåste øya ut i havgapet. I tillegg er hav tåka et vedvarende problem sommerstid på øya, og når den først kommer ligger den tett over den lille øya.
Men jeg skal ikke klage, vi kom ikke til Vardø for været sin skyld. Men jaggu har vi vært heldige tross alt, foruten om en gråværsdag så har vi hatt sol hele tiden. I dag har vi vært her i en uke, og vi har hatt strålende vær hele tiden. Prognosene for neste uke er også lovende, sol så langt øyet kan se. Men det var ikke været dette innlegget skulle handle om, for i går tvang jeg gubben med meg ut på gåtur på øya.
Det er nemlig noen steder jeg bare må innom mens jeg er her, og en av plassene kunne vi krysse av i går. Da tok vi turen til Vardøhus festning som er trekkplaster for turister som kommer hit, og siden vi nå er som turister å regne så måtte vi ta en tur. Vardøhus festning er Norges mest østlige og nordligste festning, den ble beordret bygget av kong Håkon V Magnusson og stod ferdig omkring 1300 som forsvar mot folkene lenger øst.
Festningen er et fantastisk syn fra luften, og da spesielt på grunn av de åttekantete festningsvollene som ble bygget mellom 1734 og 1738. Under den andre verdenskrig hadde Vardøhus det norske flagget oppe lenger enn noen annen av våre festninger, frem til kommandanten ble arrestert 9. november 1940. Vil du vite mer om festningen så kan du lese mer her.
Her blir også Yukigass festivalen arrangert hvert år, en snøballkrig konkurranse som er inspirert av den japanske sporten Showa-Shinzan. Det var årets høydepunkt når vi bodde i Vardø, en hel helg fullstappet med festligheter for alle uansett alder. Ja selv etter vi flyttet måtte vi tilbake i mars måned når Yukigassen skulle arrangeres, vi reiste opp hit hvert eneste år frem til jeg ble syk. Så har du anledning til å reise til Vardø på våren/vinteren, så anbefaler jeg å ta turen når Yukigassen arrangeres.
Vi fikk en fin stund inne på festningen i går, og selv om jeg ikke kom meg inn i byggene så var det fint å være tilbake. Her vokser også det eneste treet her på øya, et lite rognetre som står med kommandantboligen. Utsikten oppe på vollene er fantastisk, og dit skulle selvfølgelig gubben ha meg opp. Jeg satt med hjertet i halsen når gubben kjørte meg opp de bratte gressvollene, og han skulle på død og liv kjøre nærmest murkanten som ikke hadde sikring.
Jeg måtte lukke øynene der et øyeblikk, for å sitte hjelpeløs i en rullestol og se fem meter rett ned var mer enn jeg maktet å se på. Gubben kunne som vanlig ikke begripe hvorfor jeg stresset sånn, han hadde jo full kontroll? Men akkurat sånn føltes det ikke der jeg satt, spesielt ikke når rullestolen satte seg fast på vei opp. Jeg var rimelig lettet når vi kom oss ned igjen på bakkenivå, og da var jeg rimelig ferdig med festningen for denne gang. Men det skal gubben ha, han vet hva han skal gjøre for å få meg til å føle meg levende…
Ja der har vi vært. Og da var treet på festningen helt nyplantet. Hvis det ikke er et nytt
Ja de har nok plantet en del trær i løpet av de siste årene, det er ikke så enkelt å få de til å overleve her ute i havgapet