MAMMA PÅ HJUL

På lørdag kom svigermor, og det til stor glede for både store og små. Heldigvis var det mørkt når svigermor kom frem, hvorfor spør du kanskje? Men det skal vi komme tilbake til. Med svigermor i hus var alle julegjestene på plass, og for første gang på fem år hadde minstemann fått begge besteforeldrene fra nord hit for å feire jul med han.

Men svigermor hadde knapt nok kommet inn døren her i går før vi fikk enda mer besøk, min tremenning og hennes mann kom på besøk med julegaver til oss. Plutselig var det fullt hus her, og det var så koselig. Vår lille firbeinte venn elsker å få besøk av min tremenning, for han vet at hun alltid har hundegodteri med seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var i går jeg virkelig merket at svigermor hadde kommet på besøk, for der jeg må mase på gubben for å få ting gjort slipper ikke gubben like enkelt unna nå. Svigermor hadde knapt nok stått opp i går når hun begynte å arbeide, og da var det ingen kjøre mor for gubben.

“Bak her tror jeg ikke det har blitt vasket siden du var frisk” sa svigermor til meg når hun holdt på med å vaske ned kjøkkenet. Både jeg og svigermor var lik på det området, når det først skulle vaskes så skulle det gjøres skikkelig! Jeg hadde nemlig støv på hjernen når jeg var frisk, og var det en ting jeg hatet så var det urene overflater og rot.

Akkurat på det området har jeg ikke forandret meg, problemet er bare at nå får jeg ikke gjort noe med det. Jeg må bare stole på at det jeg ber om blir gjort, og da er det veldig frustrerende de gangene jeg oppdager at tingene jeg har bedt om ikke har blitt gjort. Jeg får nemlig ikke gått rundt og se hvordan det ser ut på hvert rom, og med en gubbe som slettes ikke bryr seg om hvordan det ser ut er jeg glad for at jeg har hjelp i ukedagene.

Derfor er det godt at svigermor er kommet, for når hun setter i gang med å vaske vet jeg at det blir rent. Men det beste er at hun setter gubben i sving også, og det kan jeg like. I går kom også farmoren til min eldste sønn på besøk, det var igjen tid for den årlige pepperkake bakingen.

Det har vært en tradisjon siden de eldste barna har vært små, så det er ganske utrolig at vi har klart å holde den vedlike. I morgen er det lille julaften, og da skal vi igjen samles for enda en tradisjon. For hver lille julaften når jeg var frisk disket jeg opp med nydelig kvelds til hele familien, og da spiste vi god mat mens vi så på tv programmet “kvelden før kvelden”.

Nå tar jeg noen dager fri fra bloggen, og derfor vil jeg nå ønske dere alle riktig god jul. Jeg håper dere får en fredfull jul med mange uforglemmelige øyeblikk, og at alle deres ønsker blir oppfylt på julekvelden. Tusen takk til dere trofaste lesere som har fulgt meg i alle år, og takk til dere nye som har kommet til i senere tid. Riktig god jul alle sammen, måtte det bli en strålende jul for oss alle…

Mens gubben har knapt nok tenkt over at julen nærmer seg har jeg “løpt rundt som et tørket slips”. Siden assistentene nå er beina mine så er det strengt tatt de som har tatt seg av løpingen, men at jeg har hatt nok og gjøre er det ingen som helst tvil om. På mange måter føles det ut som om jeg har løpt rundt, for jeg er rimelig svett her jeg sitter.

Det er det samme hvert eneste år, gubben blir like overrasket hver gang han kommer hjem til et pyntet hus. Det virker som han tror at den magiske juleånden har vært her og tryllet, for i følge gubben sitter jeg bare på ræva og slapper av. Du kan jo kanskje tenke deg selv hvordan jeg reagerte når jeg fikk den kommentaren fra gubben, ja for og si det sånn, den reaksjonen egner seg ikke på trykk.

Nei her i huset eksisterer ikke ordet likestilling, det er slettes ikke rart at jeg denger løs på gubben hver natt i drømme. Jeg har handlet inn ALLE julegavene, inkludert de til gubben sin familie. Jeg har organisert pynting av hus både inne og ute, ordnet med pakkekalender til to stykker, og fått noen til å bake julekaker til oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men i går trodde jeg kjøret endelig var over, for de siste punktene på listen hadde jeg tenkt å overlate til gubben. Min egen liste hadde vært langt som et vondt år, så jeg syns det var bare rett og rimelig at gubben skulle ta seg av noen få punkter. Men når jeg nevnte det for gubben i går kveld møtte jeg ville protester, at han skulle på kjøpesenteret rett før jul kom ikke på tale!

Så jeg var ikke akkurat blid når jeg våknet i dag tidlig, for alt jeg tenkte på var alt jeg måtte gjøre i dag. Men i dag tror jeg universitet valgte å gripe inn på mine vegne, og det var ikke godt nytt for gubben. For i dag skulle jeg egentlig ha to assistenter på jobb, men i dag tidlig fikk jeg beskjed om at den ene ble forhindret fra å komme på jobb.

Dermed kunne jeg ikke sende ut assistenten som var alene på en lengre shoppingtur, så nå må gubben ta seg av det likevel. Heldigvis er jeg ferdig med pyntingen, det siste ble gjort i går takket være minstemann og svigerfar. Da ble nemlig juletreet pyntet, og det ble så fint. Så nå ser jeg frem til å sende gubben på kjøpesenteret, det skal bli en sann fornøyelse…

PS : I dag begynte juleferien for far og sønn, så nå kan julen bare komme… 

Hver eneste ukedag ligger jeg i sengen og vokter, og selv om jeg fysisk ikke kan gjøre noe så er jeg ikke hjelpeløs. Det jeg ligger og vokter over er en liten gutt, han vil nemlig ikke stå opp! Det er ingenting som er mer frustrerende enn å ligge fastbundet til sengen og sende meldinger til en liten gutt som bare overser meldingene mine, og det er da jeg kjenner at de grå hårene vokser ut av skallen min!

Det er ingen tvil om at minstemann nærmer seg puberteten, og siden det er jeg som er den litt strenge forelderen er det jeg som får det. Han prøver å lure meg hver dag, men han undervurder sansene mine. For etter at kroppen begynte å svikte ble alle andre sanser forsterket, og nå hører jeg på fottrinnene hvem som beveger seg i huset.

Så når minstemann sendte meg melding og sa at han var kommet ned visste jeg at han fremdeles var oppe, for jeg hadde ikke hørt skrittene hans i trappa. Så jeg skrev tilbake: “Nei det er du ikke, du sitter på do og ser på mobilen”. Hver dag prøver han og lure meg, men hver dag gjennomskuer jeg han. “Har du skjult kamera oppe mamma” spurte minstemann når han kom hjem fra skolen i dag, han kunne ikke forstå hvordan jeg kunne vite hvor han var til enhver tid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det var når minsten dro på skolen i dag tidlig at det plutselig slo meg, det var jo onsdag i dag! Hver onsdag har nemlig minstemann gym på skolen, men jeg hadde ikke sett at gubben hadde gjort klar gymbagen dagen før. Lettere stresset sendte jeg melding til gubben som var på jobb, og da fikk jeg dessverre bekreftet mine mistanker, gubben hadde glemt det igjen!

Så fra sengen måtte jeg igjen begynne organiseringen tidlig, for jeg visste at minstemann ville få anmerkning hvis han ikke hadde med seg gym tøy. Jeg sendte melding til assistentene mine om at de måtte pakke ned gym klær og kjøre bort på skolen med det, gubben skal være glad for at han fremdeles har en kjerring som følger med.

Likevel burde jeg visst at gubben sin forglemmelse kom atter en gang til å slå tilbake på meg, for slik er det hver gang gubben tabber seg litt ut. Jeg og en av assistentene hadde nemlig hengt et svært ark opp på kjøleskapet for noen uker siden, og det med følgende tekst: “Husk gym tøy hver onsdag”. 

Så når gubben kom hjem fra jobb i ettermiddag fikk jeg passet påskrevet, og igjen var det min feil. “Når du velger å ta ned arket på kjøleskapet for å rydde til jul så kan du takke deg selv, ikke rart jeg glemte å pakke gymbagen i går” sa gubben med hovmodig stemme, og igjen kunne jeg konstatere at livet med gubben bare blir bedre og bedre…

PS : Nå skal jeg få assistentene til å legge inn alarm/påminnelse om gym tøy på mobilen til gubben, og jeg skal be de velge den verste alarm tonen de kan finne!

I går fikk jeg en skikkelig overraskelse, ja og den overraskelsen ga meg en følelse av dejavu. For denne uken skulle julegjestene komme, svigerfar skulle komme i går og min datter skulle opprinnelig komme i morgen. Men det var der overraskelsen kom inn, for uten at jeg visste det hadde min datter klart å bytte flybillett.

Jeg fikk helt sjokk når hun plutselig sto her i stuen i går, jeg trodde ikke mine egne øyne når hun kom inn i stuen. Snakk om å få en gledelig overraskelse på en mandag, og min datter var like glad som meg over å komme hjem. For hun var temmelig sliten der hun sto, fem eksamener på under en måned hadde tært på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg kunne ikke vært mer stolt av henne, det har blitt veldig tydelig at hun har valgt rett utdannelse. Min datter skal studere økonomi og administrasjon i fem år i Bodø, og så langt har hun bare fått A og B på alle eksamener. Når min datter kom overraskende hjem før tiden kom minnene fra fortiden flommende over meg, for når jeg bodde i Vardø gjorde jeg akkurat det samme med min mor.

I all hemmelighet bestilte jeg flybillett fra Vardø til Bergen en tidlig vår, og planen var å overraske mine foreldre. Jeg fikk min lillebror til å hente meg på flyplassen, og når jeg sto utenfor døren til mine foreldre ringte jeg min mor. “Hei mamma, så fine tulipaner du har utenfor huset” sa jeg, det ble helt stille et øyeblikk og så hørte jeg min mor viske til min far at han måtte gå ut og se.

Så når min datter kom hjem i går kom de minnene for fullt tilbake, gode minner og tenke tilbake på. Men i går skjedde alt på samme tid, for min datter hadde knapt nok kommet innenfor døren her når vi måtte dra. Det skulle nemlig være juleavslutning på skolen til minstemann i går, og det kolliderte med landingen til svigerfar.

Dermed fikk min eldste sønn virkelig kjørt seg i går, for han måtte først hente min datter på flyplassen, og han hadde knapt nok rukket å levere henne før han igjen måtte snu for å hente svigerfar. Takk og lov for min eldste sønn i går, kabalen hadde aldri gått opp uten han.

Juleavslutningen på skolen traff meg midt i hjertet i går, og igjen måtte jeg virkelig jobbe for å holde tårene tilbake. Man skulle nesten tro at juleavslutningen var skrevet til meg, for dere vet vel hvor glad jeg er i fugler? Elevene hadde nemlig laget et fugleskuespill, og de var så flinke alle sammen.

Men når alle elevene fikk utdelt hvert sitt julehjerte ante jeg at noe skulle skje, og når de begynte å synge sangen over her kjente jeg klumpen i halsen. Med en gang sangen var over kom min lille gutt løpende for å gi meg julehjertet sitt, og da kjente jeg tårene kom. Jeg er så takknemlig for at jeg igjen har fått muligheten til å være med min lille gutt på skoleavslutning, og når jeg ser hvor mye det betyr for han også at jeg er der blir jeg varm om hjertet…

I går bråvåknet jeg igjen av en velkjent buldring i trappa, og hadde jeg ikke vist bedre så skulle man tro at det var ti ville hester på vei ned i full galopp. Skyvedører min gikk igjen opp med et smell, og i døren sto selveste nissefar i huset. Jeg visste godt hva jeg hadde i vente, for i går hadde vi planlagt å dra på tur.

Som vanlig hadde gubben det travelt, spesielt nå som den nye bilen var kommet på plass. Gubben har forelsket seg helt i min nye bil, så på det området har jeg ingenting å stille opp med. Jeg ba en stille bønn til høyere makter når gubben kom inn i rommet, men når putene begynte å fly gjennom luften skjønte jeg at her var det ingen vits i og be til høyere makter om nåde.

Gubben adlyder nemlig aldri noen andre enn seg selv, spesielt ikke når han har bestemt seg. Dynen ble revet av like fort som plaster på et sår, kun i ført Evas drakt lå jeg og kjente på kuldegufset som tok over kroppen min. Hver gang jeg skal på tur med gubben tror jeg gubben har blitt forvandlet til en tryllekunstner, for morgenstellet går så fort unna at jeg ikke får med meg halvparten.

Grunnen til at vi skulle på tur i går var min gode venninne, jeg måtte selvfølgelig levere julegave. Hun bor på Voss, og det er en 88 km lang kjøretur fra oss. Endelig skulle gubben få testet den nye bilen min skikkelig, og det var grunnen til at han hadde det særdeles travelt i går.

Gjestfriheten var som alltid stor når vi kom frem til en venninne, og det var ikke måte på hvor mye hun disket opp med. Vi fikk servert risengrynsgrøt med spekemat til, og julekaker og hjemmelaget julebrød ble også satt frem. Som om ikke det var nok hadde min venninne også ordnet med premie til den som fikk mandel i grøten, en pose med stratos sjokolade ble satt frem på bordet.

Både far og sønn siklet over sjokolade premien, men det var til slutt en liten gutt som kunne juble høyt når han fant mandelen i sin egen skål. Spekematen fikk også fart på seg i hendene på en liten gutt, mår pølsene ble raskt spist opp ene alene av minstemann.

Vi fikk noen fine timer på Voss, og det var blitt mørkt ute når vi startet på hjemturen. Jeg har aldri likt den kjøreturen til Voss, den er så forferdelig langdryg. Men for første gang gikk det virkelig unna i går, det hjalp virkelig på at vi nå hadde en bil med skikkelig motorkraft til å kunne ta forbikjøringer. Nå sitter jeg her fylt med takknemlighet over at jeg har fått ny bil, og jeg gleder meg allerede til neste kjøretur…

PS : Nå gleder jeg meg til håndball finalen i kveld, måtte bare Norge vinne!!

I går oppsto det kaos stemning i huset, og grunnen var julelysene mine. Hvert år før jul bruker jeg og assistentene mye tid på å pynte til jul, og det gleder både ute og inne. Ute er det lys som gjelder, for nå som det er så mørkt ute gjør det mye med stemningen med litt ekstra lys.

Vi har lys rundt hele huset, ja det sier litt når bare rekkverket på verandaen måler 17 meter! I tillegg har vi lys fremfor huset og i flaggstangen, med andre ord så blir det noen meter med lys! Men i går skjedde det noe svært mystisk, noe som verken jeg og assistentene skjønte noe av.

Det startet når assistenten kom heim fra butikken, for da ble hun oppmerksom på at noen av lyslenkene ute hadde sluttet å lyse. Det merkelige var at det gjaldt bare halvparten av julelysene ute, det som var i flaggstangen, og de som hang på rekkverket med ytterdøren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min første tanke var at en sikring hadde gått, så jeg sendte assistenten opp i sikringsskapet for å sjekke. Men der var alt i orden, og da ble plutselig gode råd dyre. Jeg vridde hodet mitt der jeg satt, prøvde hardt og tenke på hva det kunne være. Plutselig datt det ned i hodet på meg, og i det øyeblikket trodde jeg at jeg funnet løsningen.

For kunne det være at den ene hovedsikringen hadde gått? Det hadde nemlig skjedd før for mange år siden, og siden vi har sånne hovedsikringer av den gamle typen sendte jeg igjen assistenten opp for å sjekke. Både jeg og assistenten var skråsikker på at vi hadde funnet løsningen, problemet var bare at vi ikke hadde nye sikringer liggende.

Heldigvis hadde jeg to assistenter på jobb, så i hu og hast ble den andre assistenten sendt ut for å kjøpe nye sikringer. Hjemme satt jeg og ventet i spenning, for uten julelys ute kom det til å bli en trist julefeiring. Så når assistenten omsider kom tilbake med nye sikringer lukket jeg øynene og sa stille inni meg : “La det bli lys“!

Dessverre for meg ble det ikke lys, kanskje det var litt hovmodig av meg og tro at jeg hadde slike evner. Jeg kjente hvordan stresset tok meg, tanken på at vi måtte tilkalle en elektriker før jul ga meg frysninger på ryggen.

Gubben kom helt uvitende hjem fra jobb, og det første han lurte på var hva vi hadde holdt på med. Jeg kjente hvordan raseriet grep meg over antydningen hans, og igjen var det like før jeg ba om skilsmisse! Etter en delvis forklaring og en kraftig overhaling  begynte gubben å lete etter feilen, og like etter lyste det opp ute.

Jeg skjønte ingenting der jeg satt med måpende munn i stolen, her hadde jeg holdt på hele dagen med de forbanna julelysene og så tok det gubben fem minutter for å finne feilen?? Det viste seg at nattevakten hadde tatt av feil bryter når hun skulle ta av taklampen i gangen, og dermed ble det mørkt ute!

Snakk om og stresse unødvendig, det hadde ikke slått meg at lysbryteren var av! Men det kom ikke akkurat som en overraskelse akkurat, for jeg har overtent meg gjennom hele livet. Jeg har aldri vært så irritert og glad på samme tid, irritert på gubben som hadde løst gåten på fem minutter, og glad for at jeg ikke hadde bestilt elektriker for å finne ut av min egen dumskap…

På denne datoen for ni år siden ga vi hverandre vårt ja, og på grunn av diagnosen min ble bryllupet planlagt i hu og hast. For jeg hadde kun et eneste ønske for bryllupet, jeg ville gå opp kirkegulvet med min far mens jeg enda kunne gå, og da hastet det å få på plass en dato for bryllupet.

På den tiden visste vi ikke hvor lang tid jeg ville få, og skulle man dømme ut i fra hvor fort sykdommen utviklet seg det første året så lå jeg ille ute. Nå sitter jeg her ni år etter og ser tilbake på den dagen, og for en rørende dag det ble. Vi har overkommet mye gjennom disse ti årene, og jeg er så takknemlig for at du valgte å bli ved min side.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du min kjære har ofret mye gjennom disse årene, og hadde det vært opp til meg så hadde ikke du fått lov til å bli. Jeg prøvde nemlig og overbevise deg om at du måtte dra når jeg fikk diagnosen ALS, for det siste jeg ville var at du skulle ofre ditt eget liv for å ta vare på meg.

Men sta som du er nektet du å høre på meg, du skulle bli værende ved min side uansett hva. Hver eneste kveld bærer du meg til sengs, og da påminner du meg om hvor sterk din kjærlighet er. “Jeg skal bære deg helt til det siste kjære” sier du til meg hver eneste kveld, og det er da jeg føler på en enorm takknemlighet.

I dag er det vår bryllupsdag kjære, og vår kjærlighet er sterkere enn noen gang. Tre små bokstaver har virkelig satt vår kjærlighet på prøve mange ganger i løpet av disse ti årene, men vi har klart å komme sterkere ut av hver eneste prøvelse som har kommet vår vei. Jeg er så glad for at du valgte å bli min kjære, for nå har vi mange gode minner og se tilbake på.

I dag vil jeg bare takke deg min kjære mann, for at du står stødig ved min side hver dag. Med bannskap og humor holder du liv i meg, og skal man tro på ordtaket “en god latter forlenger livet” så har du forlenget livet mitt med mange år. Gratulerer så mye med bryllupsdagen kjære, jeg elsker deg herfra til evigheten…

En liten gutt har vært helt i hundre helt siden jeg fikk den nye bilen, gubben har ikke kunnet dra på butikken en gang uten å ta med seg en liten gutt. Hver gang gubben har reist seg fra sofaen denne helgen har minstemann kommet løpende, for alt han har hatt lyst til er å kjøre den nye bilen.

Hele helgen har minstemann mast hull i hodet på oss, og i går fikk både jeg og gubben nok. Vi skjønte at vi måtte gi etter for guttungen sitt mas, vi måtte ta en kjøretur alle sammen. Det var nemlig ønsket til en liten gutt, mamma måtte også være med på kjøreturen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så litt ut på dagen i går gjorde vi oss klar for en liten søndagstur, og jeg har aldri sett en liten gutt så glad for å kunne sette seg inn fremme med sin far. Jeg derimot var bare glad for å kunne sitte bak i bilen, for da kunne jeg endelig strekke ut og heve beina mine. Det er noe av det jeg har savnet i den gamle bilen, for ved å sitte fremme i min gamle bil fikk jeg så vondt i beina når vi var på litt lengre kjøreturer.

Det var en fryd å kjøre på tur i går, det er lenge siden jeg har hatt en så behagelig kjøretur. Men det som ga meg den største gleden var å se på en liten gutt fremfor meg, for han storkoste seg med å sitte fremme. I går fikk jeg enda et bevis på hvor stort hjerte en liten gutt har, for selv om han satt fremme så var han veldig opptatt av hvordan jeg hadde det bak i bilen.

“Har du det bra mamma” spurte han flere ganger under kjøreturen i går, og hver gang han spurte snudde han seg rundt for å se hvordan jeg hadde det. Gubben vet hvor mye jeg elsker country musikk, så country kanalen ble valgt på radioen. Dermed var kjøreturen perfekt for meg bak i bilen, og selv om jeg ikke klarer å synge lenger så prøvde jeg likevel.

Jeg er så imponert over hvor bra denne nye bilen er, for i motsetning til min gamle bil er det ingen bil støy i min nye bil. I tillegg er høyttaler anlegget mye bedre i min nye bil, og det gjorde kjøreopplevelsen helt perfekt i går. Nå gleder vi oss til å dra på langtur til sommeren igjen, så nå krysser jeg alt som krysses kan for at jeg holder meg stabil enda et år…

Det har vært en dårlig uke for meg, for jeg har følt meg små dårlig hele uken. Det toppet seg på tirsdag når jeg presset meg ut på julegave shopping i et forferdelig vær, det skulle jeg aldri ha gjort. Hovedårsaken til at jeg presset meg ut var fordi jeg hadde lovet min nest eldste sønn og komme hjem til han å pynte til jul, hva gjør man ikke for barna sine.

Men mens jeg har ligget litt nede for telling så har gubben trippet rastløst rundt her hele uken. Denne gangen hadde det ingenting med meg og gjøre at han var litt rastløs, nei grunnen var at det nærmet seg overlevering av min nye bil. Hele uken har gubben mast hull i  hodet på meg, og på et tidspunkt var det like før jeg ba han dra til en viss plass der solen aldri skinner!

På torsdag ble det klart at bilen var klar for henting neste dag, men da var jeg så dårlig at jeg klarte ikke tenke tanken på hvordan jeg skulle komme meg ut av huset, heldigvis for både meg og gubben våknet jeg opp i går med en kropp som var mye bedre. Gubben dro tidlig fra jobb i går, for denne overleveringen skulle han ikke gå glipp av!

Han var som en unge på julekvelden, og det var ikke bare han som var giret. Vi måtte selvfølgelig hente en liten gutt på veien, for han ville også være med å hente den nye bilen min. Det var først når vi kom frem til  Bertel O Steen  i Åsane at jeg forsto hvor heldig jeg har vært, det var det kontaktpersonen vår på Mercedes som minnet meg på.

For han kunne fortelle at jeg var den første fra dem som hadde fått en slik bil, og at jeg hadde fått den i grevens tid. For fra neste år blir disse bilene standard fra Nav, men da uten ekstra utstyr. Jeg har fått en Mercedes sprinter 4×4 med mye utstyr, så jeg har virkelig fått i pose og sekk.

Både far og sønn var helt i hundre når vi kom inn til bilen, og jeg har aldri sett en mer lykkelig gutt når han satte seg inn i den nye bilen min. Endelig skulle han få sitte fremme med sin far, jeg var godt plassert bak i bilen. Det luktet ny bil når jeg omsider fikk kjøre inn, og der fikk vi en grundig opplæring i alt utstyret bilen kom med.

Som om ikke det holdt med ny bil så fikk vi også gaver fra Mercedes, jeg og gubben fikk vinsett, og en liten gutt fikk caps og buff med Mercedes logo på. Så i dag må jeg bare sende en stor takk til Bertel O Steen i Åsane for utmerket service, det var en fryd og hente bil hos dere i går.

Nå står ny gliset på tunet vårt og bare venter på neste tur, og kjenner jeg gubben rett så blir det ikke lenge til. Jeg er så takknemlig her jeg sitter, for nå har jeg endelig en bil som takler et hvert føre. Så nå trenger jeg ikke være redd for å bli snødd inne, for denne bilen tar meg trygt frem på selv det verste vinterføre…

“Mamma, tenk på alt vi kunne gjort sammen hvis du hadde vært frisk” sa min lille gutt til meg i går kveld. Jeg kunne høre lengselen i stemmen hans, og igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt brast i tusen biter. Jeg har sett det på han etter hvert som han har blitt større, sakte men sikkert har han forstått hva han har mistet med å ha en syk mamma.

Det er de små tingene min lille gutt savner, som at mamma kan ordne håret hans når han skal i selskap, eller bare at mamma kan holde rundt han når han er lei seg. Hver dag ser jeg lengselen i de små øynene hans, og hver dag sier min lille gutt at han skulle ønske jeg var frisk.

Hele dagen prøver jeg å være sterk, men når mørket faller på og jeg ligger alene på min pute, ja da kommer tårene. Usynlige lydløse dråper for et tidligere liv, små lydløse dråper for alt jeg har mistet. Jeg ser det i øynene på en liten gutt, han har også oppdaget hva han har mistet. Han også bærer på en sorg, og hans sorg er større enn min.

For meg er det hjerteskjærende og tenke på hva mine kjære bærer på hver eneste dag, hvor mye de har gått i gjennom i løpet av disse ti årene. Hver dag venter de på den dagen de vet vil komme en dag, og mens de venter ser de hjelpeløse på at jeg bare blir svakere og svakere.

Jeg ser på en liten gutt og tenker på fremtiden, han vet det kanskje ikke, men hans sorg vil bare bli enda større en dag. Jeg har kjent på det den siste tiden, jeg blir bare svakere og svakere. Tanken på døden blir større og sterkere for hver dag som går, og spesielt nå som vi nærmer oss slutten på enda et år.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, men kroppen og hodet mitt er sliten etter ti år med denne ubarmhjertige sykdommen. Likevel er jeg takknemlig, for jeg har overlevd mye lenger enn jeg noen gang trodde var mulig. Jeg har fått se en liten gutt vokse til,  og jo større han blir jo mer ser jeg meg selv i han. Så selv om mitt liv sakte men sikkert er i ferd med å ebbe ut, så er det en trøst og vite at mine barn vil føre minnet om meg videre…