MAMMA PÅ HJUL

Når jeg fikk ALS for snart elleve år siden, visste jeg ingenting om denne sykdommen. Jeg trodde det kun fantes én type ALS og at sykdomsforløpet var likt for oss alle. Der tok jeg skammelig feil, for i tillegg til at det finnes flere typer ALS, er sykdomsforløpet veldig forskjellig fra person til person.

Måten vi som er syke av ALS opplever sykdomsforløpet på, er også veldig forskjellig; mens noen bare er takknemlige for å være i live, er andre fylt med bitterhet og redsel over sykdommen de har fått. Mens noen lever lenge med ALS, er det andre som lever under et år med den samme sykdommen.

Det finnes to typer ALS: bulbær og spinal ALS. I tillegg skiller man mellom familiær/arvelig ALS og sporadisk ALS. Jeg er takknemlig for at jeg har fått spinal og sporadisk ALS; det er nok derfor jeg har holdt ut så lenge. Rett etter at jeg fikk diagnosen, ble jeg spurt om jeg ville ta en gentest, og det takket jeg ja til.

Jeg tenkte på barna mine, og da ville jeg avdekke om det var arvelig eller sporadisk ALS jeg hadde fått. Heldigvis viste testen at det var sporadisk ALS, og da var lettelsen stor. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å få påvist arvelig ALS og vite at barna en dag kan lide samme skjebne.

Denne sykdommen er så ubarmhjertig; sakte men sikkert tærer den ned hele deg. Alt man sitter igjen med, er et ugjenkjennelig skall – et skall av den personen man en gang var. I helgen var vi hos mine foreldre, og da fikk vi se mange filmopptak som min far hadde filmet.

Min datter, som kun var elleve år da jeg ble syk, sa at hun ikke husket hvordan jeg var som frisk. «Jeg husker ikke stemmen din, mamma, og det synes jeg er trist,» sa min datter før vi dro opp til mine foreldre, og igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt bristet litt av ordene hennes.

Jeg kjente hvordan tårene presset på når vi satt og så på filmopptakene, og jeg kunne se smerten i øynene på alle som satt rundt meg. Det var vemodig og godt på samme tid, men for minstemann var det rart å se mammaen sin som frisk. Han har kun sett meg som syk; han har vokst opp med en mor i rullestol.

Det var veldig spesielt å se den livsglade jenta på TV-skjermen, hun som hadde så mange planer for fremtiden. Jeg er glad for at hun ikke visste hva som ventet, for det hadde tatt fra henne livsgnisten. Jeg vet hvor hardt denne sykdommen rammer; den rammer ikke bare personen som får diagnosen, den rammer hele familien. Så selv om vi som er syke av ALS er veldig forskjellige, så er det én ting vi har til felles alle sammen: Alle skulle ønske vi kunne spole livet tilbake til før vi ble syke…

Jeg har kjent på det en stund nå, at kroppen ikke har vært helt i orden. Det første jeg kjente på var symptomer på urinveisinfeksjon, så jeg ba hjemmesykepleien ta en test. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar, og det viste seg å være utslag på protein. Urinprøven ble sendt til legekontoret, og samme kveld kom hjemmesykepleien med en antibiotakur.

Men det stoppet ikke der, for dagen etter fikk jeg symptomer på noe helt annet. Jeg våknet plutselig opp med en sår hals, og det har bare blitt verre utover uken. I dag var det så ille at jeg ikke hadde veldig lyst til å stå opp, for i tillegg til en vond hals, følte jeg meg slett ikke i form.

I går kveld måtte jeg igjen Google meg frem til hva som kunne hjelpe meg, for jeg føler meg ikke trygg på å bruke halstabletter lenger. Jeg er redd for å få de i halsen, og det ville vært katastrofalt. Det var når jeg begynte å søke på nettet i går kveld at jeg kom over det: en munnspray for sår hals.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Snakk om noe så genialt, og helt perfekt for meg som ikke tar sjansen på å suge på halstabletter. Merk dere navnet: Strefen munnspray; selv hadde jeg aldri hørt om det før. Jeg var rask med å sende assistenten på apoteket i dag tidlig, for denne måtte jeg bare prøve.

Nå håper jeg bare på at den vil hjelpe; hvis det ikke blir bedre i løpet av helgen, må jeg gå til legen. Munnsprayen smakte i det minste godt, og den har lindret den verste smerten. Så jeg krysser fingrene for at den hjelper, for jeg vil ikke bli syk nå.

I dag kom nemlig min datter hjem, hun er nå ferdig med sitt første år på universitetet. Hun har den siste måneden hatt hele fire eksamener, så du kan trygt si at det har vært tøft. Hun ringte i går og sa at hun hadde en overraskende nyhet, og jeg skjønte med en gang hva det var. “Jeg har fått A på vitnemålet, mamma,” sa hun med en sjokkerende stemme, men jeg var slett ikke sjokkert.

Helt siden hun begynte i første klasse som seksåring har hun vært disiplinert; hun har vært så skoleflink opp gjennom oppveksten at jeg nesten har bedt henne om å gjøre noe galt. For i motsetning til andre tenåringer har hun sittet hjemme og pugget fag mens klassekameratene har vært ute og festet, så da er det ikke rart at hun får igjen for det harde arbeidet nå.

I dag var det fullt rundt spisebordet, for alle de eldste barna kom hjem til middag. Endelig er hele gjengen samlet igjen, og det er godt for mor i huset. Den eneste som mangler er gubben; han har vært hos en kamerat etter jobb og gravd de siste tre dagene. Men jeg er bare glad for at han har vært opptatt, for da har de to eldste guttene vært her med meg og minstemann. Jeg blir varm i hjertet når alle barna samles hjemme, mer kan ikke en mor kan ønske seg…

Jeg sitter her og er ganske frustrert, for selv om jeg fikk en ny hvilestol for mange måneder siden, er den fortsatt ikke tilpasset mine behov. Både jeg og ergoterapeuten min har purret flere ganger, men alt de gjør er å snakke om hva de skal utbedre på stolen. Jeg vet at de har mye å gjøre, men man skulle tro at mennesker med ALS ble prioritert.

Jeg tilbringer tross alt mange timer i hvilestolen, så det er veldig viktig at den fungerer for meg. Nå har ergoterapeuten min purret igjen, og nå håper jeg at det skjer noe snart. Ute regner det fortsatt, og nå begynner det dårlige været å gå meg på nervene. Hvis det blir slik hele sommeren, må vi rømme, så jeg gleder meg til gubben går på fri.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg ser med glede frem til fotball-VM; det blir en opptur for meg. Jeg krysser bare fingrene for at de norske guttene gjør det bra i sin gruppe, og at de takler presset og varmen. Et minus er at det er USA som arrangerer VM denne gangen, spesielt med tanke på hvem som er president. Jeg vil ikke nevne navnet hans engang, for jeg vil ikke gi ham den oppmerksomheten.

Selv om det er dårlig vær, spirer det og gror rundt meg, både ute og inne. To av agurkplantene mine har vokst enormt de siste dagene, noe jeg er veldig fornøyd med. Det er så kjekt å se hvordan de forandrer seg for hver dag som går, spesielt når de vokser så fort.

I dag tidlig fikk jeg helt panikk, for mens jeg lå i sengen, kom assistentene inn og sa at Hjorten var i hagen min. Assistentene er ikke vant til å ha naturen så tett på, men jeg vet hvor mye skade de gjør. Jeg tenkte på liljene jeg har plantet i krukker nede ved flaggstangen, for jeg vet at Hjorten elsker dem.

Sorgen var stor da jeg så at de hadde spist fra den ene blomsterkassen; heldigvis hadde de ikke tatt de med mest løker i. Jeg har vært litt sløv denne våren, for normalt er jeg tidlig ute med å strø blodmel over plantene mine når våren nærmer seg. Men det har jeg ikke gjort i år, så jeg kan egentlig skylde på meg selv. I dag sendte jeg assistenten ut for å strø, for jeg har erfart at Hjorten hater blodmel…

Heldige meg, jeg fikk enda en gang oppleve 17. mai-stemning i Bergen by. Jeg er så glad for at minstemann ville begynne i buekorps, for det har ført til mange herlige øyeblikk. I dag ble sentrum stengt for biltrafikk, og grunnen var at det var buekorpsenes dag.

Siden vi visste at sentrum ble stengt halv to i dag, valgte vi å være ute i god tid, for vi måtte sikre oss en parkeringsplass. I sentrum var det fullt av folk, spesielt på tivoliet som hadde stasjonert seg på bryggen. Vi kom til byen en god halvtime før buekorpsene skulle begynne å marsjere; heldigvis var det for en gangs skyld noe lunde bra vær.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Presis klokken halv to kom politiet for å stenge bryggen for biltrafikk, og i det fjerne hørte vi lyden av trommer. Plutselig så vi at en politibil kom kjørende, og like bak kom det det første av mange buekorps. Det var et fantastisk syn å se så mange buekorps marsjere gjennom byens gater, så mange forskjellige uniformer, og så mange generasjoner i de forskjellige buekorpsene.

Det er det som er så fantastisk med buekorps; de eldre lærer de yngre nye rekruttene. Samholdet er rett og slett unikt, og jeg er så takknemlig for at vår sønn får ta del i det. Gubben som sto rett ved siden av meg påsto at han fulgte med, men igjen var det bra at han hadde kjerringa med seg.

Planen var at gubben skulle filme når minstemann kom, men jeg oppdaget raskt at gubben ikke fulgte med så godt som han påsto. Jeg så nemlig fanen til Sandviken Bataljon lenge før de kom bort til der vi sto, og det prøvde jeg å formidle til gubben. Men det var umulig for meg å overdøve trommene; heldigvis klarte jeg å få kontakt med gubben i siste øyeblikk.

Det var så mange folk der vi sto, så minstemann så oss ikke. Men det viktigste var at vi fikk se han, og jeg kjente jeg ble rørt når jeg så han marsjere forbi. Igjen ble jeg fylt med en takknemlighet så stor; tenk at jeg fremdeles lever og er så heldig som får oppleve slike øyeblikk.

Plutselig åpnet himmelen seg, og akkurat som på 17. mai begynte det å bøtte ned. Jeg har slitt med en lett forkjølelse i det siste, og jeg ville nødig ikke bli verre. Siden vi hadde fått se mesteparten av toget og minstemann sitt buekorps, valgte vi å gå tilbake til bilen. Det var knappe hundre meter å gå til der bilen sto parkert, likevel rakk jeg bli dyvåt.

Vel fremme ved bilen løp gubben for å ta ned heisen, plutselig dukket det opp en paraply over hodet mitt. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; jeg klarte ikke se hvem som sto bak meg heller. Plutselig begynte personen bak meg å prate engelsk, og gubben, som slettes ikke er stødig i engelsk, stotret frem «thank you very much».

Det viste seg at det var en turist som hadde kommet meg til unnsetning, og det var kjempefint gjort av han. Nå sitter vi hjemme og venter på minstemann; han dro elleve i dag tidlig og har enda ikke kommet hjem. Jeg regner med at han kommer til å være helt utslitt når han kommer hjem, så det blir nok en tidlig kveld på en buekorps soldat…

PS: Nå håper jeg Arsenal vinner finalen i kveld; det hadde blitt en perfekt avslutning på dagen…

I går fikk jeg melding fra min mor, og jeg ble sjokkert over det jeg leste. Min far hadde nemlig en time hos fastlegen i går, og selv om legekontoret kun lå ti minutter unna i gåavstand, bestemte de seg for å ta taxi. Etter at min far brakk lårhalsen tidligere i år, klarer han ikke å gå lengre turer, så han er avhengig av rullestol hver gang han skal ut.

Fremdeles har han ikke klart å venne seg til den lille elektriske rullestolen, selv skulle jeg ønske at han kunne få en rullestol med ledsagerstyring. Da hadde det blitt enklere for min mor å få min far ut, spesielt siden hun er så glad i å gå på tur. Men siden de enda ikke har den muligheten, måtte de ta drosje, noe som skulle vise seg å bli skjebnesvangert.

Etter at de hadde vært inne hos legen, satte mine foreldre seg på venterommet og ventet på at taxien skulle komme og hente dem igjen. En time gikk uten at noen kom, så legekontoret ringte for å purre. Enda en time gikk uten at taxien dukket opp, først når det hadde gått tre timer kom drosjen som Bergen Taxi hadde sendt ut.

Jeg ble rasende da jeg hørte at de hadde ventet så lenge, snakk om å spytte på egne kunder. Hadde jeg visst at de hadde time, skulle vi selvfølgelig ha kjørt dem selv, men aldri hadde jeg sett for meg at de måtte vente så lenge. Det er hårreisende at det kan gå så lang tid, og at det aldri ser ut til å bli bedre.

Det var akkurat slik da jeg fikk diagnosen ALS; før jeg fikk spesialtilpasset bil, måtte jeg også ta mye taxi. Selv om man hadde forhåndsbestilt, var ventetiden lang; jeg kunne sitte på sykehuset og vente i flere timer på en drosje som aldri kom, og det er ingenting som er mer frustrerende.

Nå har jeg gitt min mor beskjed om at neste gang dette skjer, må hun ringe meg, for jeg er helt sikker på at det ikke blir siste gang de må vente så lenge. Det er en kjent sak at småturer ikke er like attraktive for drosjesjåførene; de vil heller ha lengre kjøreturer. Men tre timers ventetid er uholdbart; Bergen Taxi burde skamme seg…

I går gjorde jeg noe som jeg har tenkt på lenge, og det resulterte i en skikkelig opptur for hele familien. Som tidligere nevnt har vi ikke lagt noen store planer for sommeren, men når minstemann sa at han ville til dyreparken i Kristiansand fikk jeg en idé.

Minstemann elsker nemlig å dra til dyreparken, og det som står ekstra høyt i fokus er Kaptein Sabeltanns rike. Vi har vært i dyreparken ørten ganger, og hver gang vi kommer dit må vi først inn i Kaptein Sabeltanns rike. Minstemann har vært fan av Kaptein Sabeltann helt siden han var en liten gutt, og selv om han nå er blitt stor, elsker han fremdeles Kaptein Sabeltann.

Så i går sendte jeg e-post til e-postadressen som var oppgitt på dyreparkens nettside, med en forespørsel om å kanskje få møte Kaptein Sabeltann. Jeg hadde ikke akkurat store forventninger, for jeg visste at jeg var sent ute med å spørre. Jeg vet at de får mange slike henvendelser hvert år, likevel måtte jeg bare prøve. Jeg visste at minstemann hadde blitt ellevill om han fikk møte Kaptein Sabeltann, så for hans skyld måtte jeg gjøre et forsøk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En snau time etter at jeg hadde sendt forespørselen, oppdaget jeg at jeg hadde fått e-post, og da jeg så hvem jeg hadde fått svar fra trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg hadde fått svar fra selveste Terje Formoe! Jeg fikk sjokk der jeg satt! Plutselig øynet jeg et håp om at dette kom til å gå seg til, og like etter måtte jeg ta en beslutning.

For Terje Formoe ga meg to datoer jeg kunne velge mellom; jeg måtte bare sikre meg at de hadde ledige billetter til showet den dagen. Hele ettermiddagen i går holdt jeg på, og først klokken syv i går kveld kunne jeg konstatere at alt var i boks. Jeg valgte å la være å si noe til minstemann før jeg visste at alt var i orden; heldigvis var far og sønn ute da jeg holdt på.

Da de kom inn i går kveld, var jeg snarere med å rope på minstemann. “Gjett hvem jeg har skrevet med i dag,” sa jeg mens jeg åpnet e-posten min. Minstemann satte seg ned ved siden av meg, og da han så navnet til Terje Formoe på e-posten, ropte han ut: “Du får møte han og Kaptein Sabeltann i sommer.” Forklarte jeg, og da ble minstemann helt satt ut.

Minstemann fikk stjerner i øynene,  og jeg kunne se hvor mye det betød for han. “Hva om jeg besvimer” sa han plutselig, men jeg forsikret han om at det ville nok gå bra. Minstemann pratet ikke om noe annet i går kveld, og det gjorde meg varm om hjertet. Gubben ble til og med imponert, og han lar seg sjeldent imponere.

Selv er jeg bare imponert over hvor raskt jeg fikk svar, for jeg kan bare tenke meg hvor mange som skriver slike forespørsler.  Derfor må jeg bare sende en stor takk til Terje Formoe i dag, takket være han har vi virkelig fått noe å se fram til. Nå er jeg i full gang med å bestille hotell og inngangsbillett til dyreparken, dette kommer til å bli helt fantastisk…

I går kunne endelig Arsenal heve Premier League trofeet, og som trofast Arsenal-fan kunne jeg endelig slippe jubelen løs. Det ble en opptur på det som ellers har vært en trasig pinse, for her har det bare bøttet ned fra himmelen. Bortsett fra et legebesøk før helgen så har jeg ikke vært ute, og det gjør meg bare deprimert.

Selv om det nå har blitt grønt ute, føler jeg ikke at vi har hatt vår. Vi har hatt nattefrost mange netter denne måneden, og det er uvanlig for Vestlandet å være. Jeg, som har gledet meg til å holde på ute, har i stedet blitt med innendørsplanting. Agurk- og melonspirene trives godt i vinduskarmen, ser det ut til, og det er nå en liten trøst.

Likevel er jeg værsyk her jeg sitter, og dersom det ikke snur snart, så har jeg mest lyst til å stikke av. Vi pratet tidligere om å ta en tur til Finnmark igjen i sommer, men med renteøkningen la vi lokk på den planen. Vi skal heller prøve å putle på her hjemme og ta noen spontane småturer hit og dit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg håper bare at været blir sånn noenlunde, slik at vi får gjort noe ute. Min eldste sønn har vært her mye de siste dagene, og det har jeg satt stor pris på. Han har gitt meg flere gode serie tips, så nå har jeg i det minste noe å se på når været er så dårlig. Nå er planen at jeg skal få alle plantene hans på rehabilitering her en stund, så får vi se hvordan det går.

Livet er litt kjedelig for tiden; jeg er litt lei her jeg sitter. Mens alle andre løper ut av huset, sitter jeg igjen på stedet hvil, for med dette været er det et tiltak å komme seg ut. Det eneste som holder meg oppe nå er tanken på ferie, for da har vi i det minste mulighet til å rømme fra regnværet…

Hver dag tenker jeg på den, og for hver dag som går vet jeg at den kommer nærmere. Når jeg fikk diagnosen ALS for nesten elleve år siden, var døden alt jeg klarte å tenke på; sjokket og redselen for at jeg en dag skulle dø av en uhelbredelig sykdom tok helt over hverdagen. Tanken på døden ble altoppslukende, så mye at jeg ikke klarte å leve.

Men etter hvert som tiden gikk, tok livet mer og mer plass, og selv om jeg kjente at døden pustet meg i nakken, klarte jeg å fokusere på livet. Likevel tenker jeg på den hver dag; hver eneste dag tenker jeg på døden. Jeg vet at døden ikke lar seg rosemale, for for mange kan den være smertefull og uverdig.

Spørsmålene har alltid vært mange, og den første tiden var jeg redd for å snakke om døden. Elleve år senere har døden blitt et normalt samtaleemne her i huset, og nå prater vi om den så og si hver dag. Likevel er det noen beslutninger jeg ikke har tatt enda, spørsmål jeg ikke har drøftet med familien eller legene på sykehuset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvordan kommer min siste tid til å se ut? Vil jeg lide mer siden jeg har tatt valget om å ikke få trakeostomi, og sist men ikke minst, hvor vil jeg dø? Hjemme eller på sykehuset? Da min datter var mindre, var hun veldig klar på én ting: hun ville ikke at jeg skulle dø hjemme.

Hun var bare 12 år da jeg ble syk, og siden hun hadde vokst opp med en frisk mamma, var sorgen stor da jeg ble syk. Nå er hun blitt 23 år, og jeg føler meg heldig som har fått følge henne så langt i livet. Men datteren har vært veldig tydelig og klar i sin tale etter jeg ble syk, spesielt med tanke på gravlegging.

Jeg har hele tiden ytret et ønske om kremasjon, at jeg ikke vil at mine kjære skal belastes med å betale for og ta hånd om et gravsted. Men på det punktet nektet min datter å høre på meg, for hun skulle ha et gravsted hun kunne besøke. Det er mange forskjellige meninger i en familie, og det er derfor det er så vanskelig.

I juni skal jeg på ny kontroll, og da er planen å ta opp spørsmålene jeg lurer på. Det er rart i bunn, for da jeg var på visning i huset, fikk jeg vite at ektemannen til hun som eide huset hadde tatt beslutningen om å dø hjemme. Han hadde fått kreft, og i motsetning til meg, så gikk det fort med ham.

Så når jeg nå sitter og vurderer den samme beslutningen, føler jeg nesten at det er forutbestemt at jeg skal dø hjemme. Jeg har levd så lenge med denne sykdommen at tanken på døden nesten er blitt borte, for til tross for at jeg vet at jeg skal dø, velger jeg å fokusere på livet. Likevel føler jeg meg heldig, for det er ikke alle som får muligheten til å planlegge sin egen død…

Det ble litt av en dag i går, og når jeg sitter her og ser tilbake må jeg bare le. Aldri før har nasjonaldagen startet så tidlig, selv om vi var sent i seng kvelden før. Vi måtte jo få med oss Norges opptreden i Eurovision, ja, til og med minstemann ville få med seg det. Så da ble det en sen kveld for oss, spesielt siden vi måtte stå opp klokken seks dagen etter.

Jeg våknet allerede klokken fem, livredd for at vi skulle forsove oss, lå jeg og voktet på klokken. Fem minutter på seks sendte jeg melding til gubben, for da kom jeg på at vi hadde glemt å pusse skoene til minstemann. Det var nemlig særdeles viktig at uniformen til minstemann så bra ut til den store dagen, medaljene og pen skoene måtte pusses blanke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gubben hev seg rundt på kjøkkenet rett etter at han hadde tatt meg opp, det var veldig viktig at minstemann fikk i seg en solid frokost før han skulle dra. Vi visste at buekorpset skulle marsjere i flere timer på 17. mai, og da var det viktig at han hadde noe å gå på. Minstemann dro allerede klokken halv åtte, vi dro en time senere.

Vi har aldri feiret 17. mai i sentrum før, så vi visste ikke hva vi gikk til. Likevel skjønte vi at vi måtte være ute i god tid, spesielt med tanke på parkeringsplasser. Det var bare én vei som var åpen inn til selve bykjernen, heldigvis var vi så tidlig ute at vi slapp å stå i kø. Men da vi kom inn der vi hadde tenkt å parkere ble jeg rimelig provosert, for den eneste rekken med handicap-parkeringsplasser var okkupert av biler uten gyldig HC-bevis.

Det er ikke akkurat flust av handicap-plasser i sentrum, og da er det ekstra provoserende at funksjonsfriske bare tar seg til rette. Spesielt på slike dager som 17. Mai, da føles det ekstra krenkende. Det endte med at gubben måtte hive meg av midt i veien, for så å luke parkere på den eneste vanlige parkeringsplassen som var der.

Like etterpå fikk jeg noe helt annet å tenke på, for når gubben begynte å kjøre rullestolen, gikk det opp for meg hvorfor vi er så sjeldent i sentrum. Gi meg gjerne navnet på vedkommende som har besluttet å legge brostein over så å si hele byen; en ting er i hvert fall sikkert: de har ikke tenkt på oss rullestolbrukere.

Hele kroppen ristet når gubben kjørte meg over brosteinen, og når vi endelig kom oss opp på fortauet som ikke var dekket av brostein, da holdt jeg på å falle ut av rullestolen fordi fortauet helte så mye nedover. Likevel hadde jeg bestemt meg, ingenting skulle stoppe meg fra å gå i tog med en buekorps soldat denne dagen!

Vi hadde hatt det så travelt at jeg ikke hadde tenkt på å kle på meg varme klær, alt jeg hadde på meg var en tynn sommerkjole og en åpen strikkejakke. Jeg hadde vært så opptatt av å pynte meg til 17 mai at jeg hadde glemt å sjekke værmeldingen, og det kunne jeg angre på i går. For det skulle vise seg å være bortkastet og pynte seg, for rett før vi skulle gå åpnet himmelen seg.

Mens gubben kunne ta på seg regnjakke med hette hadde jeg ingenting over hodet, og mens gubben freste ut noen lavmælte gloser over hodet på meg, måtte jeg le. Jeg kjente hvordan regndråpene begynte å finne veien ned bak ryggen min, så man kan trygt si at det hele ble en våt opplevelse.

Likevel var det en fantastisk opplevelse å gå i Flaggtoget, spesielt når vi møtte på hovedprosesjonen som kom i motsatt retning. Under ligger en link fra BA som har filmet både Flaggtoget og hovedprosesjonen, så håper jeg den fungerer for dere som vil se. Bergensere vet virkelig hvordan de skal feire 17. Mai, og når det gjelder tog så er det ingen som kan måle seg med oss.

17. Mai! Bergen

Etter vi var ferdig i toget var det en sliten soldat som satte seg i bilen, men den som så ut som hun hadde vært i krigen var meg. “Du er en kriger, alt du holder ut” sa gubben når vi kom inn i bilen, selv var jeg bare glad for alt jeg hadde fått oppleve. Når vi kom hjem var jeg snar med å be gubben finne frem det elektriske varmeteppet, og det teppet ble redningen i går.

Gubben hentet mine foreldre ut til oss, for vi hadde lagt en strabasiøs plan om å grille. Heldigvis holdt det seg opplett lenge nok til at vi fikk reddet middagen, men i det øyeblikket gubben satte grillmaten på spisebordet, åpnet himmelen seg på nytt. Likevel fikk vi en fin 17. mai, og hvis jeg lever til neste 17. mai så blir det Flaggtoget på meg til neste år også, men da skal jeg huske å sjekke værmeldingen først…

Jeg har hatt sterke smerter hele uken, og jeg forstod hvorfor. Hver gang menstruasjonen nærmer seg blir nervesmertene mine verre, og da er det ikke enkelt å være meg. Men selv om jeg visste at menstruasjonen nærmet seg var jeg ikke sikker på når den kom, men det visste tydeligvis en av assistentene mine.

På onsdag sa hun: “i morgen får du mensen, for du og jeg har menstruasjon på samme tid”. Så nå vet jeg hvem jeg skal spørre neste gang jeg venter mensen, for akkurat som assistenten sa, fikk jeg mensen i går. Typisk min uflaks, rett før 17. mai. Men når vi først er inne på 17. mai så har det vært full rulle her denne uken; alt har handlet om å gjøre alt klart til nasjonaldagen.

Jeg har nemlig ingen assistenter som kan jobbe fast i helgene, dermed må vi klare oss selv denne helgen. Så denne uken har jeg prøvd å planlegge for helgen, fått mest mulig gjort mens jeg fortsatt hadde hjelp. Jeg har handlet inn alt av mat og drikke, begynt så smått å plante ute, og fått assistenten til å lage både pastasalat og bake kake.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På onsdag fikk jeg besøk av min gode venninne fra Voss, og det er alltid like koselig. Hver vår kommer hun med blomster som hun selv har dyrket frem, og i år fikk jeg to nye spennende sorter. I tillegg fikk jeg noen knoller som hun hadde spart på siden i fjor, men det er fremdeles nattefrost her, så de må jeg vente med å sette ut.

I år kunne jeg for første gang gi noe tilbake til henne. en av agurkplantene sto og ventet på henne da hun kom. Jeg hadde tross alt plantet fire potter med agurkfrø, så mange trenger jeg ikke selv. Jeg har like mange potter med melon, så jeg skulle egentlig ha gitt henne en av dem også.

Far og sønn har holdt på med den nye båten de siste tre dagene, og det første de måtte gjøre var å få den opp til grillhytten. Jeg har knapt sett dem de siste dagene, men jeg er bare glad for at far og sønn gjør noe sammen. I kveld kommer min datter hjem, hun ville hjem til 17 mai. Men det er nok en sliten student som kommer hjem i kveld, for hun er midt inne i den verste eksamensperioden. Uansett skal det bli godt å få henne hjem, for det er ikke så ofte hun er hjemme.

Nå ser vi frem til å feire nasjonaldagen sammen, så krysser vi fingrene for at vi får fint vær. Selv håper jeg på at smertene avtar litt før søndag, ellers blir det en veldig lang dag. I år skal vi for første gang til byen for å gå i tog, og det blir ekstra stas for en buekorps soldat. Nå gjenstår det bare å ønske dere alle en god 17 mai, håper dere får en strålende nasjonaldag…