MAMMA PÅ HJUL

Helt siden vi kom hjem fra Svelgen, har minstemann mast på oss fordi han hadde fått en idé. Nå skal det strengt tatt sies at idéen opprinnelig var min, og jeg klarte som vanlig ikke å holde munn. Så, da minstemann begynte å mase, kunne jeg ikke gjøre annet enn å skylde på meg selv, men mens jeg prøvde å engasjere meg, lukket gubben ørene.

Jeg ga minstemann idéen på vei hjem fra Svelgen, fordi hele tiden mens vi var der lekte han på skipet som sto på lekeområdet utenfor hotellet. Det var da vi satte oss i bilen for å starte hjemover igjen at det glapp ut av meg: “Du kan jo lage et sjørøverskip hjemme i hagen,” sa jeg til minstemann.

Øynene til minstemann lyste opp i det øyeblikket jeg sa det, og da skjønte jeg at nå var det gjort. Hele veien hjem pratet han om ingenting annet, og spørsmålene ville ingen ende ta. Gubben sa som vanlig ingenting, heller ikke når vi kom hjem. Mens jeg saumfarte Finn.no på jakt etter båter, lå han på sofaen og snorket.

Plutselig spratt gubben opp av sofaen, og som vanlig skjønte jeg ingenting. Det skulle imidlertid vise seg at gubben hadde fått en idé, så de snorkelydene jeg hadde hørt var tydeligvis grublelyder. Ideen gubben hadde fått var den samme som min: å finne en trebåt og bygge den om til et sjørøverskip.

Heldigvis fant vi en båt til salgs rett over fjorden, og da var vi snar med å sende melding for å avtale tid og sted. Så, på søndag dro vi til Osterøy for å se på båten, og det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å kjøpe den. I går dro far og sønn av gårde for å hente båten, og det var en spent gutt som satte seg i farens lastebil.

Nå står båten på tunet vårt, så etter 17. mai er planen å begynne arbeidet med å forvandle båten til et sjørøverskip. Far og sønn har fått et felles prosjekt, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg til å følge prosessen, og til å se det endelige resultatet. Men det som gleder meg mest, er at minstemann fortsatt liker å leke, for mens mange av hans jevnaldrende kompiser sitter foran datamaskinen og gamer, er vår sønn ute og leker…

I går var det ikke snakk om at gubben skulle få lov til å grave, denne gangen skulle kjerringa få bestemme dagens gjøremål. For helt siden en skolegutt begynte i buekorps i fjor så har jeg prøvd å stille opp på de få arrangementene de har, og i går var det virkelig viktig å stille opp.

Det var nemlig fellesoppvisning med tre andre buekorps i går, i tillegg til å holde oppvisning så skulle de marsjere gjennom Sandviken. En skolegutt ble hentet allerede klokken elleve i går, for akkurat denne helgen var det kaos i trafikken. Statens vegvesen besluttet nemlig å stenge fløyfjellstunnelen hele denne helgen på grunn av arbeid med utbedring, og da ble det endeløse køer i retning mot sentrum.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det de tydeligvis ikke hadde tatt høyde for var alle arrangementene som skulle foregå i sentrum denne lørdagen, for foruten om Sandviken Bataljon sin fellesoppvisning så skulle Tobias Sten holde gratis konsert, og det var lagt opp til festkveld med storskjerm som skulle vise cupfinalen mellom Bodø Glimt og Brann.

Det ble en lang dag for en skolegutt, de startet og marsjere klokken to i går, og var ikke ferdig før halv seks. Vi valgte å stå over selve marsjeringen, men oppvisningen kunne vi ikke gå glipp av. Siden vi visste at det kom til å bli mye trafikk så startet vi en og en halv time før vi skulle være der, likevel var det så vidt vi rakk det. Vi kunne høre slagerne når vi parkerte bilen, og jeg ble tårevåt når jeg så de kom nedover gaten.

Først i rekken kom Sandviken Bataljon som vår gutt går i, og selv om de ikke er så mange så ble de godt lagt merke til. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere som begynner i buekorps, det er så og si gratis, og siden sesongen kun er fra mars til juni så er det ikke så mange arrangementer. Dessuten er det veldig sosialt, og de eldste passer godt på de yngste i buekorpset.

Det var en fantastisk opplevelse og se på de i går, de var så flinke alle sammen. Vi var litt skeptisk til været før vi startet i går, for det bøttet med tidligere på dagen. Heldigvis klarnet det opp når vi skulle dra, så vi hadde virkelig værgudene med oss i går. Vi kom hjem i tide til cupfinalen i går, og da var det en utslitt buekorps soldat som satte seg med spisekorpset.

Rett etter han hadde spist gikk han på rommet sitt for å hvile, og når gubben gikk opp for å se til han litt over syv i går kveld så hadde han sovnet. Gubben forsøkte å vekke han flere ganger i går, men det var helt umulig å få liv i han. Han sto ikke opp før klokken åtte i dag tidlig, så det var ingen tvil om at han trengte å hvile ut. Så i dag blir det en rolig dag på oss, for en sliten buekorps soldat trenger å hvile ut…

Jeg har i årevis hatt lyst til å prøve og dyrke frem grønnsaker og frukt, men så langt har det aldri blitt noe av. Men for noen uker siden kom jeg over noe spennende på Hageglede sin nettside, og da klarte jeg ikke motstå fristelsen. Akkurat det er jo ikke noe nytt, for Hageglede har så mye fint innenfor planter at jeg lett lar meg friste.

I løpet av de siste seks årene har jeg bestilt mye derfra, og jeg har alltid vært heldig med alt jeg har bestilt. Jeg husker enda den gangen jeg bestilte hundre tulipan løker, jeg var så glad når jeg plantet de. Jeg gledet meg til å se når alle løkene kom opp, for jeg hadde bestilt tulipan løker i mange forskjellige farger.

Dessverre for meg ble gleden kortvarig, for allerede neste dag kom jeg ut og fant bedet mitt rasert. Alle hundre løkene mine var borte, rådyrene hadde spist alle sammen i løpet av et døgn. Snakk om skuffelse, drømmen om et blomsterhav forsvant i løpet av en natt. Siden den gang har jeg latt være å bestille tulipan løker, for jeg vet at rådyrene elsker dem.

Men la oss nå vende tilbake til min nyeste bestilling fra Hageglede, for denne gangen bestilte jeg agurk og melon frø. Jeg har aldri prøvd meg på noe sånt før, så jeg var og er litt spent på om jeg får det til. Men de siste dagene har det virkelig begynt å spire opp i begrene mine, så enn så lenge ser det bra ut.

I morgen skal vi plante om agurk spirene i større potter, men melon spirene må enda vokse litt til før vi planter de om. Det er melon spirene jeg virkelig er spent på om jeg får til, for jeg har hørt at det er vanskelig å få melon frøene til å gro. Likevel lever jeg i håpet, for jeg har en gutt her som elsker melon. Derfor hadde det vært kjekt om jeg fikk det til, da kunne en skolegutt gått og plukket meloner hjemme…

Så kom drittværet tilbake, og plutselig sank gradestokken ned til lavere temperaturer. Jeg måtte finne frem ullteppet  igjen, plutselig ble det så innmari kaldt. Jeg har gått med en lett forkjølelse  i lengre tid nå, og det samme gjelder for gubben. Jeg øynet et lite håp om varmere tider forrige uke når vi fikk litt godvær, men nå er det på an igjen med drittvær.

Jeg er i det minste glad for at vi fikk gjort så mye forrige uke, og det takket være ene assistenten min. Hun tok på seg arbeidet med å spyle bort grønsken på verandaen og muren rundt huset, et arbeid som jeg virkelig satte pris på ble gjort. I går begynte hun arbeidet med å spyle plattingen oppe med grillhytten, for den var blitt helt svart på grunn av grønsken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i går kveld skjønte jeg at vi ikke fikk gjort oss ferdig oppe med grillhytten, for i går kveld rett før leggetid begynte det å snø. Så i dag våknet vi opp til vinter igjen, gubben måtte skrape vinduet på bilen i dag tidlig før han kjørte på jobb. Snakk om uflaks, for det er bare noen dager siden vi la om til sommerdekk.

At våren er sen i år er det ingen tvil om, men forhåpentligvis er det siste krampetrekning fra kong vinter. Når jeg bodde i Vardø fikk jeg høre et uttrykk som folket der brukte og si når våren var sen, og det er et uttrykk jeg har hatt med meg siden. Så når jeg sto opp i dag tidlig og så at bakken var hvit, ja da måtte jeg bare spørre, “Har ikke reinen kalva enda”.

Jeg måtte ta inn blomstene som jeg kjøpte i forrige uke, for de tåler ikke frost og snø. Enn så lenge står de i yttergangen, men det ser ut som om hortensiaen jeg fikk ikke har tålt frosten som kom i natt. Dette var det siste jeg trengte nå, jeg kjente det på kroppen i dag at kulden hadde kommet tilbake.

Nervesmertene mine blir ti ganger verre når det er kaldt ute, og i dag kjenner jeg at jeg lever for å si det sånn. Jeg har knapt nok sovet i natt på grunn av smerter i kroppen, og dessverre for meg ser det ikke ut som kulden skal gi seg med det første. Det er nemlig meldt enda mer snø i morgen, så det ser ut som om våren lar vente på seg…

Ja eplet faller ikke langt fra stammen, i hvert fall ikke i denne familien. Staheten har gått i arv fra far til datter, og den ble igjen satt på prøve i dag. Hjemreisen fikk nemlig en brå start i dag, min far lå plutselig rett ut på gulvet etter et fall på hotellrommet. Heldigvis gikk det bra med størstedelen av kroppen, men hodet fikk seg en trøkk. Et kutt over øyet åpenbarte seg plutselig, og siden min far går på blodfortynnende medisin så fosset blodet ut.

Min mor ringte gubben, og når jeg hørte hvor fortvilet hun var skjønte jeg at her måtte vi få tak i hjelp. Siden Svelgen ikke har verken legevakt eller lege lenger så ble løsningen å ringe ambulansen i Førde en god time unna, det er ikke akkurat like flott med denne sentraliseringen som regjeringen holder på med.

Ambulansen kom og stripset såret til min far, og dermed håpet vi på at det ville roe seg. Men det skulle vise seg å være mye forlangt, for når vi satte oss i bilen begynte såret og blø igjen. Det er her komikken begynner mellom to stabeiser, for når vi kom til Førde ba jeg gubben stoppe bilen.

Jeg skjønte at her måtte vi på legevakten, og siden såret blødde så kraftig så kunne det ikke vente. Men tror du min far skulle ha hjelp?? Nei da som vanlig nektet han, og det kom ikke på tale at han skulle på noe legevakt her i Førde! Men der satte jeg foten ned, jeg ba gubben kjøre opp til sykehuset hvor jeg visste legevakten lå.

Når min far skjønte at her kom han til kort overfor sin stae datter prøvde han seg på en skrøne, han påsto plutselig at Førde ikke hadde noen legevakt lenger. Jeg måtte humre litt for meg selv der jeg satt, til og med gubben dro på smilebåndet. Når vi kom opp til sykehuset og legevakt skiltet lyste mot oss med grønne store bokstaver innså min far at han måtte gi seg, og min mor gikk inn for å prate med de i resepsjonen.

Når hun like etter kom løpende ut igjen skjønte vi at han hadde fått time, så da var det bare å omrokere alt i bilen slik at vi fikk min far ut. Mens mine foreldre gikk inn på legevakten satt vi i bilen og ventet, en og en halv time senere kom min far strålende fornøyd ut igjen av legevakten.

De hadde fått så god behandling kunne de fortelle, og som om ikke det var nok så fortalte min far at legen som behandlet han var fra Svelgen. Han smilte fra øre til øre når vi trillet han inn i bilen, selv var vi bare sjeleglad for at vi hadde klart å overtale min far til å gå inn på Førde legevakt.

For dersom vi hadde ventet til vi var hjemme så hadde det endt med at gubben hadde måtte ta med mine foreldre på Bergen legevakt, og da hadde hele kvelden røket med i venting. Nå har vi omsider kommet oss om bord på fergen, så får vi håpe på at resten av kjøreturen forløper uten flere problemer…

På årets første dag i Mai måned valgte vi å dra på tur, og denne gangen gikk turen til hjemplassen til min mor. Svelgen er en liten plass i Bremanger, og her har jeg tilbrakt mange sommerferier opp i gjennom oppveksten. Etter at både min mormor og min onkel gikk bort har vi hatt noen å reise til lengre, og det er alltid litt trist å kjøre forbi husene deres.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min mor har ytret i lengre tid et ønske om å besøke gravene til min mormor og onkel, for etter at min far ble satt tilbake etter lårhalsbruddet har de ikke kommet seg noe sted. Siden det plutselig dukket opp en langhelg tilbød vi oss og ta de med, dessuten sier jeg aldri nei takk til en tur.

Vi har hatt noen strålende dager her i det siste, og 1 Mai var intet unntak. Vi våknet opp til en knall blå himmel, solen varmet allerede godt halv ti om morgenen. Der satt jeg og nøt solens varme stråler når jeg plutselig kom på en gammel myte, for det sies at dersom det er godt vær på 1 mai så betyr det en dårlig sommer, så gjenstår det og se om det faktisk stemmer.

Noe tid til å dvele over den myten fikk jeg ikke, for akkurat da ringte min mor og lurte på hvor vi ble av. Det viste seg at gubben hadde vært litt overmodig noen dager før, han hadde sagt til min mor at vi skulle hente de klokken ni om morgenen. Men den avtalen røk når gubben forsov seg, når jeg sendte melding kvart over åtte lå han fremdeles og sov.

Så etter min mor ringte for å etterlyse oss hev vi oss i bilen, og når vi kom opp til mine foreldre satt de klare. Det tar oss ca fem timer å kjøre til Svelgen, men vi var sjeleglad for at vi valgte og vente til fredagen med å dra. Torsdagen var det nemlig en endeløs bilkø ut av byen, alle skulle komme seg på tur denne langhelgen.

Vi derimot slapp unna bilkø, og siden vi visste at søndagen også kom til å bli preget av endeløse bilkøer så valgte vi og korte ned  turen. Vi bor alltid på Bremanger fjordhotell når vi er i Svelgen, det er så fint der. Rommene er romslige og servicen er upåklagelig. Uteområdet er spesielt flott, med både fisker og stort lekeområde for barna.

På uteområdet står det en stor skute, og den er en skolegutt spesielt begeistret for. Han sprang rett opp til skuten når vi kom frem, og der ble han resten av ettermiddagen. Gubben og jeg gikk på rommet mens en skolegutt herjet fra seg, men vi hadde knapt nok kommet oss inn på rommet når det plutselig banket på døren. Det var min mor som kom, og når jeg så hvor oppspilt hun var skjønte jeg at noe var på ferde.

Det viste seg at min mor hadde truffet på slektninger her på hotellet, og nå ville de møte oss også. Så da var det bare å komme seg ut av rommet, for dette kunne vi jo ikke gå glipp av. Det ble et hyggelig møte med slekta som vi ser altfor sjelden, spesielt kjekt ble det for min mor.

Etter det plutselige slektstreffet var over bestemte vi oss for å spise middag på hotellet, for vi visste at de serverte god mat. Vi fikk en fin ettermiddag og kveld sammen, og med et strålende vær i tillegg så ble det en fin 1 mai for oss alle. Kontrastene var til og ta og føle på når vi sto opp i dag, for ute hadde gråværet kommet tilbake. Nå holder vi på og gjøre oss klar for å starte hjemover igjen, og selv om det nå regner ute så har vi i det minste fått en fin tur sammen…

Tenk at jeg nå er inne i mitt ellevte år som ALS syk, hadde noen fortalt meg det den dagen jeg fikk diagnosen så hadde jeg lurt på hvor mye alkohol vedkommende hadde inntatt! Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle leve så lenge med denne sykdommen, spesielt ikke etter alle innleggelsene mine de første årene.

Men for seks år skjedde det noe, sykdommen stoppet helt opp! Jeg var bare 36 år gammel når jeg fikk diagnosen, og da husker jeg at nevrologen min sa at han håpet på at sykdommen ville bremse ned etter hvert. Det gjorde den, men hvorfor er det ingen som vet.

Selv har jeg stor tro på at aksept har mye med saken å gjøre, for i det øyeblikket jeg klarte å akseptere min skjebne stoppet sykdommen opp. Jeg er heldig på tross av denne sykdommen, for det er mange som dør kort tid etter at de har fått diagnosen. I tillegg trenger jeg svært få hjelpemidler, siden jeg fremdeles klarer å puste selv mesteparten av døgnet er jeg ikke avhengig av respirator støtte når jeg skal ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mange som enten må få kateter eller bruke bleie kort tid etter diagnosen, på det området har jeg aldri hatt problemer. Fremdeles klarer jeg å spise vanlig mat, noe gubben er ergrer seg spesielt over. Så på tross av alt så kan jeg ikke klage, når jeg først skulle være så uheldig å få en slik ubarmhjertig skjebne så har jeg på tross av alt vært heldig.

Den siste tiden har vært tung for meg, men i går snudde det. Min datter ringte for å høre hvordan det gikk med meg, og når jeg kunne svare at med meg var det ikke noe nytt gikk det opp for meg hvor lite jeg har å klage over. Jeg nærmer meg elleve år med denne sykdommen, og fremdeles viser alle prøver at jeg holder meg stabil.

For ellevte gang kan jeg glede meg over en ny vår, og for hver dag som går blir livet litt lettere å bære. Alle mørke tanker har igjen blitt erstattet av takknemlighet og glede, og jeg vet at den tiden vi går inn i nå kommer til å gi meg mange gleder. Så nå sitter jeg her med et smil rundt munnen, for jeg vet at det er ingen selvfølge at jeg sitter her i dag…

I hele helgen har jeg blitt påminnet om fortiden, små glimt som sakte men sikkert har åpnet gamle sår. Det føles ut som om jeg blør på innsiden hver gang fortidens minner dukker opp, det gjør like vondt hver eneste gang. I går kom sangen “Take me home, country roads” på Tv mens jeg satt alene, en sang jeg alltid sang høyt til når jeg var frisk.

Jeg har grått meg til søvn hver kveld de siste dagene, sorgen over fortidens enkle liv har igjen lagt seg over meg som et usynlig slør. Jeg HATER denne sykdommen, sakte men sikkert begraver den meg før jeg er død. Tre små bokstaver tærer meg sakte ned, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Hver dag prøver jeg å være positiv, men noen ganger klarer jeg ikke. Enkelte dager har jeg ikke lyst til å stå opp, alt jeg har lyst til er å ligge i et mørkt rom og føle på smerten. En smerte som tre små bokstaver har påført meg, og den smerten må jeg leve med til jeg dør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en sykdom som jeg ikke unner noen å få, for den begravet deg levende. Livet med tre små bokstaver frarøver deg all frihet, friheten til å ta egne valg forsvinner sakte men sikkert når du får ALS. Min skjebne forsvant i det tre små bokstaver slo ned, og nå ligger den i hendene på menneskene rundt meg.

Ute skinner solen fra en skyfri himmel, men over meg henger det en svart sky. Noen ganger er smerten så vond at jeg skulle ønske at jeg aldri hadde blitt født, spesielt når jeg ser hvordan min sykdom påfører mine kjære den samme smerten. Jeg kikker opp på en endeløs blå himmel i jakt på svar, et lite svar på hvorfor jeg har fortjent denne skjebnen.

Men alt jeg får til svar er stillhet, en endeløs stillhet som vil følge meg til graven. Sakte men sikkert kjenner jeg at de kommer, fra to små øyne renner det en elv. En elv full av sorg og lidelse, en lidelse som aldri tar slutt. Det sies at bakom alle skyene er himmelen alltid blå, men akkurat i dag gir det meg ingen trøst…

Denne uken har vært travel men veldig fin, jeg har gjort noe hver dag. Sakte men sikkert kjenner jeg at energien kommer tilbake, og det er på denne tiden av året jeg virkelig lever. Jeg er så glad for at vi har hatt så godt vær denne uken, for det har bidratt til at jeg har fått vært mye ute.

Foruten om et sykehus besøk så startet denne uken med shopping, og for en gangs skyld så kunne jeg være til hjelp for mine foreldre. Jeg hadde nemlig avtalt med mine foreldre at jeg skulle komme og hente de denne tirsdagen, for min far ville ha seg noen nye klær.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så denne tirsdagen var det bare å komme seg i rullestolen, og siden jeg hadde to assistenter på jobb kunne vi stille mannsterke opp hos mine foreldre. Siden jeg er rimelig selvhjulpen når jeg sitter i rullestolen så kunne assistentene hjelpe mine foreldre, for min far måtte også ha rullestol med seg..

Min far har to rullestoler, en liten elektrisk og en manuell. Begge rullestolene er blitt lite brukt, og siden min far ikke følte seg trygg nok på den elektriske valgte de den manuelle rullestolen. Det er godt jeg har stor bil, og takket være heisen fikk vi min far enkelt inn i bilen. Problemet er at begge rullestolene min far har fått er ikke regulerbare, og begge rullestolene er tunge å trille.

Min far burde fått seg lik rullestol som det jeg har, og med ledsager styring bak slik at min mor har mulighet til å kjøre han. Min mor fikk prøve å kjøre meg rundt litt når vi kom ned til kjøpesenteret, og det mestret hun fint. Men siden min far er opp i årene så må han ta en synstest før han får lov til å få en større rullestol, det er slettes ikke enkelt å bli gammel i dag.

Vi fikk i det minste en fin formiddag sammen, og min mor var strålende fornøyd med å få så mye hjelp. Det var godt for meg og endelig kunne være litt til hjelp, det er ikke ofte jeg får føle meg til nytte lenger. Handle fikk jeg også, både blomster og gave til gubben. Siden vi nå har fått så nydelig vær så har jeg tatt sjansen på å begynne og plante litt ute, så får vi håpe at finværet fortsetter.

I går begynte vi arbeidet med å henge opp perlefigurene mine, men jeg trenger nok flere dager med finvær skal jeg komme i mål. Jeg har fått så mange perlefigurer av Vibbedille at jeg nesten har mistet litt oversikt, det er alltid like spennende å plukke de frem hver vår.

Jeg elsker å holde på ute, og det er så deilig å kunne kjøre ut av døren som jeg selv vil. Det er bare synd at gubben aldri er hjemme, for mens gubben hjelper alle andre med sine uteprosjekter så hoper det seg opp med arbeid her hjemme.  Det ender vel med at jeg må leie inn noen for å komme i mål før 17 mai, for gubben har ikke tid. Men jeg trøster meg med at ting kunne vært så mye verre, jeg har i det minste fått en fin uke ute i solskinnet…

Jeg kjenner en mann som står opp grytidlig hver dag for å gå på jobb
Jeg kjenner en mann som står på til sent på kveld for å ta seg av sine kjære
Jeg kjenner en mann som ved hjelp av bannskap og pur vilje kan flytte fjell
Jeg kjenner en mann som alltid har en indre tro på at alt kan løses.

Jeg kjenner en mann som hver dag tar seg av sin syke kone
Jeg kjenner en mann som hver kveld kysser sin sønn god natt
Jeg kjenner en mann som ved hjelp av humor kan dra andre opp fra et mørke
Jeg kjenner en mann som alltid setter andre sine behov først fremfor seg selv.

Jeg kjenner en mann som jeg er så heldig å kan kalle min
Jeg kjenner en mann som alltid kommer når jeg trenger han
Jeg kjenner en mann som hver morgen kommer inn for å stryke meg på kinn
Jeg kjenner en mann som bærer meg til sengs hver eneste kveld.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag har en arbeidskar bursdag, og jeg roper HURRA! 
Du sier du ikke vil ha noe ståhei, men det hører ikke jeg på!
For er det noe min arbeidskar fortjener så er det oppmerksomhet,
så i dag blir det både kake og gave.

Takk min kjære for alt du gjør,
en hedersmann som deg er en sjelden vare.
Hver dag sender jeg en stille takk til høyere makter for at du er min,
den kjærligheten du gir meg er ikke mange forunt.

Du er en fantastisk far for vår sønn,
og jeg vet at når jeg en dag er borte så har vår sønn en trygg havn hos deg.
Du er vårt fyrtårn når mørket tar over,
og uansett hvor mye det stormer rundt oss så vil du guide oss hjem.

Jeg elsker deg så høyt min kjære,
du gir meg ny styrke til å kjempe hver dag.
Gratulerer så mye med dagen min arbeidskar,
tre ganger HURRA for deg i dag…