Små lysglimt!

Noen ganger er livet med ALS beintøft, så tøff at jeg har mest lyst til å gi opp. Enkelte dager har jeg så intense smerter i hele kroppen at tanken på døden virker som en befrielse. Men uansett hvor vondt jeg har så kjemper jeg meg opp hver eneste dag, for er det en ting jeg har erfart i løpet av disse årene så er det at livet er verdt å kjempe for.

Hver dag har små lysglimt i seg, og de har en tendens til å dukke opp når jeg trenger de som mest. Jeg har fått mange lysglimt opp i gjennom disse ti årene, noen lysglimt har vært større enn andre. Det er takket være de små lysglimtene at jeg fremdeles er her i dag, for de gir meg styrke til å kjempe.

Jeg er heldig som har så mange fine mennesker rundt meg, assistenter, venner og familie som bidrar til at livet blir lettere å bære. Det er ikke mye som skal til for å gi meg glede, fyr i peisen en kald vinterdag, eller lukten av deilig gjærbakst en gråværsdag. Jeg trenger ikke reise verden rundt for å føle på lykke, for den største lykken finner jeg her hjemme.

Hver eneste dag gir familien min meg små lysglimt, og det er der jeg får de største gledene. Hver dag kommer en liten gutt hjem fra skolen, og den siste måneden har jeg fått det samme spørsmålet. “Skal vi spille mamma” spør han med håpefull stemme, og uansett hvor sliten jeg er så har jeg ikke hjerte til å si nei.

Vi har nemlig fått en ny felles interesse, et nytt lite lysglimt i en ellers så tøff hverdag. Minstemann har nemlig lært seg sjakk, og nå spiller vi sammen så og si hver dag etter skolen. Det er slike øyeblikk jeg lever for, og det er når livet er som tøffest at jeg trenger slike øyeblikk som mest…