For en fredag, i dag har det vært full rulle fra vi slo opp øynene. Vi måtte faktisk stille vekkerklokken igjen i går, for i dag hadde vi en viktig lunsjavtale som vi ikke kunne gå glipp av. Problemet er bare at jeg pokker ikke får gubben i seng her oppe, klokken kan både bli to tre på natta før jeg får gubben til å reagere. Ting er plutselig blitt snudd helt om, hjemme er det gubben som trygler kjerringa om å få legge seg, men nå er det jeg som må be på mine knær.
Klokken halv to på natta satte jeg foten ned, for vi skulle tross alt opp kl åtte i dag. Det er ingen tvil om at gubben er i feriemodus, ting går virkelig i sneglefart her oppe. Ikke hører han heller lenger, han har koblet helt ut. Så selv om jeg sa at nok var nok kl halv to i natt så ble klokken nærmere tre før jeg lukket øynene. Jeg var rimelig trøtt når klokken ringte i dag tidlig, men her var det bare å komme seg opp. Vi skulle nemlig møte hun som hadde startet innsamlingen til turen hit opp, og det møtet har jeg ventet lenge på.
For en dame, en mer godhjertet person skal du lete lenge etter. Hun og mannen hadde kjørt fra Tana for å møte meg, og det satte jeg stor pris på. Vi hadde avtalt å møtes på kafeen til broren til min mann, og siden vi ikke hadde rukket å spise frokost tok vi dagens første måltid der. Etter møtet dro vi rett bort på sjøkanten der alle bodene var, en liten gutt hadde nemlig løpt i forveien for å hoppe på hoppeteltet som var satt opp der.
Jeg må innrømme at jeg ble like skuffet i dag når vi kom bort dit, jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor de flyttet alle bodene bort på en bortgjemt liten plass. I gågaten der alle kafeene lå vrimlet det av folk, men når vi kom bort på området ved sjøkanten der alle bodene sto var det bare en brøkdel av mennesker. Som utflytter og nå turist på øya syns jeg det er rart at kommunen har gått med på en slik flytting, spesielt når man ser at det går utover lokalsamfunnet.
Heldigvis var det bedre vær i dag, hav tåka holdt seg unna. En liten gutt har holdt oss i ånde i hele dag, og det hoppeteltet har virkelig fått kjørt seg. Egentlig var det 15 minutter per barn når de skulle hoppe, men en liten gutt har hoppet så mye disse dagene at han som hadde hoppeteltet lot en liten gutt få hoppe nærmest så mye han ville. En fantastisk snill mann, og når søskenbarnet til vår lille gutt plutselig stakk av tok han godt vare på vår lille gutt til vi kom bort dit.
Vi har truffet på mange kjente i dag, og det har vært så hyggelig for både meg og min mann. Jeg ser hvor mye det betyr for han å slå av en prat med gamle kjente, han lyser opp som en sol hver gang han treffer på gamle kjente. Vi har vært på øya i hele dag, og det har vært både godt og vemodig på en gang. For nå går denne ferien for alvor mot slutten, vi har bare morgendagen igjen før vi setter kursen hjemover igjen. Jeg prøver å sluke til meg alle inntrykk mens jeg enda er her, for jeg vet ikke om jeg får flere turer opp hit.
Dagen ble avsluttet med skumparty for en liten gutt etterfulgt av en gåtur til heksemonumentet. Heksemonumentet er verdt et besøk til Vardø i seg selv, det må bare oppleves. Jeg får alltid gåsehud hver gang jeg kjører inn dit, spesielt når jeg leser de smålige årsakene til hvorfor de stakkars menneskene ble dømt for hekseri. En ting er i hvert fall sikkert, hadde jeg levd på den tiden hadde jeg endt mine dager på bålet jeg også…
