Jeg ser han i sidesynet, min kjære sitter trofast ved min side.
Sommeren har satt spor etter seg, en lett sommerfarge har lagt seg under skjeggete stubber.
Han er så flott der han sitter bak rattet, trygt fører han meg frem langs endeløse landeveier.
Stille sitter jeg og betrakter han, takker høyere makter for at han er min.
Det er stille i bilen, en ro har senket seg over oss.
Noen ganger er ord overflødig, i små øyeblikk er ikke ord nødvendig.
Lykken er blitt til stillhet, en stillhet som kommer fra hjerte.
To tanker er blitt til en, der og da er vi i samme tanke.
Hans øyne treffer mine, i et kort øyeblikk er vi ett.
Et lite smil fra meg er nok, han ser det på meg.
En sving nærmer seg, og min kjære får et nytt drag i ansiktet.
For vår lykke kommer med en bismak, og i en stille bil blir bismaken til å ta og føle på.
En sorg la seg over et solbrunt skjeggete ansikt, en sorg som fikk meg til å snu meg bort.
Jeg kjente hvordan tårene begynte å presse seg frem, noen ganger blir sorgen større når lykken er stor.
Et farvel nærmet seg, en sorg over at dette snart var over kom til syne i en stille bil.
Der og da tenkte vi det samme, vi ønsket oss begge tilbake i tid.
Min kjære har bare et ønske, et ønske jeg aldri kan oppfylle.
Jeg har det samme ønsket, vi ønsker oss friheten tilbake.
I noen få uker har tiden nærmest stått stille, vi har fått en mulighet til å puste fritt igjen.
Men i en stille bil følte vi på det samme, sorgen over at vi snart skal forlate endeløse grønne vidder fylte oss begge to…
Du har en helt egen måte å skrive på som får meg til å være 100% med i det du deler. Jeg så det smilet, det blikket dere delte – og at du måtte snu deg bort. Jeg kjente sorgen over hvordan livet er blitt – og sorgen over at dere snart skal forlate dette fantastiske stedet – kanskje for siste gang.
Samtidig er det godt å lese at du verdsetter han så høyt. At du synes han er kjekk der han sitter … jeg leser kanskje litt sommerlig forelskelse? Det pleier ofte jeg å kjenne på når mannen min er bak rattet og jeg kan sitte å studere han.
Det har vært en fornøyelse å følge deg på denne turen og jeg er så enormt glad for at dere har hatt det så bra – og at været har vist seg på sitt beste. Jeg er så imponert over at du hver dag har klart å skrive lange, gode, interessante og billedlig vakre reise-innlegg. Og det med øynene. Du er nok et unikum. Mannen din fortjener også heder og ære dersom det kun er han som har hjulpet deg på turen. Dere er kanskje blitt et godt team som vet hva den andre vil uten å måtte si noe?
Beklager et altfor langt svar her … Jeg setter stor pris på deg og bloggen din. Vi har ulike utfordringer i livet, der du helt klart har fått det tyngste loddet – men din måte å handtere livet på er til stor inspirasjon. Tusen takk ❤️
Nå måtte jeg felle noen tårer Marita, tusen takk for så mange rørende ord 💕 Ja etter ni år med ALS har jeg og min mann blitt et sammensveiset team, vi leser hverandre som en åpen bok ❤
Jeg skal være kort.Må bare si meg fullstendig enig med Marita. Fantastisk å ha en sånn kjærlighet som det er mellom dere to ♥️
God tur hjæmover og kjør vakkert👋