Takk for oss…

Det var vemodig å kjøre fra øya fredags kveld, alle visste at nå var det på tide å ta farvel. Etter en begivenhetsrik dag på øya i havgapet satte vi kursen mot hytta igjen, og der skulle vi skulle vi tilbringe vår siste dag her oppe. Vi trengte litt ro rundt oss, ro til å ta inn de siste inntrykkene. Jeg så det på min mann, hvordan følelsene vekslet inni han. Lykken og sorgen kom til syne i et lett skjeggete ansikt, og i stolen satt jeg og kjempet med de samme følelsene.

Vi har hatt en fantastisk ferie, så flott at jeg nesten ikke tror det kan være virkelig. Vi har møtt så mange gamle kjente, og fått mange fine stunder med familien. Jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve enda en ferie her oppe, det hadde jeg aldri trodd når jeg var her for fire år siden. Vi har så mange vi må takke for at vi har fått til denne turen, og da kommer vi ikke utenom Erna fra Tana. Takket være henne ble en spleis opprettet, og enda er jeg overveldet over hvor mye som kom inn.

Takket være deres bidrag til turen har vi hatt mulighet til å booke hotell hele veien, og det har virkelig vært en befrielse for både meg og min mann. Jeg må også takke Inger Johanne, svigermor og broren til min mann for at de vasket ned hytta i Komagvær før vi kom, vi kunne legge oss i rene sengetøy når vi omsider kom fram. Jeg må også takke alle de som har tatt seg tid til å stikke innom oss her på hytta, og alle de som har stoppet oss på gaten for å slå av en prat.

Takket være dere har vi fått mange hyggelige samtaler som har gjort oppholdet vårt uforglemmelig, og selv om jeg ikke klarer å føre en samtale lenger så skal dere vite at det har betydd mye for meg å se dere igjen. Jeg må også takke alle dere som har fulgt oss på denne reisen, det har vært så kjekt å dele opplevelsene med dere. Vi reiser hjem med mange uforglemmelige minner i bagasjen, dette har virkelig vært en drømmeferie fra start til slutt.

Værgudene har også vært med oss, ja så til de grader også. Jeg kan telle på en hånd de dagene vi har hatt temperaturer under 20 tallet, det var et øyeblikk hvor vi trodde øya hadde flyttet seg til sydligere strøk. For en varme vi har hatt, at gubben har overlevd skjønner jeg ikke. Han som hadde gledet seg til å komme opp til ti grader og tåke, snakk om å få det motsatte.

Vår siste dag på hytta var intet unntak, vi våknet opp til nok en varm dag. Jeg var snar med å be gubben flytte meg ut i rullestolen, den siste dagen skulle nytes utendørs. Det tok ikke lang tid før jeg fikk selskap, to sauer og et lite lam kom plutselig for å ta farvel. Jeg har våknet opp til breking utenfor hyttevinduet hver eneste morgen, og bare det har vært en opplevelse i seg selv. Men når svigerfar kom på besøk var det slutt på idyllen, med hard hånd jaget han de bort.

Like etter svigerfar kom en kamerat av min mann også på besøk, og en stund etter kom svigermor og to av søskenbarna til en liten gutt. Sammen tok vi turen ned til bruhytta som er en kafé her i Komagvær, der satt vi og nøt ettermiddagssolen noen timer. Plutselig var det som om værgudene også kom for å ta farvel, for brått kunne vi høre tordenvær i det fjerne.

Det var ganske spesielt å sitte under solens varme stråler og høre på tordenvær, og som om ikke det var nok så begynte det og lyne også. Jeg satt å solte meg samtidig som jeg så på lynet som lyste opp himmelen langt der ute i Barentshavet, og det var litt av en opplevelse. Det ble en spesiell avslutning på oppholdet vårt, det ble plutselig veldig tydelig at ferien her oppe var over.

Nå sitter vi i bilen på vei til Alta, den lange reisen hjem har begynt. Vi legger bak oss to fantastiske uker her oppe i Finnmark, og med oss hjem har vi en haug med uforglemmelige minner. Tusen takk til alle som har bidratt til at denne ferien ble uforglemmelig for oss alle, alt vi føler på er en takknemlighet så stor. Takk for oss Vardø, minnene tar vi med oss i hjertet…