Kjære influensere!

Nå er jeg lei. Lei av å se influensere med enorme plattformer klage over hvor travelt de har det, hvor slitsom dagen har vært, hvor stressende det er å være med på «Skal vi danse» samtidig som de skal rekke å komme seg fra Dubai, eller håndtere en dårlig hårdag. Lei av å se bagateller bli fremstilt som store kriser, mens den virkelige verden kjemper kamper dere kanskje aldri har vært nødt til å forestille dere.

Jeg skriver dette som en kvinne med ALS. En kvinne som har mistet all funksjon i kroppen og som må bruke øynene til å skrive et innlegg for å sette fokus på en virkelighet som ikke eksisterer hos mange av dere. Jeg er en kvinne som lever på lånt tid, og som vet hvor fort livet kan snu. Jeg har ikke lenger friheten til å gjøre de enkleste tingene dere klager over å måtte rekke.

Jeg kan ikke bare reise meg, gå ut døren, gi barna mine en klem når jeg vil, kle på meg selv eller ta en spontan tur ut i verden. Ting som for mange er en selvfølge, har blitt umulig for meg. Hverdagen min handler ikke om å finne tid til alt jeg skal gjøre. Den handler om å leve med alt kroppen min ikke lenger lar meg gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og midt i dette står familien min.

Jeg har en gutt på 11 år. En gutt som kun burde få bekymre seg for venner, fotball, gaming, skole og alt det fine som hører barndommen til. En gutt som burde få lov til å være barn. Men han vet at mammaen hans skal dø.

La det synke inn et øyeblikk.

Et barn skal ikke måtte forholde seg til at moren hans gradvis mister kroppen sin, og at han en dag skal måtte leve videre uten henne. Han skal ikke måtte kjenne på frykten for at han en dag skal komme hjem fra skolen bare for å høre at mammaen hans har gått bort. Han og resten av familien min lever også med denne sykdommen. De er pårørende, og deres smerte synes ikke nødvendigvis på utsiden.

Mens noen av dere forteller følgerne deres hvor utslitt dere er etter en travel uke, prøver familier som min å finne styrke til enda en dag med sorg, frykt, praktiske utfordringer og en fremtid ingen av oss ønsket oss.

Jeg sier ikke at dere aldri kan være slitne. Alle mennesker har rett til å kjenne på sine egne følelser. Men det må da være lov å stille spørsmål ved hva vi velger å gjøre til store problemer, og hva vi velger å overse.

Dere har følgere. Dere har rekkevidde. Dere har muligheten til å påvirke holdninger, løfte viktige saker og skape reell forandring. Mange av dere har en innflytelse som organisasjoner, frivillige og mennesker i krise bare kan drømme om.

Men hva bruker dere denne innflytelsen til? Endeløse reklamer. Produkter vi ikke visste at vi trengte. Sponsede reiser, luksus, forbruk og stadig nye ting som skal kjøpes. Liv som tilsynelatende handler om å vise frem det perfekte, selge drømmen og samle flest mulig likes.

Hvor ofte brukes den samme plattformen til å løfte frem familier som lever med alvorlig sykdom? Til å synliggjøre pårørende? Til å støtte forskning, frivillighet, psykisk helse, barn i krise eller mennesker som trenger at noen faktisk stiller opp?

Dere kan kjøpe klær, reiser, hus, biler og opplevelser. Dere kan betale for synlighet og bygge merkevarer rundt deres eget navn.

Men dere kan ikke kjøpe mer tid med et menneske dere elsker når tiden er i ferd med å renne ut. Dere kan ikke kjøpe tilbake kroppslige funksjoner om dere plutselig er så uheldig å miste dem, og dere kan heller ikke kjøpe dere fri fra redsel og sorg når dere vet at dere skal dø!

Jeg skulle gitt nesten hva som helst for å kunne gjøre vanlige ting med sønnen min igjen. Spille fotball med han. Pakke han inn under dynen hver kveld. Gi ham en klem uten at kroppen min setter grenser. Være mamma igjen på den måten jeg en gang kunne.

For meg er ikke dette innhold som skal gi rekkevidde. Det er livet mitt. Det er familien min. Det er virkeligheten for meg og mange andre. Hva om dere brukte litt mindre tid på å fronte unødvendige merkevarer, og litt mer tid på å se menneskene rundt dere?

Hva om dere lot en del av inntektene, oppmerksomheten eller rekkevidden deres gå til noe som ikke først og fremst gagner dere selv? Hva om dere brukte plattformene deres til å skape engasjement for mennesker som virkelig trenger støtte? For å fronte psykisk helse, sette søkelyset på alle pårørende som daglig kjemper en usynlig kamp, eller hjelpe andre sårbare grupper som trenger det?

Dere trenger ikke gi bort alt dere eier. Dere trenger ikke slutte å dele hverdagen deres. Dere trenger ikke skamme dere over å lykkes, men dere kan velge å bruke suksessen til noe mer enn å tjene enda mer penger.

Jeg forventer ikke at dere skal leve våre liv eller forstå fullt ut hvordan det føles å være i min situasjon. Men jeg forventer at dere klarer å løfte blikket fra deres egen boble og erkjenne at verden er større enn neste samarbeid, neste kampanje og neste milepæl i antall følgere.

Bak skjermene finnes det mennesker som kjemper kamper dere aldri ser. Barn som frykter å miste foreldrene sine. Partnere som langsomt mister den de elsker. Familier som prøver å skape gode minner samtidig som de forbereder seg på et farvel de aldri ønsket. Det finnes faktisk mennesker som meg, mennesker som ikke trenger enda en reklame for et perfekt liv, men som ønsker at det livet vi faktisk lever skal bety noe.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker medlidenhet. Jeg skriver det fordi jeg ønsker bevissthet. Fordi jeg er provosert. Fordi jeg fortsatt har en stemme, selv om kroppen min har sviktet meg. Og fordi jeg vil bruke den stemmen så lenge jeg kan.

Og neste gang dere vil fortelle verden hvor forferdelig travel dagen deres har vært, kan dere kanskje stoppe opp et lite øyeblikk og tenke på at det finnes familier der ute som ville gitt alt for å få en helt vanlig, travel hverdag tilbake. Jeg skulle ønske jeg var en av dem som hadde dårlig tid, for da hadde jeg i det minste hatt en fremtid full av ting jeg kunne rekke…