I ni år har jeg levd med en alvorlig dødelig sykdom, og det var først etter jeg ble syk at jeg virkelig oppdaget hvor lite omtenksomme enkelte er. Er folk blitt så opptatt av egne behov at de ikke ser andre mennesker? Hvor er omsorgen blitt av? Jeg hører til stadighet om tilfeller der folk faller om på gaten eller ligger død i sin egen leilighet i dagevis uten at folk bryr seg, senest i dag hørte jeg av en bekjent at hun hadde falt om på gaten mens folk bare strømmet forbi uten å ense henne.
Der lå hun hjelpeløs uten å kunne rope på hjelp, og de eneste som faktisk så at hun falt om var noen ungdommer som sto og lo og tok bilder av henne i stedet for å hjelpe henne. Heldigvis fikk hun hjelp til slutt og en ambulanse ble tilkalt, men for henne ble det en forferdelig opplevelse som har satt spor. Det er historier som hennes som gjør meg skikkelig opprørt, for hvor er medmenneskeligheten blitt av?
Jeg opplever det til stadighet selv når jeg er ute blant folk, hvor lite oppmerksomme enkelte er. For selv om jeg sitter i en stor rullestol så er jeg helt usynlig for mange. Visste du at vi som sitter i rullestol bør tegne ansvarsforsikring? For dersom vi skulle være så uheldig å kjøre over noen så kan vedkommende kreve erstatning, og det uavhengig om det er rullestolbrukeren sin feil.
Jeg må innrømme at jeg gruer meg hver gang jeg skal ut en plass der jeg vet det er mange mennesker, for jeg vet at jeg blir usynlig inne i folkemengden. Som denne helgen når vi var på fotball cup, for meg er det risikosport å dra på slike arrangementer. En utfordring er alle barna som er der, som løper fremfor rullestolen uten å tenke på at det kan innebære risiko. Men det som virkelig gjør meg frustrert er når voksne folk gjør det samme, presser seg frem uten en tanke på at de risikerer å havne under hjulene på en 130 kg tung rullestol.
Jeg har opplevd å få folk over meg fordi de var mer opptatt av og se på mobilen enn å se hvor de går, og til tross for at jeg sto stille på et sted som ikke skulle være til hindring så kolliderte vedkommende inn i meg forfra og nærmest ramlet over meg. Det samme skjedde nesten denne helgen og, jeg sto nemlig i fred og ro og så på min lille gutt spille fotball kamp, og selv om jeg sto langs sidelinjen så kom det en gjeng med voksne folk og stilte seg opp rett fremfor meg! Jeg sto helt i ro når en av de begynte å gå bakover mot meg, og igjen fikk jeg en person over meg.
Men det verste var at selv om vedkommende beklaget seg og skjønte at jeg sto der for å se på kampen så stilte han seg opp fremfor meg igjen, og det gjaldt resten av gjengen også. Det endte med at jeg måtte brøyte meg gjennom folkemengden for å komme meg over på andre siden, og der og da kjente jeg at jeg hadde fått nok. Hva er det som skjer med samfunnet vårt, må det en katastrofe til for at vi skal begynne å bry oss om våre medmennesker?
Vi skal ikke så mange år tilbake der fokuset på medmenneskelighet var enormt, et virus måtte til for at vi skulle se hverandre. Er det en ting jeg prøver å lære mine barn så er det å vise medmenneskelighet, men det hjelper lite når man opplever at andre gir blanke fa#n. Sykdom og uhell kan ramme oss alle, og vi alle er avhengig av å bli sett. Så i dag har jeg bare en oppfordring til alle som tar seg tid til å lese dette innlegget, vær så snill og se rundt deg, du vil da se at vi er mange i denne verdenen…
Det er trist, helt klart. Det er noe du skrev på slutten som jeg ikke deler oppfatning som deg. Jeg opplever det slik at hva vi gikk igjennom da dette viruset «herjet» gjorde samfunnet verre. Det er litt som min kjære sier. Det kan komme folk inn på akutten som har fått slag, infarkt, holder på å blø ihjel, barn med enorme smerter.. og noen som har et kutt i fingeren ser dette, men likevel krever de å gå foran i køen. Slik var det ikke før pandemien, ihvertfall ikke så tydelig. Jeg lover, jeg skal følge din oppfordring å se ekstra godt rundt meg. Jeg vil ikke være en som ikke bryr seg og ikke ser andre. Klem til deg 🥰🐰