Når enden plutselig føltes nær…

En film om livet og døden traff oss hardt i går kveld, og igjen ble virkeligheten så nær. En stor sterk mann satt ved min side, og en liten lyd var nok til å skjønne at han også ble berørt. “Jeg vil ikke dø” ropte hovedpersonen i filmen, og de ordene traff meg hardt og brutalt. Det var som å få en knyttneve i magen, for i en stol satt jeg og følte på det samme.

Jeg hadde mest lyst til å skrike ut de samme ordene der jeg satt i stolen, men alt som kom var en lydløs tåre. Jeg kjente hvordan den banet vei for de andre som sto i kø og ventet, og like etter var to øyne overfylt. Plutselig kjente jeg en varm hånd på kinnet mitt, og med kjærlige forsiktige berøringer ble tårene tørket bort. Jeg kikket opp og det var da det skjedde, for i det mine øyne møtte blikket til en stor sterk mann kom en flodbølge av kjærlighet flommende over meg.

“Hvordan skal det gå uten deg kjære” visket han stille, og igjen hørte jeg sorgen i stemmen hans. En stor sterk mann knakk sammen fremfor meg, og brått ble enden så nær. Hjelpeløs ble jeg vitne til en redsel så stor, og denne gangen kom den flommende ut av en stor sterk mann. Igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt gikk i tusen knas, en lammende smerte fylte hele meg.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

I stillhet ble vi sittende og kjenne på smerten, sorgen over livet som var fylte en liten stue. Begge visste at i det øyeblikket ble ord overflødig, for det var ingenting vi kunne si eller gjøre for å endre fremtiden. Begge visste at en dag ville en stol stå tom, og da ville min mann bli alene. Jeg kunne se smerten i øynene på han, og jeg kjente klumpen i halsen vokse seg større.

Igjen hadde tre små bokstaver innhentet oss, den virkeligheten vi hver dag prøver så hardt og fortrenge hadde nå innhentet oss med full kraft. Hver dag prøver vi å leve livet på tross av tre små bokstaver, vi prøver å fortrenge det vi vet en dag vil komme. Men noen ganger kommer det flommende over oss, og det er da vi blir påminnet om at uansett hva vi gjør så vil vi aldri kunne unnslippe…