Jeg har virkelig kjempet mot indre demoner i det siste, litt etter litt kjente jeg at de vonde tankene kom tilbake. Når man er så hjelpeløs som det jeg er kan man aldri unnslippe, det skal så lite til for å vekke de indre demoner til liv.
De siste ukene har jeg bare følt meg i veien, uansett hvor jeg har snudd meg så har jeg bare følt meg til bry. Jeg har prøvd å rope men har ikke blitt hørt, og det er da den usynlighetsfølelsen dukker opp.
Noen ganger føler jeg meg som et bortglemt støvete møbel, et møbel som er gjemt bort som ingen kan se. Det er vondt når man til stadighet blir påminnet om at man bare er til hinder, et hinder som mine kjære stadig må ta hensyn til.
Jeg ser hvor lei de blir noen ganger, for det er de som må trå til når alt annet svikter rundt meg. Det gjør vondt når jeg ser at de må sette sine egne liv på vent for å ta seg av meg, for det eneste jeg ønsker er at min sykdom ikke skal stå i veien for deres liv.
Men i går skjedde det noe, for første gang på lenge følte jeg meg sett. For når nattevakten kom ved midnatt i går ga min mann meg en real kjærlighetserklæring, jeg skjønte ingenting når gubben bar meg rett i rullestolen i stedet for rett i seng.
“Jeg tenkte du ville ut og se lysene i hagen, det er så fint ute i kveld” sa min mann med kjærlighet i stemmen, og plutselig fikk jeg tilbake den mannen jeg ble forelsket i for så mange år siden. Den tålmodige snille mannen som tok hjertet mitt med storm for seksten år siden, han som gjorde alt for å glede meg.
Med tårer i øynene og et varmt hjerte kjørte jeg ut gjennom døren, lukten av nyklippet gress omfavnet meg i det jeg kom ut. Stolt kunne min mann vise meg resultatet av plenen han hadde klippet noen timer før, og sammen tok vi turen rundt huset for å se på solcelle lysene vi hadde kjøpt.
Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor lite det er som skal til for at jeg virkelig føler meg inkludert, det er så lett for å glemme det i en travel hverdag. Jeg er heldig som har så mye kjærlighet rundt meg, og det er den kjærligheten som er grunnen til at jeg fortsatt er her…
❤️
Små gleder i hverdagen. Snill og elskelig mann du har:)