I går ble jeg igjen dratt tilbake i tid, tilbake i tid da jeg var den som ga hjelp til de som trengte det som mest. Det er rart hvordan livet endrer seg, for nå har jeg havnet i samme situasjon som de jeg engang hjalp.
Nå er det jeg som ligger og klager over kalde hender, de samme kalde hendene som jeg en gang brukte å varme opp før hvert hjemmebesøk. Nå er det er jeg som ligger sårbar i sengen og venter, venter på hjelp til å starte en ny dag.
Jeg husker det som om det var i går, husker alle de menneskene jeg engang prøvde å hjelpe. De gode samtalene tidlig om morgenen, og tårene når nattemørket kom.
Jeg husker hvordan jeg prøvde, prøvde å sette meg inn i deres hverdag. Men først nå føler jeg den, jeg føler den fordi deres hverdag er nå blitt min.
Alt jeg kan gjøre er å håpe, håpe på at jeg ga nok av meg selv. De gode smilene var det mange av, og takknemligheten var stor.
Kampen mot klokken var alltid verst, ingen skulle være nødt til å vente. Jeg husker hvordan jeg sto utenfor dørene, prøvde å stresse ned selv om klokka tikket så altfor fort.
Jeg ville aldri vise det, de som trengte meg som mest skulle få ro. Derfor tvang jeg meg selv, ga de den tiden de trengte selv om tiden var knapp.
Jeg husker også samvittigheten, den dårlige samvittigheten som meldte seg når vakten var over. Den rev og slet i meg hver dag, og hver kveld gikk jeg til sengs med et ønske om at neste vakt ble bedre.
Jeg husker kulden, kulden som kom når livet var i ferd med å ebbe ut. Fastvakt satt jeg på min egen fødselsdag, og på min egen bursdag gikk et langt liv bort. Svøpt inn i et hvitt klede la vi henne, med kjærlige hender ga vi vår siste respekt.
Men nå er det jeg som nærmer meg slutten av livet, nå er det jeg som teller dager. Det er nå jeg virkelig forstår hvordan de menneskene hadde det, for nå er det jeg som lever i deres sko….
Hver dag lengter jeg tilbake til livet som en gang var…
Husker dere at vi flyttet fuglehuset for en stund siden? Ja i dag fikk vi beviset på at det var en riktig avgjørelse. For fuglehuset vårt er egentlig beregnet på ekorn, men selv om vi har mange ekorn i området rundt her så har de aldr turt å nærme seg huset vi har satt opp til de. Men etter vi flyttet det lille huset lenger bort fra huset vårt skjedde det noe, og i dag fikk vi for første gang besøk av ekorn.
Jeg ble helt varm om hjertet når jeg så den lille pelskledde tassen nærme seg huset, og før vi fikk sukk for oss sto den på toppen av taket. Det tok en stund før den fant inngangen, det var litt av et syn og se hvordan den klatret rundt for å få tak i jordnøttene som lå fristende til inni huset.
Til slutt fant den åpningen, og når den først kom seg inn virket det som om den lille krabaten hadde flyttet inn for godt. Den ble værende så lenge inne i huset at småfuglene ble utålmodige, de sirklet rundt huset flere ganger i håp om at den nye leieboeren skulle flytte ut igjen. Så nå vet vi at beslutningen om å flytte huset var riktig, og nå venter vi bare på flere ekorn besøk.
Det er ikke mye jeg kommer meg ut før tiden, så slike opplevelser som å få et lite ekorn på besøk er virkelig kjærkomment. De få stundene jeg kommer meg ut bruker jeg på å sjekke blomstene mine, og nå står alle rhododendronene mine i full blomst. Det er bare synd at været er så dårlig, for jeg skulle gjerne vært ute hele tiden på denne årstiden.
Vet dere hva slags blomster dette er?
Men det er en ting jeg trenger hjelp til, vet dere hva slags blomster det er på bildet ovenfor? Jeg har en mistanke om at det er Dahlia, for jeg vet jeg plantet noen for mange år siden. Jeg vil gjerne ha flere slike blomster, men jeg må først finne ut om det er Dahlia. De er i hvert fall helt nydelige å se på, og det beste er at de blomstrer lenge…
To ganger har gubben vært døden nær den siste uken, ja gubben sine graveprosjekter har virkelig tatt på. I forrige uke var det en likblek gubbe som kom hjem etter å ha hatt en arbeidsøkt hos naboen, tydelig ustø kom han mot meg mens han strevde med å holde beina oppreist over stuegulvet.
Oppedal -. Lavik
“Blør jeg enda” spurte gubben med skjelven stemme, i en stol satt jeg helt uvitende om hva som hadde skjedd. At gubben ikke tåler synet av blod er en kjent sak, han holder jo på å besvime hver gang jeg må ta blodprøver når jeg er på kontroll. Men denne gangen var det så gale i følge han selv, ja om han ikke våknet opp neste dag så var han i det minste forsikret.
Gubben hadde som vanlig vært litt brå i vendingen, han skulle være kjapp ut av gravemaskinen så han bestemte seg for å hoppe. Men denne gangen hang ene buksebeinet seg fast i trappetrinnet på gravemaskinen, og igjen fikk gubben erfare på den harde måten at hastverk er lastverk. Det endte med at bakhodet til gubben fikk seg en trøkk, og når gubben skulle kjenne etter med hånda si og oppdaget litt blod var det gjort.
På fredag skjedde det nok et uhell, gubben falt ned i et dypt hull med ene foten i hagen til naboen, og igjen fikk jeg høre hvor gale det var. “Æ var så nær med å bli kastrert kjerring” utbrøt han med panikk i stemmen, og det var da jeg bestemte meg for å takke ja til mine foreldres invitasjon om en spontan helgetur.
Min bror og familiens har ordnet seg, telt med på taket!
Min mor ville nemlig hjem en tur for å gå på graven til sine foreldre, og hjem for henne betydde en kjøretur til Svelgen som ligger i Bremanger. Så etter gubben sine nær døden opplevelser den siste tiden satte jeg foten ned, nå fikk vi dra før det virkelig var kroken på døren for gubben. Ja for min ALS sykdom kunne tydeligvis ikke måle seg mot gubben sine uhell, så en pause var tydeligvis helt nødvendig.
Nydelig utenlandske på hotellet!
Så i går inntok vi igjen landeveien, og med fullstappet bil satte vi av gårde i et nydelig vær. En fem timers kjøretur langs landeveien var akkurat det jeg trengte, etter noen dager innestengt i eget hus var det en befrielse å komme seg ut. Det beste var at min lillebror og familien også hadde bestemt seg for å være med, og det ble en liten gutt veldig glad for å høre.
Fiskedam…
For barna til min lillebror er jevngamle med vår gutt, og de går alltid veldig godt sammen når de møtes. Det var rart å komme tilbake til Svelgen etter så mange år, og det syns min lillebror også. Vi deler mange barndomsminner fra denne lille plassen, og når vi begynte å vandre i de samme gatene som vi gjorde når vi var små kom bortgjemte minner over oss begge.
Vi hadde en fantastisk dag i går, og været viste seg virkelig fra sin beste side. Svelgen fjordhotell har blitt oppusset de siste årene, og det var enkelt for meg å kjøre rundt på området. Til barnas store glede var det lekeområder både inne og ute, og et nydelig hage og uteområdet for oss voksne.
Ungene var ute hele dagen og herjet fra seg, først når klokken ble elleve på kvelden trakk vi oss tilbake til rommet. Men det var når jeg er time senere gjorde meg klar for å ta kveld at problemene begynte, og denne gangen var det virkelig krise. For respiratoren som jeg er avhengig av om natten ville plutselig ikke fungere, uansett hvor mye gubben prøvde fikk han bare opp feilmeldinger.
Jeg har to respiratorer hjemme, men tror du gubben hadde giddet å ta med to for en natt? Neida, og nå satt vi der på en guds forlatt plass midt på natta uten mulighet for å få hjelp. Jeg overlever selvfølgelig en natt uten respiratoren, men jeg blir fryktelig dårlig dagen etterpå. Så i natt har jeg prøvd å holde meg mest mulig våken, for jeg visste at dersom jeg duppet av så ville jeg falle i oksygenmetning.
Gubben skulle tydeligvis også holde seg våken, for det var ikke snakk om at kjerringa skulle krepere på hans vakt. Men det gikk ikke lang tid før snorkelydene fylte hotellrommet, og det kjente jeg var like greit. Gubben skulle tross alt kjøre hjem neste dag, så han trengte søvn.
Mange fine turområder i Svelgen…
Jeg var helt kaputt når jeg våknet i dag, for selv om det ble minimalt med søvn på meg i natt så kjente jeg på kroppen at jeg hadde slumret litt. Hodepinen tydet på at jeg hadde hatt surstoffmangel i løpet av natten, og jeg var så sliten at jeg knapt klarte å holde øynene oppe. Det ble en fryktelig lang kjøretur hjem igjen for min del, med smerter i både hode og rygg slet jeg med å finne en god sittestilling, i tillegg satt jeg med en konstant kvalme hele veien.
Uteområdet ved hotellet!
Heldigvis brukte vi kortere tid hjem igjen enn til, det hjalp at vi kunne kjøre rett om bord ferga i dag. I dag sto vi opp til et skikkelig drittvær, og jeg blir stadig forundret over hvor fort været kan snu her på Vestlandet. Først når vi nærmet oss Førde kunne vi skimte litt bedre vær i horisonten, og når vi kom fram igjen var det plutselig sol og sommer igjen.
Nå sitter jeg her helt gåen men med mange nye opplevelser innenbords, så selv om ikke alt gikk knirkefritt for seg denne gangen så var det virkelig verdt det. Jeg trengte virkelig å komme meg bort litt, og bonusen var at vi fikk tilbringe litt tid med min bror også. Så dette har virkelig vært en begivenhetsrik helg, kanskje ikke så rart at gubben ligger rett ut nå…
