I går ble jeg igjen dratt tilbake i tid, tilbake i tid da jeg var den som ga hjelp til de som trengte det som mest. Det er rart hvordan livet endrer seg, for nå har jeg havnet i samme situasjon som de jeg engang hjalp.
Nå er det jeg som ligger og klager over kalde hender, de samme kalde hendene som jeg en gang brukte å varme opp før hvert hjemmebesøk. Nå er det er jeg som ligger sårbar i sengen og venter, venter på hjelp til å starte en ny dag.
Jeg husker det som om det var i går, husker alle de menneskene jeg engang prøvde å hjelpe. De gode samtalene tidlig om morgenen, og tårene når nattemørket kom.
Jeg husker hvordan jeg prøvde, prøvde å sette meg inn i deres hverdag. Men først nå føler jeg den, jeg føler den fordi deres hverdag er nå blitt min.
Alt jeg kan gjøre er å håpe, håpe på at jeg ga nok av meg selv. De gode smilene var det mange av, og takknemligheten var stor.
Kampen mot klokken var alltid verst, ingen skulle være nødt til å vente. Jeg husker hvordan jeg sto utenfor dørene, prøvde å stresse ned selv om klokka tikket så altfor fort.
Jeg ville aldri vise det, de som trengte meg som mest skulle få ro. Derfor tvang jeg meg selv, ga de den tiden de trengte selv om tiden var knapp.
Jeg husker også samvittigheten, den dårlige samvittigheten som meldte seg når vakten var over. Den rev og slet i meg hver dag, og hver kveld gikk jeg til sengs med et ønske om at neste vakt ble bedre.
Jeg husker kulden, kulden som kom når livet var i ferd med å ebbe ut. Fastvakt satt jeg på min egen fødselsdag, og på min egen bursdag gikk et langt liv bort. Svøpt inn i et hvitt klede la vi henne, med kjærlige hender ga vi vår siste respekt.
Men nå er det jeg som nærmer meg slutten av livet, nå er det jeg som teller dager. Det er nå jeg virkelig forstår hvordan de menneskene hadde det, for nå er det jeg som lever i deres sko….
Det er alt vi kan, er det ikke. Prøve å forstå – for føle det, det kan du aldri før du står i det sjøl.
Du vil alltid være nok, den tida som er din ❤️. God klem i kveld